De siste halvblinde

Her har vi siste og dyreste flight i Vitis Bergensis' halvblinde smaking av Pinot Noir fra verden rundt. Som før: vi visste hvilke fire viner vi smakte, men ikke rekkefølgen på flaskene. Notatene under er skrevet før identiteten ble avslørt. Kommentarer til vinene i etterkant står i kursiv.

Bannockburn Pinot Noir 2009 (Felton Road) (Central Otago)
Shitake (noen sa "sure sokker"), orientalsk krydder, saftig og velbalansert. God vin, som koster rundt 400 kroner.

Corton-Pouget Grand Cru 2009 (Jadot)
Duften er litt diffus til å begynne med. Jordbær og vanilje, godt grep i munnen. Så kommer et tydelig preg av røde bær og solide tanniner. Svært god lengde. Jeg kjøpte en av denne da den kom. Kostet 571 kr. på spesialslippet i februar. Det var ingenting ved vinen som svekker tilliten til kvaliteten, men den skal få ligge i ti år minst. Dette er en sydvendt vinmark på 100 mål som vanligvis, på grunn av mye leire, brukes til Chardonnay og som da blir Corton-Charlemagne. (Bildet: Corton-haugen i Burgund)

Russian River Valley Pinot Noir 2007 (Williams Selyem) (California, USA)
Elegant preg av røde bær - og et snev av mint. Saftig stil, men et litt for tungt alkoholpreg skjemmer vinen.

Chambolle-Musigny 1er Cru Les Fuees 2009 (P. Rion)
Ganske stum på nesen, klar og elegant struktur, i ettersmaken er det litt lakris. Denne er ikke god nå. Ingen sjarm å spore, og jeg vil hevde at den er i fase - mer påtagelig enn Corton-Pouget.

Mer halvblind pinne

Jeg fortsetter listen over Pinot Noir smakt halvblindt (vinene kjent, men rekkefølgen ukjent). Notatene er skrevet mens jeg fremdeles ikke visste hva som var hva, og kommentarer tilføyd i etterkant kommer i kursiv.

Sonoma Valley Pinot Noir 2006 (Hanzell) (California, USA)
Dufter surt. I munnen merkes tanninene på en ubehagelig måte, det er et svært påtagelig alkoholstikk. Den er kantete og ekkel - trolig for ekstrahert - og den er rett og slett ubehagelig. Det viser seg også at den er for dyr: $70 kostet den California.

Cloudy Bay Pinot Noir 2008 (Marlborough, New Zealand)
Vanilje og jordbær. I munnen er den kjølig, frisk og lekker. Ganske elegant, faktisk. Lenken går til 2009-årgangen. (Bildet: Cloudy Bay Barracks Block Vineyard)

Corton Perrières 2009 (Chapuis)
Snev av knuste bær, og dropsskuffen til min (ste-)farfar på Mælen. Godt feste i munnen, elegant med solid. Lovende og lang. Bare 344 kr på spesialslippet visstnok? Dette var lovende, men jeg var vel blant de mest positive av de som var tilstede. Påstandene om at den var korket ble frafallt.

Spätburgunder S 2008 (Mayer-Näkel)
Litt murstein på duft (!), også møbelpolish. I munnen er den kjølig og elegant i stilen, men svir litt på alkoholen. Virker faktisk litt kort og enkel - ikke mye eleganse og finesse her. Men prisen var visst 441 kroner. Grovt overpriset kunne det virke som, med mindre dette endrer seg voldsomt med tiden.

Konklusjon: forholdet pris/kvalitet var omvendt av det man kanskje kunne forvente. Selv om Hanzell og Mayer-Näkel kanskje skulle lagres, så var de per i dag såpass ubalanserte at de neppe hadde mye å vinne på det. Chapuis var en overraskende god vin til prisen, og Cloudy Bay var en sjarmør! Rundt 260 kroner for en vin som er svært god i dag.

Halvblind pinne

Flere notater fra Vitis Bergensis-smakingen av "Pinot Noir verden rundt". Det var en halvblind smaking. Fire viner i en flight, og de visste vi om, men ikke rekkefølgen. Første avdeling ble publisert på bloggen 11. mars. Notatene unde er skrevet uten at jeg visste vinens identitet, mens det som står i kursiv er tilføyd etter at det ble avslørt.

Bourgogne Rouge Cuvee L'Heretiere 2009 (Rossignol)
Stum på første nese, litt bringebær på andre, fin balanse og god lengde. Litt skrinn per i dag, og tørrer en god del. Allerede i fase? (Jeg hadde kjøpt denne på spesialslippet like før, så jeg var spent på hvordan den var. Det vet vi ikke ennå.)

Bourgogne Rouge "Les Grands Chaillots" 2009 (Thibault Liger-Belair)
Røde bær, trepolish, fin tørrhet og meget god lengde. Noen mente den manglet stil, men jeg likte den. Når den ble stående i glasset slo blomsterpreget til - mest fioler.

Leah Pinot Noir 2008 (Seresin) (Marlborough, NZ) 
Snev av petroleum (!), kjølig og fin fruktighet. Klart smaksbilde, fin lengde. Ganske elegant. Rik duft - som hvitvin (mest Sauvignon Blanc). Deilig, men uvant.

Willamette Valley Pinot Noir 2008 (Domaine Drouhin) (Oregon USA)
En del eikesniff som skjemmer på nesen, også litt knuste kirsebær, men myk, fruktig, og deilig i munnen. Litt diffust smaksbilde totalt sett, men en sjarmerende vin. (Bildet er fra Willamette Valley)

Konklusjonen på denne flighten? Gode viner. Den fra New Zealand var svært hvitvinspreget (når man lukket øynene), og de to franske var unge og uforløste.

Formuesskatten min

Hurra! Da har jeg betalt formuesskatt for første gang siden 1991.

Ikke noe å klage over, kan man si, for det står jo ikke dårlig til når man havner i den kategorien. To runder med moderat arv over de siste par skatteårene (ca. 500.000 til sammen), og ellers sånn alminnelig sparsommelighet på statens akademikerlønn.

Det er nok til at Staten mener at jeg ikke har brukt nok penger. For det er jo det den sier. Jeg har skattet av inntekten min. Mine foreldre gjorde det samme, og det gjorde også min halvsøster. Så det er ikke det. Men når jeg ikke har brukt alt, og heller ikke satt dem i eiendom, da kommer staten og tar en bit av det jeg har spart opp. Og har jeg ikke brukt dem igjen til neste år, så kommer staten igjen og straffer meg for min sparsommelighet.

Ikke fordi jeg ikke har skattet av dem, men fordi jeg ikke har brukt dem opp! Eller ikke plassert nok i eiendom, kanskje, for det er et sted man kan gjemme formuer. Nå har formuesberegning av hytter gått opp til 40%, men skatten hadde blitt borte om jeg tok pengene ut av banken og kjøpte hytte. Men ikke bare det: da hadde staten hjulpet meg med 28% av renteutgiftene.

Det hadde de også dersom jeg gikk i banken og lånte en million til kjøp av en Jaguar. Fine biler det der, gitt. (Bildet: en XJ, fra. kr. 1.090.000) Nå hadde jeg egentlig tenkt å spare til barnas utdanning eller noe slikt, men staten kommer jo og tar et lite jafs hvert år av det jeg har spart opp. Den staten synes visst det er viktigere at jeg kjøper en Jaguar. Hvis jeg lånte en million og betalte en rente på 4% ville staten sponse Jaguarkjøpet mitt med 11.200.

Det er ikke rart at eiendomsprisene er høye, og personers belåningsgrad er i verdenstoppen (rundt 200%). Incentivene har lagt opp til det. En belånt Jaguaranskaffelse blir belønnet, mens banksparing til barnas utdanning blir straffet. Er det virkelig en smart prioritering?

