Kjellerviner i juni - Del II

2007 Schloss Johannisberg Riesling Grünlack Spätlese
Litt av en overraskelse gitt at jeg hadde forventet en tørr vin. Men nei da, her var det 8,5% alkohol og resten i sødme. Duft av lime og grapefrukt, og noe litt brioche-aktig. I munnen er det et visst sødmepreg, men det balanseres fint av syren. I ettersmaken er det ikke noe sukkervann i det hele tatt - på dette stadiet er vinen helt tørr. Vi konsumerte den til chillimarinerte reker og scampi, og med skarpheten i denne retten kom restsødmen - such as it is - til sin rett.

Gjenkjøp? - Trolig. 

2007 Zind-Humbrecht Riesling Rangen de Thann Clos St. Urbain

Min andre og siste flaske, dessverre. Ganske dyp gyllen på farge. Nesen er typisk Riesling, med hvite blomster, et snev av honning og syltede stikkelsbær. I munnen har den tyngde, men er likevel elegant, og ettersmaken er middels lang. Jeg ga bare 343 kroner for denne for fem år siden. Røverkjøp! 

Gjenkjøp? - Helt klart. 

2001 La Rioja Alta Rioja Viña Ardanza Reserva Especial

Den forrige flasken jeg tok, i september i fjor, var definitivt på tur ned. Den var skrinn. Denne flasken er ikke bare mye bedre, den er vel så bra som denne vinen kan bli. Duften er "tertiær", som det så fint heter. "Den dufter som en gresk-ortodoks kirke" sa min fru. Min erfaring fra den typen bygg er begrenset, så for meg er det vel mer "herreværelse". Lær, edelt treverk, et snev av tobakk. I munnen er den frisk og spenstig, og den har den "stuffingen" som den forrige flasken manglet. Drukket til entrecôte med potetmos. 

Gjenkjøp? - Helt klart. 

2004 Didier Dagueneau Pouilly-Fumé Pur Sang

Hard, syrlig, streng vin. Speiler årgangen bedre enn regionen og druetypen slik som vinen framstår i dag. Men den hadde nok stått seg på noen år til i kjelleren.

Gjenkjøp? - Ikke så sikkert.

2008 Domaine Francois et Antoine Jobard Meursault 1er Cru Les Genevrières

Heller ikke her er vinen helt inne i flytsonen ennå. Duften er på den stramme siden, men med tid i glasset og temperaturøkningen (den ble vel servert i kjøligste laget) kommer det flere lag med dufter. Ikke en tradisjonell rik og smørpreget burgunder, men en moderne og mer "mineralsk" type. Flott vin allerede nå. Og ikke på noe tenkelig vis mistenkt for premox. 

Gjenkjøp? - Oh yes! 

2005 Domaine des Comtes Lafon Volnay 1er Cru Santenots-Du-Milieu

Noe jeg leste et sted - et velrenomert sted - gjorde at jeg ville prøve denne vinen nå til tross for årgangens allerede legendariske lagringspotensiale. Jeg har ikke referansen lenger, men det kan ha vært World of Fine Wine. Jancis skriver også (i fjor sommer) "I'd drink fairly soon". Men her var det ingen ting som tydet på noe hast. Svært mørk til burgunder å være. Ganske lukket på nesen. I munnen åpner det seg med kirsebær, et vissst sur-søtt preg, god stuffing og lengde. Men potensialet er der, og min neste flaske får utstå noen år til. 

Gjenkjøp? - Absolutt. 

Brexit - veien videre

Jeg er sint på britene. Det vil si - i alle fall de 51,9% som stemte for å forlate EU. Det var en dårlig løsning. Men det vil være en mye dårligere løsning å blokkere utmeldelsen. Flertallet for utmeldelse var tydelig, og det vil føre til et solid sammenbrudd i tillitsforholdet mellom folket og makten dersom resultatet ikke blir satt i verk. Likevel må parlamentet stemme for å forlate EU, og det går jeg ut fra at et stort flertall gjør selv om et flertall av medlemmene er mot utmeldelse.


Det rasles også med sablene i den keltiske periferien - mest høylytt i Skottland. De truer med å blokkere en utmeldelse. I alles interesse - ikke minst sin egen - bør de la være. Det er også uklart om de har en slik makt - annet enn gjennom sine representanter i parlamentet i London.


