Nedsatte røde burgundere

Fra Vinmonopolsmakingen i Grieghallen 19. oktober. Disse vinene er nedsatt i pris fra og med 1. november. (Bildet: Pinot Noir i NSG Les Chaliots i oktober 2011, OMS)

Pommard 1er Cru Pezerolles 2007 (Château de Puligny-Montrachet) kr. 299 (før 434)

Lett og kjølig i frukten. Elegant, men mangler dybde og lengde - og fremstår derfor som altfor enkel. Noen ganger er det slik at less remains less - and is not more.


Nuits-St.-Georges 1er Cru Clos des Grandes Vignes 2007 (Château de Puligny-Montrachet) kr. 299 (før 434)
Modning i fargen - det vil si at det skjærer over i det brune. Lett og lekker, fin fasthet, men tørrer i ettersmaken. Den hadde nok vært åpen i lengre tid da jeg smakte den, men alt tyder på at denne er på rask tur nedover.

Nuits-St.-Georges 1er Cru Clos des Grandes Vignes 2006 (Château de Puligny-Montrachet) kr. 330 (før 450)

Dette er på alle vis en vesentlig bedre vin enn den ett år yngre utgaven (alt med forbehold om åpning av flasker og lignende). Fine røde frukter på nesen, en farge helt uten bruning, mer fylde og soliditet, og perfekt balanse. NSG er allerede erklært som den beste landsbyen av alle i 2006, og dette var en flott vin i fin form.

Naturvin på boks - og en Chablis

Tami' Nero d'Avola e Frappato 2010 (Sicilia) BiB kr. 389,90 (2. nov, K6)
"Tami'" er et prosjekt fra Arianna Occhipinti der hun lager vinen fra druer dyrket av småbønder i Vittoira på sørøstsiden av Sicilia. Denne selges som naturvin, men gitt at det er en boks må det vel være tilsatt noe svovel for å unngå oksidering? Jeg håper i alle fall det. Drueblandingen her er 60% Nero d'Avola og 40% Frappato.

Hvordan smaker dette? Røde bær, så klart, men også noe mer jordlig og et tydelig preg av noe vegetalt i retning lyng. Jeg har drukket denne godt avkjølt, og det anbefales. Den er litt hul i midtpartiet synes jeg, men til prisen er dette virkelig flotte greier. Stilmessig en blanding av Burgund og Nord-Rhône, kan man si, og det er jo ingen dårlig attest.

(Bildet over av Arianna Occhipinti er fra Villas of Italy blog). For å unngå for mange poster hekter jeg på et notat til fra den nordlige kanten av det vinproduserende Europa.

Chablis 1er Cru Montmains 2000 (Duplessis)
Fra denne adressen har kvaliteten variert en del, men her er alt på stell. Dette er klassisk, kjølig Chablis med sitrus, et lite sjøpreg, en liten honningtone, og solid munnfølelse og en bortimot uendelig lengde på syrene. Chablis behøver ikke bli bedre enn dette.

Gjenkjøp? - Ja.

Rentefradraget

Forslaget om å fjerne rentefradraget på skatten møter forventet motbør fra Finansdepartementet med sjefen i spissen. Bare vi får bygd nok boliger vil prisene komme ned er refrenget.

Men dette forsvarer ikke de perverse insentivene som ligger i dagens skattesystem: staten stiller opp og betaler noe av regningen din (rentefradraget på 28%) dersom du låner penger - og selv om du har skattet for dem kommer staten og tar noe av pengene dine om du ikke har brukt dem opp (formuesskatten). Som jeg flere ganger har påpekt her oppfordrer systemet til å låne stadig mer penger, helst for å kjøpe bolig (som har lav skattesats), år etter år.

Når man har betalt ned bolig- og studielån står man overfor denne situasjonen: jeg kan spare i bank, aksjer og slikt og betale formuesskatt på toppen av skatt på renter og utbytte, eller jeg kan investere i hytte og/eller bolig(er) til utleie. De siste har lavere skattesats enn innkjøpspris slik at formuen forsvinner, og låner du penger på toppen av egenkapitalen får du 28% av rentene sponset fra statskassa. Tror virkelig Finansministeren at dette ikke har betydning for boligprisene? Eller rentene (jo høyere etterspørsel, jo høyere pris)?

Før i tiden kunne man basere seg på at folk tenkte på barna, og sparte penger slik at de skulle ha det bedre enn en selv. Man hadde lån som ung for å kjøpe bolig og annet man trengte, og formue som moden for å kunne overlate noe til barna når man takket av. Men gode tider og effektive insentiver har gjort noe med oss som nasjon: nå er melodien at barna får klare seg selv, og at gjeld blir premiert, så da kjøper vi hytter og leiligheter som vi leier ut siden det lønner seg så godt. Privat belåningsgrad i Norge er på over 200% (gjennomsnittlig gjeld i husholdningene i forhold til bruttoinntekt), som vel er verdensrekord. Da sub-prime krisen slo inn i USA var tallet der 126%.

