Kjellerviner i november

2002 Cristian Senez Champagne CS73 kr 700

Tross alderen har ikke denne vinen vært særlig lenge i kjelleren min, og den er fortsatt å få. Da jeg så inn i vinskapet (eller toppen av isfjellet, som jeg av og til kaller det) og skulle ha vin til stekt piggvar med soyasmør, stekt bacon, rotmos og sukkererter var det denne som pekte seg ut. Den har fruktighet og et trøkk som matcher det solide i maten, men også finesse til å gi de sartere tonene i fisken et passende følge. På nesen er det tørket aprikos og honning som spiller melodien, og i munnen er det en dyp fruktighet med tydelig modning som holder rytmen. Kort og godt en meget tilfredsstillende matchampagne. 

Gjenkjøp? - Ja. 

2015 Jean-Yves Devevey Bourgogne Hautes-Côtes de Beaune Les Champs Perdrix Blanc

Dette er en vin jeg har kjøpt i mange årganger, og som uten unntak har vært et godt kjøp. Den forrige flasken jeg smakte, for omtrent et år siden, ga jeg god men ikke særlig fyldig omtale. Dette smaker stort sett som det skal, med sitrusfriskhet, fylde og preg av fat, men den henger ikke så godt sammen som mange andre årganger. 2014 var litt spesiell med sin fokuserte intensitet, og mine gjenværende flasker har jeg lagt bort for noen år, men denne ble litt for ubalansert i retning fat og fedme. 

Hvite burgundere er en svært dyr og upålitelig (premox) kategori med viner, men samtidig etter min mening den beste når de innfrir. (Apropos prematur oksidering: Les denne artikkelen fra 2006.)

Løsningen for meg har vært å kjøpe i lavere prisklasser og drikke de før klageretten går ut, og da er denne cuvéen perfekt. Men kanskje ikke i denne årgangen. (Kostet ca. 300 kr)

Gjenkjøp? - Neppe. 

2018 Château Haut-Monplaisir Cahors Tradition kr 225

Meget mørk, som man venter seg av en slik vin. Det man ikke venter seg, er en fruktig og imøtekommende vin. Men det er det. Strukturen er der, men den støtter opp under heller enn dominerer frukten og fylden. Det blir mest i ettertenksomheten at man merker tanninene og fastheten, for det er frukten og den smidige harmonien som dominerer nå. Og den er meget forførende og dessuten matvennlig. Det sier seg selv at vinen ikke har vært så lenge i min kjeller, men desto hyggeligere da å kunne si fra om at denne fortsatt er å få på noen spesialpol. Frukten er modne bjørnebær av den typen jeg brukte å plukke på tur over jorder og gjennom skogholt i Warwickshire noen somre for tretti år siden - ikke det slaget jeg plukket ved Hardangerfjorden mange år etter det. 

Gjenkjøp? - Oh yes!

2010 Georg Mosbacher Forster Freundstück Riesling Großes Gewächs

Dyp gyllen. På duft er det først litt petroleum, men det blåser av etter hvert. Da kommer det litt syrlige appelsiner, noe honning og knuste eplesteiner. I munnen er det bra med både frukt og syre, men den virker ikke helt optimalt integrert per i dag. Dette er jo en bejublet årgang, men det vil nok ta litt tid å få den vel integrert. Tror jeg lar mine andre flasker få litt mer tid på seg. (Kostet mindre enn 300 kroner)

Gjenkjøp? - Ja. 

2008 Domaine Robert Chevillon Nuits St. Georges 1er Cru Les Saint Georges

Skikkelig mørk, men klar. Aromabildet fikk flere til å gå i retning Piemonte. Sure kirsebær, et hint av underskog og faktisk litt lakris. I munnen er den ikke helt integrert. Heldigvis er det nok frukt til å love en fredelig og harmonisk ende på den pågående borgerkrigen der også alkoholen har en litt for fremtredende plass i øyeblikket. Årgangen er jo på den overstrukturerte siden, men her er det bra med frukt. Chevillon bruker å få til det. (Kostet litt under 600 kr) (Bildet: Chevillon)

Gjenkjøp? - Ja. 

Raveneau Chablis

Raveneau Chablis Premier Cru Montée de Tonnerre 2004 

Syrlig sitrusduft med tydelig innslag av krydder og frat. I munnen er det intens sitrus, så intens at man skjønner at dette må være Chablis. Når det så kommer karamell (type Smørbukk) går mistanken mot Raveneau eller Dauvissat, men Raveneau it is. Årgangen er av den kvasse og lite sjenerøse sorten nord i Europa, og her er det da også mer struktur enn vanlig for denne produsenten. Denne flasken var ikke min, men jeg skrev først om mine flasker av denne årgangen her. 