Chardonnay med bobler og uten

Fellesnevneren på disse tre vinene er at de er laget på Chardonnay, og at de har samme norske importør.

Champagne Blanc de Blancs Brut Nature (Laherte Frères) kr. 299
Litt glasseple på nesen, i munnen er den ren, tørr og skrinn, og svært syrlig. Dette er brut zero, og stramt til tusen. Beskrivelsen på polets sider sier "rik frukt", men den må ha stukket sin veg før jeg fikk smakt den i alle fall.

Saint-Veran 2010 (Thibert) kr. 189
Typisk duft av Chardonnay fra denne kanten, litt rund men sitter godt på syrene. God balanse og en crowd-pleaser, men ganske i bunn og grunn ordinær.

Pouilly-Fuissé 2010 (Thibert) kr. 229
Førti kroner mer, men i en annen liga. Dufter litt allehånde, i munnen er den rund men intens, med en svært lang ettersmak. Dette var flotte greier, og den kan godt vurderes som alternativ til sentralburgundere som koster betydelig mer. Et svært hyggelig bekjentskap, og anbefalelsesverdig!

(De tre over var smakt sammen med omtrent 40 andre viner en ettermiddag, og med representanter for importørene tilstede).

Jeg hekter på et par andre omtaler av viner smakt i heimen (eller like i nærheten) den siste uken:

Bourgogne Chardonnay 2009 (F. Carillon) kr. 199,90 (spesialpol)
Jeg var ikke videre imponert over denne. Forutsigbar duft med sitrus og kjølig fruktighet. Ren og finslig i munnen, detaljert smaksbilde - litt kniplingassosiasjoner her. Men det blir for "smått". Kort, eller nesten helt fraværende, ettersmak. Mest for minimalister med smaksmikroskop.

Gjenkjøp? - Nei.

Saint-Aubin 1er Cru Les Murgers des Dents de Chien 2005 (H. Lamy)
Dette er et par hakk opp, ja. Verken oksidert (hvit burgund) eller flabby (årgangen), men spenstig, fruktig og med god fylde. Men likevel: det er noe som ikke helt henger sammen. Vinene til Lamy trekker seg ikke helt sammen til en helhet - det blir noe kantete i smaksbildet, der man savner den elegante sømløsheten som hvit burgund bør by på.

Gjenkjøp? - Niks!
- eller Jo: (Jeg skriver dette en god stund etter: første runde med slanten etter et par-tre dager ga stort sett samme resultat som over, men de siste tre fingerbreddene ga et helt annet inntrykk: moden aroma et sted mellom modne stikkelsbær og rabarbra, og en sømløs og fyldig struktur som ikke mistet friskheten. Ettersmaken var lang, og hele vinen bar bud om en skikkelig kvalitetsburgunder).

Oljefondet igjen

Det har gått en debatt i det siste som jeg, i all beskjedenhet, har bidratt til her på bloggen. Den gjelder det antakelig viktiste spørsmålet i norsk innenrikspolitikk: bruken av det man noe upresist kaller "oljepenger".

Handlingsregelen, som blir diskutert, er i prinsippet en regel om bare å bruke realavkastningen av petroleumsformuen på innenlandsk forbruk og investeringer. Slik blir ikke basiskapitalen borte, og alle fremtidige generasjoner av nordmenn kan nyte godt av denne formuen.

Det fortvilende er at handlingsregelen har blitt operasjonalisert som et uttak på 4% av realkapitalen. Frasen som brukes av Finansdepartementet er at det er "den forventede realavkastningen – anslått til 4 prosent – av fondet ved inngangen til budsjettåret som skal brukes".

Nå har det seg slik at realavkastningen så langt har vist seg kun å være 2,5%, betydelig lavere enn det FD har som "den forventede realavkastningen". Men hva skjer videre framover?