Så starter forhandlingene da. Ledet av en ny statsminister fra britisk side. Britene vil ha kontroll på innvandringen, men full tilgang til det indre markedet. EU vil si "hah!". EU er fundert på fri bevegelse - ikke bare av varer, kapital og slikt - men også mennesker. Du får ikke en uten de andre.


En EØS-løsning kan bli utfallet av forhandlingene dersom man legger vekt på tilgang til det felles markedet. I det tilfelle må folket spørres på nytt. Vil de ha alle lovene og reglene (nesten) uten å ha noen innflytelse på dem - som Norge? Neppe.


En annen løsning er en mer fullstendig løsrivelse. Da vil Storbritannia bli mer som Canada eller Australia. WTO (Verdens handelsorganisasjon) vil bli rammeverket for handel og slikt, og resten vil avhenge av bilaterale avtaler. Dette blir resultatet dersom forhandlingene mellom EU og Storbritannia ikke fører frem. Trolig vil de økonomiske konsekvensene bli betydelige.


Politisk kan ikke det bli noe problem. "Leave"-kampanjen hadde ikke noe alternativ, bare løse løfter om full tilgang til det felles markedet, men uten innvandring og overstyring fra Brussel. Alle måtte jo skjønne at det var et luftslott, og hvis de ikke gjorde det har de bare seg selv å takke.


For min del tror jeg en ny folkeavstemning kommer til å bli avholdt. Kanskje om et år eller så. En EØS-lignende avtale vil ligge på bordet, men hva alternativet blir er uklart. Blir det fortsatt medlemskap som i dag, eller en fremtid uten avtale og tilgang til det felles markedet? Det som taler mot det første er at flertallet på torsdag ikke ville ha dette alternativet. Det som taler mot det siste er at det ikke svarer på ønsket om fortsatt å ha fri tilgang til det felles markedet.


Usikkerheten er det eneste sikre i kanskje to år framover. Og usikkerheten hemmer investeringer og utvikling, og forhandlingene tar opp tiden som burde vært brukt på flyktninger, økonomisk depresjon og klimautfordringene. Akkurat som jeg skrev for åtte dager siden.

Brexit - for real!

Jeg har ventet litt med å skrive dette innlegget. Sakens faktum måtte få tid til å synke litt, og min egen skuffelse, mitt sinne og fortvilelse må få legge seg litt mer til ro før fingrene fikk fyke over tastaturet.

Først litt personlig: jeg har vært anglofil siden jeg var fire. Ja. Fire! I over fire år (1988-1993) bodde jeg i England. Det er en stund siden, men det sitter godt i. Jeg har vært førsteamanuensis i Britisk Kulturkunnskap ved UiB (1996-1998), og har i alle år vært godt orientert.

Torsdag kveld var det bare Gibraltar som var inne som resultat da jeg gikk og la meg, men bekreftede rykter tydet på et svakt "Remain" i Newcastle-upon-Tyne og et meget sterkt "Leave" fra Sunderland. Jeg sa da at dette går rett vest. Og det gjorde det.

Alle media kjører tungt på dette nå, og det er også fullt av analyser og meninger på nettet og ellers. Likvel. Noe må jeg si ut over det jeg skrev på mandag. Nå vil vi i alle fall få se om de dystre spådommene slår til.

Det verste er vel at dette resultatet etter alt å dømme vil føre til flere år med usikkerhet, utsatte investeringer og økonomisk nedgang. Det rammer ikke bare Storbritannia, men hele resten av Europa og verden forøvrig. Verden har aldri vært mer forgjeldet, og den lille framgang som har vært å spore i Europa og verden forøvrig det siste året er en skjør skapning. Den vil nå etter alt å dømme bli kvalt.

Det nest verste (men graderingen her kan man jo diskutere) er at altfor mye oppmerksomhet, tid og krefter vil bli brukt på å bryte opp, krangle og skape bitterhet. Det er andre og mer presserende problemer i verden. Det er ingen grunn til å skape nye, men det har altså et flertall av britene nå gjort. Ikke bare for seg selv, men for en hel verdensdel. Tusen takk!

Jeg kommer tilbake til andre aspekter av dette i nær fremtid.

Nå kommer alt for en dag

Kjellerviner i juni del I: Chablis Grand Cru 2004

På Chablis-smakingen til Vitis Bergensis 5. juni bidro jeg med tre flasker Chablis Grand Cru. De kommer her, og de er jo mine kjellerviner så de blir publisert i denne kategorien.