Dette gjør nasjonaløkonomien svært sårbar for renteendringer. Det er rart Finansministeren ikke synes å være bekymret for det. Han er ellers bekymret for renteheving - som øknomien har behov for,  men som vil slå negativt ut på kronekurs og dermed eksportbedrifter. Fjerning av fradraget utgjør ingenting på kronekursen, men vil dempe kredittveksten. Johnsen avviser denne løsningen i kjappeste laget mener jeg.

Forslaget om å fjerne rentefradraget, som jeg sterkt støtter, har to hovedutfordringer - bortsett fra å "selge det" til en sterkt forgjeldet befolkning:

• Mange baserer seg på det, slik at en innføring vil påvirke manges økonomi negativt.

Til det er å si at det bør fases inn over tid, slik at endringene ikke blir noe sjokk. Nå er rentene historisk lave, og tiden er slik sett gunstigere enn noen gang før. Endringene er innenfor den rentemargin alle låntaker og långivere burde ha tatt høyde for, og vil bare tilsvare en renteoppgang låntagere bør kunne tåle.

• Fjerningen vil ramme familier i etableringsfasen uforholdsmessig.

Før ville det gjort det, men som jeg skriver over har vi som nasjon vendt oss på at gjeld er en fin og sponset ting livet gjennom. Likevel: i et livsløpsperspektiv er det klokt å skjerme familier i etableringsfasen, men det betyr ikke at det er klokt å sponse alle som tar opp gjeld uansett formål. Rentefradraget er likt enten du kjøper to rom og kjøkken eller en speedbåt til to millioner.

Med andre ord: vi trenger ordninger som letter etablering. Som nasjon har vi nå tilpasset oss insentivene, og rentefradraget kan ikke lenger gjøre jobben. Vi trenger mer målrettede tiltak, uten at jeg her og nå har noen gode forslag.

Anbefaling: Ma Cuisine - Beaune

I en renovert stall fra 1400-tallet i Beaune, Frankrike, finner man en restaurant som bare er åpen fire kvelder i uken - og ikke i helgene. Fabienne Escoffier styrer kjøkkenet, og mannen Pierre løper til og fra vinforretningen ved enden av huset hele kvelden.

Restauranten i Passage Sainte-Helene er ikke lett å finne, og det å bestille er helt essensielt (tel. 03-80-22-30-22). Den er en åpen hemmelighet i vinkretser for sitt enkle men gode kjøkken, og en svært god vinliste. Hvis du går på do vil du ikke unngå å bli kjent med det faktum at U2 og Michael Douglas har vært der, men for vinfolk er det trolig mer imponerende skikkelser ved bordet ved siden av siden stedet er populært blant vinprodusentene i området.

Maten var enkel men svært god, basert på tradisjonelle burgunderske retter. Vinlisten var ytterst interessant. Mye å velge i, men vi endte opp med denne:

Santenay 1966 (Domaines des Hautes-Cornières)
Hva er det å si? Klar og rød farge, med vandig kant, men som bryter litt i det brune når den helles fra flasken. Duften er klassisk gammel vin: høstløv og et ørlite preg av sopp. Det viktigste er at den har bevart frukten og friskheten. Jeg har smakt 2001, 2004 og 2007 i det siste som har langt mindre å by på enn denne 45 år gamle vinen som kom på 88 euro.

Til forreten drakk vi en Chassagne-Montrachet 1er Cru Morgeot 2002, om jeg ikke husker feil. Produsenten husker jeg ikke, men at den var svært god og kommunetypisk - det husker jeg.

Velkommen etter!

Jeg har her i et par år argumentert mot skattefradraget på renteutgifter. Jeg har så langt ikke hatt mye til selskap - med en nylig avgått Gjedrem som et unntak, og ofte ikke det selskapet jeg ønsker meg (Senterpartiets Per Olaf Lundteigen).
Men nå har jeg fått selskap fra noen som kan bety noe, og som jeg lettere kan vedkjenne meg enn Lundteigen: Vinje og Clemet i Civita. De foreslår å fjerne rentefradraget, og bruke "gevinsten" til å fjerne formuesskatten og senke skatter på arbeid. Med andre ord akkurat det jeg har foreslått på bloggen i et par år eller mer.

Det er langt fram, men denne velbegrunnede omleggingen har nå fått betydelig større tyngde!

Domaine Matrot - de røde

Etter de hvite kommer de røde - slik er det som oftest (men ikke for alle, som jeg kommer tilbake til i et senere innlegg). (Bilde fra kjelleren til Matrot, 14. oktober 2011)

Monthelie 2009 (Domaine Matrot)
Fra gamle vinstokker. Typisk "nesevin": lekker og delikat, fruktig i retning kirsebær. Først klassifiserer jeg den som lett, men så oppdager jeg de finslige tanninene som gir vinen et godt grep i munnen. Svært sjarmerende vin, og den kunne vært brukt som eksempel på det enkelte sier om denne årgangen: den kan snu litt om på hierarkiet, og landsbyvinene er ofte gode kjøp sammenlignet med 1er cru.

Volnay-Santenots 1er Cru 2007
Felles for de to vinprodusentene vi traff i Burgund var at de snakket opp sine 2007-årganger. Det er en årgang jeg har ligget unna, og det er nok mange som meg. En god selger skal jo tro på det han selger, så jeg beskylder dem ikke for å være uærlige, men mange produsenter har nok mye 2007 som de ønsker å bli kvitt. Denne vinen er elegant, med røde frukter, mineralitet og fin struktur. Den viser absolutt sitt nivå, og hører med blant de bedre 2007'erne jeg har smakt på den røde siden.

Volnay-Santenots 1er Cru 2008
Dette var, grunnet hagl, en svært, svært vanskelig årgang for mange i dette området - ikke minst for Matrot som har betydelige vinmarker i det værst angrepne området. Avkastningen var helt nede i 22 hl/ha, og den beste måten å høste viste seg å være med maskin. Den fikk med seg de uskadde bærene, men ikke de skadde. Her er omstendigheter og innhold i harmoni, for dette er en vin som spiller i moll heller enn i dur. Mørk frukt, det er en dybde og struktur i denne vinen som gjør at det er vanskelig å tro at den kommer fra akkurat de samme vinstokkene som den over. Den er rik i frukten, og tanninene er av det litt grovere slaget, men lengden er upåklagelig. Drikk den om 8-10 år med vilt, sier Matrot. Det gjør jeg gjerne, men det er ikke sikkert Moestue tar inn denne?

Bildet under: Far og datter Matrot.

Akademiske ansettelser

Jeg har en slags redaktørplakat her som sier at jeg ikke skal kommentere aktuelle saker på min arbeidsplass, men jeg kan ta for meg saker som har med høyere utdanning å gjøre allment sett. Saken i "nyutgaven" av Forskerforum om Universitetene ansetter for mange av sine egne faller tydelig i den siste kategorien.

Jeg jobber ikke på et sted der jeg har studert, og ikke har jeg vært medlem av noen ansettelseskomitéer - så jeg føler meg ikke særlig rammet av kritikken. Men problemstillingen er evig aktuell, og grunnene er det ikke vanskelig å få øye på:

• Det er få stillinger innen akademia. Vi som satser og tar doktorgrad har svært få stillinger som er aktuelle for oss. Vi utdanner oss inn i et knøttlige arbeidsmarked der relevante stillinger dukker opp en gang hvert jubelår eller slikt.
• Norske studenter er i snitt betydelig eldre enn de i andre land, og mange er veletablerte når de skal søke seg jobb. Terskelen for å flytte er da stor.
• I Norge er det geografisk langt mellom Universitetene. Er man først etablert et sted kan man ikke på rimelig vis pendle til et Universitet i en annen by, og det er ekstra lett å gro fast et sted når man har barn og ektefelle/partner som også må skaffe seg jobb.
• Så er det slik bevendt med oss mennesker at vi utvikler bånd og vennskap med de vi kjenner, og har større tillit til de vi kjenner og som ligner oss selv, enn vi har til vilt fremmede. Nepotisme er det regler mot, men vi utvikler også vennskap og nærhet til andre rundt oss - og det er bra. Men ikke bare uproblematisk når man skal ta avgjørelser for fremtiden deres. Da er sjansen stor for at de man ikke kjenner blir forfordelt.

Alt dette bevirker at de som har makt og myndighet i tilsettinger bevisst eller ubevisst favoriserer lokale helter over fremmede søkere. Noen ganger er det kanskje bevisst, gjennom utlysningsteksten, noen ganger mindre bevisst gjennom hva man legger vekt på og ikke i utvelgelsen av de beste søkerne. Så da er det ikke overraskende at NIFU melder at 90% av doktorander som har jobb i akademia fremdeles er ved samme universitet som der de tok den.

Jeg har min PhD fra England, fra University of Warwick. I England har man også "innavl", men bare ved Oxford og Cambridge (kankje også ved et par University of London colleges). De er eliteinstitusjoner, og hvorfor skulle de gå til "dårligere" universitet for å finne sine ansatte (men de ansetter mange fra andre lands eliteuniversiteter)? Ved Warwick fikk vi høre at her fikk ingen med PhD fra Warwick jobb. Slik var det bare, og ligndende uskrevne regler var det rundt ellers i landet også. Unntaket var hvis man hadde jobbet et annet sted i lengre tid og søkte et professorat eller lignende - da hadde man opptjent kredibilitet som outsider.

Kunne slike, skrevne eller uskrevne, regler være noe for oss i Norge? Absolutt! Men sjansene for at det skulle bli noe av er minimale - av de grunnene jeg nevnte innledningsvis. Det å slutte å rekruttere interne søkere vil nok særlig være tungt å svelge for Universitetet i Oslo, tipper jeg. De er også nærmest makten, og derfor blir det ikke noe av.

SN: Bordeaux

Château Vieux Bonneau 2004 (Montaigne-St.-Emilion)
Da jeg smakte denne for et år siden var den stram, fast og uten sjarm - men en solid matvin. Det siste er den nå også, men den har skrudd på sjarmen - selv om den er av den maskuline typen. Den er fokusert, fruktig i retning mørke frukter. Solid og saftig, preget av grafitt (ikke de "høye" tonene i blyantspiss). Gjemmer man dette i fire år, som jeg gjorde, får man svært "mye vin" for 160 kroner på polet.

Gjenkjøp? - Absolutt

Siden ett notat blir litt skrint tar jeg med en bordeaux til, denne gang fra Frankrike-turen nettopp.

Château Haut-Batailley 2007 (Pauillac)
Denne vinen fortonte seg som det beste kjøpet på menyen hos La Fontaine de Mars (som forøvrig serverte svært god mat, og en helt strålende "dagens suppe"). Vinen var typisk vestside-bordeaux, ganske moden, mørk og med jordlige og mineralske toner i duften. Den passet svært godt til det litt rustikke kjøkkenet.

Domaine Matrot - de hvite

Thierry Matrot (bildet, OMS) tok imot oss i bakgården på eiendommen i Meursault. Jeg ville naturlig nok vite hva han trodde om årgangen som nettopp var gjæret ferdig. Årgangen var vanskelig, sa han, med svært ujevn modning. Han satset på kort maserasjon for fruktighet, mente at vinene ville være modne etter 4-7 år på flaske, og at de hvite klart var best.

Meursault 2007 (Matrot)
Han var fornøyd over å høre at 1993 årgangen av denne var den første "dyre" vinen jeg hadde kjøpt. Denne var tro mot sitt opphav: lime, friskhet med et skikkelig 'snap' i ettersmaken. Mer åpen på nesen enn i munnen. Den har nok et par-tre år å gå på før den blir mer "gjennommoden".

Meursault-Blagny 1er Cru (2007) (Matrot)
Mer lukket på nesen enn vinen over. Et tydelig krydder-preg i midtpartiet, og flint-preget i ettersmaken. Stukturert og "tight". Thierry foreslår å dekantere den en time hvis den skal drikkes nå, men 7-10 års lagring foreslås også. (Under ser vi husklyngen Blagny øverst til venstre i bildet, med Meursault Perrieres i forgrunnen og oppe i skråningen).

Puligny-Montrachet 1er Cru Chalumeaux 2007 (Matrot) Hvite blomster, med lime i slutten. Delikat, svært delikat, slik den fremstår i dag. Denne vil nok også ha godt av noen år på langs. I dag foreslår Matrot kamskjell til denne vinen.

Meursault-Blagny 1er Cru 2003 (Matrot)
Gule frukter, fin syre (som ikke er korrigert sier Matrot), har en salt mineralitet, men er kanskje litt løs. Helt klart en sjarmerende og overraskende god vin som kanskje passer best til kjøtt? Årgangen har et svært dårlig rykte, men jeg har smakt nesten bare gode viner fra denne. Ikke store viner, men modne og attraktive.

Matrot hadde en noe avvikende teori om 2005-årgangen. Grunnet vann-stress ville denne, mente han, kollapse og tørre ut frukten om noen få år. Jeg er skeptisk, svært skeptisk, til denne teorien, men vi får se.

På tur ut sier de som jobber ute i porten - og som har avsluttet ukens arbeid med en liten smaking - at 2007 Perrieres er oksidert. Thierry later som ingen ting. For alt vi vet sier de dette for å terge han, men oksideringsspøkelset henger fremdeles over Burgund.

Caves Legrand II

Så var det de røde vinene sin tur. De i forsamlingen som Barry (bildet over, av Gunnar Karlsen) mente hadde greie på vin fikk hver sin vin å kommentere, og den nest siste av disse ble meg til del. Vi ble også pålagt munnkurv da den tredje vinen ble servert blindt.

Nuits-Saint-Georges 1er Pruliers 2009 (Pascal Marchand)
Marchand er Pinot-ekspert, konsulent og mikro-negociant som sverger til bio-dynamisk dyrking. Alt det er vel og bra, men er vinen han lager noe tess? Frisk, lett, litt finslig, kirsebær og lyng med et snev av hvit pepper og et litt alkoholisk preg. Den er i overkant "saft-aktig" på en naturvin-måte. Basert på denne vinen kan det virke som om han ikke helt har behersket utfordringene i denne årgangen, for vinen er mer preget av "filosofien" og årgangen enn av stedet den kommer fra. Se forøvrig bildet under (av OMS): til høyre i bildet er denne vinmarken (Prulieres), og over strømmer elektrisiteten i monstermastene. Hvordan kan man lage biodynamisk vin i en slik sammenheng? Er det noe jeg har gått glipp av, eller var ikke Steiner særlig opptatt av den kraften som går i høyspentmaster? (Marchand er også omtalt av Burgundy Report)

Beaune 1er Cru Montée Rouge 2009 (Dom. de Bellene)
Potels egen vin fra en vinmark Jasper Morris mener burde vært et nivå lavere. Litt eik på nesen (som "blåser litt av"), relativt klar og kjølig men med et stadig tydeligere preg av Mocca. Jeg er slettes ikke overbevist av denne. På turen smakte vi flere fra årgangen, og denne var nok av de svakeste.

Barbera 2005 (Vietti)
Som nevnt ble denne servert blindt - og som eneste ikke-franske kunne man jo latt seg lure. Men er man litt orientert og interessert hadde man litt å gå ut fra. Jeg hadde sett "Vietti" på flasken, og da var jo spørsmålet bare hvilken druetype dette var. Da den kom i glasset var det ikke vanskelig: Barbera ut fra nesten fraværende tanniner men god syre. Mørk, røykpreget, jordlig og myk og utviklet. Den manglet finish, rett og slett. Den fungerte imidlertid som "bindeledd" mellom Burgund og Nord-Rhône, for det var dit vi skulle.

Crozes-Hermitage 2009 (Combier)
Denne ble det min oppgave å kommentere, så notatene ble litt sparsommelige og impresjonistiske. Jod, lyng og tranebær - og rått kjøtt. Litt fioler kommer også etterhvert. Svært så tydelig Syrah, og en nydelig representant for vintypen. Produsenten har visst vært inne på Valken i Bergen. Verdt å legge merke til. Nå har jeg ikke smakt konkurrentene i denne årgangen, men denne vinen fremstår som mindre vill i nikersen enn Graillot sine.

Côte-Rôtie 2005 (Gerin)
Ikke så utpreget Syrah som man kunne forvente - mer et umiskjennelig kvalitetspreg her. Preget av fylde og dybde, kjølig frukt og mørke bær, integrerte men merkbare tanniner. Den har både kraft og eleganse, og var klart den beste av rødvinene denne kvelden.

Exit Gaddafi

Det er en fornøyelse å avslutte mine mange innlegg om Gaddafi og Libya, men jeg noterer samtidig med beklagelse at han ikke ble tatt i fangenskap og stilt for retten. Det er allikevel vanskelig å føle noe annet enn lettelse over at han er borte. 19. mars skrev jeg at "Ingenting annet enn Gaddafis fall er et akseptabelt resultat i denne konflikten," og det at han er død gjør kanskje sitt til at frykten fra 42 år med diktatur kan slippe taket? Selv om sjansene for hans retur til makten etter en rettssak ville vært mikroskopiske, skal man ikke bagatellisere den angsten som har bitt seg fast i befolkningen.

At Overgangsrådets rapporter om hans endeligt synes å være feilaktige anser jeg som en mindre forseelse all den stund hendelsesforløpet neppe er helt klart for noen. Han var i live, og så var han død, og krigens tåke hviler over det hele til tross for noen svært forvirrende videosnutter.

"Alle" ønsker en fredelig og demokratisk utvikling for Libya, men ingen av oss vet noe om fremtiden. Det er lett å glemme at demokrati er en krevende styringsform som forutsetter langt mer enn frie valg. Tillit er en avgjørende faktor, og et nøytralt og velfungerende statsapparat er en forutsetning. Gaddafi hadde ikke noe statsapparat. Alt av institusjoner må bygges opp fra grunnen - inklusive en fri og selvstendig presse.

Noen faktorer taler til landets fordel: oljepenger og en liten befolkning. Dessverre er pengene også en faktor i den store plagen for slike land: korrupsjon i ulike former. Det vil kreve mye bygge opp landet, men med Gaddafi-klanen ute av bildet kan det i alle fall ta til.

Caves Legrand I

På bildet: OMS, filosofen Barry C. Smith (London), filosofen Ophelia Deroy (London og Paris), Neil Beckett (red. i The World of Fine Wine), filosofen Jonathan Cohen (San Diego), filosofen ?? (New York ?) og filosofen Jerrold Levinson (U. of Maryland). (Foto: Gunnar Karlsen)

For en uke siden holdt jeg et innlegg på en konferanse i Paris med tema "Wine and Expertise". Kort fortalt var mitt emne en drøfting av hvorfor man, som ikke-ideell kritiker, skulle ønske å oppgi det man liker til fordel for det som blir verdsatt av ideelle kritikere. Humes essay er naturlig nok sentralt her, og det var også Jerrold Levinsons artikkel "Hume's Real Problem". Jeg presenterte en kritikk av Levinsons artikkel, og ble ganske paff da jeg hørte at Levinson skulle være tilstede. Det gikk bra, og han takket med for fremstillingen av hans syn, og sa at han så på mitt bidrag som en evolusjon av hans perspektiv. Puh!

Nok om konferansen. Etter ni stive timer med innlegg og diskusjon var det en smaking i Caves Legrand (se bildet) der også Roger Scruton var tilstede, og det var også verdens beste sommeliér. Nok name-dropping. Her kommer de hvite vinene fra smakingen.

Legrand Champagne NV
Fin men ikke spesielt imponerende egen-champagne.

Caillou Blanc de Château Talbot 2008
Talbots hvite, som dyrkes på bare 5ha av den 102ha store eiendommen, er ganske utviklet allerede i denne årgangen. De 20% av Semillon gjør mye av seg, for det mest merkbare her er bivoksen som jeg gjerne forbinder med Semillon (selv om den kommer igjen i ettersmaken til en av de andre vinene under). Den får etterhvert litt svovelpreg like før ettersmaken begynner. Tross alt: en vin jeg gjerne skulle hatt i kjelleren.

Mâcon-Villages Les Tâches 2008 (Robert-Denogent)
Mango og rabarbra - frukten overvelder her ved første inntrykk, men når man konsentrerer seg litt merker man en flott struktur og klar definisjon i denne vinen. Både crowd pleaser og noe for entusiastene (et finere ord for nerdene).

Meursault 1er Cru Les Charmes 1995 (Dom. de Bellene)
Nicolas Potel kjøper inn viner fra kjellere og selger under eget domenes navn. Han holder identiteten til produsenten hemmelig. Stikkordene mine var mange: sitrus, frisk, dyp, nervøs, honning, litt skjør. Intens og lang - litt bivoks i ettersmaken. Kveldens vin for min del.

Condrieu 2007 (Pierre Gaillard)
Det som falt meg inn med en gang var: fruktkake med vaniljekrem og nøttebunn. Et mer seriøst notat ville hatt dette: aromatisk, søtlig duft, fruktig i retning aprikoskjerne og floral - som en vårmorgen. Den moderate syren på disse vinene skiller oppfatningene klart fra hverandre. En fransk venninne sier "je déteste Condrieu!", mens Berry Bros & Rudd sier at "decadence and joie de vivre lie at the heart of this wine!" Jeg? I can love it and leave it.

SN: Chablis

Sist fredag spiste vi lunsj i Chablis, og kom å bestille en halvflaske av denne:

Chablis Grand Cru Les Preuses 2008 (La Chablisienne)
Det var vel en av de beste unge Chablisene jeg har smakt på så lenge jeg kan huske. Jeg begynner å helle til den oppfatningen at Chablis bør drikkes ung eller gammel (over ti år for 1er Cru og over - avhengig av årgang så klart). Denne var både strukturert og veldefinert, samtidig som den var fyldig og lang. Jeg får naturlig nok lyst til å skrive "mineralsk", men i lengre tid har jeg vært skeptisk til dette begrepet, og den er forsterket. (Dette skal jeg komme tilbake til). Det var nesten så jeg fikk troen på Chablis tilbake. Men bare nesten.

Siden det ble litt tynt med bare ett notat hekter jeg på et par notater på egne viner fra Les Preuses som jeg solgte til Vitis, og som ble smakt 2. oktober i klubben.

Chablis Grand Cru Les Preuses 2000 (Dauvissat)
Litt eplekjeller (ikke noe lovende preg i en Chardonnayvin fra Frankrike), litt grov i stilen, fin fylde - men grovkornet.

Gjenkjøp? - Nei.

Chablis Grand Cru Les Preuses 2002 (Dauvissat)

Honning og mineraler, snev av sure sokker. Intens, svir nesten litt, og er svært syrlig.
Gjenkjøp? - Nei.

(Bildet: OMS, fredag 14. oktober 2011, øverst i Grand Cru Les Clos)

Burgund 2011

Bare en kort liten melding om at jeg har vært offline noen dager mens jeg var i Paris og i Burgund. En blanding av jobb og fornøyelse.

Her er bare et bilde mot Meursault tatt på søndag, men det vil komme mange innlegg fra denne turen framover.

Anbefaling: Luther

Luther (DVD boks)


Idris Elba kjenner de fleste fra The Wire, der han spilte Stringer Bell - den tenksomme gangsteren som forsøker overgangen til seriøs forretningsmann.

Her som Luther er han på rett side av loven - eh, av og til. I alle fall er han politimann. Han er ikke den første TV-purken som fremstilles som en maverick - en som går sine egne veier, og her er det veier Gud ikke tør kjenne. Og i alle fall ikke politiet.

Luther er halvparten Columbo (vi kjenner morderen - det er en "how to solve it" heller enn en "whodunit"), halvparten Harry Hole (i politiet, men ikke av politiet) og halvparten Othello (fryktelig sjalu, og på ingen måte avbalansert). Med 150% er han absolutt larger than life.

Aldri blir man påmint Stringer Bell i denne serien - Elba inkarnerer en helt annen karakter.

Serien er heldigvis ikke av den grå-blå-grønne typen. Den paletten er jeg møkklei. Her er alt gjennomtenkt, og også vellykket - fra farger til kameravinkler og alt.

Innvendinger? Det topper seg i overkant - særlig mot slutten. Det kunne gjerne vært mer Columbo og mindre Othello, når sant skal sies. Men svært bra er det. Og Ruth Wilson som Alice Morgan glemmer man ikke så fort!

Jeg har fjernet "Ukens anbefaling" fra side-menyen, og vil følge opp anmeldelser som vanlige blogginnlegg fra nå av.

SN: Kallstadter Saumagen og Chablis

Kallstadter Saumagen Riesling Auslese Trocken 2002 (Koehler-Ruprecht)
Ren, kjølig og klar duft med tropisk sødme. Fyldig men frisk i munnen. Rettlinjet, ikke spesielt kompleks, og med lang ettersmak. Helt uten snev av petroleum, som jo ofte er tilfelle med Pfalz-riesling. Flott vin som jeg heldigvis har en igjen av.

