Kjellerviner i november

2008 G.D. Vajra Barolo Bricco delle Viole

Klar og lys, men mørkere enn en del fra denne kanten av verden. Det er harmonien og integrasjonen som er tema i denne vinen. Duften er søtlig og fruktig. Man kan fornemme myk og rødlig frukt, men det bikker ikke tydelig i noen bestemt retning. Snev av tobakk er det nok, og det er vel det eneste som skiller den fra en typisk rød burgunder (som vel også ville vært noe mer syrlig enn denne vinen, rent statistisk sett). I munnen er den så velintegrert og harmonisk at det er vanskelig å plukke ut noe. Det er ikke roser, lakris, tjære eller merkbare tanniner - som man ellers ville ventet seg fra en vin som denne. "Harmoni i et glass."

Godkjøp?* - Ja, det var det. Men også litt forventningsbrudd (86/100)

2010 Domaine Robert Chevillon Nuits St. Georges 1er Cru Les Cailles

Også denne vinen er klar og lys, og med litt lys kant. Fargen er frisk rubinrød. Duften er klar og intens,  men også dyp, med møbelpolish og syrlige kirsebær som de klareste elementene. I munnen er vinen frisk og mellomfyldig med knapt merkbar tannin. Med litt tid kommer det mer frisk frukt i munnen, og den bikker mer mot villbringebær enn kirsebær. En virkelig flott og elegant vin som antakelig vil tåle en del mer tid i kjelleren, men den er for all del meget god nå. 

Godkjøp?* - Definitivt. (89/100)**

2004 Lanson Gold Label Brut Champagne

Ganske lys gyllen farge, alderen til tross. Moussen er noe dempet med alderen, men fylde og dybde har hatt godt av tiden i kjelleren. Gule epler, digestive kjeks og noe sitrus spiller med, og lengden er god. Flott vin som har holdt godt stand uten at årgangens syre har tatt overhånd. (Gold Label er ikke lenger å få, for nå heter årgangsutgaven "Le Ventage" og prisen - som var overkommelig - har steget betraktelig. Le Ventage 2009 selges nå for 730 kroner.) 

Godkjøp?* - Ja. (88/100)

2005 Domaine Arlaud Gevrey-Chambertin 1er Cru Aux Combottes

Litt vandig i kanten, er det som tydeligst sladrer om alderen her. Ellers fin rødfarge som kanskje har mistet noe av den friskeste gløden, men som bygger opp under forventningen om en utviklet vin. Og så er den ørlite grumsete - uten at det klassifiseres som feil her i gården. I munnen er det godt med frukt. Det er kanskje det som skiller den tydeligst fra Chevillon-vinen over. Det er mer dybde i frukten, og den følger godt på lengre ut i smakskurven. 2005 er virkelig året der alt er på plass i de røde burgunderne, og denne er jeg villig til å trekke over grensen til "outstanding."

Godkjøp?* - Definitivt. (90/100)**

2013 Fattoria Selvapiana Chianti Rùfina Riserva Bucerchiale

Ørlite vandig i kanten, men ellers ingen påfallende aldringstegn. Duften er som forventet: Syrlige kirsebær med noe møbelpolish og et snev av lær. I munnen er den frisk og fast, i en typisk sur-søt stil, og helt uten innslaget av alkohol som plaget den forrige flasken jeg drakk for et år siden. Velvalgt til kylling med en fløtebasert saus og ovnsbakte småpoteter. Ikke kompleks, men en solid matvin som gir glede ved middagsbordet. Og gleden forlenges når man tenker på den moderate prisen på rundt 350 kroner.

Godkjøp?* Definitivt. (85/100)

(**Drukket fra Zalto Burgund.)

*Godkjøp: Jeg har endret kriteriet mitt fra "gjenkjøp?" til "godkjøp?." "Gjenkjøp" blir så lett misforstått til å være at jeg er (eller burde være) på jakt etter samme vinen igjen (mens det var et hypotetisk spørsmål om jeg ville kjøpt vinen dengang da dersom jeg visste hvordan den ville smake akkurat nå.) Godkjøp er rett og slett den samme utfordringen men mer tydelig plassert i nåtid. Gjorde jeg et godt kjøp med denne vinen? Dette er altså en relativ vurdering, mens poengene (se under) er mer av en absolutt vurdering. 

Jeg gjør et nytt forsøk på å benytte 100-poeng skalaen, men med en "back to basics" holdning der den innebygde tendensen til inflasjon er slått ned. Vi må slutte å gi alle gode viner 90+ poeng folkens! 90-95 poeng betyr "enestående" på denne skalaen. Inflasjon betyr også komprimering, og i praksis betyr det at folk gir viner de har betalt 400+ kroner for og lagret dem 90-95 poeng. Alltid. Det må vi få en slutt på! 