2004 var jo en årgang som var på den syrlige og litt kantete siden i nesten hele Frankrike og mye av Nord-Europa ellers.

Févre 2004 Chablis Grand Cru Les Clos
Her er det mye å like. Den er både lekker og kompleks. Alle elementene er i harmoni - var det ikke for den syren som er i skarpeste laget. Den er også litt i korteste laget for en vin i denne kategorien. For ti år siden mente Jancis Robinson at drikkevinduet var 2012-2025, og ga den 18,5 poeng på 20-skalaen. Mest på ryktet og håpet, tror jeg. Det er nok en vesentlig faktor i alle poenger som blir gitt til lagringsviner.

Dauvissat 2004 Chablis Grand Cru Les Clos
Her er det definitivt noe muffens. Men det er ikke åpenbart hva det er som er muffens. For min nese er det ikke åpenbart at den er korket (TCA). Den kan være oversvovlet. Det som er helt klart er at dette ikke er bra. Når disse vinene ikke er prematurt oxidert, så er det noe annet galt. Eller?

Dauvissat 2004 Chablis Grand Cru Les Preuses
Eller! Denne vinen ligner mye på den første i flighten, rent bortsett fra at den mangler den overdrevne syrligheten. Og en liten honningtone. Med andre ord er dette en riktig flott vin - men det er altfor sjelden at vinene fra Dauvissat får vist sitt potensiale.

Gjenkjøp? - Av disse er det bare den siste jeg helt klart ville kjøpt igjen dersom jeg visste hvordan den kom til å smake. Den midterste definitivt ikke, men den første muligens. 

Dickensian (TV-serie)

Helligbrøde? Neppe! Dickens var selv ganske liberal med sjangerforventninger og innlån, og dette er en meget intelligent, spennende og velspilt utvikling av sentrale karakterer fra flere bøker samlet i en handling. Men fungerer det å ta disse sterke karakterene ut av sine bøker og samle dem i noe annet?

Ja, jeg mener det. Og det fungerer sikkert best om man ikke er en Dickens-fantast til å begynne med.

Vi har Fagin og Artful Dodger (og mange andre) fra Oliver Twist. Vi har familien Barbary fra Bleak House, skokkevis fra A Christmas Carrol, og slik kunne man fortsette. Delvis fortsetter de sin historie fra disse bøkene (uten at man trenger å kjenne dem i det hele tatt), og delvis er det historier som har gått forut for bøkene - som for Amelia Haversham og resten av Great Expectations del.

Det er flere intriger på gang, og en av dem er et mord. Inspector Bucket (til høyre på bildet over) vever sammen de ulike historiene siden de fleste av de andre intrigene har en forbindelse til han, eller til puben The Three Criples.

Skuespillerne er, selvsagt, sedvanlig gode. Dette er jo et BBC som gjør det de gjør aller best.

Serien gikk på BBC 1 fra sist jul til ut i februar. Den er på 20 episoder som hver er på 30 minutter. Her er det muligheter for binge watching.

Konklusjon? - Klar befaling! 

Playsight smart court

Er dette noe for en tennisklubb å investere i? Vil vi alle raskt bli mye bedre, eller vil vi bli opphengt i statistikken?

Brexit?

Det er ikke min sak. Neppe din heller med mindre du er britisk statsborger som leser norsk. Likevel vil resultatet som vil foreligge på fredag påvirke oss begge.

Folkeavstemningen har fått fyldig dekning i norske media, men det meste som er sagt og skrevet er ganske overfladisk. Naturlig nok. Det som synes å overraske mange i Norge er at tilhengerne av å forlate EU i all hovedsak er høyreorienterte nasjonalister. I Norge er motstanderne av EU og alt dets vesen gjerne venstreorienterte nasjonalister - samt en god del pragmatikere.

Argumentene for å forlate EU er kjente for mange i Norge også, men med noe forskjellig betoning.

• Stoppe innvandring fra øst-europeiske EU-land. (Som er meget betydelig, og der det er flest fra Øst-Europa er også flertallet for å forlate EU gjerne høyest).
• Nasjonal suverenitet - slippe å forholde seg til EU-lover og overstyring fra Brussel og Strasbourg. 
• Slippe å betale penger til EU-kassen. 

