søndag 10. desember 2017
Richard III og DNA-analyser
I 2010 sendte jeg en DNA-prøve til University of Leicester som deltaker i et prosjekt som tok sikte på å finne ut hvor i Norge de vikingene som slo seg til i The Wirral - halvøya ved Liverpool - kom fra.
Det tok sin tid å få noe svar. Det vil si, jeg fikk svaret på analysen av min prøve, men ikke noe om prosjektet. Nå har de en artikkel på gang.
Grunnen til at det har tatt så lang tid finner vi i klippet over. En svært vellaget og uhyre interessant liten film om DNA-analysen av King Richard III - som ble funnet under en parkeringsplass i Leicester i England. Prof. Turi King ble tatt av Viking-prosjektet, og satt på analysen av Richard III. Det prosjektet kom opp med en del oppsiktsvekkende resultater.
Dobbelklikk på videoen - den er svært interessant!
fredag 8. desember 2017
Hvit rødvin
Det er gøy når en vin så til de grader kan illustrere et poeng. Røde druer er røde i skallet, ikke inni. Begrenser du skallkontakten kan du lage hvitvin av røde druer - og det har de gjort her. (Bildet fra Aperitif.no)
Ikke for det, Blanc de Noirs er jo en kjent størrelse i Champagne, og det er jo ikke så overraskende at det er tynnskallede Pinot Noir som er opphavet til denne vinen også. Og til den andre vinen jeg kommer på som er laget på samme måte, Cavallottos Langhe Bianco, som jeg skrev et notat på for over ni år siden etter et besøk i Piemonte.
Minner ikke så lite om Pinot Blanc (eller Weissburgunder som de sier i Tyskland). God munnfølelse. Duft og smak av rødt epleskall. Gøy vin, og matvennlig.
Vinen er god, men det er kanskje også det kuriøse som gjør at såpass mange pol som 30 har tatt denne BU-vinen inn. Flere pol i både Oslo og Bergen står på listen.
onsdag 6. desember 2017
Assange i Bergen
Det er i disse dager syv år siden jeg begynte å skrive om venstresidens darling Julian Assange. Allerede da var det begynt å bli klart at denne karen først og fremst var opptatt av å fremme seg selv, og kun deretter å undergrave liberale demokratier. Manges drøm om at Assange og WikiLeaks var begynnelsen på en era da de med makt ble gjennomlyst og holdt til ansvar var forlengst gått tapt for alle som ville se realitetene. (Bildet av Assange: fra filmen Risk.)
De fleste andre brukte litt lengre tid på å oppdage det samme, men etter at Assange støttet Trump i presidentvalgkampen var det klart for de fleste at dette hadde kommet ut av kontroll og sklidd over i det reneste freak-show. Det forundret meg derfor ikke så lite at Holberg-debatten skulle bruke Assange (via videolink, selvsagt) sammen med John Pilger. Noen balanse var det ikke å oppdrive i opplegget, og det ble det visst heller ikke i utførelsen.
Nettopp dette å undergrave tilliten til seriøse media, som Assange og Pilger drev med på lørdag, er også Russlands fremste mål i utenrikspolitikken for tiden. Splitt og hersk!
Hvorfor blandet Assange seg så sterkt i den katalanske utbrytersaken? Det var påfallende mye fra den kanten om "den spanske okkupasjonsmakten"og "bananmonarkiet". Svaret ser vi om vi undersøker den russiske troll-industrien. Der hadde "#Catalan" den høyeste frekvensen av alle på Twitter-konti med tydelige forbindelser til russiske trollfabrikker, og Assange ble kjørt frem som sannhetsvitnet framfor noen. Det er ikke vanskelig å se for seg at Brexit, Trump og spansk separatisme ville være et hat-trick for de som ønsket å se et svekket vesten.
Det er i alle fall klart at Assange ikke er den hvite ridderen som ordner opp på vegne av frihet og demokrati, og lyser offentlighetens hellige lys i maktens kroker. Han er en hevngjerrig aktør som opererer sammen med det liberale demokratiets fremste fiender, som Putin og Trump, og som først og fremst ønsker å ødelegge. Det å ødelegge tilliten til undersøkende journalistikk og kritisk offentlighet fikk han hjelp til av Holbergdebatten på lørdag.
De fleste andre brukte litt lengre tid på å oppdage det samme, men etter at Assange støttet Trump i presidentvalgkampen var det klart for de fleste at dette hadde kommet ut av kontroll og sklidd over i det reneste freak-show. Det forundret meg derfor ikke så lite at Holberg-debatten skulle bruke Assange (via videolink, selvsagt) sammen med John Pilger. Noen balanse var det ikke å oppdrive i opplegget, og det ble det visst heller ikke i utførelsen.
Nettopp dette å undergrave tilliten til seriøse media, som Assange og Pilger drev med på lørdag, er også Russlands fremste mål i utenrikspolitikken for tiden. Splitt og hersk!
Hvorfor blandet Assange seg så sterkt i den katalanske utbrytersaken? Det var påfallende mye fra den kanten om "den spanske okkupasjonsmakten"og "bananmonarkiet". Svaret ser vi om vi undersøker den russiske troll-industrien. Der hadde "#Catalan" den høyeste frekvensen av alle på Twitter-konti med tydelige forbindelser til russiske trollfabrikker, og Assange ble kjørt frem som sannhetsvitnet framfor noen. Det er ikke vanskelig å se for seg at Brexit, Trump og spansk separatisme ville være et hat-trick for de som ønsket å se et svekket vesten.
Det er i alle fall klart at Assange ikke er den hvite ridderen som ordner opp på vegne av frihet og demokrati, og lyser offentlighetens hellige lys i maktens kroker. Han er en hevngjerrig aktør som opererer sammen med det liberale demokratiets fremste fiender, som Putin og Trump, og som først og fremst ønsker å ødelegge. Det å ødelegge tilliten til undersøkende journalistikk og kritisk offentlighet fikk han hjelp til av Holbergdebatten på lørdag.
mandag 4. desember 2017
Pinot Noir
Høyre toner i duften - nesten over i rødsprit. Lett i munnen, men man merker tanniner også. Mest å sammenligne med en Bourgogne Rouge. Det er liten grunn til å tro at denne vil legge på seg noe med tid i kjelleren.
Dette er en OK Bourgogne Rouge, men den er mer pregløs enn vinen over. Grei nok, men uten særpreg. Da hjelper det lite at prisen er god sammenlignet med det meste av Bourgogne Rouge.
Prisen er dobbel, og da kan man jo spørre seg om kvaliteten er doblet også? Rent bortsett fra at det er et umulig spørsmål å svare på, så er det i alle fall klart at det er en meget betydelig nivåforskjell. Dette er en lekker vin, med betydelig stuffing, struktur og lengde. Lovende.
Sammenlignet med vinen over er det mer syre og tanniner her, og den synes strukturert for å lagres en stund lengre. Kommunen er rangert lavere enn Gevrey-Chambertin, men det er tydelig likevel at dette er et nivå over vinen over.
lørdag 2. desember 2017
Mindhunter (Netflix)
Det som skjer i denne serien er det som skjedde i virkeligheten - i alle fall i FBI. Mer eller mindre på grunn av en tilfeldighet begynner en liten gruppe å systematisk intervjue "gale mordere". Målet ble å finne et system i galskapen som skulle gjøre det lettere å oppdage slike beist før de kom i gang med å drepe mennesker (de fleste begynner med dyr), og å finne gjerningspersoner basert på psykologiske profiler.
Vi møter en del av disse mer eller mindre berømte morderne i denne serien, og ikke minst de problemene detektivene har med å få forståelse for det de holder på med. Privatlivene deres får også en betydelig rolle i serien. Det er derfor mer et alminnelig drama vi får her, heller enn en whodunit.
Noen saker dukker også opp underveis, og de får muligheter til å vise at det vitenskaplige arbeidet de driver med har nytte i pågående etterforskning. Likevel er det ikke spenning på stolkanten som preger denne serien - men den har andre verdier.
Fortsatt er Paul Brittans The Jigsaw Man som er toppen på kransekaken i denne sjangeren. Som psykolog utdannet ved det samme universitetet som meg ble han en av de aller første "profilers". Hans personlige beskjedenhet og dype innsikt i virkelig syke sinn gjør boka til en opplevelse som setter spor.
Likevel er serien på Netflix verdt å anbefale som TV-underholdning. På slutten er vår mann i dyp krise både personlig og faglig, og det blir nok derfor en serie 2. Minst.
Konklusjon - Klar anbefaling.
torsdag 30. november 2017
Kjellerviner i november
1996 Pierre Péters Champagne Grand Cru
Blanc de Blancs Brut Millésimé
Det var bortimot umulig å få ut korken på denne vinen. Den måtte til slutt utsettes for The Durand, og selv den ble skakk og skjev før korken kom ut. Da var den allerede delt, og den biten som satt fast var hard og helt uten elastitet. Vinen fremstår helt som en sentralburgunder - kanskje på den syrlige siden, men slettes ikke som noen Chablis. Duft av skalldyrkraft, sitrusskall og litt røyk. Helt super og ungdommelig stille vin, men litt uventet at den hadde mistet alle boblene så tidlig. Jeg er ikke helt sikker på kom korkingen hos produsenten er etter best practice.
Gjenkjøp? - God sentralburgunder er dyrt for tiden, så ja.
Gjenkjøp? - God sentralburgunder er dyrt for tiden, så ja.
2002 Domaine René Engel Echezeaux
Hva skal man si om en vin som fremstår som perfekt? Kompleks, harmonisk, frisk og fruktig, men også alderspreget med eleganse og fylde. Det er jordbær på frukten, men en tydelig og frisk, norsk variant. Den har kort og godt alt man kan ønske seg i en rød burgunder. Har jeg smakt bedre vin? Kanskje. Har jeg smakt bedre rødvin? I så fall, så er det gradsforskjeller. Denne flaska ga jeg ca. 550 kroner for i Amsterdam for mange år siden. Den viser hvorfor det kan være rasjonelt å kjøpe viner som koster tusenvis av kroner, for jeg hadde gladelig betalt et par tusen for denne. (Foto: OM Skilleås)
Gjenkjøp? - Kassevis? Nei, hele produksjonen!
Hva skal man si om en vin som fremstår som perfekt? Kompleks, harmonisk, frisk og fruktig, men også alderspreget med eleganse og fylde. Det er jordbær på frukten, men en tydelig og frisk, norsk variant. Den har kort og godt alt man kan ønske seg i en rød burgunder. Har jeg smakt bedre vin? Kanskje. Har jeg smakt bedre rødvin? I så fall, så er det gradsforskjeller. Denne flaska ga jeg ca. 550 kroner for i Amsterdam for mange år siden. Den viser hvorfor det kan være rasjonelt å kjøpe viner som koster tusenvis av kroner, for jeg hadde gladelig betalt et par tusen for denne. (Foto: OM Skilleås)
Gjenkjøp? - Kassevis? Nei, hele produksjonen!
mandag 27. november 2017
Finanskrisen II
Det skulle ikke forundre meg om jeg allerede har skrevet et innlegg med denne tittelen, men det forundrer meg at ikke flere skriver artikler som denne. Alt tyder på at verdensøkonomien står foran nok et stup, og denne gangen blir fallet hardere. Selv har jeg begynt å selge meg ned i aksjer (aksjefond). Selv om jeg er sikker på at smellet kommer, så er det ikke godt å si akkurat når. En venn av meg bommet med en måned på finanskrisen i 2008 og tapte stort på det.
Alle aktivaklasser er dyrere nå enn de var i 2008, og det omfatter også (nesten) alle boligmarkeder (inklusive USA der sub-prime krisen utløste den verdensomspennende krisen).
Hva er det som kan utløse en krise denne gangen?
For det første er det at pengefesten snart er over. "Løsningen" på altfor løssluppen utlånspolitikk i årene fram mot 2008 ble en enda mer løssluppen utlånspolitikk - eller pengetrykking. Dette snur nå i løpet av et år. Virkningen kan ta litt tid, men det virker.
Forholdet mellom arbeidere og konsumenter er ved et vendepunkt - globalt. I Kina forventes det at antallet arbeidere synker fra 1 milliard i dag og ned mot 600 millioner mot slutten av dette århundret. Her hjemme, og i de fleste vestlige land, er forholdstallet mellom yrkesaktive og pensjonister i dramatisk forverring.
For det tredje er deflasjonstrykket fra verdensomspennende bedrifter betydelig. De begrenser kostnader og presser prisene de betaler på varer og tjenester inn i sine systemer. Sjansene for at inflasjonen spiser opp gjelden blir mindre.
Og bak alt dette lurer det faktum at verden aldri har vært mer belånt. Ofte sikret mot verdier som er oppblåst grunnet "pengetrykkingen" etter den forrige finanskrisen. Som vi ser i det norske boligmarkedet nå er det en grense for hvor lenge man kan blåse luft inn i økonomien med å øke belåningen mer enn økningen i inntekter.
Alle aktivaklasser er dyrere nå enn de var i 2008, og det omfatter også (nesten) alle boligmarkeder (inklusive USA der sub-prime krisen utløste den verdensomspennende krisen).
Hva er det som kan utløse en krise denne gangen?
For det første er det at pengefesten snart er over. "Løsningen" på altfor løssluppen utlånspolitikk i årene fram mot 2008 ble en enda mer løssluppen utlånspolitikk - eller pengetrykking. Dette snur nå i løpet av et år. Virkningen kan ta litt tid, men det virker.
Forholdet mellom arbeidere og konsumenter er ved et vendepunkt - globalt. I Kina forventes det at antallet arbeidere synker fra 1 milliard i dag og ned mot 600 millioner mot slutten av dette århundret. Her hjemme, og i de fleste vestlige land, er forholdstallet mellom yrkesaktive og pensjonister i dramatisk forverring.
For det tredje er deflasjonstrykket fra verdensomspennende bedrifter betydelig. De begrenser kostnader og presser prisene de betaler på varer og tjenester inn i sine systemer. Sjansene for at inflasjonen spiser opp gjelden blir mindre.
Og bak alt dette lurer det faktum at verden aldri har vært mer belånt. Ofte sikret mot verdier som er oppblåst grunnet "pengetrykkingen" etter den forrige finanskrisen. Som vi ser i det norske boligmarkedet nå er det en grense for hvor lenge man kan blåse luft inn i økonomien med å øke belåningen mer enn økningen i inntekter.
lørdag 25. november 2017
Riesling
Eple og sitrus på duft - med et lite drag av honning. Ganske fersk i munnen. Lekker, med fint integrert sødme (til 44 g/l å være). God struktur. (Fremdeles, såvidt jeg vet, de eneste som kun har etikett øverst på flasken.) Bestilles, eller er å få på 8 mest mindre pol.
Mest grapefrukt på duft. I munnen merker man restsukkeret godt (over 63 g/l), og vinen er klart for ung. En ganske standard Spätlese fra Mosel, og å finne på 73 pol i kategori 6.
