Lenge trodde jeg på det mange sier: gode produsenter lager gode viner i alle årganger. Det stemmer ikke. Årgangene spiller en rolle, ikke minst i marginale soner som Burgund. 2004 har noen vært heldige med, og andre ikke. Dette er min fjerde flaske fra egen kjeller, og de resterende vil ikke leve lenge. Den første Chevillon 2004 var ikke bra, den andre mye bedre, men her er vi på laveste vurdering igjen.
Et skjær av brunt i fargen - mest tydelig når man skjenker, i duften er det et årgangskarakteristisk vegetalt "grønt" preg. Tidligere har jeg kallt det rabarbra, det er kanskje også noen urter der, men det er klart umodent. Når vinen har stått en stund, og luftet seg og blitt varmere, er dette preget mest merkbart i begynnelsen av ettersmaken. Det er noe støvete der - undermodent og på grensen til muggent.
I munnen er den mer frisk enn fyldig, ja, det er klart. Mens den er kjøligere - der burgundere helst skal serveres temperaturmessig - kunne man lukke øynene og tro at dette er en rosévin. Med temperaturen, kanskje over 20 grader, kommer det en viss fylde. Denne er klart bedre på 21 grader enn på 15-16, en lærdom jeg tar med meg til de neste flaskene fra årgangen. Så langt jeg kan bedømme er dette den svakeste årgangen for røde burgundere i forrige tiår.
Gjenkjøp? - Nei.
(Bildet: NSG 1er Chateau Gris, fra stråldende: Burgundy Report)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar