Raveneau Chablis Premier Cru Montée de Tonnerre 2004
Syrlig sitrusduft med tydelig innslag av krydder og frat. I munnen er det intens sitrus, så intens at man skjønner at dette må være Chablis. Når det så kommer karamell (type Smørbukk) går mistanken mot Raveneau eller Dauvissat, men Raveneau it is. Årgangen er av den kvasse og lite sjenerøse sorten nord i Europa, og her er det da også mer struktur enn vanlig for denne produsenten. Denne flasken var ikke min, men jeg skrev først om mine flasker av denne årgangen her.
Raveneau Chablis Grand Cru Blanchot 2013
Denne var luftet tre timer i karafel. På duft var det først lime og litt grapefrukt, virker lett og fin. Når man får den i munnen er det først et litt reduktivt preg med gummi. Og så øker det på: Smidig fylde, tykk fruktighet og veldig tropisk - som en eksotisk fruktblanding. Jeg gikk rett på en tysk GG av den mer opulente sorten, som en Keller fra en varm årgang. Men det var altså Chablis! How the mighty have fallen. Hva i all verden skal man med Chablis når de går i denne retningen? Det kunne vært en Chardonnay fra den nye verden, men jeg har ikke opplevd dem på denne måten.
Andre rundt bordet var mer positive enn jeg var, "den trenger mer tid" mente mange. Men ærlig talt: åtte år og tre timer i karafel er tid, og balansen i vinen endres ikke. Men den som lever, og har denne etter hvert ganske vanskelig tilgjengelige vinen, får se.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar