Kjellerviner i november

2007 Simon Bize Savigny-lès-Beaune 1er Cru Aux Vergelesses kr 408
Dette er ingen gammel vin i min kjeller. Jeg kjøpte den etter Vitis-smakingen av årgangen og fargen 20. oktober nå i høst. Fargen er ganske vandig i kanten. Duften starter med et hovedsaklig jordlig preg, men etter noe tid i glasset kommer det intense aromaer av markjordbær. I munnen er den svært lett - så lett at jeg begikk den tabben å sette den i kjøleskapet en stund for at syren kunne markere seg mer. Det kunne jeg spart meg. Det er når den får varmen at den også får struktur gjennom tanniner og fruktens intensitet. Ikke for det - den er og forblir en lett vin. Men langt fra insubstansiell!

Gjenkjøp? - Ja. Tror det.

2001 Massolino Barolo
Mørk på fargen fremdeles, men litt bruning er det. Og et ganske lite bunnfall. På duft er det snev av kirsebær, litt våt skogsbunn og litt tjære. Så langt er alt normalt, men i munnen er den langt fra så kvass som Nebbiolo med bare 12 i dvale vanligvis er. Munnfølelsen er myk, ja kanskje mer enn det. Den er rett og slett litt dvask.

Gjenkjøp? - Nei, tror ikke det.

2007 Jacques-Frédéric Mugnier Nuits St. Georges 1er Cru Clos de la Maréchale
Slettes ikke eneste flasken i det siste - den var også med på vår rød burgund 2007-smaking i oktober, og er fortsatt å få på Valken til 523 kr. flasken. Denne flasken var betydelig bedre enn den. Litt jordlig, men også røde bær, og det er strukturen i burgundere som denne som setter dem i en helt egen klasse. Senesterke under et lett og lekkert ytre preg. Mugnier kan sine saker, og denne store vinmarken har han alene. Det gjør nok sitt til at prisene her er vesentlig gunstigere enn på det meste annet han selger.

Gjenkjøp? - Ja.

2007 Simon Bize Savigny-lès-Beaune 1er Cru Aux Vergelesses
Ingen tyrkleif her - dette er den andre av de to flaskene jeg kjøpte av denne vinen, og drakk i denne måneden. Den artet seg noe forskjellig fra den første. Den virket hakket brunere i fargen - kanskje (for det er jo ikke så lett å huske presist hvordan den første så ut). Denne flasken hadde også større dybde og rikhet enn den første. Dette var ingen typisk lett burgunder, men mer en vin som viste fram det jordlige preget som kan være så attraktivt i viner som dette.

Gjenkjøp - Oh yes!

Bybanen inn på et nytt spor

 

Det er ingen hemmelighet at jeg har vært motstander av å kjøre Bybanen i sakte fart forbi Bryggen, og derfor er jeg nå knakende godt fornøyd med at Bystyregruppen i mitt eget parti viste seg i siste liten å dele den oppfatningen. (Bildemontasje: BA)

Det er klokt av Byrådet å bruke tid på å utrede tunnelalternativet bedre, men om klokskapen virkelig griper om seg bør det også ta en annen lærdom av det som skjedde på Bystyregruppen i Høyres møte i går.

Det er at Bystyret er overordnet Byrådet, og at Bystyret i det lange løp neppe vil finne seg i å bare ta regi fra heltidspolitikerne i Rådhuset. Jeg skal ikke kommentere enkeltpolitikeres reaksjonsmønster i denne saken, men det kan synes som om noen har kommet fra det med et bedre rykte enn andre.

Men enkeltpolitikeres væremåte og uttalelser må likevel ikke skygge for det store bildet, og det er at Byrådet sitter på Bystyrets nåde. Om det nå er slik, som mange har ment, at Byrådet har gjort sitt ytterste for å få ett bestemt resultat i en såpass betydningsfull sak, så er det også en seier for lokaldemokratiet (og merkelig nok også Parlamentarismen) at Byrådet her gikk på et nederlag.

Det stemmer sikkert at det brede lag av befolkningen ikke kjenner detaljene i utredningene saken her bygger på, men det må da vel telle noe at ca. 80% av byens befolkning motsetter seg Bybane på Bryggen?

Nå er det å håpe at Byrådet tar denne avgjørelsen med good grace (når alle i Byrådet får kjølt seg ned noe), og at den endelige traseen blir noe senere generasjoner kan nikke anerkjennende til. Bane på Bryggen ville ikke passet i den kategorien.

(Forøvrig: debattens mest kuriøse og tendensiøse innlegg var det journalist Geir Kvile i Bergensavisen som sto bak. Det er så hinsides tendensiøst at jeg ikke trenger kommentere det en gang. Mine kolleger på ExPhil kan sikkert bruke det som eksempelgrunnlag i saklighetslæren.)

Sjakk Matt

Daily Telegraphs tegner "Matt" tar som vanlig alt på kornet. Apropos Carlsen poster jeg denne fra noen år tilbake.

Viner i Paris

Montlouis 2002 (Husker ikke produsenten - noe på "P"?)
Denne vinen tok vi til forrettene på Le Severo. Fargen var ganske dyp gyllen, men ikke faretruende. På duft var den preget av ananas, og var ganske søtlig. I munnen var den svært tørr, men likevel smidig. Ettersmaken var kort. Men med tid i glasset, og sikkert noe varmere, fikk den også fyllt ut dette siste og avgjørende elementet i kurven. Ingen stor vin, men særpreget og fullt moden.

Jeg tok bilde av flasken, og mente jeg sikkert skulle klare å huske produsenten (som jeg ikke hadde hørt om før). Hvis ikke skulle jeg vel google dem opp. Ikke sjans i havet!

Volnay Les Grand Poisots 2007 (Louis Boillot)
Rødfrukt, ganske høye toner, men ikke så mye frukt å spore i de ganske små glassene på Le Severo. Alt i alt ikke så langt kommet som mange av vinene på 2007-smakingen vi hadde i Vitis i oktober. Notater her, her og her. Her er stilen ganske lik konas: Ghislaine Barthod. De er syrlige og tilbakeholdne, og slipper ikke taket så lett.

Sociando-Mallet 2007 (Haut-Medoc)
Intens duft av blyantspiss og litt solbær, men den svikter i munnen. Litt hul, og ganske vandig i ettersmaken. Men: som så ofte ellers. Enten det er tiden eller temperaturen - kanskje begge - så legger den på seg, og blir både fyldig og lang i ettersmaken. En skal ikke avskrive denne årgangen sånn helt uten videre.

Chinon Les Roches 1989 (Dom. Lenoir)
På Les Papilles ble det to viner fra hylla. Vi siktet oss inn på saker det ikke ville være så greit å kjøpe på polet hjemme, og gjerne med litt alder. Lys, moden, finslig og slepen. Ingen hardtslående vin, og det kan man jo heller ikke vente. Den snakker lavmelt men velartikulert. Harmonisk.

Château Montus 2001 (Madiran)
Fremdeles bortimot kullsvart. Tett og mørk smak også, der noe tjære blander seg med modne bjørnebær og noe jordlig. Solid og meget tilfredsstillende vin til langkokt lammegryte (som satt i klærne i dagevis etterpå). Hele 15% alkohol her, men den overstyrer ikke noe.

Ti tilfeldige fakta om meg

Min Fjasbokvenn Ray Monk la ut ti tilfeldige fakta om seg selv på Fjasboka, og inspirert av det lurte jeg på om jeg kunne hoste opp ti noenlunde interessante fakta om en middelaldrende og kjedelig gubbe - meg. Her er resultatet, in English.

10 Random Facts About Me.

1. My paternal grandmother died in 1919. My father was less than four at the time, and my mother not yet born. Cause of death was tuberculosis - but most of the population had already been weakened by the Spanish Flu.

 2. I spent the summers in my late teens and early twenties digging graves - by hand, with a shovel. My record was one grave, on my own, in 45 minutes. That was the summer I split the sleeve of my shirt with my biceps. (Not that many people died, of course, so most of the time I mowed the lawn.)

 3. In 1994 I managed to find the family of my maternal grandfather. My mother only knew his name. It was a special occasion when she saw a picture of her father for the first time. He had completely disappeared. Nobody knows anything about him after about 1920.

 4. I was a fairly lazy boy (yes, even then), but I was level with the best running 60 metres, and best by a good stretch in the standing long jump. I put that down to nature, certainly not nurture.

 5. I learnt to swim aged 29 - around the time of my PhD. I was terrified of the water, and consider this a much greater achievement than the academic qualification.