Om fremtiden vet man ingen ting, men det er ting som tyder på at operasjonaliseringen av handlingsregelen er i overkant optimistisk. Særlig er det statsobligasjonene - som er en hovedbestanddel av Statens Pensjonsfond Utland (SPU) - som er svært lave for lange papirer.

Alt tyder derfor på at handlingsregelens formål - å bruke bare avkastningen - ikke lar seg forene med dens operasjonalisering - det tallet som har blitt valgt. Det var derfor Sentralbanksjef Øystein Olsen foreslo å senke tallet til 3%.

I dagens Aftenposten blir det påvist at vi allerede har tappet fondet for mer enn det som var hensikten. Vi har svidd av penger godt ut over realavkastningen i fondet. Dette blir det vondt og vanskelig å tilbakeføre, men vi kan i det minste begynne å nærme oss en mer realistisk operasjonalisering av handlingsregelens formål! I motsatt fall blir historiens dom nådeløs!

Uventet problem

Smaksnotater som fenomen

Jeg poster en del smaksnotater her på bloggen. De avviker en del fra mye av det som ellers leveres i aviser, magasiner og på nettet. Som oftest er de mindre detaljerte - med færre frukter, mineraler og slikt - og gjerne handler de mer om totalinntrykket av vinen.

Jeg smaker vin i flere ulike sammenhenger. Mest får jeg ut av en vin jeg drikker i heimen. Gjerne er det mat på bordet (jeg liker vanligvis ikke noe særlig å drikke vin uten mat), og vinen utvikler seg over tid og kan overraske etter en time eller to - i begge retninger.

Aller mest får jeg ut av vinen dersom jeg smaker den med andre entusiaster og det ikke er mange viner vi skal gjennom i løpet av kvelden. Diskusjonen fører oppmerksomheten inn på forhold ved vinen man først ikke hadde lagt merke til, eller noen setter den inn i en sammenheng man ikke selv hadde tenkt på. Det er særlig slik man bygger kompetanse.

Det skjer også i Vitis Bergensis sammenheng. Her får man som oftest viner servert i sammenheng, og kontrasteringen med andre viner som ligner eller har andre fellestrekk bidrar til å konsentrere oppmerksomheten på en god måte.

Noen ganger smaker jeg vin i større sammenhenger. En importør viser sine viner, eller jeg deltar på Vinmonopolets halvårlige smaker i Grieghallen. Her faller nytten av notatene og av erfaringen en god del. I løpet av et lite minutt - kanskje mindre - skal vinen vise sine kvaliteter for meg. I løpet av en slik seanse forsøker jeg å smake flest mulig viner for å rekke over en del.

Det er slik de fleste anerkjente anmelderne smaker vin. Det blir et snapshot av vinen, mens man i normale sammenhenger vil erfare vinen over et tidsløp - en slags film. Det avgjørende her er at vinen utvikler seg i glasset: de volatile komponentene får lengre tid på seg til å "rive seg løs" fra væsken og bli luftbårne. Det er slik vi kan dufte dem. Vinen får også økt temperaturen, og det i seg selv endrer dens egenskaper.

Det er påvist at ingen kan plukke ut flere enn fire dufter i en blanding, men det er en feilslutning å si at lange smaksnotater derfor med nødvendighet må være oppspinn. For det første er mange adjektiver forsøk på å "ringe inn" en duft eller en smak som ikke så lett lar seg beskrive. For det andre endrer vinen seg i glasset - ofte ganske fort. Dessuten foregår smaking i en sekvens. Først dufter man på vinen uten å snurre på glasset, og det kan være aromaer her som ikke viser seg senere. Det samme gjelder selvsagt duften etter at glasset er snurret eller agitert på et annet vis. Deretter kommer vinen i munnen, og mye av det man oppfatter som "smak" er retronasal olfaksjon. Alt dette gjør at selv et typisk hastig notat i en stor smaking egentlig er en tre-fire inntrykk av en vin. Hvert av disse kan legitimt inneholde opptil fire elementer.

Dette betyr ikke at man ikke hiver inn noen ekstra adjektiver for å "vise" hvor finstilt ens persepsjon er. Mye kan vel kanskje også legges til ut fra hva man forventer fra vinen ut fra "læreboka".

Men alt i alt har jeg ut fra erfaring kommet til at jeg legger moderat vekt på smaksnotatene til fremtredende vinjournalister. Viner kan forandre seg fort i flaske, og det er også betydelige forskjeller mellom flaskene. Poengene har fått mye og fortjent pryl i opplyste kretser, men når du kjenner vintypen og leser poengene kan du lett orientere deg. Særlig dersom du har kalibrert deg i forhold til journalisten ut fra hva du selv har bragt i erfaring gjennom å smake de samme vinene som journalisten.

En potent sak?

Beklager ordspillet - men jeg hadde gått opp for titler på smaksnotatene over vinene fra Bordeaux, og siden de fleste i dag gjelder Ch. Potensac så....

Château Potensac (Medoc) 2006 kr. 285
Solbær, men først og fremst dominert av eiken. I munnen er den lite generøs, og tørrer mye. Den velvillige tolkningen er at den er i en fase.

Château Potensac (Médoc) 2007 kr. 269,90
Omtrent som over, og den er langt fra så lovende som årgangen under her:

Château Potensac (Médoc) 2008 kr. 269,90
Solbær og blyantspiss, frisk på duft og saftig på smak, god fylde. Denne tørrer litt i slutten av ettersmaken, men det er bare et godt tegn når resten av faktorene er i så god balanse som her. Det er ikke vanskelig å konkludere med at 2008 er årgangen som overbeviser av disse tre.

Jeg har jo hatt gode erfaringer tidligere med Potensac, så denne siste kan være noe å satse på.

Château Les Ormes Sorbet (Médoc) 2006 kr. 294,90
Dufter av geraniol (de som kjenner duften av geranium vet hva de er), har god fylde og lengde, solide tanniner. Alt tyder på at den har det som trengs for et lengre fruktbart opphold i kjelleren. De to siste er de beste i denne flighten. Helt klart!

Visuell analyse og illusjonsmakeri

Skal det bygges 14 blokker med ca. 250 leiligheter på et lite område ut mot Nordåsvannet og Troldhaugen? Det er spørsmålet som Bergens folkevalgte nå skal ta stilling til. Sentralt i saken slik den har utspilt seg i Bergens Tidende i det siste er utbyggernes "Visuell analyse" (bildemontasjen over er fra Bergens Tidende). Den kan leses via denne lenken. Det anbefales absolutt! Den er en analyse i visuell manipulering med det for øye å bagatellisere utbyggingenes virkninger. Den mest åpenbare effekten av å få så mange store og kjente objekter i forgrunnen (som på bildet under), er at bakgrunnen virker fjernere. Det er bare en av grunnene til at man her har foretatt en "ut-zooming" som er sterkere enn selv den en vidvinkel-linse kan klare.

En venn av meg tok noen bilder på Troldhaugen i helgen - av ulik art - fra samme punkt som utbyggernes visuelle analyse (se nederste del av bildet øverst, og side 2 og 10 i "Visuell analyse"). Det viser seg at det ikke en gang med vidvinkel-linse er mulig å komme så langt "ut" som dette bildet. Det er derfor ikke noe bilde, men en serie bilder som er satt sammen og delvis retusjert. Vi tror det er tre-fire bilder som er satt sammen for å få denne virkningen.

På treet helt til høyre henger det en livredningsbøye, og den hang der nok også da bildene ble tatt, men på grunn av at de måtte sette bildene sammen og beskjære dem - tror vi - ble den tatt bort. Den ville ellers sett "rar" ut, og avslørt bildets komposisjon.