"Auslese Trocken" er vel å betrakte som forløperen for Grosses Gäwachs, men denne vinmakeren opererte jo på gamlemåten med fatgjæring og slikt. Så man kan ikke automatisk gå ut fra at dagens viner vil lagre på samme måten.

Gjenkjøp? - Ja.

Chablis 1er Cru Les Forest 2000 (Dauvissat)
Smakt i Vitis-sammenheng, men vinen hadde hatt et liv i min kjeller først. Først smørmalt og sitrondrops, en steinmineralsk tone - og honning. Smørmaltpreget forsvinner etter litt tid i glasset. Den henger godt i munnen på syrene, og steinmineralene er godt merkbare der også. Etter noen minutter i glasset: tydelig duft av rugbrød (pumpernickel). Det er honningtonen som sier at dette er en moden vin.

Les Forest (jada, det er riktig stavet i henhold til etiketten) og Butteaux (se under) er begge sub-climats i Montmains sør for landsbyen Chablis. Helningen er mot øst-sørøst, og Butteaux er sørligst, Les Fôrets mot nord, og deretter Montmains proper (som i partier også heller mot nord).

Gjenkjøp? - Nei. Jeg er ferdig med Dauvissat.

Chablis 1er Cru Les Forest 2002 (Dauvissat)

Mer sjø, litt smør - men ørlite. Klart fyldigere enn den to år eldre vinen, men ingen honning. Litt kortere, og svir litt i gummene. Jeg vil si at 2000 er moden, men ikke denne.

Denne flasken hadde samme historie som den over.

Gjenkjøp? - Nei. Jeg er ferdig med Dauvissat.

Chablis 1er Cru Butteaux 2002 (Raveneau)
Mer dempet i smaksbildet enn de to over, med et merkbart lite vaniljepreg. Ren sitrus på duft. Fin fylde, og mer av et Puligny-preg på denne vinen.

Denne kom ikke fra min kjeller, men Raveneau har vært mer konsistent enn Dauvissat etter min erfaring.

Lån som folkesport

I et land der staten betaler renten for deg - uansett hvor i livet du er, og uansett hva du bruker pengene på - kan ingen undres over at de eldre vil låne penger helt til siste åndedrag. Vi sitter godt i det her i landet (de fleste av oss i alle fall), og nå har årtuseners ønske om å etterlate seg så mye som mulig til barn og barnebarn forlatt oss. Godt hjulpet av verdens kanskje mest effektive låneincentiv: 28% av renten dekkes av fellesskapet.

Dagens Næringsliv skriver i dag om dette, men de nevner ikke formuesskatten i den forbindelse. En viktig grunn til å låne mer penger, særlig til hytte og slikt, er jo å komme seg unna formuesskatten som spiser sakte men sikkert opp det du ikke klarer å svi av over 700.000 kr. Heller enn å betale skatt for penger som forlengst er beskattet låner de eldre mer penger.

De 28% i rentefradrag var antakelig begrunnet i at man ville hjelpe unge i etableringsfasen, men som vi ser låner alle over hele aldersspennet. Jeg er enig med Harald Magnus Andreasen: -Jeg fatter ikke at våre politikere kan forsvare et så håpløst skattesystem.

Formuesskatten

Det er på ny bevegelse i skattedebatten, og det er bra. Denne gangen har initiativet kommet fra LO, og det er nytt, særlig siden det er bedriftenes ve og vel som har kommet i sentrum for Flaathens oppmerksomhet. Men hans synspunkter er ikke nye i den offentlige debatten, han sa mye det samme i februar i år.

Bedrifter betaler skatt på arbeidende kapital. Selv om bedriften går med underskudd skal bedriften betale for verdiene som ligger i maskiner og annet produksjonsutstyr. Det peker på et problem med formuesskatten: den er ikke knyttet til en pengestrøm, verken for bedrifter eller privatpersoner. Selv om det ikke kommer en krone inn, må man betale for ikke å ha brukt opp pengene sine. For det er det formuesskatt er: straff for ikke å ha brukt opp pengene sine. Så lenge ikke noe lovbrudd er begått, så har man betalt skatt på inntekter (personer) eller overskudd (bedrifter), og hvis man bruker dem opp er det greit. Men hvis du ikke gjør det, og sparer og legger til side, eller investerer i produksjonsutstyr eller legger opp reserver i bedriften, så kommer staten og tar litt av det som straff for at du ikke har brukt det opp.

Det som lanseres som alternativ av BT og andre er eiendomsskatt. Den lider av mange av de samme svakhetene som formuesskatt: den er ikke knyttet til kontantstrøm, og man må selge det som beskattes for å betale skatten dersom man ikke har en alternativ kontantstrøm. Økonomer liker eiendomsskatt, for det er et objekt som ikke så lett kan unndras beskatning og som lett kan identifiseres.

