Kjellerviner i februar

2004 Rene Lequin-Colin Chassagne-Montrachet 1er Cru Les Vergers
Den andre av to flasker. For et år siden tok jeg den første, og det var ikke all verden for å si det forsiktig. Denne - derimot - var i alle fall en del av verden. Lekende lekker i munnen, og lang i ettersmaken. Perfekt balansert - dansende i munnen. Til fattige 270 kroner var dette en drøm. Men den første flaskens skuffelse tatt i betraktning, så var det kanskje ikke så billig likevel. Nok et eksempel på at det ikke finnes store viner - bare store flasker. Eller i dette tilfelle: svært gode flasker.

2002 Forstmeister Geltz Zilliken Saarburger Rausch Riesling Spätlese
Svært lys for alderen. Første nese har noe sitrus og et snev av petroleum. Andre nese gir mer av dette, og også skifer. Vinen minner om mykt regnvann, sømløs og lekker. Lekende lett, og utfordringen er bare å holde igjen og ikke drikke opp alt med en gang. (Bildet: Saarburger Rausch)

1989 Château d'Angludet (Margaux)
Også en sømløs, moden og velintegrert vin. Dufter jordlig - og helt på kanten til at det kan være kork. Men etter 25 år er det grunn til å tro at små tendenser hadde utviklet seg til full pakke, så det er trolig ikke kork. Til det er også vinen for lekker og harmonisk. Men den er ikke helt der oppe - den påkaller ikke de kraftigste superlativene.

2011 Domaine Leflaive Bourgogne Blanc
Jeg kan ikke drikke bare utgamle viner. Denne kjøpte jeg på burgunderslippet nettopp. Litt dristig, for dette er litt ungt selv for Bourgogne Blanc. Etter en time i karafel gikk det likevel bra. Mye sitrus og syre, men smaken er også utrundet på et vis. Intense saker, som absolutt blir mye bedre av temperatur. Likevel er den litt for skrinn. Kvaliteten står ikke i forhold til prisen. Lav temperatur aksentuerer syren, og det trenger denne vinen ikke. Kanskje viser den seg fra en annen side om noen år? Jeg satser på det med mine gjenværende flasker.

2002 Jadot Savigny-les-Beaune 1er Cru Les Vergelesses
Nydelig moden burgunder. Skogsbunn, lær og knuste kirsebær. Ikke helt der oppe i burgunderhimmelen, men mer enn god nok for meg. Prisen er omtrent der man finner Bourgogne Rouge fra siste årgang fra de mer populære produsentene.

Men selvsagt: da jeg skulle bestille mer av denne vinen (som bare såvidt var innom min kjeller) var det tomt.

Oppsamlingsheat

Først en hvitvin:
Wine & Soul Guru 2012 kr. 290
Sitrus og høy. Mineralitet og utpreget eleganse i munnen. Lang ettersmak. Intens, og klart kvalitetspreg på denne vinen. Og en druemiks som ikke er så vanlig: sinho 25%, Rabigato 25%, Gouveio 25%, Roupeiro 25%.

Så de røde:
Conceito Contraste branco 2011 kr. 150
Litt reduktiv - men ikke i skjemmende grad. Sitrus og høstløv. God pris til denne kvaliteten.

Nervi Gattinara 2007 kr 200
Høstløv, litt bruning, klart modningspreg til budsjettpris.

Dom. du Colombier Hermitage 2010 kr. 520
Nå er det 2011 som står i listene, men det kan være at den ligger igjen i denne årgangen noen plasser. Her er det heftig frukt, og et svakt syrahpreg. Solide men fine tanniner. Det er igjen klasse over denne vinen.

Røde portugisere

Quinta de Chocapalha Tinto 2009 kr 145
Dufter krekling og tyttebær (!), og det må vel kvalifisere til statusen viltvin? Både tørr og saftig, og bør vel derfor være perfekt match til fløtesausen også? Absolutt verdt et nærmere bekjentskap.

Conceito Vinhos Contraste 2008 kr 145
Rødfrukter, noe fylde, fast ettersmak. Solid vin som ikke helt matcher den tydelige karakteren til vinen over.

Conceito Bastardo 2012 kr. 210
Svært lys farge. Druen brukes mest i portvinsproduksjon. Tørr og lekker vin med mye bitterhet. Importørens talsperson sier kyllig og aperitif - men jeg heller til mer solid matfølge.