Argumentene for å forbli i EU er kanskje ikke like kjente for oss i Norge: 

• Usikkerhet og handelshindringer vil føre til et betydelig økonomisk tilbakeslag og tap av arbeidsplasser. 
• Tap av innflytelse og anseelse i Europa og verden forøvrig.
• Det vil styrke Russland, og muliggjøre splitt-og-hersk taktikk.
• Skottland vil ønske å forbli, og presse hardt på for å forlate United Kingdom. 
• "Skilsmissen" vil dra ut, og skape usikkerhet og bitterhet. 
• Det kan starte en bølge av splittelser og forsterke nasjonalismen i Europa.

Det er en del argumenter som brukes for å gå ut av EU, men som ikke har noen relevans. Disse omfatter:

• Muligheten for å kontrollere grensene. Detter er fordi Storbritannia, ulikt Norge, ikke er med i Schengen-samarbeidet.
• Alle svakhetene med Euroen, og faren for å måtte punge ut for land som går konk. Dette er fordi Storbritannia (som kjent for de fleste) ikke har Euroen.
• Faren for utviklingen av en europeisk superstat, en føderasjon der nasjonene blir slukt opp. Nå er nok dette en uhyre fjern fare gitt dagens situasjon og problemer, men Storbritannia har en eksplisitt reservasjon mot dette i traktatsform. 

Viktigere enn alt dette vil det være at noen velger å splitte opp, heller enn å samle, i en tid da de virkelig store utfordringene er internasjonale: klimaproblemet, terrorisme, massemigrasjon osv. For meg er det åpenbart at svaret på "hva skal vi gjøre med disse problemene?" ikke er: "la oss splitte opp, og løse disse problemene hver for oss, på hver vår måte". 

Likevel: sjansen er stor for at både motstandere og tilhengere av brexit overdriver konsekvensene. Det er bare en av sidene som får oppleve å bli motbevist av fremtiden. 

Beaujolais Fleurie og Moulin-a-Vent

Dette blir siste innlegget om Beaujolais Cru smakingen i Vitis Bergensis i mai. Forholdet mellom pris og kvalitet var gjennomgående meget bra - særlig sammenlignet med sentralburgund noe lengre nord.

Foillard Fleurie 2011
Inne i 2013 nå. Sursøt duft, saftig, lekker og meget god vin.

Olivier Merlin Moulin-a-Vent La Rochelle 2010 kr. 279
Trearoma, lett og elegant i munnen med godt grep - men når alt kommer til alt er den ganske pregløs dessverre.

Villa Ponciago Fleurie Cuvée les Hauts du Py 2010 kr. 250
Gummi og plast på duft, og litt syltetøy i munnen. En slags anti-Beaujolais. Ikke bra.

Beaujolais Chénas og Moulin-a-Vent

Moulin-a-Vent er sammen med Morgon den Cru-kommunen som lager de mest lagringssterke og mer tradisjonelt burgunderske vinene fra Beaujolais. Chénas er mest kjent som den minste av de 11 Beaujolais Cru'ene. Her, som ellers, er det produsentenes talent og dedikasjon som avgjør. 

Rottiers Moulin à Vent Dernier Souffle 2014 kr. 265 

Duft av jordbær og vanilje, plommer. God struktur med tanniner som gjør noe av seg. En solid og skikkelig vin. 

Thillardon Chénas Les Blémonts 2013 

Duft av nype og rabarbra, ganske tannisk til Beaujolais Cru å være. I munnen er det også et preg av mandler. Meget bra vin. Nå er det 2014 årgangen til 259 kr. som er i listene. 

Dom. Thillardon Les Vibrations 2014 kr. 249

Den lyseste av disse fire vinene. Duft med geraniol (geranium - de fleste vil vel bare klassifisere som floral eller litt vegetal. Noen i forsamlingen nevner tannskyllemiddel, men det er jeg ikke enig i). Frisk og også ganske tannisk.

Thillardon Chénas Chassignol 2014 kr. 299

Den dyreste i flighten, og sammen med en av de andre dyrest i hele smakingen. Den er jevnt lekker og fin på duft og i starten på smakskurven, men så ramler den sammen midtveis og har ingen ettersmak. Stor skuffelse! 

Beaujolais Côte de Brouilly

Denne Cru-appellasjonen ligger inne i den største appellasjonen, Brouilly. Côte de Brouilly dekker åssidene på en forlengst utslukket vulkan - Mont Brouilly.

Ch. Thivin Cuvée Zaccharie Côte de Brouilly 2013 kr. 270

Myk duft med litt jordbær og vanilje, men i munnen er den litt skarp. Det er mulig den går det av seg med lagring. 

Ch. Thivin Les sept vignes Côtes de Brouilly 2014 kr. 198

Frisk duft og en lekker vin med merkbare tanniner og en moderat lengde. 

Ch. Thivin Clos Bertrand Côte de Brouilly 2014 kr. 204 

Litt tilbakeholdende på duft, men den kommer. Da er det jordbær og lakris det går i. Frisk og konsentrert med god lengde. Flott vin, og min favoritt av disse. Ja, det er kanskje en av de beste denne kvelden. 

Lapalu Brouilly La Croix des Rameaux 2014 kr. 280

Duft av rødfrukt og alkohol. Myk og alkoholisk også i munnen. Lettdrikkelig. Alle de tre vinene over er både rimeligere og merkbart bedre enn denne. 

Beaujolais Morgon

Morgon er en av de to mest burgunderske landsbyene i Beaujolais. Vinene herfra er de mest lagringssterke, og ofte de som utvikler seg mest i retning av Pinot Noir fra noe lengre nord.

Jean Foillard Morgon Corcelette 2014 kr. 270

En av de mest anerkjente produsentene dette. Her dufter det rabarbra og rødfrukt, og noe møbelpolish. I munnen er den frisk og intens - og ettersmaken er lang. Kvalitetsvin. Finnes på flere Oslopol.

Jean Foillard Morgon 2014 kr. 210

Dufter rødfrukt (mest jordbær) og lakris. Omtrent kliss likt årets utgave av Il Mimo. Den smaker også ganske likt Il Mimo. Mens den er utsolgt annet enn i magnumutgave, så finnes denne på 22 pol. 

Ch. Granche Cochard Morgon Côte du Py 2013 kr. 226

Deilig duft (men noen mener av regntøy - som vel dufter bra bare for bergensere?), fløyelsmyk. I munnen er den solid, frisk og saftig. En meget bra vin. Kanskje best i denne flighten. 

Foillard MorgonCôte du Py 2014 kr. 265

Duft av rabarbra, rødfrukt og hydrogenperoxid. Solid frisk fruktighet. Den hadde stått seg mye bedre uten preget av hårblekemiddel/permanent. 

Ch. Granche Cochard Morgon Les Charmes 2013

Mørkest på farge av disse vinene. Duften er "rund", med jordbær i hovedrollen. I munnen er den saftig og fast, og med mye tørrstoff. Den biter mye fra seg i ettersmaken. Dette er den av vinene i flighten som tydeligst er en lagringsvin. Finnes på polet i 2014-årgang.

Beaujolais Fleurie

Kanskje den appellasjonen i Frankrike med det vakreste navnet?

Julien Sunier Beaujolais Fleurie 2014 kr. 230 
Smaksnotatet på polets nettside er beundringsverdig kortfattet: "Saftig". Mitt blir lengre: Lys, lett, frisk og god. Delikat. Men ganske substansfri.

Anne Sophie Dubois Fleurie L'Alchemiste 2014 kr. 230 
Her er det mye stofflighet, men framfor alt mye hydrogenperoxid. Stoffet brukes blant annet til å bleke hår, og meg minnet det om da min mor la permanent. I vinproduksjon brukes det til å desinfisere og bleke korker, men her har de - i alkymistenes ånd? - overdosert uten å fått til noe gull. Det er ikke nok at vinen dufter av stoffet, den smaker også av faenskapen. LIGG UNNA! 

Beaujolais Régnié og Morgon

Régnié ble først en Cru-appellasjon i 1988 etter intens lobby-virksomhet, eller terroirisme kanskje. Den er kanskje også dårligst ansett, og er i Oxford Companion to Wine beskrevet som mest lik Beaujolais Village "unless very well done".

Julien Sunier Beaujolais Régnié 2014 kr. 220 
En syrlig vin med en litt ubestemmelig duft av rødfrukt. Lett, frisk, og med litt bitt.

Charly Thévenet Régnié Grain & Granit 2013 kr. 239 
Her er duften mykere og mer fløyelsaktig, med noter av rabarbra. I munnen er det en fin saftig kjerne. Jeg er tilbøyelig til å si at denne er best i flighten.

Antoine Sunier Beaujolais Régnié 2014 kr. 209
Her er det en kjølig fruktighet med mye geraniol. Dette skyldes ofte at man gjærer med stilkene, og vinen får et litt vegetalt preg. Utover i smakskurven blir den litt substansløs.

Antoine Sunier Beaujolais Morgon 2014 kr. 219
Litt lukket, kanskje. Morgon er jo en av de mer lagringsdyktige og lagringstrengende (?) Cru-ene. Sammenlignet med de andre er det en mer generell rødvin, rent bortsett fra at den er påtagelig frisk i munnen. Som vinen over, fra samme produsent, er det litt lite trøkk utover i smakskurven og den er kort i ettersmaken.

Trenel Beaujolais 2014

Trénel Chiroubles 2014 kr. 185
Dette er en vin jeg ikke har smakt på lenge. Landsbyen er en av de høyest beliggende i Beaujolais, og vinene er ofte svært lette og lite substansielle. Men leskende. Her er det syrlige bringebær, og i munnen et godt grep til denne landsbyen å være. Deilig vin som konkurrerer med de beste rosévinene i denne prisgruppen.

Trenel Juliénas 2014 kr. 190
Sammen med St. Amour er dette den nordligste appellasjonen i Beaujolais. På duft er det rødfrukt, noe mer modne bringebær enn på vinen over, og det er liksom mer med denne vinen. Mer substans.

Trenel Saint-Amour 2014 kr. 200
En gang i tiden kjøpte jeg alltid denne vinen når den kom i ny årgang. Hvorfor sluttet jeg med det? Denne vinen gir i alle fall ikke noe svar på det. Frukten ligger i skjæringspunktet mellom bringebær og kirsebær. Her er det mer "kjerne" og trøkk. Litt sur-søt og steinete i munnen. Klart best av disse tre, og en nydelig vin.

Alle vinene ble smakt på Vitis Bergensis-smaking i mai, og de kan bestilles på ethvert pol eller på nettet. Det kommer flere notater fra denne smakingen.

Codename Kyril

Denne britiske serien på to episoder og drøye tre timers spilletid ble laget i 1987, men den virker mye mer utdatert enn Tinker, Taylor, Soldier, Spy fra 1979. Alvorlige menn møtes på øde steder og snakker kryptisk. Mest utdatert er det vel kanskje at et norsk landskap skal være russisk, og at norske skuespillere med norsk aksent liksom skal være russere.

Det er ikke så mange av de siste, og de (Espen Schønberg og Tor Stokke) gjør forsåvidt en grei jobb, men det holder ikke helt. De britiske skuespillerne er gode, men replikkene de må si grenser mot det tunge og unaturlige. Vi får et første møte med en kjedereøykende Richard E. Grant (som like etterpå skulle bli kjent for "alle" som Withnail i Withnail and I), og en av de skumleste og mektigste personene spilles av en av de skumleste skuespillerne jeg vet om, Peter Vaughan.

Det hjalp heller ikke at serien manglet teksting - til noe språk som helst. Plottet er ganske komplekst, og det beste ved det er at utviklingen i handlingen er internt sett logisk, men også helt uventet for alle de som har makt til å styre den. Slutten er ganske overraskende. Mens jeg ikke vil si at det var dryge tre bortkastede timer, så var det heller ikke særlig gripende.

Modellen er helt klart før nevnte serie med Alec Guinness som George Smiley. Jeg elsker den serien, og har sett den flere ganger. Også her er det et meget intellektuelt plot og mye som står på spill, men det fenger ikke.

Konklusjon? - Ligg unna. 

Streikesommer

Jeg skal til Frankrike i sommer også, men lysten til å bli utsatt for landets mange streiker er liten. Mens folk i andre land samler underskrifter eller skriver til sitt parlamentsmedlem, så velter de biler og kaster stein i Frankrike. Det er revolusjonens lange skygge over landet. Det å lage et helvete når man er misfornøyd med noe er en patriotisk forpliktelse.

De fredeligste franske vane-streikerne er flygelederne. Når det nærmer seg ferie, så går de ut i streik eller de begynner en gå-sakte-aksjon. Det slår aldri feil. I påsken ble vi sittende i flyet i Amsterdam i over tre timer. Og vi var de heldige.

Nå er det en ny lov for arbeidslivet som utløser raseriet. Det viktigste er at det skal bli vanskeligere å streike (et flertall av medlemmene må ønske det) og det skal bli mye lettere å si opp folk.

Det siste synes jo ved første øyekast å være lite tilpasset en situasjon med svært høy ledighet. Men bare ved første øyekast. Hvis man ikke kan si opp folk, så er det heller (nesten) ingen som tør å ansette noen. Resultatet er skyhøy ledighet blant ungdom og innvandrere.

Etter finanskrisen, da den tyske og den franske ledigheten var lik på litt under 8%, har grafene for de to landene dratt hver sin vei. Mens ledigheten i Tyskland er under fem prosent, så er den over ti i Frankrike. Budsjettunderskuddene er på 3,5%, og statsgjelden bikker snart 100%.

Selv om det er mange virksomme faktorer i slike ting, så er det et ganske tydelig bilde at jo sterkere stillingsvern jo høyere ledighet - særlig blant ungdom.

Det som særmerker Frankrike er den elendige forståelsen av økonomiske sammenhenger. Allmennheten synes å være fanget i syttitallets forståelse av økonomiske sammenhenger, og de holder på ingen måte. Ikke den gangen, og i hvert fall ikke i en globalisert verden.

Så sjansene for at denne eller en ny regjering får gjennomført reformer som monner er ikke store. Hollande og co. har allerede begynt retretten. Rett over kanalen fikk Thatcher gjennomført det som skulle til på 80-tallet, og gjennom sine 13 år med makten hadde Labour vett til ikke å gjøre noe med disse reformene. I Tyskland var det Gerhard Schröder som klarte noe av det samme i årene etter årtusenskiftet.

Vi som elsker Frankrike (men ikke politikken deres) får lide videre ved våre besøk der (eller ved forsøk på å fly over). Alvorligere er det at et av EUs viktigste land holder på å bli dets mest problematiske medlem. Glem Hellas. Det er Frankrike som er EUs sykeste mann.

Kjellerviner i mai - del II

2007 Château Cantemerle (Haut-Medoc)
Svært aromatisk og saftig, men den mangler substans, struktur og autoritet. Men en meget behagelig flaske var det. Lite å lagre på.

Gjenkjøp? - Kanskje ikke. 

2014 Graywacke Wild Sauvignon (Marlborough, New Zealand) kr. 235
Kanskje en tilsnikelse å si at denne har vært i kjelleren, men likevel... Den finnes på pol i kategori 5 og oppover. Duften er som en Grüner Veltliner fra Østerrike - i alle fall er det det jeg ville gjettet om jeg fikk den servert blindt. Strukturen følger opp - i strukturen er den mest som en hvit burgunder, og det er kanskje ikke så rart: Den er spontangjæret på gamle eikefat. Men i duftbildet er det også noe som minner om Sauvignon Blanc: solbærbusk, og/eller stikkelsbær. I starten er det også et vokspreg, eller et noe reduktivt preg i retning gummi. Men skjemmende er det absolutt ikke.

Vinen leveres med skrukork, og i min bok tilsier det at den ikke skal ligge så lenge. Som så mange andre vinprodusenter selger denne produsenten vinen under navnet til geologiske fenomen - her de store steinene i vinmarken. Disse har ingen ting med vinens smak å gjøre, noe denne artikkelen gir bedre grunnlag for å hevde.

Gjenkjøp? - Ja. 

2002 Lilbert-Fils Champagne Grand Cru Cramant Blanc de Blancs
Stråfarget, intens sitrus på nesen, men det er lite annet å si om denne vinen. Den gir lite i munnen, og framstår hul og kort. Det gjorde den forrige flasken også. Man ser boblene i vinen, men i munnen gjør de ikke noe av seg. Mangler helt kropp, stofflighet, struktur - alt det man forventer at en vin stiller opp med når den kommer i munnen.

Gjenkjøp? - Nei. 

2005 Dom. Chandon de Briailles Pernand-Vergelesses 1er Cru Ile des Vergelesses 

Denne produsenten kjører sitt eget løp, og det er ikke alltid det går så bra som dette. I konteksten til årgangen er denne vinen meget frisk. 2005 var året alt gikk som det skulle, og det er det jo sjelden at det gjør så langt nord som her. Produsenten beholder stilkene, det er nok de som har gitt en ekstra dimensjon av friskhet her. 

En 2005'er på den lette siden. Friskheten er nevnt, og det er en rødfruktpreget nese med en jordlig tone. Den har godt grep i munnen, og holder på interessen hele veien gjennom smakskurven. Jeg betalte fattige 291 kroner. Det er mange dårligere viner to hakk under i kvalieteshierarkiet som koster mer. 

Gjenkjøp? - Helt klart!