Som BT bemerker er Norge ett av en to-tre land i hele OECD som har beholdt formuesskatten - den er langt på vei særnorsk. Det de ikke nevner er at Norge utmerker seg på andre områder når det gjelder skatter og avgifter: staten sponser låneopptak. 28% av renteutgiftene betaler statskassen gjennom rentefradrag på skatten. Beskjeden fra skattesystemet er klar og tydelig: hvis du ikke bruker opp pengene kommer vi og tar dem (litt etter litt), men hvis du bruker penger du ikke har skal vi hjelpe deg. Og folk har tatt meldingen: Norge er verdensledende på privat gjeld. I gjennomsnitt ca. 200% av brutto inntekt er lånt. Da den amerikanske boligboblen sprakk og førte til finanskrisen var tallet i USA 126%.

Hvis man ser etter finansieringskilder for fjerning av formuesskatten ligger den her: rentefradraget. Det har bidratt til det klart mest foruroligende i norsk økonomi for tiden: den ekstreme private gjeldsgraden. Man må finne andre ordninger som hjelper familier i etableringsfasen, med boliglån, studielån og små barn, for rentefradraget hjelper stadig flere alle livsfaser til å låne så mye de tåler (eller mer).

Velkommen etter

Nå begynner innflytelsesrike kommentatorer å komme etter, selv om de ikke har levert den opplagte konklusjonen jeg serverte i mitt innlegg fra 7. september: Statens Pensjonsfond Utland (Oljefondet) kan ikke levere avkastning som forventet i tiden fremover. Fire prosent årlig realavkastning, som handlingsregelen forutsetter (bildet), er totalt urealistisk i vår forgjeldede verden. En lengre periode med balansering vil levere noe nær null avkastning på oljefondet, og da vil det være mer lønnsomt å investere i norsk infrastruktur.

Som jeg sier i mitt innlegg for snart en måned siden: dette sitter langt inne for meg, men jeg kan ikke komme til noen annen konklusjon. Hvis vi skal ha vare produksjon for eksport i Norge, vil investeringer i vei og jernbane her i landet lønne seg betydelig mer enn investeringer i utenlandske rente- og verdipapirer på mellomlang sikt.

Jeg har selv gitt mange argumenter mot dette før: inflasjonsdrivende, det er andre områder som også vil fremme produktivitet, osv. (det er også pinlig at FrP har fremmet dette før, selv om omstendighetene gjorde det feil da). Jeg tipper det nå kommer en ny runde med diskusjoner rundt "oljefondet", og inntil videre heller jeg mot at en del av de midlene som ellers ville bli investert i verdipapirer ute bør investeres i norsk infrastruktur.

Plug inn!

Det er pinlig at ledende politikere ikke hadde fått med seg at det finnes annen forurensning enn CO2, og at CO2 ikke er skadelig i det omfang man finner i eksosmettet byluft. De rød-grønne (i alle fall de selverklært grønne av disse) hadde vel etset mantraet "sterkt forurensende gasskraftverk" i hjernebarken i den grad at det hadde blindet dem totalt for forurensning fra sotpartikler og NOX. Noen bedre forklaring finner jeg ikke på denne totale mangel på "to tanker i hodet samtidig". Dieselbiler ble solgt i mye større omfang enn før, og da vi kjøpte ny bil i 2008 spurte vi om bensinbil. Da svarte selgeren at hvis vi kjøpte bensinutgaven så måtte de få ta bilde av oss, for slike kunder hadde de ikke sett på lenge.

Nå kommer plug-in hybridene for fullt, med et vennligere avgiftsregime blir flere av dem å se i garasjer og oppkjørsler i årene som kommer. For min del tror jeg disse blir en ISDN-fase - analogien med tele-markedet er nærliggende. Teknologien er ikke optimal, batteriene har begrenset kapasitet, er dyre å lage, fulle av tungmetaller, og vi har allerede hydrogenbiler på markedet i California. De trenger ikke like store batterier, men også her er infrastrukturen mange år unna. (Bildet: Hydrogenhybriden Honda FCX Clarity)

En grunn til at disse neppe blir varige gjester i bilparken er at strømforsyningen ikke er klar for dem, og dette skrev jeg om for halvannet år siden. Det er klart at byluften blir renere med plug-inn hybridbiler, men strømforbruket vil øke betydelig og overføringskapasiteten må økes tilsvarende. Nå vet vi ikke hvor populære disse kjøretøyene blir, men produsentene står i kø for å lansere modeller. Det går fort å få disse på plass i garasjene rundt omkring, men overføringskapasiteten lar seg ikke øke i samme takt.

For kort tid siden ble dieselbilene sett på som redningen, uten at politkerne tok økt lokal forurensning med i betraktningen. Nå er det hybridbilene som er rediningen, uten at strømforsyningen tas med i betraktningen. Kanskje noen bør lære av sine feil?

Uansett gjelder det at elektrisitet ikke er noen energikilde - det er en energibærer. Det samme gjelder hydrogen. Vannkraft bygges ikke ut i noen skala, og vind- og bølgekraft bygges ut saktere enn atomkraften bygges ned i vår verdensdel. Enten energien kommer fra veggen eller fra pumpen ser det ut til at kilden er karbon uansett. Da må det utføres et regnestykke med variabler som effektiv forbrenning, rensning og tap av effekt ved overføring. For meg er det ikke klart at hybridbiler, elbiler eller hydrogenbiler er redningen - for noe annet enn lokal forurensning.