Raveneau Chablis Grand Cru Blanchot 2013

Denne var luftet tre timer i karafel. På duft var det først lime og litt grapefrukt, virker lett og fin. Når man får den i munnen er det først et litt reduktivt preg med gummi. Og så øker det på: Smidig fylde, tykk fruktighet og veldig tropisk - som en eksotisk fruktblanding. Jeg gikk rett på en tysk GG av den mer opulente sorten, som en Keller fra en varm årgang. Men det var altså Chablis! How the mighty have fallen. Hva i all verden skal man med Chablis når de går i denne retningen? Det kunne vært en Chardonnay fra den nye verden, men jeg har ikke opplevd dem på denne måten. 

Andre rundt bordet var mer positive enn jeg var, "den trenger mer tid" mente mange. Men ærlig talt: åtte år og tre timer i karafel er tid, og balansen i vinen endres ikke. Men den som lever, og har denne etter hvert ganske vanskelig tilgjengelige vinen, får se.

Rødvin fra 90-tallet

Domaine de Chevalier 1997 (Pessac-Léognan)

Mørk, men litt utviklet på fargen med litt vandig kant. Duften er typisk, litt grønn og syrlig der en kanskje kan assosiere med furu. Godt utviklet i munnen, med sødme og eleganse. Men også tørr, med fine tanniner. Strukturen er absolutt solid. 

Luigi Pira Barolo Marenca 1999

Lys på farge, som en over 20 år Barolo kan og bør forventes å være. Duften er typisk sursøt, og i munnen er den tøff. Her kommer det også litt av det typiske preget av tjære og ørlite (om man er velvillig) roser. Virkelig tøff, kanskje grensende til brutal, i strukturen. Her er det ikke mye ynde. 14,5% alkohol, som den bærer bra. 

Stortingspresident med innvandrerbakgrunn

Masud Gharakhkhani fra Arbeiderpartiet blir etter alt å dømme Stortingspresident. Det virker som et meget godt valg.

Han blir også omtalt som "den første stortingspresident med innvandrerbakgrunn." Det er ikke sant, for det var Jo Benkow.* Begge hans foreldre var født utenfor Norge og alle fire besteforeldrene også. Det er kriteriet for å ha "innvandrerbakgrunn" etter SSBs definisjon. Faren var også flyktning fra pogromer i Russland.

Men Gharahkhani blir første stortingspresident som er innvandrer, for han er født i Iran. Han kom til Norge med sine foreldre da han var fem år. 

(Jeg teller ikke Diderik Hegermann som hadde en lignende funksjon våren 1814 som president for Riksforsamlingen. For det første var han ikke stortingspresident for Stortinget var ikke opprettet, og for det andre var han som født i Altona mer som kolonist å regne enn som innvandrer)

Lykke til!

* Jeg hadde gleden av å møte og snakke ganske mye med Jo Benkow ved flere anledninger. 

Rød Loire - del 2

F. Chidaine Touraine Rouge 2019 kr 173

Dufter skogsbær først og fremst, og det er jo ikke så galt. Fruktig og saftig i munnen med grei lengde. Vurdert i forhold til prisen, så er dette en meget interessant og god vin. Den er i testutvalget, om jeg ikke husker helt feil, og noen pol har tatt den inn. Sletten i Bergen er ett av dem. Halvparten er Cabernet Franc, og resten Cot (35%) og Pineau d'Aunis (15%). 

Sanzay Saumur-Champigny 2018 kr 273

Dufter urter og skogsbær. Middels fyldig, og ganske tam i munnen og kort i ettersmaken. På ingen måte på samme nivå som cuvéen "La Paterne" fra 2019 som jeg omtalte i september. 

Gauthier Bourgueil Vingt Lieux Dits 2018 kr 250

Denne årgangen er kanskje i varmeste laget mange steder i Frankrikes vinverden. Men ikke i Loire. Jeg har skrevet om denne vinen tidligere. Tilsynelatende. Det er laget to cuvéer av den, og jeg har tidligere skrevet om den eikede utgaven som jeg syntes svært godt om. Dette er den ueikede utgaven som ikke er markert på etiketten på noe slags vis, men som importøren Nafstad kun selger til pol som ikke er spesialpol. Du må altså se på butikken heller enn flasken for å få vite hvilken vin du kjøper. Det er ganske spesielt! Lenken i tittelen fører vel til spesialpol som har den eikede utgaven på lager, og bildet er også av den - men uten at etikett eller noe er endret.  