Hvis man klikker på bildet ser man også ganske tydelig en skjøt. Den går rett til høyre for det røde huset på andre siden av vannet, og i selve vannet ser man en klart mørkere stripe her. Det er skjøten - tror vi. Som nevnt tidligere her på bloggen er ikke fenomenet visuell manipulasjon noe ukjent fenomen, og det virker.

Følg gjerne lenken til "Samlet vurdering av tiltakenes synlighet fra Troldhaugen", og ta en tur til Troldhaugen for selv å vurdere hvor realistisk bildene og konklusjonen "Liten negativ konsekvens" er. Jeg håper denne rapporten selv blir gjenstand for uavhengig analyse i tiden som kommer, og før vedtak i saken blir fattet.

Aktuell Bordeaux

Flere smaksnotater fra Vitis Bergensis' Bordeaux-smaking, denne gangen aktuelle viner fra anerkjente produsenter på vestsiden av Gironde. (Bildet: To ferieviner, kjøpt på Carrefour for ca. 40% av prisen på polet).

Domaine de Solitude 2008 (Pessac-Léognan) kr. 201
Dufter solbær og litt jord. I munnen er den fint balansert, men helt klart på den saftige heller enn den faste siden. Ettersmaken er lang, og hovedinntrykket er av en deilig og vellaget vin. Kan lagres, men smaker også bra i dag.

Château Smith-Haut-Lafite 2008 (Pessac-Léognan) kr. 641
Dufter litt solbær, men mest karamell. I munnen er den preget av tretanniner, og av at den svir en del. Cabernet Sauvignon 60%, Merlot 32%, Cabernet Franc 7%, Petit Verdot 1%. Her trengs det nok en del år på langs før man kan si hvor dette bærer, men jeg har til gode å bli imponert av noen vin fra dette slottet.

Château Haut-Bailley 2008 (Pessac-Léognan) kr. 650
Litt stum på duften til å begynne med. I munnen er det ikke bare balanse man fornemmer, men harmoni. Tanninene er solide, men ikke påtrengende - den "sitter godt" i munnen, og ettersmaken er lang. Dette var en av de mest lovende vinene denne kvelden. Sammen med vinen under.

Château Pontet-Canet 2007 (Pauillac) kr. 657
Denne vinen har jeg smakt før, etter å ha kjøpt den for 29 euro på Carrefour. Den gangen var overskriften noe om billig bordeaux - men det passer ikke her. Hvordan den smakte denne gangen: Solbær, litt avrundet, blyantspiss - litt polstret også. Da den kom, som nummer fem den kvelden, var den klart første vin med noen fylde verdt å nevne. Flott balanse her, og jeg regner med at ti år på langs vil være fordelaktig - til tross for den litt løse årgangen. Pontet-Canet er i støtet. 2009 fikk 100 poeng "på flaske" av Robert Parker nettopp.

Hvilken ville jeg valgt til lagring? En av de to siste så klart. 2008 har bedre rykte som årgang enn 2007, men jeg har et godt øye til Pontet-Canet. Det blir nok ingen av dem uansett.

Pinot Noir

Her følger noen viner fra en halv-blind smaking i Vitis Bergensis tidligere i år. Det var Pinot Noir verden rundt som var tema, men først en som jeg visste var fra Burgund da jeg åpnet og smakte den:

Nuits-Saint-Georges 1er Cru Les Perrières 2004 (R. Chevillon)
Denne har jeg smakt før fra egen kjeller, og konklusjonen var ikke bra. Les gjerne her. Årgangen er ikke av de bedre - tvert om. Bill Nanson i sin The Finest Wines of Burgundy gir årgangen absolutt ingen stjerner (av fem mulige). Men slik var denne flasken: Fargen er klar og uten merkbar bruning. Ren duft med bringebær, et jordlig innslag, og et fint avstemt fiolpreg. I munnen var den lekker, frisk, og med høvelig fylde. Ikke av de mer imponerende burgunderne jeg har smakt, men den bærer i seg de viktige elementene av eleganse. Den løfter stemningen ved bordet - som gode burgundere gjerne gjør. Servert blindt ville jeg vel gått for en Chambolle-Musigny, tipper jeg. Etter at temperaturen kom opp mot rommets, hadde jeg kanskje hatt bedre sjanser for å gå til riktig kommune.

Så var det over til noen viner som ble servert halvblindt for en måned siden (vi kjente vinenes navn, men ikke rekkefølgen av dem). Notatene er skrevet før jeg visste hvilken vin de beskrev. Noen kommentarer har kommet til etter - men disse er markert i kursiv.

Aloxe-Corton 2009 (Dom. Chapuis)
Ganske stum. Snev av kirsebær, stram og lineær. Siste slurken: WOW. Den trengte bare høyere temperatur og luft.

Willamette Valley Pinot Noir 2008 (Oregon, USA) (Stangeland)
Litt stum på duften, snev av rødsprit. Deretter litt bringebær, lineær og elegant stil. Kommer seg med tid i glasset. Strammer uvant mye - merkbare tanniner. (se bildet)

Sancerre Rouge 2010 (Prieur)
Sancerre Rouge? Korket. Ja, jeg hadde rett. Denne tok jeg selv om den var korket.

Awatare Valley Pinot Noir 2008 (Marlborough, New Zealand) (Vavasour)
Eik, jordbær, lær, jord. I munnen er den rikere enn de andre, og kan lett vurderes som en bedre vin. Sjarmerende, men kanskje litt vel eikepreget. Det viser seg at dette er den rimeligste vinen, til 149 kroner, og det er ikke umulig at det er den beste relativt til pris. De andre er på rundt 200.

Det var gode viner i denne flighten. Burgunderen var åpenbart for ung til å drikkes nå. Men bortsett fra den korkede vinen var dette gode viner.

Bordeaux 1996

Det har vært vinterferie, og etter hjemkomsten fra London har det vært mye annet som har foregått. Det har gjort sitt til at jeg ligger etter i forhold til ambisjonen om å oppdatere bloggen i snitt annenhver dag.

Da passer det godt å ha noen smaksnotater liggende. Her følger fire Bordeaux 1996 fra smakingen i Vitis Bergensis.

Château Bel-Orme-Tronquoy-de-Lalande 1996 (Haut-Medoc)
Begynner med duft av fjøs, dyp duft - men blir fort litt kjemisk. Minner om malingsspann, så litt mer om plastikk. Surer også ut: mister fylde og sødme, og blir ganske ekkel etter hvert.

Château Rochemorin 1996 (Pessac-Léognan)
Dufter solbær og blyantspiss. En relativt enkel vin, men slank, frisk, saftig og ikke minst: god. Kostet omtrent 200 kroner på slipp i høst. Godt kjøp, mener nå jeg, ikke minst sammenlignet med vinen over.

Château Haut-Bailly 1996 (Pessac-Léognan) (fra magnum)
På nesen svært lik vinen over, pluss noe sopp og underskog. Flott og elegant munnfølelse, men ettersmaken blir litt kort i forhold til hva man kunne forvente her.

Domaine de Chevalier 1996 (Pessac-Léognan)
Fjøs, geranium, litt sure solbær, frisk og elegant i munnen. Dette er det lite å lagre på - så mine flasker får legges i ut-kurven.

Tillit

I Bergens Tidende i dag kommer det frem at en representant for Skjoldnes Utvikling har forsøkt å true direktøren for Kunstmuséene i Bergen til ikke å gå ut med bildet som sto i gårsdagens avis (se også over). Bildet fra Poza er troverdig - til en viss grad. Det tar med mer vegetasjon enn det som sannsynligvis står igjen etter en utbygging, og slik skjuler det bygningsmasser som etter en utbygging vil bli synlige fra Troldhaugen.