THE 100-POINT RATING SCALE

Extraordinary (96-100 points)
Outstanding (90-95)
Very Good to Excellent (85-89)
Good (80-84)
Average (75-79)
Below average (70-74)
Avoid (50-70)

Brexit og migrasjon til/fra Storbritannia

Det er liten tvil om at immigrasjon var en viktig faktor da folkeavstemningen om Brexit tippet feil vei i 2016. Befolkningstettheten i England, særlig, er svært høy. Etter utvidelsene av EU østover var det en meget betydelig immigrasjon, og i deler av landet var det hele bydeler som var avdelinger av land i Øst-Europa. Faktisk var immigrasjonen til Norge høyere, men her er det god plass. Det å få stoppet "vill immigrasjon" var en viktig faktor i resultatet. Men hva har skjedd?

For det første gikk UK ut av EU først i 2020, og så kom Covid. Resultatene for migrasjon  Office for National Statistics er tydelige: Det er en betydelig økning i immigrasjonen nå etter Covid, og den kommer fra land utenom EU. Brexit har ikke betydd en slutt på immigrasjonen, men den kommer nå i all hovedsak fra det gamle imperiet - særlig India og Nigeria - og selvsagt Ukraina. Mange som kommer inn fra det gamle imperiet er studenter, og nå setter Sunak inn støtet for å stoppe mange av disse. Et forslag er at bare topp-Universiteter skal få ta inn studenter på visa. Det er et ganske desperat tiltak når man vet hvor mye utenlandsstudenter betyr for universitetenes økonomi. 

"Take back control," var et sentralt stikkord i Brexit-kampanjen. Det viser seg å være vanskeligere enn slagordene så for seg. Men andelen europeere i Storbritannia synker tydelig, men det spørs om de som stemte for Brexit er mer fornøyd med indere og nigerianere. 

Oppsiden er at mange over hele verden ser på Storbritannia som et attraktivt land å bo i. Nedsiden er at det neppe blir mindre trangbodd med det første. 

Pascal Clément hvit burgund

Pascal Clément Bourgogne Chardonnay 2020 kr 350

Forutsigelig aroma med sitrus og et diskret fatpreg. Mellomfyldig og fint balansert i munnen, men litt kort i ettersmaken (som ofte kan ha med temperaturen å gjøre). God vin, for all del, men dette begynner å bli dyrt for dette (regional-) nivået. Den er selvsagt på bestilling, men også på en del pol på Østlandet. ★★★

Pascal Clément Meursault 2020 kr 700

Duft av nøtter og sitrus, flott spenst i munnen. Harmoni og meget god lengde. Dobbelt så dyr som vinen over, men også dobbelt så god. Høyt nivå for en landsbyvin - på både kvalitet og pris. Vinene til Clément, men særlig de hvite fra sentralburgund, selger fort ut til tross for prisen. ★★★★

Pascal Clément Puligny-Montrachet 2020 kr 730

Litt stum på nesen. I munnen er det flott spenst. Intens og fokusert med godt grep i munnhulen. En riktig herlig vin som er den beste av disse så langt, og representerer den mer moderne hvite burgunderstilen som favoriserer presisjon og fokus over fylde og dybde - selv om lagring som oftest modifiserer det bildet noe. ★★★★/★

Pascal ClémentPuligny-Montrachet 1er Cru Folatières 2019 kr 1150

Mens vinen over var intens og fokusert, som en student på et Grande École, har denne en avslappet majestet som en aristokrat med gamle penger. Kanskje den samme studenten tretti år senere? Den er myk, rik og harmonisk. Og rik må man vel også være for å fatte interesse for denne? Tid i kjelleren vil nok få frem de mer intense aspektene noe, men min erfaring tilsier at dette blir en svært tilfredsstillende vin å få i glasset om fem til ti år. Men hvem vet, og 1150 kroner er mange penger. ★★★(★★)

* Vinene ble smakt i Grieghallen i oktober 2022 fra arrangørens glass. 

★★★★★ TOPP KJØP

★★★★ GODT KJØP

★★★ GREIT KJØP

★★ UNDER PARI

★ LIGG UNNA

Tegnet / tyder på en svakere vurdering, som i ★★/★ = 2,5.

Tegnet ( ) rundt en eller flere stjerner antyder potensiale ved lagring.

Alsace Riesling II

Weinbach Schlossberg Grand Cru Riesling 2020 kr 765

Floral på nesen med litt modent korn. I munnen fruktig og rund, men alkoholen stikker litt gjennom. Dette er jo en lagringsvin med god "track record," men prisen har begynt å bli i stiveste laget. ★★★(★)

Ostertag Muenchberg Grand Cru Riesling 2019 kr 518

Duft av kandisert sitronskall og hvite blomster. Virkelig suveren aromatikk, og det er også erfaringen fra vinen i den tiden jeg kjøpte den ganske fast. Sitter veldig godt i munnen. Hvorfor sluttet jeg å kjøpe denne egentlig? ★★★★★ (André Ostertag på bildet)

Léon Beyer Riesling Cuvée des Comtes d'Eguisheim 2009

Dufter litt røyk. I munnen harmonisk og integrert - og dessuten ganske viskøs. Også her, som i den første, merkes alkoholen litt for mye. Jeg kjøpte denne for tre år siden, og nå er det 2012 som er å få. Det bør også være en moden Riesling til en ikke altfor stiv pris (469 kr). ★★★/★

★★★★★ TOPP KJØP

★★★★ GODT KJØP

★★★ GREIT KJØP

★★ UNDER PARI

★ LIGG UNNA

Tegnet / tyder på en svakere vurdering, som i ★★/★ = 2,5.

Tegnet ( ) rundt en eller flere stjerner antyder potensiale ved lagring.

Namsos i krig - Filmet av Kaptein Mallez med fargefilm.

Dette er en sjeldenhet - en privat fargefilm fra andre verdenskrig. Kaptein Mallez i de franske styrkene som var med på "den norske kampanjen" i april-mai 1940 holder kamera, og filmen ble funnet først for noen år siden. (Du kan dobbelklikke for å komme til YouTube, eller også gå hit.)

Perspektivet er naturlig nok fransk. Her er det ikke så mange britiske soldater, bortsett fra karismatiske og legendariske Sir Adrian Carton de Wiart. 

Bakgrunnen "The Norwegian Campaign" - en solid fiasko, i alle fall den delen som foregikk i Midt-Norge, der også Skilleås ble forlegning for britiske soldater og kom i tyske bombeflys sikte. 

Fargefilmen får det hele til å fremstå mye mer nært i tid, og det passer da også godt når en annen del av Europa er under angrep av hensynsløse imperialister. 

Røde burgundere

Louis Jadot Bourgogne Couvent des Jacobins Rouge 2021 kr 250

Lys farge. Fin frukt i munnen med god fasthet. I det hele tatt er strukturen det mest oppsiktsvekkende med denne vinen. En virkelig god rød burgunder til denne prisen, og dessuten en som er å finne på svært mange pol (kategori 4-5). ★★★★

Louis Jadot Volnay 2015 kr 430

Moden vin, faktisk. Duft av lær og røde bær. Fast, men delikat i all sin ferd, med fin struktur også her. Veldig grei pris for en landsby-Volnay fra et godt år som 2015. ★★★★★

Vignobles Moestue Volnay 2020 kr 642

Flott duft med lær, møbelpolish og frisk frukt. Et fabelaktig godt grep i munnen, med finslig tanninstruktur som tar et fast men vennlig tak. Svært vellykket. Noen pol har denne inne, deriblant Bergen Storsenter. ★★★★(★)

Når det gjelder hva man skal velge av disse tre gode vinene, så er saken litt vanskelig. Den første er "default option". Den finnes på svært mange pol og gir deg god rød burgund til en grei pris, men den tar deg ikke inn i de store hemmelighetene. Jadots Volnay er egentlig et svært fornuftig valg. Den er moden, fra et godt år og en god produsent og har en (i denne sammenhengen) svært god pris. Likevel er det Moestues ganske ferske og merkbart dyrere Volnay jeg har kjøpt inn selv. Delvis fordi jeg har mye burgund som skal ut av kjelleren og denne må inn i den i noen år, og fordi jeg ble helt betatt av strukturen i denne vinen. 

Jeg smakte alle disse vinene på polets smaking i Bergen i oktober 2022 fra arrangørens glass. 

★★★★★ TOPP KJØP

★★★★ GODT KJØP

★★★ GREIT KJØP

★★ UNDER PARI

★ LIGG UNNA

Tegnet / tyder på en svakere vurdering, som i ★★/★ = 2,5.

Tegnet ( ) rundt en eller flere stjerner antyder potensiale ved lagring.

Hvorfor satser tusener livet på å komme seg fra Frankrike til England?

Har du tenkt over det? Det er, og har vært, store leire i Frankrike av flyktninger fra flere deler av verden. De ligger nord i Frankrike, nær kanalen, og alle (?) der ønsker å komme seg til England. Men hvorfor? Det er jo ikke grusomt å være i Frankrike, og statens støtteordninger er jo bedre der enn på andre siden av kanalen. (Bildet: Financial Times)

Mange av de som flykter over oppgir at de har familie, venner eller andre kontakter i England. Det er nok en viktig grunn, men det svarer ikke på det grunnleggende spørsmålet - for hvorfor er de personene i England heller enn i Frankrike (eller et annet velstående land i Europa)?

Det mest nærliggende svaret er at de forventer å kunne få en bedre fremtid i England enn i Frankrike. Sjansen for at de snakker Engelsk på et visst nivå allerede er sikkert med i denne "beregningen," men det viktigste er nok muligheten for jobb. 

Den "svarte" økonomien i Storbritannia er beregnet til å være bare halvparten så stor som i Norge, for eksempel, men kontrollen med arbeidslivet er dårligere. Sjansen for å bli oppdaget som illegal innvandrer er mye mindre i England enn i Frankrike, og en grunn til det er at de ikke har obligatoriske ID-kort eller personnummer. Sjansene for å stikke seg vekk er bedre, og man trenger ikke ID-papirer for å få seg jobb. 

Rød Galizia

Eulogio Pomares Carralcoba Caiño 2017 kr 330

Lys og transparent Rias Baixas, nesten som en rosé. Rødfrukt med snev av tyttebær. I munnen er det slutt på sjarmen. Syrlig og svært trå, og så godt som kjemisk fri for sjarm. Dette var ikke godt. Dyrt var det òg. 100% Caiño Tinto, og ingen god reklame for druen. ★/★

Daterra Viticoltores Azos do Pobo 2017

Mørk og opak Ribeira Sacra, med duft av mørk frukt og søt lakris. Også her er det mye syre, men det er noe mer frukt enn i vinen over - men så er da den også noe av det tråeste jeg har smakt på lang tid. Det blir en svak 3'er (og prisnivået er antakelig omtrent som vinen over). En eksotisk druemiks med Mouraton, Grand Negro, Mencia, Garnacha Tintoretta og Merenzao. ★★/★

Daterra Viticoltores Azos da Vila 2017

Mørk og opak Ribeira Sacra (som over), men her er det også en vandig kant. Dette er den minst ubalanserte av de tre, men konkurransen er heftig på akkurat det området med den øverste vinen som en klar vinner i kappløpet om å være minst drikkevennlig. Det betyr at også denne vinen er ganske fruktløs, og jeg er litt usikker på prisnivået. Drueblandingen er Mouraton (Alicante Bouschet) 50%, Grand Noir 30%, Mencia 15%, Alicante Bouschet 5%. ★★★

★★★★★ TOPP KJØP

★★★★ GODT KJØP

★★★ GREIT KJØP

★★ UNDER PARI

★ LIGG UNNA

Tegnet / tyder på en svakere vurdering, som i ★★/★ = 2,5

Økende ulikhet i Norge?

Venstresiden i Norge fremhever stadig vekk at det er økende ulikhet i Norge. De har "sakseierskap" til det å jevne ut ulikhet. Nå til dags går det visst ut på å bruke skatter til å jage de rikeste ut av landet med pengene sine. Sånn blir landet fattigere, men ulikheten blir mindre. Hurra! Det andre grepet er å være mer liberal med å ta imot flyktninger fra land med lavt utdanningsnivå. Disse har vanskelig for å komme seg inn på arbeidsmarkedet i Norge, og slik vil man alltid kunne øke ulikheten ved å senke bunnen og dermed ha "en god sak". Men landet som helhet blir fattigere. (Bildet: Sosiologisk Institutt, UiB)

Hva sier statistikken? Som så ofte ellers sier den det den blir bedt om å si. Eller rettere sagt: Du kan få støtte til din "fortelling" ved å velge parametre og tidsintervall. World Inequality Database har jeg før omtalt her på bloggen. Det er en fantastisk kilde. 

Jeg har sjekket tallene for Norge, og valgt å sammenligne de rikeste ti prosent på inntekt, mot den fattigste halvparten. Her er det lett å finne støtte for "sin fortelling" ved å velge starttidspunkt. Dersom man velger 1992, for eksempel, har ulikheten i Norge økt. Den fattigste halvparten har fått redusert sin andel av nasjonalinntekten fra 36% til 33%, mens den rikeste tiprosenten har økt sin andel fra 19% til 23% i 2018 (og omtrent det samme i 2021 - men de siste tallene er det færre av). Altså har ulikheten i Norge økt. 

Dersom vi velger 1997 ser vi at ulikheten i Norge ikke har økt i det hele tatt på et kvart århundre. Da hadde den fattigste halvparten også 33% av totalen, mens de rikeste ti prosent hadde en prosent mer (24%). De har altså fått litt mindre av totalen. 

Hva så med den rikeste prosenten? Mantraet fra venstresiden under Solberg-regjeringene fra 2013 til 2021 var at de gjorde "de rike rikere." Men tallene viser at den rikeste prosenten fikk redusert sin andel av inntektene fra 12% til 9% under regjeringene med Høyre, mens de åtte årene med SV i regjering (sammen med Ap og Sp) ikke førte til noen endring. 

De virkelig lange linjene, fra 1980 fram til i dag, viser virkelig overraskende små endringer. Den fattigste halvparten hadde da, som nå, ca. 33% av inntektene. Den rikeste tiprosenten hadde 21% da mot 22% nå - neppe noen grunn til å klage over stadig økende ulikhet i samfunnet. 

Men det er all grunn til å ta ulikhet alvorlig. Den forvitrer tillit og sosiale bånd i samfunnet, den gjør det vanskeligere med sosial mobilitet og er en (om enn indirekte) trussel mot demokratiet. Men det er også grunn til å ta alvorlig at ulikhet blir manipulert til politiske formål. Det undergraver også tillit og er en trussel mot demokratiet. I alle fall et opplyst demokrati. 

Alsace Riesling I

Léon Beyer Riesling 2020 kr 230

Gul duft i retning melon. Utpreget fruktig i munnen. Ikke ufrisk, men markant mindre syrlig enn vinene under. ★★★/★

Trimbach Riesling 2019 kr 215

Dufter grapefrukt og litt røyk. Klokkeklar og ren i munnen. Lekker og elegant. Som en laserstråle gjennom hele smakskurven. Syrlig, javisst, men frukten ligger der og gir passe fylde uten å trenge seg på. En klassiker. ★★★★★

Bott Freres Riesling Tradition 2017 kr 185

Karamell over litt sitrus. Litt eple i munnen som er på grensen til epleskrott, men det er ikke åpenbart at den er prematurt oksidert. Kanskje den bare ikke har tålt sine fem år? Uansett en vin å holde seg unna. ★

Vinene ble smakt i Riedel Chianti Classico på smakingen Allsidige Alsace som jeg ledet i oktober 2022. 

★★★★★ TOPP KJØP

★★★★ GODT KJØP

★★★ GREIT KJØP

★★ FOR DYR

★ STYR UNNA

Ulikhet i Storbritannia - myter og virkelighet

Storbritannia er det landet i Europa med størst ulikhet, ikke sant? Det er i alle fall det inntrykket man sitter igjen med i media. Men når man undersøker saken ser man et annet bilde, og stedet å undersøke dette er World Inequality Database, WID, som drives av blant andre Thomas Piketty - ulikhetenes store stjerne. (Illustrasjon: The Guardian)

I følge disse data, og det er vel fra de best forskningbelagte data som finnes, er ikke Storbritannia noen versting på ulikhet verken i inntekt eller formue. USA er ingen målestokk, men på alle relevante parametre er det større ulikhet der enn i Storbritannia.

Mer relevant er det å sammenligne med Tyskland, Japan og Kina. Kanskje særlig Tyskland. Klassiske parametre er hvor stor andel av all inntekt den rikeste (når det gjelder inntekt) 1% tjener. Her tjener den rikeste prosenten i Storbritannia (12,7%) en marginalt mindre andel enn i Tyskland (12,8%) , Japan og Kina. Altså at ulikheten på dette målet er mindre i Storbritannia. 

Det samme bildet gjentar seg når det gjelder den rikeste 10%s andel av totalen, men med større avstand mellom disse landene. Igjen er det Storbritannia som har mindre ulikhet enn Tyskland, Japan og Kina - for ikke å snakke om USA. 

Men den nedre halvdelen av inntektsskalaen da? Hvor stor andel av totale inntekter tar de? Her er Storbritannia på topp. Den nedre halvdelen tar 20,3% av de totale inntekten, mens i Tyskland for eksempel tar de 19%. Ikke den store forskjellen, men bildet av Storbritannia som særlig utsatt for ulikhet får seg en smekk. Ikke minst når vi sammenligner med Japan på 16,8%. 

Det samme bildet gjentar seg når det er snakk om formue, bortsett fra at Storbritannia kommer enda litt bedre ut. Den rikeste prosenten og de rikeste ti prosentene har en mindre andel av totalformuen enn i de andre landene jeg her nevnte. Bare på målet for de fattigste 50% kommer Japan og Kina litt bedre ut.

Dette er ikke det samme som at ulikhet i inntekt og formue ikke er noe problem i Storbritannia. Det er det, og ikke minst er det også store ulikheter mellom regioner og mellom de store byene. Men om vi sammenligner de rikeste byene i forskjellige land og sammenligner med landet som helhet, ser vi dette bildet fra 2015:

Konklusjonen må være at bildet av Storbritannia som særlig grepet av fattigdom og ulikhet er en overlevning fra da disse parameterne var i stor endring - særlig på 90-tallet. Landet er omtrent som de andre relevante Europeiske landene på dette med ulikhet, men som med all statistikk kan man få de bildene man liker ved å justere hva man sammenligner. 