Quinta da Manoella VV 2011 kr. 450.
Denne vinen er laget på ikke mindre enn 30 druetyper fra 100 år gamle vinstokker, og druene er fottråkket. Dufter jordbær og vanilje, fine men solide tanniner, så fast i klypen er den også. Har alle kjennetegn på en ung kvalitetsvin som vil behøve minst 10 års lagring.

Nynorsk og talemålet

For litt over et år siden skrev jeg her om Ivar Aasens noe anstrengte forhold til mitt talemål - trøndersk. Det har bredt seg en misforståelse om at Aasen laget nynorsk på basis av landets talemål, men det stemmer ikke helt. Ikke for Aasens forhold til trøndersk talemål, her eksemplifisert ved trondhjemsk. Meget lesverdig!

Dette har ligget og ulmet i bakhodet mitt i lengre tid, men i går kom jeg over en veksling mellom flere deltakere på Fjasbokas gruppe "Språkspalten". Som så ofte ellers bidro professor i lingvistikk ved UiB Helge Dyvik med oppklarende ord. Jeg har fått hans tillatelse til å sitere det han skrev. Konteksten i den tråden dette innlegget ble publisert er en annen enn den jeg anfører her (om skriftspråks forhold til talespråk), men jeg tror ikke det kan skriver blir misbrukt likevel.

Helge Dyvik: Både nynorsk og bokmål er, på hver sin måte, dannet på grunnlag av talemål. Men Aasens ambisjon var ikke at folk skulle skrive mest mulig som de snakket - det ligger langt unna hans plan. Han benyttet metodene fra sin tids historisk-sammenlignende språkvitenskap og rekonstruerte et tenkt, idealisert felles historisk utgangspunkt for de dialektene som han (i pakt med sin tid) betraktet som de ‘beste’ - det vil si de som i minst grad hadde vært utsatt for påvirkning utenfra. Dette gav en ganske arkaisk normal, f.eks. med mange stumme konsonanter (f.eks. ’kvat’ for ‘kva’, ‘kastade’ for ‘kasta’), som ikke tilsvarte noens tale direkte, men som innfanget en felles grunnstruktur i de aktuelle dialektenes bøyningssystemer og lydsystemer på en briljant måte. Aasens ambisjon var å skape et skriftspråk, på norsk grunn, med den verdighet og historiske patina som andre utviklede skriftspråk hadde. Dette idealet er jo senere forlatt i nynorsknormeringen, som har hatt som mål å gjøre skriftspråket mer talemålsnært, på bekostning av det enhetlige skriftspråket Aasen tok sikte på.

For bokmålets vedkommende var strategien en annen. Fornorskningsprosessen av dansk frem mot bokmål hadde en annen språkvitenskapelig innfallsvinkel enn Aasens historisk-komparative, nemlig et synkront utgangspunkt. Begge stod overfor den utfordring å skape enhet innenfor rammen av et mangfold av talespråk. For riksmålets/bokmålets vedkommende ble da strategien, etter Knud Knudsen, å basere det på det talespråk som hadde størst geografisk utbredelse og samtidig prestisje, nemlig talt riksmål - en sosiolekt i byene. Dette var normeringsgrunnlaget frem til og med 1917, men 1917-reformen inneholdt også en valgfri del som forespeilet tilnærmingspolitikken fra 1938 av, da normeringsgrunnlaget ble et helt annet. (Den linjen er riktignok nå forlatt.)
Skilleås igjen: Det Dyvik skriver her gjør det mer begripelig at en vitenskapsmann som Aasen skulle være så fiendtlig innstilt til Trøndersk. Han betraktet Trøndersk som fjernt fra de minst påvirkede dialektene som var det ideelle utgangspunktet for nynorsk. Denne historisk-komparative normen ga liten plass til trøndersk.

Pøssi Raiet?

Tannlegeregningen kan komme til å bli stor dersom jeg fortsetter å høre nyhetsformidlere på radio og TV omtale Punk-gruppa/Konseptkunstgruppa/de politiske aktivistene Pussy Riot omtalt som "pøssi raiet". Denne uttalen er i alle fall ikke i samsvar med det jeg har kjennskap til av engelsk uttale og fremkaller skjæring av tenner.

Nyhetsoppleserne, med snåsningen Lisbet Skei i spissen, har en uttale som er ganske - skal vi si - pussi(g). Kanskje noen kan si fra? Hun behersker jo uttalen av bokmål såpass bra (mye bedre enn jeg) at evnene til å legge om talemålet absolutt burde være til stede. Så vanskelig kan det vel ikke å si "pussi raiet"?