Som det fremgår fra saken mener utbygger at høydene er overdrevne. Man kan bedømme selv: Toppen på Konow Lund villaen (nærmest byggene i forkant) er på 39 moh, og byggene bak er merket med kotehøyder. Fortoner dette seg som fusk? Verken firmaet som har laget det eller Kunstmuséene i Bergen tør å fuske. De har heller vært i overkant forsiktige.

Utbygger og deres arkitekter har ikke vært særlig forsiktige. Som man ser av bildet øverst har de brukt vidvinkel for å få utbyggingen til å virke ubetydelig. I deres visuelle analyse (se under til høyre) har de også plassert et stort tre slik at toppen av det dekker hovedmassen av utbyggingen. Tilfeldig? Neppe! Gjennomskuelig? Det får du selv bedømme.

Det er ikke noe uvanlig at utbyggere visuelt bagatelliserer omfanget av sine planer, men det er sjelden at det er så gjennomskuelig som for Skjoldnes utvikling sin del. Dette fører til at motstandere må lage sine egne illustrasjoner. Uten unntak forsøker utbyggerne så å underminere troverdigheten til disse. Det står om stor fortjeneste, må vite!

Når byggene så står der, er det for sent å angre seg. Det ser man nå i Oslo med "Barcode".

Bildet som ble laget (over til venstre) ble omtalt som et "skrekkscenario", og det lignet ikke på de forblommede illustrasjonene. Plan og bygningetaten sa at deres tegninger var for høye. Men det var de ikke. Heller tvert i mot.

Nå er det for sent for "Barcode". Utbyggerne har tatt pengene, og er fornøyde. Kunstmuséene i Bergen er tydeligvis klare på at de ikke vil ha det på seg at de ikke gjorde sitt for å hindre en slik utbygging. Tør politikerne i Bergen risikere å få Skjoldnes Utvikling på samvittigheten?

Hollow Talk

Endelig fulgte jeg sporet av den gripende melodien til "Broen/Bron" og fant "Hollow Talk" av Choir of Young Believers - som i praksis er Jannis Noya Makrigiannis.

"Quasi-religious feel, with a solemn, churchy atmosphere" og "innocence tinged with weariness and regret" oppsummerer stemningen svært bra, mener jeg.

Ansvar

Det står respekt av at Audun Lysbakken faktisk tar ansvar og går av! Det har vært for mange ledere som har uttalt ordene "jeg tar ansvar", og det å uttale disse ordene var den eneste konsekvensen saken hadde for deres egen person. Jeg minnes Åstaulykken, der jernbanedirektør Steinar Killi i etterkant sa "jeg tar ansvar". Og dett var dett! Han satt i syv år til, selv om han hadde det overordnede ansvar for Jernbaneverket på ulykkestidspunktet.

Når det gjelder selve saken, eller sakene, som i dag har blitt avdekket i større bredde enn tidligere, så har ikke jeg detaljkunnskaper. Men det som er helt klart er at videre tillit til Lysbakken og til SV som parti avhenger av hvilke holdninger som kommer fram når det gjelder forvaltningen av fellesskapets midler. Hvis det skulle avtegne seg et bilde der politisk ledelse implisitt ser offentlige midler som noe man kan tuske til seg for å bedre rekrutteringen til egne rekker - så ligner det litt for mye på holdningene som er altfor utbredt i noen Middelhavsland, og som har likhetstrekk med det man kjenner som clientilismo.

Alle skjønner at det blir vanskelig for SV når man til helgen velger en leder som ikke skal sitte i regjeringen. Men det ordner seg nok i en overgangsfase. For det er det vi snakker om her: om kun kort tid er Lysbakken tilbake som statsråd, men for et annet departement. De som har dragning mot slikt begynner vel å ta veddemål om hvor fort det vil gå. Jeg tipper at det senest er tale om september.

PS: Jeg har vært noen dager på vinterferie, men nå er bloggen operativ på vanlig måte igjen.