Jeg er moderat interessert i fotball. Akkurat det kan lett "bevises" ved at jeg i løpet av fire og et halvt år i England aldri var på en fotballkamp. Jeg tror ikke jeg har vært på en fotballkamp siden midt på 80-tallet? Men det er ikke det som er mitt emne. Jeg er fremdeles sterkt fascinert av det å holde med et lag, være fan, være blod-fan - samme hva laget heter (men hvordan noen kan være Chelsea-fan er et større mysterium enn de fleste). For hva er det du holder med?
Laget? Men det er ingen igjen (antakelig) som spilte på det laget du begynte å holde med. Likevel holder du med laget? Du kan hevde at det er en overlapping, en sakte utvikling fra ett lag til det neste, men du slipper likevel ikke unna for laget er ikke det samme ved tid 1 som ved tid 2. Så de du holder med er ikke det samme laget.
Klubben? Men hva eller hvem er klubben? Banen? Det er vel omtrent like absurd å holde med en bane som å holde med en flyplass, og dertil kommer det at mange lag har fått ny bane og neppe mistet noen fans underveis. Troféene, da?
Byen eller landsdelen? Det var en gang da klubbene rekrutterte lokalt, da Brann-spillerne skarret og Lyn-spillerne talte dannet. Da hadde det en viss mening å holde med sine egne - som en lokal variant av landslaget. Nå er de ikke en gang fra samme landet som tilhengerne. Så dette holder ikke lenger. Noen begynte å holde med Liverpool fordi Beatles kom derfra. Nå er det vel bare banen og rydde-personalet som er Scousers?
Nå må jeg ile til og forklare at jeg ikke har tenkt å vise at det å være fotball-fan er irrasjonelt, for det er det jo, og det er helt greit. Det er mye som er irrasjonelt og som gir oss glede. Jeg gleder meg over at Rosenborg vinner selv om jeg ikke vil gå så langt som til å kalle meg fan. Min (moderate) glede har antakelig noe med at jeg er Trønder, og at Rosenborg holder til i Trøndelag og gjør det (jevnt over) bra. Min morfar vokste til og med opp på Rosenborg, og i flere år spiste jeg ofte lunsj med en som spilte på laget. Så en vag forbindelse er det som gjør at jeg godt kan være fornøyd med at Rosenborg vinner - men jeg kan ikke forklare hva det er jeg holder med. Det er en ynkelig måte å dekke et behov for å markere hvilken landsdel jeg kommer fra, antakelig. En slags vag idé om vellykket trønderhet?
Min hensikt er ikke å hovere over blod-fans. Noen av mine beste venner er blod-fans, og jeg respekterer det. Jeg prøver bare å forstå, og dette forstår jeg ikke. Jeg kan forstå at man finner glede i å se på en fotballkamp og ha en interesse av at ett av lagene vinner. Når Norge vinner en god fotballkamp er jeg hoppende glad - de kommer fra landet mitt, og representerer meg på en diffus måte. I EM og VM holder jeg med England til de blir slått ut, og så holder jeg med det laget som spiller en type fotlball jeg kan like. I begynnelsen av 80-tallet holdet jeg med Tottenham da Argentinerne satte sitt preg på spillestilen. Da de gikk tilbake til gamle mønstre mistet jeg interessen. Det var ikke lenger samme laget, og adios!
Dette er ubegripelig for blod-fans. Noe nær helligbrøde. Du må holde med dem i tykt og tynt, sier de. Hvem er dem?, sier jeg, og får ikke noe godt svar. Det er det jeg er ute etter nå. Hva er det du holder med? Svar i kommentarfeltet under. På forhånd takk!
Laget? Men det er ingen igjen (antakelig) som spilte på det laget du begynte å holde med. Likevel holder du med laget? Du kan hevde at det er en overlapping, en sakte utvikling fra ett lag til det neste, men du slipper likevel ikke unna for laget er ikke det samme ved tid 1 som ved tid 2. Så de du holder med er ikke det samme laget.
Klubben? Men hva eller hvem er klubben? Banen? Det er vel omtrent like absurd å holde med en bane som å holde med en flyplass, og dertil kommer det at mange lag har fått ny bane og neppe mistet noen fans underveis. Troféene, da?
Byen eller landsdelen? Det var en gang da klubbene rekrutterte lokalt, da Brann-spillerne skarret og Lyn-spillerne talte dannet. Da hadde det en viss mening å holde med sine egne - som en lokal variant av landslaget. Nå er de ikke en gang fra samme landet som tilhengerne. Så dette holder ikke lenger. Noen begynte å holde med Liverpool fordi Beatles kom derfra. Nå er det vel bare banen og rydde-personalet som er Scousers?
Nå må jeg ile til og forklare at jeg ikke har tenkt å vise at det å være fotball-fan er irrasjonelt, for det er det jo, og det er helt greit. Det er mye som er irrasjonelt og som gir oss glede. Jeg gleder meg over at Rosenborg vinner selv om jeg ikke vil gå så langt som til å kalle meg fan. Min (moderate) glede har antakelig noe med at jeg er Trønder, og at Rosenborg holder til i Trøndelag og gjør det (jevnt over) bra. Min morfar vokste til og med opp på Rosenborg, og i flere år spiste jeg ofte lunsj med en som spilte på laget. Så en vag forbindelse er det som gjør at jeg godt kan være fornøyd med at Rosenborg vinner - men jeg kan ikke forklare hva det er jeg holder med. Det er en ynkelig måte å dekke et behov for å markere hvilken landsdel jeg kommer fra, antakelig. En slags vag idé om vellykket trønderhet?
Min hensikt er ikke å hovere over blod-fans. Noen av mine beste venner er blod-fans, og jeg respekterer det. Jeg prøver bare å forstå, og dette forstår jeg ikke. Jeg kan forstå at man finner glede i å se på en fotballkamp og ha en interesse av at ett av lagene vinner. Når Norge vinner en god fotballkamp er jeg hoppende glad - de kommer fra landet mitt, og representerer meg på en diffus måte. I EM og VM holder jeg med England til de blir slått ut, og så holder jeg med det laget som spiller en type fotlball jeg kan like. I begynnelsen av 80-tallet holdet jeg med Tottenham da Argentinerne satte sitt preg på spillestilen. Da de gikk tilbake til gamle mønstre mistet jeg interessen. Det var ikke lenger samme laget, og adios!
Dette er ubegripelig for blod-fans. Noe nær helligbrøde. Du må holde med dem i tykt og tynt, sier de. Hvem er dem?, sier jeg, og får ikke noe godt svar. Det er det jeg er ute etter nå. Hva er det du holder med? Svar i kommentarfeltet under. På forhånd takk!
1 kommentar:
Det er lite som slår det å holde med Fulham. Banen er magisk, spillerne er fint fordelt mellom svært gode (Hangeland) og elendige (Bobby Zamora), og resultatene veksler fra å slå Man U. til å tape for Hull. Og det er denne mangfoldigheten som gjør at man blir hektet: Strålende blid når de vinner (vil ha mer), og rasende forbannet når de taper (revansj). Min tese er at en slik 50-50 fordeling mellom gleder og sorger gjør at man ikke går så fort lei.
Legg inn en kommentar