Streikesommer

Jeg skal til Frankrike i sommer også, men lysten til å bli utsatt for landets mange streiker er liten. Mens folk i andre land samler underskrifter eller skriver til sitt parlamentsmedlem, så velter de biler og kaster stein i Frankrike. Det er revolusjonens lange skygge over landet. Det å lage et helvete når man er misfornøyd med noe er en patriotisk forpliktelse.

De fredeligste franske vane-streikerne er flygelederne. Når det nærmer seg ferie, så går de ut i streik eller de begynner en gå-sakte-aksjon. Det slår aldri feil. I påsken ble vi sittende i flyet i Amsterdam i over tre timer. Og vi var de heldige.

Nå er det en ny lov for arbeidslivet som utløser raseriet. Det viktigste er at det skal bli vanskeligere å streike (et flertall av medlemmene må ønske det) og det skal bli mye lettere å si opp folk.

Det siste synes jo ved første øyekast å være lite tilpasset en situasjon med svært høy ledighet. Men bare ved første øyekast. Hvis man ikke kan si opp folk, så er det heller (nesten) ingen som tør å ansette noen. Resultatet er skyhøy ledighet blant ungdom og innvandrere.

Etter finanskrisen, da den tyske og den franske ledigheten var lik på litt under 8%, har grafene for de to landene dratt hver sin vei. Mens ledigheten i Tyskland er under fem prosent, så er den over ti i Frankrike. Budsjettunderskuddene er på 3,5%, og statsgjelden bikker snart 100%.

Selv om det er mange virksomme faktorer i slike ting, så er det et ganske tydelig bilde at jo sterkere stillingsvern jo høyere ledighet - særlig blant ungdom.

Det som særmerker Frankrike er den elendige forståelsen av økonomiske sammenhenger. Allmennheten synes å være fanget i syttitallets forståelse av økonomiske sammenhenger, og de holder på ingen måte. Ikke den gangen, og i hvert fall ikke i en globalisert verden.

Så sjansene for at denne eller en ny regjering får gjennomført reformer som monner er ikke store. Hollande og co. har allerede begynt retretten. Rett over kanalen fikk Thatcher gjennomført det som skulle til på 80-tallet, og gjennom sine 13 år med makten hadde Labour vett til ikke å gjøre noe med disse reformene. I Tyskland var det Gerhard Schröder som klarte noe av det samme i årene etter årtusenskiftet.

Vi som elsker Frankrike (men ikke politikken deres) får lide videre ved våre besøk der (eller ved forsøk på å fly over). Alvorligere er det at et av EUs viktigste land holder på å bli dets mest problematiske medlem. Glem Hellas. Det er Frankrike som er EUs sykeste mann.