Hilsen "Disgusted of Tunbridge Wells/Nesttun".

Valken rykker ned til B-listen for spesialpol

Spesialpolet i Valkendorfsgaten i Bergen rykker ned en divisjon. Det går fra å være A-liste spesialpol til B-liste spesialpol. Sammen med Vikapolet i Oslo har Valken hatt tilgang på flere varer som tidligere har vært omsatt på spesialbestilling fra importørene. Dette har pågått i flere år. Det har heller ikke vært noen hemmelighet at Vika har solgt svært mye mer enn Valken i Bergen - i noen perioder opptil ti ganger så mye i følge mine kilder.

Det er nok flere grunner til dette. De som sitter på landets større formuer bor i eller i nærheten av Oslo, befolkningsgrunnlaget er et helt annet på det sentrale østlandet, og mye tyder på at i hovedstaden er vin som statussymbol mye viktigere enn i Bergen. (Foto: Side2.no) Både på Vika og i Bergen har det blitt et betydelig lager av varer fra tidligere slipp. Noe av overskuddslageret i Bergen - og det dreier seg om tusenvis av flasker - ble overført til spesialpolene med utvidet distribusjon. Med andre ord: det er manglende omsetning i Bergen som ligger til grunn for denne avgjørelsen.

I det siste har også flere butikker utenom disse to fått status som mottakere av varer med utvidet distribusjon - det gjelder CCVest i Oslo, Valentinlyst i Trondheim, Kvadraten i Sandnes, Hamar og Sandefjord. Nå blir Valken i Bergen lagt til denne B-listen, mens Vika vil trone alene som spesialbutikk med fullt sortiment. Hva dette betyr i utvalg er lett å se ved å sammenligne listene for det siste slippet med Burgund som tema. Listen over viner å få kjøpt i Vika er på 15 sider, Valken i Bergen 8 sider og B-listen på litt over 2 sider. Det er altså en betydelig forskjell.

Jeg tok kontakt med polet i dag som bekreftet planene om endret status for Valken. I svaret sto det en setning som jeg håper vil være retningsgivende for vareutvalget i B-liste butikkene: "vi vil gjøre vårt ytterste for at B-butikkene skal få et interessant tilbud med svært attraktive varer i tiden fremover." Utfordringen for polets spesialbutikker blir å få til en rimelig distribusjon av de mest attraktive flaskene. Det er ikke lett når det er snakk om små volumer, og når så mye av omsetningen uansett skjer i Oslo. Hvis spesialpolene på B-listen ender opp kun med vinverdenens middelhavsfarere er det svært beklagelig.

En ekstra grunn til det er at importørene synes å ha mistet interessen for Bestillingsutvalget (BU). Viner der selger -  etter det jeg forstår - betydelig dårligere enn for noen år siden. Det er en utbredt oppfatning at det er for mye vin i det norske markedet. Flere vil derfor forsøke å få sine varer inn på Spesialslippene. For dem betyr det umiddelbart oppgjør og ingen risiko. What's not to like?

Vi kan derfor lett havne i den situasjonen at de mest interessante vinene kun blir å få på Vika, og dermed vil vi være i en betydelig dårligere situasjon for tilgjengeligheten av kvalitetsvin enn før spesialpolene dukket opp. Dersom ikke B-listen blir mer attraktiv enn den har vært til nå (men hvilken B-liste er attraktiv kan man jo lure på?). Mine kilder i Vinmonopolet antyder at det kan bli en videre utvikling av ulike lister til lokale markeder basert på etterspørsel. Hvis Chablis selger bedre i Sandefjord enn i Hamar så får kanskje de første mer og de andre mindre i neste runde - bare for å ta et eksempel.

Derfor vil det være av avgjørende betydning at B-listene ikke bare fylles opp med "middelhavsfarere".* Alle forstår at viner som kommer til landet i noen få flasker eller en kasse ikke kan fordeles tynt ut over alt, men gode produsenter som før var å få på BU for alle som hadde interesse av dem bør ikke konsentreres i Vika. For ikke alle vininteresserte i landet har råd til å hyre noen til å ligge i sovepose utenfor Vika-polet.

Nå må det også sies at det er mye oversett og undervurdert vin i BU-listen. Polet burde gjort mer for å gjøre den tilgjengelig, for den er godt gjemt. Ta en titt du også!
* - "middelhavsfarerne" behøver ikke du og jeg å kjøpe, men importørene må kjøpe dem. Ute i den store verden må du handle de mer alminnelige vinene fra en produsent for å få tak i gullklumpene. Det er ikke bare DRC som driver sånn - det gjør alle (mer eller mindre).

The Godfather Trilogy (Blu-ray)

Dette er Coppolas restaurerte versjon av de tre filmene, og en hel ekstra plate med mye interessant og verdifullt bakgrunnsmateriale. Ikke minst interessant for alle med nerdetendenser (og sikkert noen flere også) er hvordan restaureringen ble utført, og også hvorfor den ble utført. Hva er hemmeligheten med filmenes palett, og hvordan gir man en film en egen "fargefølelse"? Dette er noe av det man får svar på her. Takk og lov at den ble laget lenge før dette blå-grå-grønne preget ble bortimot obligatorisk for alt som har med krim å gjøre. Ikke at jeg tror at Coppola ville fallt for dette simple grepet. ("Coppola" er også navnet på den lua Sicilianske og Calabresiske menn gjerne bruker.)

Men selvsagt er det filmene som gjelder. Dette er kunst på høyt nivå. Det er filmens King Lear, Macbeth og Hamlet i en boks. OK - de er ikke bygd på Shakespeare, men sammenligningen er ikke på noen måte fjern. I King Lear er det tre døtre mens her er det tre brødre. En er veik og kanskje ikke helt 100%, mens en annen er i overkant hissig. Den tredje hadde helt andre planer, men befinner seg plutselig i en situasjon der han må fylle rollen.

Det er flere forslag til hva som er det overordnede tema i disse filmene. Jeg mener at det finnes flere, og det er noe av det som gjør denne samlingen filmer til stor kunst. Likevel, at det er en familiesaga om familien Corleone er uomtvistelig.

Så mye kan jeg si, for disse filmene - kanskje særlig de to første fra 1972 og 1974 - har blitt en del av kulturen og referanserammene for flere generasjoner. Mange kan si om sitater og situasjoner at de er fra Gudfaren uten at de en gang har sett noen av filmene. Dette var faktisk første gangen jeg så den tredje filmen, mens jeg har sett de to første minst en gang før. Det er helt klart at jeg vil se dem flere ganger til. Det er derfor det gir mening å kjøpe disse for å ha dem i hylla som stadige påminnelser.

Al Pacino er fantastisk. Det er også Robert De Niro. Marlon Brando har nok gjort bedre roller, og James Caan er rett og slett miscast. Det var en tabbe ikke å ha en med italiensk bakgrunn i denne rollen selv om han isolert sett spiller bra. Brando som den eldre Vito Corleone har Peter Sellers parodiert helt fortreffelig. Det er mange uforglemmelige prestasjoner også i birollene.

Musikken er et kapittel for seg. Nino Rota, som også laget musikken til mange av Fellinis filmer, deler kreditering med Coppolas far Carmine. Stemningen settes med denne musikken. Den er sterkt inspirert av tradisjonell musikk fra Sicilia.

Hvorfor Blu-ray? Det har jeg ofte lurt på når jeg har endt opp med å kjøpe filmer i dette formatet, men her er det ikke noe å lure på. Farger, metning, kontraster - alt peker på at dette er formatet som gjelder for kunst på dette planet.

En klassiker!

Konklusjon - Klar befaling!

Fra England til Waterland

Vi skal til England i påsken og har bestilt leiebil. Jeg bør vel endre det til båt.

Kommentarer overflødige.

Skilleås om vin i Salongen

I dag ble en liten tekst jeg har skrevet postet på nettstedet Salongen - "Nettstedet for filosofi og idehistorie".

Ingressen sier: "FORSKNING: Verdsetting av vin fremstilles ofte som jålete og uvitenskapelig, men vinsmaking kan lære oss om alt fra oppmerksomhet til estetisk ekspertise. Gjør deg klar for et vinestetisk åpenbaringsøyeblikk!"

Teksten burde interessere alle som lurer på hva jeg har drevet på med de siste årene - det er mest på overskriftnivå, men kan likvel være opplysende.

Tysk Riesling 2012

Leitz Magic Mountain Riesling Trocken 2012 kr. 220
Nå har Leitz gjort det samme som Breuer (Terra Montosa) og laget en cuvee for unge vinstokker. Her kommer druene mest fra Kaisersteinfeldt. Vinen er ganske vokspreget og svært god. Selv syren har et fyldig preg.