 6. My school report for third grade says "Ole Martin is well above average in maths and reading. Those subjects are much easier for him than spelling."

 7. My Y-chromosome is R1a1 - M17. The western Indo-European version. I logged my STR-markers into an international database and got my nearest Y-chromosome relatives as dots on the map. They were in Lithuania and Romania.

 8. I was on the national council of Socialist Youth in the late 70s/early 80s.

 9. 1999-2003 I was county councilor for Høyre, Norway's concervative party.

 10. In 1971, aged 9, I survived meningitis.

Overvåkning?

I dag kan Dagbladet avsløre at NSA også har "overvåket" norske borgere. Ikke mindre enn 33 millioner samtaler på 30 dager. Amerikanerne er et arbeidsomt folkeferd, men at de har avlyttet 33 millioner norske samtaler på 30 dager er likevel i overkant. Ikke er de så språkmektige heller, i sin alminnelighet.

Det er grunn til å spørre hva som menes med "overvåkning", noe jeg gjorde her for snart tre år siden. De fleste får jo assosiasjoner til avlytting og aktiv spionering - at noen følger med på hva du driver med live - når de hører ordet "overvåkning".

Det viser seg jo at dette dreier seg om "metadata" - data om data. Et mer dekkende ord ville vært "registrering" - men overskriftene og Amerikahatet ville ikke hatt godt av nøktern språkbruk, så det kan man jo ikke bruke. Hvilke telefoner har vært i kontakt, når og hvor. Hvis dette er overvåkning, så driver teleselskapene med vegg-til-vegg overvåkning absolutt hele tiden. Det er jo dette de bruker for å skaffe forbindelser mellom telefoner, og å skrive regninger.

Ikke slik å forstå at dette er uten betydning, at det ikke er betenkelig, og så videre. Men det dreier seg jo ikke om avlytting. At dette materialet kan bli brukt til å finne ut hvem de skal aktivt følge med på er mer interessant og også betenkelig. Men ikke bare betenkelig. Etterretning er legitimt, mener nå jeg, men at Snowdens lekkasjer reiser en debatt om hva som er en rimelig grad av registrering og overvåkning i forhold til formålet er bra.

Transfer utland-innland

I går kveld kom vi fra Paris og skulle skifte fly på Gardermoen. SAS hadde solgt oss billetter med transfertid på 50 minutter. Det gikk som det måtte gå: ingen sjanse på å klare det, og ombooking til et senere fly. Vi valgte disse billettene fordi de var betydelig billigere enn avganger med lengre transfertid.

Grunnen til at det ble umulig var først og fremst at man må hente ut bagasjen, gå gjennom tollen, og så starte på nytt igjen. CTRL+ALT+DEL = fullstendig omstart. Kan det virkelig være nødvendig?

Jeg har lest i avisen at Avinor vil ha transfer uten å gå gjennom tollen, men med selvbetjent tollklarering. Politiet er skeptisk - og det går jo ann å forstå det.

Men kan det virkelig være så vanskelig? Hva med å flytte utgangen på sikkerhetssonen til ETTER bagasje og toll? De som skal videre med innenlandsfly kan så sette tollklarert bagasje på et bånd, en tralle eller hva som helst for å få koffertene inn i det store systemet igjen, og komme seg opp i avgangsetasjen og sin nye avgang. Hva kan være så galt med det?

Må man ha forlatt internasjonal sone for å klarere bagasjen inn i landet? Trenger man endringer i store og tunge internasjonale avtaler? Jeg vet ikke, men i så fall kan man jo starte arbeidet i stedet for si at det ikke kan gjøres. 

Det som kan og bør skje med en gang er at SAS og andre slutter å selge transfer på under en time som omfatter bagasjeuthenting, tollklarering, ny innsjekking og treg sikkerhetskontroll på en stor byggeplass.

2005: Cristal - og Loire

Her er fortsettelsen på en smaking tidligere i høst - vinene ble presentert blindt og notatene skrevet før de ble avslørt. Jeg starter på toppen - kan man si - med

Roederer Cristal Champagne 2005
Svært lys, dufter grønne epler og mineraler, god fruktighet, litt kaffe. Fin mousse på små bobler. Intens i en slank men smidig stil. Den koster rundt tusenlappen der ute i den store verden.