Men vinen i begge utgaver smaker fortreffelig. Denne også. Frisk rødfrukt, fruktig, godt grep i munnen. Både lekker og solid. Det er kanskje mest et lite innslag av lær i den andre vinen som skiller dem fra hverandre, men det hadde vært mer gøy og interessant å smake de to cuvéene mot hverandre. Både nå og om noen år. 

Rød Loire - del 1

Arnaud Lambert Saumur Brézé Clos Mazurique Rouge 2020 kr 242

Konklusjonen først: Dette er en frisk, saftig og fruktig rødvin som gir solid mersmak. Den har for all del også en solid struktur, men det er den utrolig flotte frukten som utgjør den fremste appellen. Den ligner ikke så lite på Gauthiers Bourgeuil (se Rød Loire del 2, 24.11). Den dufter av nyknuste blåbær og kirsebær. I munnen saftig, fast og med en solid frukt som varer hele veien gjennom smakskurven. Meget tilfredsstillende vin som er betydelig mer verdt i ren og uforfalsket drikkeglede enn pengene man må ut med. 

Vacheron Sancerre Rouge 2017

Dufter litt av kirsebær og røyk, i munnen er den først og fremst saftig og lett omtrent som en ikke altfor seriøs Bourgogne Rouge. Jeg tror ikke denne årgangen er den der Loires rødviner skinner klarest, og Pinot Noir gjør seg nok bedre lengre sør i årganger som denne i alle fall. De trenger litt mer varme for å legge på seg, og det vitner denne vinen om. Nyere årganger koster rundt 360 kroner og har kanskje mer stuffing? 

Côtes de Nuits røde fra 2007 og 2008

Chambolle-Musigny 1er Cru Les Cras 2008 (Barthod)

Litt stum på nesen (kanskje noe kald). Kommer litt crunchy bringebær etter hvert. Frisk, fast, presis og elegant vin. På mange vis den beste 2008 jeg har smakt så langt, men det har vært en ganske så skuffende årgang. 

Nuits-Saints-Georges 1er Cru Clos St Marc 2008 (M&P Rion)

Dufter bringebær og lakris. Bløtere og mer fruktig enn sist jeg smakte denne, men det betyr ikke at den ikke fremdeles har en manko på disse områdene. Det er ikke all verden til fylde, men den er elegant. Mine to flasker har jeg drukket for lengst, og de var skuffende, ikke minst i forhold til hvordan denne vinen framsto da jeg smakte den ganske fersk i 2011 i Grieghallen. Da skrev jeg at "den hadde en indre kraft og intensitet som sendte en lineær bevegelse gjennom smakskurven" og jeg siterte Jasper Morris om at dette Rion-monopolet har "an explosive succulence to it, a depth of flavour and a richness of fruit". Evidensen ti år senere er at dette er borte, om enn ikke i samme grad som mine to tidligere flasker. (Bildet over og det under tok jeg under mitt besøk hos Rion i 2011.)

Nuits-Saint-Georges Premier Cru Les Boudots 2007 (Jadot) 

Dufter eik, jordbær og vanilje. En helt annen årgangskarakter enn 2008, for den er bløt, smidig og fruktig i munnen. En riktig sjarmør, men Jadot-eiken er i overkant tydelig i denne lettere årgangen. 

(Gunnar Karlsen ved Clos St. Marc i september 2011)

Sør-Fransk 2003

Domaine Peyre Rose Syrah Léone 2003 (Languedoc)

Åpenbart fra "min" del av Languedoc, Saint Pargoire, like ved der vi har feriert mange ganger. Kølsvart på farge. Dufter solbær, kyllingkraft og røyk. Solid vin med ettertrykk. Marlene Soira, som kjøpte eiendommen på 70-tallet, lager vinen og har blitt berømt for den. Vil du ha denne vinen nå må du ut med en tusenlapp. (Jeg har vært flere ganger hos naboen deres, klikk her og besøk domainet her.)

Châteauneuf-de-Pape Chateau Rayas Blanc 2003

Gyllen med grønnskjær. Særegen duft, svært aromatisk. Til å begynne med surøl og salt, men etter hvert blir det rett og slett urin på nesen. Ikke så bra. Som man kan vente, ut fra både årgang og opprinnelse, er den rik og ganske syresvak i munnen. Grenache Blanc og Clairette er druetypene.

2005 Premier Cru rød burgund

Beaune-Greves 1er Cru (Drouhin) 2005 

Litt stum på nesen. I munnen er det god fylde, en eleganse med smidighet i hele smakskurven. Det er, som vanlig er for årgangen, god stuffing. Men den fremstår som litt slankere enn broren under her. 

Beaune 1er Cru Clos des Mouches (Drouhin) 2005

Heller ikke her er nesen av de mest ekspressive, og det kan være at de ble servert litt i kjøligste laget. Det er litt jord og jordbær, og det meste annet må man i grunnen gjette seg til. I munnen byr den på mye mer: eleganse, presisjon og lengde. Godt grep i munnen (for å låne et uttrykk fra Clive Coates). Den er mer elegant enn broren over. Dersom disse to er representative for sine respektive vinmarker, er det denne siste jeg foretrekker. Jasper Morris omtaler denne cuvéen til Drouhin som 'very stylish,' og jeg er ikke uenig. (Se også bildet)

Volnay 1er Cru Fremiets 2005 (Huber-Verdereau)

Denne vinen skiller seg klart ut fra de to andre, som jo kommer både fra samme kommune og samme produsent. Forskjellen er ikke til denne vinens fordel, for den er trangere og mer gjerrig på frukten. Strukturen stikker seg ut, men også denne markerte seg positivt i forhold til 2008-årgangen i flighten før. 

Musserende apéritif

Paul Chollet Crémant de Bourgogne Oeil de Perdrix Rosé Brut kr 216

Finslig floral og fruktig duft. Lett, lekker og fruktig også i munnen, med en tydelig floral ettersmak. 100% Pinot Noir. Dette burde være en perfekt apéritif. Det er to kasser av den på et pol i Oslo, men ellers er den lett å bestille. 

Ferrari Trento Brut NV kr 215

Stiller i samme klasse som vinen over, i alle fall samme prisklasse. Denne er også laget på Champagnemetoden, men er 100% Chardonnay heller enn Pinot Noir. Lett, fruktpreget og svært lys. God og fast ettersmak. Den er i bestillingsutvalget, men det ser ut som alle polene i Bergen har den inne. De som har store selskapeligheter planlagt kan jo også notere seg at den finnes i ymse størrelser helt opp til flasker på 12 liter (Balthazar)! Ulempen, i tillegg til det å skulle løfte på sånne flasker, er at literprisen går opp og opp med flaskestørrelsen. På denne er literprisen 286 kroner, magnum 383 kroner, men på 12-literen er den 558 kroner. Jeg kan ikke tro at den digre flasken er dobbelt så god som 75cl. (Bildet: Ferrari Balthazar med trekasse.)

Tre gamle årganger Clos des Ducs

Det er høytid når man får smake modne utgaver av anerkjente viner. En venn stilte med tre årganger av Marquis d'Angervilles Volnay Premier Cru Clos des Ducs i tre årganger fra 1990-tallet, og disse innfridde helt klart. 

Volnay 1er Cru Clos des Ducs 1996 (d’Angerville) 

Denne ble dekantert ved smakingen. Klar og lys, kanskje lysest av disse vinene. På duft er det avdempet generell rødfrukt. Jeg klarte ikke å gi den en tydeligere identitet enn det uten å trekke for mye på hva man vanligvis skal finne i Volnay. (Jeg prøver å være streng på å skille mellom det jeg finner og det jeg tror jeg finner, og å sjalte ut det siste.) Det er fin sødme i frukten, og fremfor alt en nesten overjordisk eleganse i uttrykket. Jeg har smakt denne årgangen noen ganger tidligere, for flere år siden, og den har stått seg meget godt. Den har blitt mer harmonisk, men elegansen har den alltid hatt. Jeg har fryktet at frukten skulle forsvinne før årgangens syre ble fullt integrert, men her har det gått helt utmerket med et lite og sjarmerende overtak for fruktsødmen. 

Volnay 1er Cru Clos des Ducs 1993 (d’Angerville) 

Den første flasken var korket, men eieren hadde med en reserve ('never leave home without it!'). Den fremstår som veldig stram og slank. Den er ikke så elegant og lineær som 96, og på ingen måte så kompleks og dyp som 91. I dette selskapet falt den litt gjennom. Jeg smakte denne årgangen bare en gang før, og det må være omtrent ti år siden. Da var den lovende, og den har ikke gått tydelig i riktig vei siden den gang. Litt skuffende, men konkurransen satte den vel tydelig i skyggen. Jeg registrerer at andre var mer positive til denne enn det jeg var. 

Volnay 1er Cru Clos des Ducs 1991 (d’Angerville) 

Påfallende mørk for en vin av denne alder, og med litt grums (ikke dekantert). Dufter veldig av sopp. Fersk sopp; som å sette nesen ned i en pose med fersk champignon. Stram i munnen, den sitter godt og meget lenge. Fint avslepet, mineralsk og fin. Det er litt sødme som er fint smeltet sammen syre, struktur og elegant frukt - som melder seg mer og mer med tid i glasset. Den har en kompleksitet som de to andre ikke kan by på, og den utvikler seg også mer (og på en mer interessant måte) enn de to andre vinene her. Klart den beste i en flott flight. 

Cassis med mere

Clos Ste. Magdeleine Cassis 2015 kr 332

En for meg ganske ukjent appellasjon i Provence, som ligger tett på Marseille: sør og øst for bykjernen, og tett på kysten. Dufter mandler og korn. En avdempet, fyldig og særpreget hvitvin med et syrenivå som virker lavt for oss som har vent oss på tysk Riesling. Denne vinen hører absolutt til hvitvinenes brede palett av stilarter. (Årgangen kan variere fra det du får om du bestiller nå.) (Foto: Ole Martin Skilleås ⓒ)

Terras Gauda O Rosal 2020 kr 215

Jeg hekter på denne her også, for dette er også en vin fra "litt utenom allfarvei " i Rias Baixas, Galicia i Spania. Mest Albariño (70 %), med 22 % Caino Blanco og resten Loureio. Dufter friske urter og sitrus, med god fylde og lengde. Sitter noe voldsomt godt i munnen, og er etter min erfaring en helt perfekt vin til tapas. I tillegg er den å få på svært mange pol (kategori 4). Den legger seg på feil side av en grense (200 kr) for mange, men merprisen er virkelig verdt det. 

Denne vinen ble nr. 71 for meg på polsmakingen i oktober. Ny rekord. Jeg var faktisk skjerpet i gjerningsøyeblikket. 

The Harder They Fall (Netflix)

Dette er en vakker, påkostet film med nydelig musikk og gode skuespillere. What could go wrong?

Det meste, vil jeg si. 

Karakterene snakker som dagens hip-hop'ere i The Bronx. Det er svært krevende å forestille seg at de faktisk hører til i den dramatiske tidfestingen her. Stedfestingen også, for den del. Og det er ikke bare språket, men også holdninger og syn på sin verden og den store verden. Helt anakronistisk. Alle er også svarte, noe som synes å være hovedpoenget.* Jeg tipper det vil se veldig 2021 ut om noen år. 

Plottet er både tynt, usannsynlig og klisjéaktig. Handlingen er spekket med ekstrem og til dels umotivert vold, og blodet spruter i alle retninger. En ironisk Tarantino-distanse er helt fraværende. Dialogen er oppstyltet og platt. De store, potensielt flotte shoot-out scenene er også platte og komisk urealistiske. 

Komisk er også den pompøse innledningen med "These. People. Existed." Det er sikkert sant, men aldri på samme sted og tid og i et (elendig) plot som dette. Jeg tipper de roterer i sine graver. 

Men bildene er vakre. Det skal de ha.

Konklusjon? - Ligg unna!

* - Hvis poenget er å vise, som sant er, at det var flere svarte på begge sider av loven i det gamle vesten, så ødelegges det av en film der ALLE er svarte. Too much of a good thing isn't wonderful. It just looks stupid. Men det er det neppe noen som våger å si høyt eller skrive i dagens kulturelle klima. 

Burgund 2002

Chambolle-Musigny 1er Cru Les Cras 2002 (Barthod) 

Jordbær, litt likør-preg og møbelpolish. Godt grep i munnen med fin fylde, men det presisjonen som utmerker denne vinen. Et røyk eller eikepreg i ettersmaken, og den svir dessverre også litt på alkoholen. Men alt det er kritikk på et høyt nivå, for dette var en flott vin i en elegant stil. (Notatet også publisert under Kjellerviner del 2 for oktober 2021)

Beaune 1er Cru Greves Les Heritiers Jadot 2002 (Jadot)

Dufter harskt smør, og kan mistenkes for å være oksidert. Men den er mild og fin i munnen, men definitivt "off" på duft. Derfor blir dette notatet ganske kort. 