Det som har skjedd over de siste 30 årene, er at ulikheten i de aller fleste rike land har økt gjennom globaliseringen. Mye verdiskapning fra industri og bergverk har flyttet til andre deler av verden, og det som finnes igjen for folk uten særlig mye utdanning er servicebransjer uten stor inntektsevne. 

Domaine Peyre Rose

Grès de Montpellier er ikke noen veldig kjent appellasjon, men her holder noen svært gode vinprodusenter til. Det er vel strengt tatt ingen appellasjon heller, men heller et underområde som kjennetegnes ved det karrige, steinete og veldrenerte jordsmonnet som lokalt kalles "Grès" etter Oksitansk for småstein. Peyre Rose, derimot, har tatt navnet etter den rosa sandsteinen som er fremtredende i området i de høye åsene ovenfor Saint Pargoire i Herault. Eiendommen ble virkelig kjent på tidlig 90-tall da Robert Parker jr. oppdaget dem, og i 2002 skrev Tom Marthinsen i DN at de laget de beste vinene i Frankrike i den aktuelle årgangen. De slipper ikke vinene før de er drikkendes, og det tar sin tid siden de fermenteres med stilkene og får en lang maserasjon. 

Domaine Peyre Rose Clos des Cistes 2009 kr 649

Mørk rød med litt brunlig kant. Duft av modne røde bær, lær og krydder. Flott og elegant struktur. Alt ved vinen sier høy klasse. ★★★★ 

Domaine Peyre Rose Syrah Léone 2006 kr 769

Ikke så ulik vinen over, og drueblandingen med 90% Syrah og 10% Mourvèdre er da også den samme. Dufter litt rose - med mindre det er navnet som spiller oss et puss? Elegant med fine tanniner. Også dette er en vin av høy klasse. Ingen tvil om det. ★★★★ 

Det at ingen pol har tatt inn disse vinene sier i grunnen alt: Dette er et område som ikke selger vinene derfra. Kjenner du ikke til produsenten kjøper du ikke vinen. Det betyr også at vinene ikke er overpriset, men kanskje det er et unntak for denne eiendommen? Den første av disse vinene koster ikke stort mer enn en landsbyvin fra Burgund, og kvaliteten er det ikke noe å si på. Men er det spesielt nok? DET er det store spørsmålet man må svare på. 

★★★★★ TOPP KJØP 

★★★★ GODT KJØP 

★★★ GREIT KJØP 

★★ FOR DYR 

★ STYR UNNA

Partidemokrati til skraphaugen?

Det er en fellesnevner for Tory'enes katastrofale Liz Truss og Labours like katastrofale Jeremy Corbyn: De ble valgt av partienes medlemmer. Vi har delvis Corbyn å takke for at Boris Johnson ble valgt i et valgskred i 2019, og vi har medlemmene i det konservative partiet å takke for at vi fikk 44 katastrofale dager med Liz Truss. Corbyn ble valgt av Labours medlemmer selv om han hadde liten støtte blant partiets MPs, og de fleste av de konservative parlamentsmedlemmene støttet Rishi Sunak (som nå er statsminister). 

Disse ordningene har en lang historie, og de konservative begynte med å gi partimedlemmene et valg mellom to kandidater som MP'ene hadde valgt ut i 1997. I 2010 fulgte Labour opp. Det virker på papiret som et godt system, men det har gitt minst to katastrofale resultat. Det burde gi grunnlag for ettertanke. I 2016 fikk Corbyn et mistillitsvotum mot seg i Labours parlamentsgruppe der hele 81% av hans egne stemte mot han. Men likevel vant han valget blant medlemmene, som gladelig støttet en leder som ikke hadde støtte fra dem han ledet. Dette er åpenbart et demokratisk problem (som de konservative ikke har, for der kan man ikke stille igjen dersom man mister gruppens tillit). Det er parlamentsmedlemmene som står til rette overfor velgerne, og deres leder bør ha parlamentsmedlemmenes støtte. Vedkommende kan jo bli statsminister, som Liz Truss ble, og lede landet men uten støtte fra de parlamentsmedlemmene velgerne har stemt inn. Å lede en regjering basert på en partigruppe som ikke vil ha deg, er konstitusjonelt tvilsomt og i praksis fryktelig vanskelig. 