Wittmann Morstein Riesling Trocken GG 2012 kr. 435
Flott bouquet, delig, flott balanse. Intens. Hva mer er det å si?

Leitz Rüdesheimer Berg Kaisersteinfels Riesling 2012 kr 500
Det har blitt en stygg pris på denne vinen - og de andre toppvinene til Leitz. Mine erfaringer med å lagre disse er ikke gode. Tvert om. De er dårlige. Høyest syre i denne årgangen. Mange produsenter har syrejustert (ned) sine Rieslinger i denne årgangen, men ikke Leitz. På nesen har den et sterkt skiferpreg, typisk Riesling-syre, og plenty med spenst og flott lengde.

Leitz Rüdesheimer Berg Roseneck Katerloch Riesling Trocken 2012 kr. 500
Mer eleganse enn på Kaiseren, og syren er mer lineær. Svært lang ettersmak. Kvalitetsvin, så klart.

Leitz Rüdesheimer Berg Schlossberg Riesling Trocken 2012 kr. 500
Som regnvann - men likevel utrolig intens. Lineær med en helt utrolig lengde. Svært flott vin!

De tre beste vinene til Leitz kom godt ut av denne smakingen - som ble gjort i oktober. Men fem hundre kroner er stiv pris - i alle fall når viner som Morstein koster mindre. Jeg er også skeptisk - basert på tung empirii - til langringsevnen på Leitz sine viner. Men de imponerer per i dag, det er helt klart. Likevel er det Wittmann som får bildet. I min kjeller er det hans viner (av disse to) som har kommet opp av kjelleren som perler.

Rød burgund 2011

I dag var det slipp på Vinmonopolets spesialbutikker - og de med utvidet distribusjon. Årgangen i sentrum av begivenhetene var 2011 - en årgang som for de røde sin del står for lavere kvalitet og høyere pris enn 2010. For de hvite er det bare høyere pris. Mine innkjøp var moderate.

Her følger noen notater på viner jfra denne årgangen som jeg smakte i høst, og som ble sluppet på vanlig bestillingsliste.

Pavelot Savigny-les-Beaune 2011 kr. 235
Ligner mye på vinen under - men noe skrinnere. Likevel fast og skikkelig.

Pavelot Savigny-les-Beaune 1er Cru La Dominode 2011 kr. 348
Saftig, rødfruktpreget, og solid. Meget bra vin. Faktisk overraskende bra. Burde være et meget godt alternativ til alt det overprisede på spesialslippet i dag.

Moestue Volnay 2011 kr. 318
Svært tørr og streng vin. Tørr også på duft. Klar og tydelig duft på krekling. God lengde, men svært fast. Kanskje dette blir mer imøtekommende med tid i kjelleren - kanskje ikke.

Rion Nuits-St-Georges 1er Cru Clos des Argillières 2011 kr. 545
Liflig duft av bringebær og litt vanilje (fra eik). Fast fin med lang finish. Meget bra - men stivt priset. Likevel: sammenlignet med mye på slippet i dag er dette et minst like så godt kjøp, vil jeg tro.

Dexter - The Final Season (DVD)

Dexter er en ganske spesiell TV-serie jeg også tidligere har omtalt og anbefalt på bloggen: den forrige serien i august og den sjette året før. Nå har vi kommet til slutten - og det kunne jo være greit siden hovedpersonen Dexter er en seriemorder.

Hva kan man si uten å spolere spenningen? Ikke så mye, kanskje, annet enn en opplagt ting og en ikke så opplagt.

Den opplagte tingen er at man absolutt bør se de forutgående seriene først. Hvis man kan svelge den grunnleggende forutsetningen om en seriemorder som dreper bare seriemordere, og faktisk er ganske grei, så er dette stor fjernsysnunderholdning. Det sørger først og fremst Michael C. Hall for, men i denne serien får han faktisk selskap også av ingen ringere enn Charlotte Rampling.

Den ikke fullt så opplagte tingen er at dette er en svært så tilfredsstillende fullbyrdelse som på ingen måte er opplagt før lenge etter siste episode er over. Da framstår et mønster i utviklingen som påkaller ettertanke. Denne siste serien er obligatorisk for alle som har sett Dexter.

Konklusjon - Klar anbefaling!