Volnay 1 er Cru Clos des Chenes 2002 (Jadot) 

Fin duft der jordbær er bærende (sic) element. I munnen frisk og smattende god frukt. Fyller munnen med velsmak. Elegant og fruktdreven vin, selv etter nesten 20 år. Det som trekker ned, er Jadot-eiken. Den er ikke sjenerende eller dominant, men når man først legger merke til den er den virkelig å finne over alt i disse vinene - selv de som er nesten 20 år. 

Burgund Grand Cru rundt 20 år

Clos de la Roche Grand Cru 2002 (P Amiot) 

Dufter røstede kastanjer og forfinet møbelpolish. God fylde i munnen, med tydelig frossen cola-saft (i pose) på smak og litt røyk også. Kompleks vin med dybde i frukten og suveren eleganse. Best i denne flighten. (Bildene: Ole Martin Skilleås ⓒ)

Corton Clos de Roi Grand Cru 2002 (Chandon de Briallies)

Her ble kontrasten til vinen over meget tydelig. På farge var den lys med tydelig bruning. På duft ganske stum, men nyper og rødbeter melder seg på etter hvert. Ganske slank og pregløs i munnen, men (den fortsatt ganske pregløse) lengden er god. Mineralsk og stram i en lite sjenerøs stil. Klart dårligst i denne flighten, og ikke tror jeg det er noe uforløst potensiale her heller. 

Corton-Pougets Grand Cru Heriters Jadot 2001 (Jadot) 

Mørkest av disse tre. Myk duft med mye frukt - særlig bringebær. En skikkelig saftig munnfull, men litt kort i ettersmaken. Ikke så bra som Clos de la Roche, men betydelig bedre og i en helt annen stil enn naboen over. 

Traktorselgeren fikser PhD

I Khrono og i påfølgende diskusjoner på Facebook har det vært et fokus på sosial bakgrunn og rekruttering til akademiske stillinger. Mange peker med rette på at det er en fordel å komme fra en akademisk familie, og å ha "de dype eplehagers selvtillit" (Einar Lie). 

For min del var det kanskje en fordel at far ikke var akademiker men traktorselger. Da han, som pensjonist, måtte stille garanti for PhD plass for meg i England møtte vi hos banksjefen for jeg hadde bare lån og far bare pensjon. Banksjefen forklarte hva det ville koste, for banken måtte holde tilbake reserver i tilfelle garantien måtte innfris. Renten var høy på tampen av 80-tallet. 

Det som fulgte var en studie i det som på fint kan kalles overtaleleskunst, men som egentlig var brutal psykisk manipulasjon med umiddelbar effekt. Med flere tiår som handelsmann rundt på bygdene kjente han alle triksene, og lang fartstid som amatørskuespiller var vel heller ingen ulempe. Jeg kan ikke huske å ha sett en så brå endring hos en person. Fra bråkjekk tilbakelent banksjef i høyrygget kontorstol, og til stammende guttunge i dress som ikke fort nok kunne få papirene i orden. Vito Corleone hadde neppe vært mer effektiv. Gratis garanti, plass på University of Warwick og PhD fulgte.

Hva var det far gjorde? På et øyeblikk forandret han seg fra jovial pensjonist og til hard forhandler. Han bøyde seg frem, senket stemmen og økte volumet litt. Satte øynene rett i banksjefen og sa "både jeg og min sønn har vært kunder i denne banken hele livet." Det var alt. Det var mer enn nok, og her lå det betydelig mer i utførelsen enn i min beskrivelse. Far var en jovial og morsom mann, snill og omtenksom. Men han hadde også en annen side som jeg sjelden så - kanskje fordi jeg gikk ut hver gang han skulle kjøpe ny bil (som var omtrent hvert år). 

Da papirene var i orden og det sto en strek der rentekostnaden skulle stått, var han den vanlige joviale pensjonisten igjen som fortalte morsomme historier som om ingen ting hadde skjedd. 

Det var en stor fordel å ha far på sin side, og jeg hadde et fantastisk opphold i England - selv om far helst hadde sett at jeg tok plassen på Handelshøyskolen i Bergen. Hans talent som handelsmann og skuespiller har jeg dessverre ikke arvet.