Men hvorfor velger partimedlemmene så katastrofalt dårlig? Det er det store spørsmålet. De britiske partiene er i større grad enn de norske også koalisjoner av til dels vidt forskjellige oppfatninger. De konservative samler det meste fra det som i Norge ville vært Senterpartiet og over forbi Fremskrittspartiet, og Labour alt fra Arbeiderpartiet og forbi Rødt. Det er en viktig del av forklaringen på at Labour ble ledet (inntil ganske nylig) av noen til venstre for Rødt og Conservatives av (inntil for meget nylig) noen til høyre for Fremskrittspartiet. 

Partimedlemmer ser lite på egnethet. Som William Hague sier det: 

Social media has accentuated the appeal of emphatic assertions by some leadership candidates in preference to nuanced positions or explanations of painful reality, leading to unrealistic policies when they are elected.

Parlamentsmedlemmer vet mye mer om hvordan aktuelle kandidater vil kunne fungere i viktige posisjoner. De har sett dem på nært hold, og ser mer på personlige egenskaper som er relevante for oppgaven. Partimedlemmer stemmer mye lettere på noen som sier det de vil høre (som Liz Truss) enn noen som vet hva de snakker om (som Rishi Sunak).

Partimedlemmer er mye mer aktivistiske og ensporede enn velgerne som støtter partiet. Da Corbyn ble kandidat til partileder strømmet det på med alle slags rene og røde aktivister som meldte seg inn i Labour i hopetall til en billig penge. Dermed fikk Labour en leder som var ren, rød og rank - men som velgerne skydde som pesten. Ikke bare det, men i 2016 fikk Corbyn 80% av egne parlamentsmedlemmer mot seg i et mistillitsforslag. Men han rikket seg ikke, og de kunne ikke stemme han ut. Tenk det! Han kunne teoretisk sett ha blitt statsminister men med bare 20% av egne parlamentsmedlemmer som støtte! Ordningen er åpenbart ekstremt uheldig. 

Fra og med Brexit-kampanjen og valget (2016) har det konservative partiet i Storbritannia blitt et Brexit-parti der de gode gamle konservative er i et mindretall. Fantaster som lot seg forlede av alt det flotte Brexit skulle innfri har måttet vente forgjeves. Liz Truss lovet dem at skatteletter og fjerning av lover og regler ville sette veksten i gang igjen, og da overså de glatt manglende personlige egenskaper og det himmelropende urealistiske i hennes politikk. Det gikk som det måtte. 

En partileder må stå ansvarlig overfor de hen leder - partigruppen i parlamentet. Slik var det også i det norske Høyre, men de norske partiene velger nå ledere på landsmøtene. Nominasjonskomitéene vet stort sett hva de gjør, og tar i betraktning både personlig egnethet og velgerappell. Partiene dekker en mindre del av det totale spekteret, og ytterpartiene har de allerede de mest ytterliggående i sine rekker så de større folkepartiene utsettes ikke for den samme faren som i Storbritannia. 

I tillegg til aktivistenes - de rene og rankes - store innflytelse, er det lite gunstig for et parti at ledervalget trekker ut i tid og skjer i all offentlighet til tross for at det bare er partimedlemmene som kan bestemme. Et par måneder med offentlig skittentøyvask gjør lite for partiets troverdighet eller appell, særlig mens partiet er i regjering. 

Jeg tror både Labours og Conservatives organer vil se nærmere på disse valgsystemene. Det bør de i hvert fall!

Montpeyroux

Montpeyroux ligger i overgangen fra Massif Central og til lavlandet, og som de fleste kvalitetsområdene i Languedoc er det forskjellen på natte- og dagtemperatur som er nøkkelen til kvalitet. Her er det opptil 20 graders forskjell. Fra før har også en by som Montpellier, som ligger mye nærmere kysten, to grader kjøligere gjennomsnittstemperatur i vekstsesongen enn for eksempel Avignon og Orange i sydlige Rhône. Så her er ikke lengre sør ensbetydende med høyere temperatur. Heller tvert om. Ulikt Châteanuneuf-du-Pape har ikke dette området drahjelp fra AOC'ens rykte. Derfor er det sjelden å komme ut for overprisede viner. Disse her er virkelig strålende, og koster ikke all verden.

Dom. d'Aupilhac Cuvée Aupilhac Montpeyroux 2018 kr 290

Dufter garrigue og skogsbær. Saftig og rik duft, og saftig og elegant i munnen. Omtrent like deler Syrah, Mourvèdre og Carignan utgjør hoveddelen av druematerialet. Men det er også litt Grenache og Cinsault. En virkelig god vin som ingen pol har inne på sin liste. Da jeg var på VP-smaking her forleden var det ingen av importørene jeg spurte som hadde viner fra Languedoc inne. De var nesten litt uforstående til spørsmålet. ★★★★

Dom. d'Aupilhac Les Cocalières Montpeyroux 2019 kr 325

Heller ikke denne er det noen pol som har inne på sine lister. Skamme seg! Den er ikke så ulik den forrige vinen, men den er mer avdempet, saftigere og strukturen er noe lettere enn den vinen. Dette er en lettdrikkelig og meget flott vin som jeg også har kjøpt inn til heimen. Kanskje kveldens beste vin etter min mening. Her er det 40% Syrah og resten likelig fordelt på Grenache og Mourvèdre. ★★★★★

Mas de Daumas Gassac Rouge 2017 kr 490

I det minste er det noen som har tatt denne inn i sine hyller, deriblant et par pol i Bergen. Her dufter det bringebær og lær, og noe solbær. Den er sofistikert, harmonisk og riktig nydelig. Kanskje kveldens nest beste vin, og jeg har da også kjøpt den til egen kjeller. Ikke for det, jeg har også forgrepet meg på den en gang. Her er det Bordeaux-blend som gjelder, med hoveddel Cabernet Sauvignon på 77% og 19% til sammen fra Merlot, Petit Verdot, Cabernet Franc og Malbec. Men også 4% av en lang rekke rare druer som de prøver ut: Nebbiolo, Barbera, Dolcetto, Montepulciano (Italy), Armigne (Switzerland), Arenie, Areni Noir (Armenia), Bastardo, Souzon (Portugal), Saperavie (Russia), Tchkaveri, Tchekavesi (Georgia), Brancalleo (Galicia), Carmenere, Abouriou (old French grape varieties) and Plavac Mali (Croatia). Den som kjenner påvirkningen fra denne buketten lyver eller lider av selvbedrag. Det som ikke er bedrag, er en virkelig nydelig vin fra et svært interessant område. Den er IGP Saint Guilhem-le-Désert, en nydelig gammel liten by som jeg besøker hver sommer for å padle kayak i Herault. (Bildet er fra Mas de Daumas Gassac) ★★★★★

★★★★★ TOPP KJØP 

★★★★ GODT KJØP 

★★★ GREIT KJØP 

★★ FOR DYR 

★ STYR UNNA

Polsmaking - kunnskap, konsentrasjon og kondis

Når jeg forteller at jeg skal på vinsmaking med Vinmonopolet, eller forteller at jeg har vært det, så er reaksjonen til de aller fleste at dette må være gøy. Vin, alkohol og fest henger tett sammen i de flestes forestillingsverden. Det er ikke så rart. Men dette er arbeid. Det krever kunnskap, konsentrasjon og ikke så lite kondis. (Bildet: Sjølvi fra Grieghallen 25. oktober.)

Jeg smakte denne gangen hele 80 viner (ny personlig rekord igjen), og notatene kommer her på bloggen i tiden som kommer. De blir til ved at jeg går til bordet til en importør. Der severer en representant vinene. Jeg står, smaker, skriver på medbrakte ark, og spytter. Så er det neste vin. Representantene prater i vei og forteller om vinen, mens jeg forsøker å konsentrere meg om det jeg smaker og å skrive noe innsiktsfullt og begripelig. Om igjen og om igjen. 

Dette er slitsomt. Hadde jeg sittet ved et bord og fått vinene servert ville jeg kunne smakt mye mer, og også kunnet konsentrere meg bedre. Men: it is what it is. Dette er konteksten til mine smaksnotater. Jeg bruker ikke egne glass men de som arrangøren stiller til rådighet, så alt fra Barolo til Cava smakes fra samme glass. Jeg har vært heldig å være med på dette noen år nå, og jeg mener bestemt at jeg har blitt bedre og bedre. Øving gjør mester. 

Jeg spytter som en Lama (se bildet under), men noe alkohol siver jo inn likevel. Jeg hadde aldri tatt sjansen på kjøre fra en slik smaking, men jeg er langt fra synlig beruset (tror jeg nå da) når smakingen er omme. Over tid har jeg opparbeidet meg en type kondis, eller i alle fall utholdenhet, til å takle dette. Jeg skrur opp konsentrasjonen i løpet av dagen, og dette motvirker påvirkningen av alkøholen på notatskrivingen og den generelle slitasjen, tror jeg. Når klokken tikker mot fem er jeg "i bobla" som de sier i idretten. Verden utenom smakssansene mine lukkes vekk, og dette gjør at jeg selv i alle fall stoler like mye på dagens sene notater som på de tidlige. 

Kanskje det beste med disse smakingene, og bedre enn vinene, er de usedvanlig hyggelige menneskene man treffer. Jeg nevner ikke navn, men noen regner jeg også som venner selv om vi bare treffes disse to gangene i året.