Stengningsvarsel fra Canal Digital

Mitt innlegg "Chat med Canal Digital" fra 18. januar ble fort en klassiker. Det var noe Kafka-lignende over det hele. Men det så ut til å ende bra. Slik falt ordene:

CD: Ditt saksnummer er xxxxxxxx. Jeg vil forsøke å ta kontakt pr telefon først. Dersom jeg ikke mottar noe svar vil jeg sende informasjonen pr. epost til deg.

Du: Tusen takk. Og beklager igjen den syrlige tonen. Kynisme og frustrasjon har gode vekstvilkår når slikt skjer. Beklager at det gikk ut over deg.

CD: Ingen fare. Jeg kontakter deg så snart jeg har fått en løsning på dette. Ønsker deg en riktig god helg.

 

Jeg hørte selvsagt ingen ting "i midten av neste uke" som jeg ble lovet. Jeg lot det gå noen dager og tok kontakt på kontaktskjema (chat og telefon tok for lang tid). Jeg fikk nytt saksnummer og greier, dagne og ukene gikk og ingen ting skjedde. Før i dag. Da fikk jeg dette i emnefeltet på eposten: stengevarsel!

 

Har du glemt oss? Du har en utestående faktura kr 9400.00 KID xxxxxxxx438683825.
For å unngå stenging av signaler må faktura betales omgående til kontonr 7076.05.26620.
Mvh Canal Digital Kabel TV.

 

Den første jeg snakket med midt i januar lovet at han hadde tatt regningen ut av systemet i påvente av full behandling. Nå er den åpenbart med igjen - om den noen gang var ute. Ingen lovnader har de holdt. Men stenge signalene - der er de visst effektive.

 

Jeg fikk faktisk tak i et menneske på telefon i dag - etter kun en liten halvtime. Han skulle dele opp regningen, og jeg skulle kun betale for de to første månedene, og resten skulle kunne trekkes på autogiro så snart jeg hadde slettet den gamle avtalen og opprettet en ny. Nå har jeg betalt og slettet. I morgen oppretter jeg en ny avtale.

 

Men jeg skynder meg å poste dette før jeg går i svart. For har jeg grunn til å tro at de holder det de lover?

Reservasjonsretten

Skal leger kunne reservere seg mot å henvise pasienter til å avslutte et uønsket svangerskap? For litt over to år siden presiserte Helsedepartmentet at leger ikke skulle kunne reservere seg, og det er dette KrF har fått den nye regjeringen til å skulle reversere. Det er altså ikke noe forsøk på å føre landet tilbake til femtitallet, men heller til ca. 2010. (Foto: Sogn Avis)

Er et foster på 12 uker en celleklump eller et liv? Står valget mellom nei til reservasjonsrett og morske mørkemenn som stirrer på unge kvinner over brilleglassene? Vil kvinner som oppdager at fastlegen har reservert seg mot aborthenvisning finne veien til en bakgate og noen strikkepinner? Eller kanskje til nærmeste sykehus? Mye av debatten har gått i store ord og sterke beskyldninger. Det er sjelden rasjonelle overveielser næres av den type debatt.

Jeg mener at leger som opererer i det norske helsesystemet ikke skal kunne reservere seg mot hva som helst, men abort er ikke hva som helst. Uansett hva man mener om selvbestemt abort (og under tvil mener jeg vel at dagens lovgivning tross alt er den beste) må vel de fleste kunne enes om at avslutning av et svangerskap er å ende et påbegynt liv? Alle som lurer kan jo søke opp bilder på 12 uker gamle fostre og si høyt med overbevisning at dette bare er en celleklump. Hvis ordene setter seg fast, så kan man kanskje også strekke seg så langt som å være enig i at dette dreier seg om noe annet enn å fjerne en menisk?

Har man først kommet så langt så trengs bare ett premiss til: ønsker vi at statsansatte som har tatt den hippokratiske ed bryter den? Der heter det "Ei heller vil jeg gi noen kvinne en substans som fører til at hun aborterer." Skal statens lover alltid overstyre den enkeltes samvittighet?

Hvis ikke, så er kanskje en rett til å reservere seg mot aborthenvisning noe vi kan overveie å innvilge? I hvert fall siden kvinnens rett til å bestemme selv ikke blir brutt? Enhver kvinne kan selv ta seg til et sykehus der inngrepet likevel skal utføres, og vil der bli tatt imot på godt og forsvarlig vis. Eller eventuelt gå til en annen allmennlege - noe hun har rett til.

Det lovarbeidet som nå er i gang bør kunn sikre begge deler: at leger kan reservere seg, og at retten til selvbestemt abort ikke blir satt i spill.