Dyp gyllen, god fylde og sødme. Godt grep i munnen. Konsentrert og fin vin som egner seg aller best til mat. Biodynamisk dyrket. Med 8,4 g/l i restsukker er det en GG i gavnet, men ikke i navnet. Produsenten er vel ikke med i VDP? Inne på tre pol, men verdt å bestille også. (Rheinhessen)
Etiketter:
Mosel,
Rheinhessen,
Riesling,
Ruwer,
Smaksnotater
torsdag 23. november 2017
Champagne til jul?
Frisk og solid mousse, sitrusduft, tørrer godt i munnen - men ikke all verdens substans. Mest Pinot Noir med to tredjedeler, og 3/4 røde druer. Inne på tre mindre pol. Og apropos pol:
Frisk og meget fin mousse - som vanlig fra denne kanten. Nese med mer eple enn sitrus, og i munnen fyller den godt ut. Også rimelig bra lengde. Det går lenge mellom hver gang jeg smaker denne vinen.
Derimot går det ikke så lenge mellom hver gang jeg smaker årgangsvarianten. Den står rimelig fast på innkjøpslisten når den skifter årgang. Ennå har jeg 1996 på lager. Denne (2008) har jeg forlengst sikret meg, og det bør du også hvis du har interesse for slike viner og et sted å lagre. Det gir mest mening å skildre totalopplevelsen: Intens. Solid. Hard. Lang. Sammen med et godt rykte, både for produsenten og årgangen - og en god pris, er det alt som skal til for å konkludere med at dette er et meget lovende lagringsprosjekt.
Denne er det liten sjanse for å sikre seg med mindre du bor nær ett av de 23 polene som har flaskene innomhus. Ikke bare er det en god vin, den kommer også med en julefestlig innpakning som bør glede alle glade givere nå i den mørke årstiden. (Se bildet). Duft av markjordbær, toast og smør, god mousse, og tørr i ettersmaken. Harmonisk vin og lekker farge.
tirsdag 21. november 2017
Languedoc-Roussillon del 7 (Rivesaltes)
Dette er spesielle saker, noe bildet over vitner om. Vinene oppbevares utendørs i sola i glassbeholdere i årevis. Noe av historien kan leses via denne lenken der de selges i USA for fattige $140.
Rivesaltes 1933 Ch. Mossé
Mer grumsete og brun på fargen enn vinen under. Sukkerpreget, og en merker alkoholen og syren. Her har det ikke blitt noen harmonisk integrering, men en uheldig polarisering i smaksbildet. Minner mest om dårlig hostesaft.
Rivesaltes 1946 Ch. Mossé
På farge er den mye lysere og klarere enn den tretten år eldre vinen. Rød-brun og gyllen farge. Herlig. Den dufter litt jern, og på smak er den mer polert og dufter litt av Muscat.
Skal man dømme etter bare disse to tåler ikke disse vinene hvor mange tiår som helst.
Rivesaltes 1933 Ch. Mossé
Mer grumsete og brun på fargen enn vinen under. Sukkerpreget, og en merker alkoholen og syren. Her har det ikke blitt noen harmonisk integrering, men en uheldig polarisering i smaksbildet. Minner mest om dårlig hostesaft.
Rivesaltes 1946 Ch. Mossé
På farge er den mye lysere og klarere enn den tretten år eldre vinen. Rød-brun og gyllen farge. Herlig. Den dufter litt jern, og på smak er den mer polert og dufter litt av Muscat.
Skal man dømme etter bare disse to tåler ikke disse vinene hvor mange tiår som helst.
søndag 19. november 2017
Languedoc-Roussillon - del 6 (Mas de Daumas Gassac)
Nok en gang ligger vinprodusenten i "løypen" vår på sommerstid. Vi har noen ganger padlet i elven Herault nord for Saint-Guilhem-le-Désert, og denne produsenten holder til like i nærheten (uten at jeg har vært der - man er sliten og vil hjem etter en slik tur).
Mas de Daumas Gassac 2015
Herlig duft med mye rødfrukt. Litt i bordeaux-stil. Meget god og lovende vin. Det er Cabernet Sauvignon som dominerer med 79%, mens Merlot på 7% og Cabernet Franc på 6% utgjør mye av resten. Det er en kategori "sjeldne druer" som utgjør 4%.
Mas de Daumas Gassac 2009
Duften her er "tørrere" enn på den seks år yngre utgaven. Det er tydeligere solbær også - uten at jeg vet om prosenten Cabernet Sauvignon er enda høyre. Den smaker som en halvmoden bordeaux. God vin. Absolutt. Men litt mer anonym enn den yngre utgaven.
Mas de Daumas Gassac 1998
Dette er helt klart en moden vin, og den vitner vel om hva en del år i kjelleren kan gjøre med vinen. Det er litt bruning i kanten som sladrer om alder. Hovedinntrykket er elegant og harmonisk. På duft er det lær og tobakk, og i munnen er det avslepne tanniner. Det er en nydelig vin, men ettersmaken er litt kort.
Mas de Daumas Gassac 2015
Herlig duft med mye rødfrukt. Litt i bordeaux-stil. Meget god og lovende vin. Det er Cabernet Sauvignon som dominerer med 79%, mens Merlot på 7% og Cabernet Franc på 6% utgjør mye av resten. Det er en kategori "sjeldne druer" som utgjør 4%.
Mas de Daumas Gassac 2009
Duften her er "tørrere" enn på den seks år yngre utgaven. Det er tydeligere solbær også - uten at jeg vet om prosenten Cabernet Sauvignon er enda høyre. Den smaker som en halvmoden bordeaux. God vin. Absolutt. Men litt mer anonym enn den yngre utgaven.
Mas de Daumas Gassac 1998
Dette er helt klart en moden vin, og den vitner vel om hva en del år i kjelleren kan gjøre med vinen. Det er litt bruning i kanten som sladrer om alder. Hovedinntrykket er elegant og harmonisk. På duft er det lær og tobakk, og i munnen er det avslepne tanniner. Det er en nydelig vin, men ettersmaken er litt kort.
fredag 17. november 2017
Languedoc-Roussillon del 5
Anne Gros hører med i det øverste skiktet av produsenter i Burgund, og her er hun i kompaniskap med en annen burgundprodusent for å lage viner i det tørre Minervois. Faktisk har jeg kjørt gjennom den lille husklyngen der dette vineriet holder til, Cazelles, utallige ganger de siste årene. Men det behøver ikke gjøre vinen bedre. Her er det høytonet bærfrukt, den er frisk og lekker i munnen med et godt grep om munnhulen. 40% hver av Syrah og Carignan, og resten til Merlot. God vin, men stiv pris.
Her har jeg lenket til 2014-årgangen, bare så det er sagt. Neppe de store forskjellene på årgangene her like ved der de tidligste levningene av Homo Sapiens i Europa er funnet. Det er betydelig mer å si om akkurat det enn om denne vinen, selv om produsenten legger ut og legger ut. Jeg kunne ærlig talt ikke finne noe mer å si enn at den lukter generell rødvin, og det smaker den også. End of story.
Vinen har ingen årgang. Etter alt å dømme drakk vi 2010, mens lenken går til 2014. Det får de tåle når de ikke gir vinen noen årgang. Navnet henspiller på eierandelene, noe som vel må være den minst romantiske grunnen for å gi en vin et navn? Anyway. Det var noe muffens med denne vinen. Duft av nedlagt stall. Nei, best å ikke si noe mer enn det.
onsdag 15. november 2017
Languedoc-Roussillon del 4 (Mas Amiel)
Mas Amiel Alt 433 M 2013
Korket.
Her er det høytonet rødfrukt på nesen, og rødt epleskall når vinen kommer i munnen. Ganske parfymert og saftig. Etter hvert kommer det mer banan og blomster. Strukturen er fin, men den blir rett og slett for parfymert. Her er det 20% Syrah og 80% Grenache. (Bildet: Vivino)
Her har vi 100% Carignan, og da er det selvsagt utgamle vinstokker i en seriøs vin som denne. I forhold til vinen over er den mykere og saftigere, og strukturen er fin selv om den biter seg godt fast i munnen. Solid vin som likevel blir litt vel anonym i det store bildet.
Mas Amiel er definitivt Roussillon. De hoder til i Maury, et lite område innenfor Rivesaltes.
mandag 13. november 2017
Langudeoc-Roussillon del 3 (Faugères)
Faugères ligger rett i nabolaget med der vi har brukt å tilbringe somrene siden forrige tiår, men jeg har aldri vært der. Vinene, derimot, har jeg smakt flere ganger - også lokalt. Området har markert seg som et kvalitetsområde med et stigende rykte. Binet-Jaquet driver også biodynamisk.
På duft er det et "løft", og med røde bær. Inntrykket er at den er frisk og lett, men også harmonisk med et seriøst preg. Lekker og forfriskende, men med kortere ettersmak enn vinen under. En druemiks med "alt": Grenache, Carignan og Cinsault utgjør 25 % hver, mens Syrah og Mourvèdre tar seg av resten.
Binet-Jacquet Faugères Grande Resérve 2012
Denne vinen har skiftet årgang i polets lister, men lenken legger jeg inn her. Helt fra starten fremstår denne som en mer seriøs vin. Kvalitetsviner er begge. Duften er "mørkere" og mer fyldig eller søtlig. Her er det urter og bjørnebær. I munnen har den fylde, og elementene er godt integrerte. Ettersmaken er lang. En flott og solid vin til ca. 350 kr. Druemiksen er noe annerledes enn over, med 50% Mourvèdre, 40% Grenache og 10% Carignan.
lørdag 11. november 2017
Toscana
Mørk rubinrød, og duft av evighetsgrøt og lær. Solid matvin. 40% Sangiovese, og resten likt fordelt på Syrah, Merlot og Cabernet Sauvignon. Finnes på fire østlandspol. (Notatet er basert på en åpnet flaske som sto fem dager med kork på kontoret i heimen.)
Herlig duft av lær og edelt treverk. Merkelig fruktig (i lys av duften) og harmonisk i munnen. Fine tanniner, og en elegant stil. Samme produsent som vinen under. Den er å finne på seks pol - fem av dem på Østlandet.
Mørk men klar farge. Duften er av nyåpnet rosinboks, og et drag av tyttebær og hegg. I munnen er den preget av myke tanniner, og en elegant og raffinert munnfølelse og god lengde. Dette er den 33. årgangen av denne vinen (første i 1977), og består av 35% I Sodi di San Niccolo, 33% Poggio ai
Merli, og 32% Coniale. Druemiksen er 5% Malvasia, og resten omtrent like mengder Sangiovese, Merlot og Cabernet Sauvignon. Virkelig en super-Toscaner å legge merke til, og den er å finne på seks pol på østlandet. (Smaksnotatet er basert på en åpnet flaske som hadde stått en uke på kontoret i heimen med kork.)
Duft av syltet appelsinskall, mandler og med en tydelig honningtone i bunn. Litt oksidert stil. I munnen er det en fin balanse mellom syre og sødme. God Vin Santo på den litt røffe siden. (Denne har også stått hjemme i åpnet flaske en uke - men i kjøleskapet.) (Finnes på seks pol - Kristiansand og fem på Østlandet).
torsdag 9. november 2017
Langedoc-Roussillon - del 2
Aupilhac Montpeyroux
2010
Duft av røde bær og sigarboks, og snev av rosiner. Finslige tanniner i en fast struktur. Svært tannisk, og best egnet til mat. OK ettersmak. Druemiks med omtrent like mye Syrah, Mourvèdre og Carignan. Prisen var rundt 240 kroner.
Gravillas Lo Vièlh
Carignan 2011
Duft av garrigue og veistøv. God struktur i munnen. Litt anonym, men en god matvin. Vinstokkene er over 100 år gamle, og vokser et sted der jeg bruker å være innom hver sommer - St. Jean de Minervois med sine 49 innbyggere (som forøvrig har sin egen lille appellasjon for søtvin på Muscat). (Bildet er derfor av paret som driver restaurant i det gamle skolehuset i St. Jean). Vi har spist der hver sommer siden 2008 da vi bodde i nabolandsbyen (bortsett fra 2009 da vi ferierte i England).
Matassa Cuvee Romanissa 2011
Dufter utedass og rødsprit. Kjølig frukt i munnen. Til tross for merkbare tanniner er den både løs og kort. Ikke deres beste vin på noe vis. 90 % Grenache.
tirsdag 7. november 2017
Ekte sosialisme ender alltid med Stasi
Det er i dag 100 år siden statskuppet i Russland. Revolusjonen var i februar da Tsaren ble avsatt og et svakt demokrati kunne skimtes. Det ble slutt da bolsjevikene tok makten, og et av verdenshistoriens mest undertrykkende og brutale regimer ble skapt.
Først i år ble jeg klar over en familieforbindelse til begivenhetene. To av farfars søskenbarn (Margareta og Elin Wannebo) bodde der da kuppet skjedde, men kom seg hjem til Sverige. Men ikke uten å ha fått merke av begivenhetene. Men det var ikke dette jeg skulle skrive om.
Tittelen min virker overdreven og ubegrunnet. Begge deler er feil. Men la meg først si hva jeg mener med sosialisme. Det er et system som følger Marx i at privat eiendomsrett er avskaffet. Det er det som er ekte sosialisme, alt annet er bare kapitalisme med litt omfordeling. Sosialisme uten statlig eierskap til produksjonsmidlene er som kristendommen uten oppstandelsen. Meningsløs.
Det er få som syns at brutale og undertrykkende regimer er noe særlig, men hvordan har det gått med forsøkene på "den tredje vei"? En sosialisme uten undertrykkelse og diktatur? Det har ikke skjedd. De eneste forsøkene på forklaring fra sosialistene er bortforklaringer og konspirasjonsteorier. Men virkeligheten er mye enklere enn som så: det funker ikke.
Jeg har selv vært sosialist, og det tok litt tid før jeg skjønte dette, men fortsatt sitter mange fast i sine vrangforestillinger. Det siste håpet var Venezuela. Men alle ser nå hvordan det gikk. Selv i et land med strålende naturlige forutsetninger raknet det fort. Det er som Margaret Thatcher sa: "The trouble with socialism is that sooner or later they will run out of other people's money".
Sosialister har vært flinke til å endre kapitalismen. Fått den til å gavne flere. Men aldri har det kommet noe alternativ. Annet enn havari og barbari.
Det har ikke skortet på planer, og jeg syslet med slike selv da jeg var i tenårene. Men de havarerer alltid på en vesentlig forutsetning. Det er denne: plutselig blir alle snille. Sosialismen avhenger av kjærlighet og tillit av en art verden aldri før har sett.
Så hva skjer dersom ikke denne vesentlige forutsetningen blir innfridd? Dersom noen ikke vil være med på notene? Dersom de ikke gjør som oppskriften sier de skal gjøre? Enten gjør de sosialismen umulig, eller så må de elimineres. Vil du ikke være min bror/søster, så slår jeg skallen din inn. Det var jacobinerne som sa La Fraternité ou la Mort. Mange så hvilken vei det gikk under den franske revolusjon (eller etter), og slagordet
Utopier basert på håpløse forutsetninger har to veier å gå. Gi opp forutsetningene, eller fjern problemene. Når problemene er personer som tenker annerledes ender man opp med Gulag og Stasi.
Først i år ble jeg klar over en familieforbindelse til begivenhetene. To av farfars søskenbarn (Margareta og Elin Wannebo) bodde der da kuppet skjedde, men kom seg hjem til Sverige. Men ikke uten å ha fått merke av begivenhetene. Men det var ikke dette jeg skulle skrive om.
Tittelen min virker overdreven og ubegrunnet. Begge deler er feil. Men la meg først si hva jeg mener med sosialisme. Det er et system som følger Marx i at privat eiendomsrett er avskaffet. Det er det som er ekte sosialisme, alt annet er bare kapitalisme med litt omfordeling. Sosialisme uten statlig eierskap til produksjonsmidlene er som kristendommen uten oppstandelsen. Meningsløs.
Det er få som syns at brutale og undertrykkende regimer er noe særlig, men hvordan har det gått med forsøkene på "den tredje vei"? En sosialisme uten undertrykkelse og diktatur? Det har ikke skjedd. De eneste forsøkene på forklaring fra sosialistene er bortforklaringer og konspirasjonsteorier. Men virkeligheten er mye enklere enn som så: det funker ikke.
Jeg har selv vært sosialist, og det tok litt tid før jeg skjønte dette, men fortsatt sitter mange fast i sine vrangforestillinger. Det siste håpet var Venezuela. Men alle ser nå hvordan det gikk. Selv i et land med strålende naturlige forutsetninger raknet det fort. Det er som Margaret Thatcher sa: "The trouble with socialism is that sooner or later they will run out of other people's money".
Sosialister har vært flinke til å endre kapitalismen. Fått den til å gavne flere. Men aldri har det kommet noe alternativ. Annet enn havari og barbari.
Det har ikke skortet på planer, og jeg syslet med slike selv da jeg var i tenårene. Men de havarerer alltid på en vesentlig forutsetning. Det er denne: plutselig blir alle snille. Sosialismen avhenger av kjærlighet og tillit av en art verden aldri før har sett.
Så hva skjer dersom ikke denne vesentlige forutsetningen blir innfridd? Dersom noen ikke vil være med på notene? Dersom de ikke gjør som oppskriften sier de skal gjøre? Enten gjør de sosialismen umulig, eller så må de elimineres. Vil du ikke være min bror/søster, så slår jeg skallen din inn. Det var jacobinerne som sa La Fraternité ou la Mort. Mange så hvilken vei det gikk under den franske revolusjon (eller etter), og slagordet
ble formulert senere.
Utopier basert på håpløse forutsetninger har to veier å gå. Gi opp forutsetningene, eller fjern problemene. Når problemene er personer som tenker annerledes ender man opp med Gulag og Stasi.
mandag 6. november 2017
Languedoc-Roussillon del 1
Vitis Bergensis hadde en Languedoc-Roussillon smaking 1. oktober, og her er første innlegg med smaksnotater.
Dom. Sainte Croix Le
Fournas 2014 (ca. 175 kroner)
Duft av solbær og litt hegg. Litt alkoholisk på nesen. På andre nese kommer det nylagt asfalt. I munnen er den syrlig, men det er alkoholen som dominerer. Ikke særlig vellykket.
Roc des Anges Reliefs
2012 (ca. 270 kroner)
Kjøligere og mer tilbakeholden på nesen enn vinen over. Mørke bær og steinstøv, og vesentlig bedre balanse i munnen enn vinen over. Fin struktur med velintegrerte tanniner. Absolutt best av disse tre.
Også litt mer tilbakeholdende på nesen enn den første vinen. Dufter mørke bær, og et litt grønt/vegetalt preg. I munnen er den kjølig med merkbare tanniner, og bra lengde på ettersmaken.
lørdag 4. november 2017
John McEnroe - But Seriously (bok)
Dette er den andre selvbiografien til tennislegenden John McEnroe, the man who brought together the worlds of art collecting and yelling, som en vittig sjel sa det. Men McEnroe kan mer en å slå en ball og å skjelle ut en dommer. Han kan skrive drivende godt. Det viste han forsåvidt også i den første selvbiografien Serious som også hadde en ghost writer, men selv om den boken dekket en mer interessant epoke rent sportslig er denne mer velskrevet og innsiktsfull.
Mannen har vel blitt mer moden og fått et bredere perspektiv, kanskje. Det behøver ikke komme med alderen, men McEnroe har åpenbart både intelligens og evnen til å se seg selv utenfra. Det kommer godt med når man skal holde "dommedag over seg selv", som Ibsen sa om det å være forfatter.
Boka har også tre andre forfattere - kona Patty Smyth, og døtrene Emily og Anna McEnroe. Anna spiller tennis, og skriver om hvordan det er for noen med hennes etternavn å utøve en sport der faren i mange år var verdens beste. Det er et minneverdig skrift. Meget velskrevet.
Det er naturlig nok en god del tennis i boka, men det er perioden etter at han la opp som er i fokus. I denne perioden har han blitt kunstsamler og kunsthandler, profilert TV-kommentator, og han har blitt far til seks barn og fremstår som tennisens elder statesman. Eller kanskje heller the self-appointed commissioner of tennis som han selv sier på Eurosport. Som kommentator og tidligere toppspiller som fortsatt opptrer i show-kamper og på veteransiden, har han et godt perspektiv og meget tydelige oppfatninger om tennis.
Likevel er det allmennmenneskelige problemer og utfordringer som kommer i sentrum. En kjær familiehund dør. Faren dør. De fleste på vår alder (jeg er tre år yngre enn forfatteren) har møtt noen utfordringer, og McEnroe behandler disse åpenhjertig, klokt og med en god porsjon humor.
Det er interessant når en kjent person skriver om andre kjente personer, og jeg tror ikke noen får noe annet enn rettferdig og klok behandling. Men det er jo ikke til å unngå at noen kommer bedre ut av det enn andre. Mine helter Novak Djokovic, Bjørn Borg og Keith Richards er åpenbart også McEnroes good guys. Mens The Bryan brothers, Jimmy Connors og Ivan Lendl ikke kommer så bra ut av det. Men om tiden ikke leger alle sår, så klarer McEnroe å se sakene fra deres perspektiv og kommer aldri, så langt jeg kan se, i fare for å opptre selvrettferdig.
Jeg vet det er en klisjé, men jeg slet virkelig med å legge boken fra meg hver gang det var på høy tid å slukke lyset og lukke øynene. Han skriver i en svært muntlig stil, og krydrer med anekdoter og selvironi uten at den sinte McEnroe har blitt helt borte.
Konklusjon? Klar anbefaling!
Mannen har vel blitt mer moden og fått et bredere perspektiv, kanskje. Det behøver ikke komme med alderen, men McEnroe har åpenbart både intelligens og evnen til å se seg selv utenfra. Det kommer godt med når man skal holde "dommedag over seg selv", som Ibsen sa om det å være forfatter.
Boka har også tre andre forfattere - kona Patty Smyth, og døtrene Emily og Anna McEnroe. Anna spiller tennis, og skriver om hvordan det er for noen med hennes etternavn å utøve en sport der faren i mange år var verdens beste. Det er et minneverdig skrift. Meget velskrevet.
Det er naturlig nok en god del tennis i boka, men det er perioden etter at han la opp som er i fokus. I denne perioden har han blitt kunstsamler og kunsthandler, profilert TV-kommentator, og han har blitt far til seks barn og fremstår som tennisens elder statesman. Eller kanskje heller the self-appointed commissioner of tennis som han selv sier på Eurosport. Som kommentator og tidligere toppspiller som fortsatt opptrer i show-kamper og på veteransiden, har han et godt perspektiv og meget tydelige oppfatninger om tennis.
Likevel er det allmennmenneskelige problemer og utfordringer som kommer i sentrum. En kjær familiehund dør. Faren dør. De fleste på vår alder (jeg er tre år yngre enn forfatteren) har møtt noen utfordringer, og McEnroe behandler disse åpenhjertig, klokt og med en god porsjon humor.
Det er interessant når en kjent person skriver om andre kjente personer, og jeg tror ikke noen får noe annet enn rettferdig og klok behandling. Men det er jo ikke til å unngå at noen kommer bedre ut av det enn andre. Mine helter Novak Djokovic, Bjørn Borg og Keith Richards er åpenbart også McEnroes good guys. Mens The Bryan brothers, Jimmy Connors og Ivan Lendl ikke kommer så bra ut av det. Men om tiden ikke leger alle sår, så klarer McEnroe å se sakene fra deres perspektiv og kommer aldri, så langt jeg kan se, i fare for å opptre selvrettferdig.
Jeg vet det er en klisjé, men jeg slet virkelig med å legge boken fra meg hver gang det var på høy tid å slukke lyset og lukke øynene. Han skriver i en svært muntlig stil, og krydrer med anekdoter og selvironi uten at den sinte McEnroe har blitt helt borte.
Konklusjon? Klar anbefaling!
torsdag 2. november 2017
To røde sørafrikanere
Det som først og fremst kjennetegner denne ganske så rimelige vinen er at den er smooth. Virkelig smooth. Bløt, saftig og bærpreget - og smooth. På de aller fleste større pol - 85 av dem i alle fall.
De fleste av Badenhorsts viner er flerdrueblandinger, men her er det bare Grenache. Som så ofte med denne druen får vinen et preg av garrigue. I munnen er den saftig, men tanninene biter seg fast så det minner mest om en Nebbiolo.
Baadenhorsts toppviner koster en god del. Som den over. Man kan lure på om det er klokt, for konkurransen i dette segmentet er hard - og står mot viner som kommer fra områder som er mer kjente for kvalitetsvin. Men man kan spørre tilbake om hvordan man ellers skal signalisere at dette er viner man har gjort seg særlig flid med og har store forventninger til. Jeg har ikke et svar - annet enn at mine penger finner andre viner.
Abonner på:
Innlegg (Atom)