Domaine François Chidaine Vouvray Clos Baudoin 2005
Lett, lekker og elegant. Knakende gode kjøp disse vinene, men de har ikke vært å se i Norge på lenge. Ryktet sier at han er i ferd med å gå konk, og det ville vært riktig ille.

Joly Savennières Clos de la Coulée de Serrant 2005
Kveldens store triumf for meg: denne identifiserte jeg presist. Dufter hyllebær og solbær, modne epler, noe krydret som ligger under her. Lekker, elegant og nydelig.

Da vinens identitet var etablert, så fortalte verten at han hadde dekantert den i et døgn. Vinen holder også 15% alkohol. Det kunne man ikke merke noe til.

Lenoir Chinon Les Roches 2005
Dufter ferskt tomtebrygg, og den smaker surt. Her er det noe muffens!

Frères Foucauld Saumur-Champigny Clos Rougeard 2005
Dufter litt kaffe-lignende. Aha- røstede kastanjer, er det. Lekker og fin. Geni-erklært produsent, men det mener jeg ikke det er grunnlag for. Men hvem vet - om ti år?

Tre Sancerre og en liten Chablis

Her kommer flere notater fra et treff tidligere i høst. Som før ble vinene servert blindt, og notatene skrevet før identiteten ble avslørt.

La Chablisienne Petit Chablis 2002
Noe svovel og mineraler, men svært tilbakeholden på nesen. Litt oljete struktur. Med tid i glasset blir det sitrondrops. Da identiteten kom for dagen, må man si at dette er svært bra for alder og nivå, men at det likevel ikke var all verden i det store og hele. Jeg tipper vinen var mye bedre da den var fersk.

Boulay Sancerre Les Mont Damnes 2008
Syrlig, lekker, litt solbærblad. Ganske tilbakeholden.

François Cotat Sancerre Les Mont Damnes 2008
Svovelpreget duft, lekker og ren, men det er lite som foregår her nå. Lukket og låst, og tidslåsen er nok programmert for mange år i kjelleren.

François Cotat Sancerre Caillottes 2008
Typisk - både for område og produsent. Her var det mer på gang enn i vinen over, ja. Svært modne stikkelsbær - som bringer tankene hen til denne produsenten okke som. Intens duft, men i munnen er den betydelig mer gjærrig: mineralsk og tørr. Nydelig vin.

Produsenten har vinifiert denne separat siden 2005, og navnet har den fra grunnen: steinete kalkgrunn.

Viner fra 70-tallet

Da nyttårsdagen 1970 viste seg, med hopprenn og konsert, gikk jeg ennå i første klasse på skolen. Da det gikk over i 80-tallet var jeg elev på videregående skole. Alt dette er en stund siden, og ikke alt fra det tiåret har stått seg like bra. Her følger tre viner som ble laget på den tiden. Bildet er tatt av Christer Byklum og er i hans blogg. 

Barbaresco 1971 (Fratelli Alessandria - nå Schiavenza)
Som den andre Barbarescoen ble den smakt på Vitis-smakingen 10. november i år. Den har holdt fargen forbløffende bra, og dufter jord, tjære og edelt treverk i første omgang. Lekker i munnen, der den også avslører et litt ubestemmelig bærpreg. Med tid i glasset glir den over på tørket frukt.

Det som trekker ned er litt mugg i ettersmaken, og den tørrer mye til å være så gammel.

Château Musar 1974 (Libanon) kr 900
Hele produksjonen av denne kom til Norge nå på slippet, men ikke noe kom til Bergen. Det var noe sånt som 2.500 flasker, men ingen ble tatt inn i Bergen. Hver en avkrok fikk sin forsyning - for ikke å snakke om Oslo-polene - men ikke Bergen. OK, jeg skal slutte å mase nå for jeg fikk i det minste smakt denne vinen.

Jordbær og (annen) rødfrukt, spenstig og intens i munnen, men likevel et klart preg av moden kvalitetsvin - med de harmoniske overgangene i smakskurven og tertiæraromaer. Utrolig vin!

Fratelli Barbaresco (Cavalieri del Tartufo) 1978
Svært lys - rose med bruning. Dufter søtlig. Mest hostesaft, men også litt tobakk, kaffe og delt treverk. Slank, men smidig. Ettersmaken henger lenge - men det er altså hostesaft. Faktisk kan den minne litt om Marsala.

Standard talemål

I VG på nett sto det en sak om en ung kvinnelig journalist som ble bedt om å legge av seg sin Østfold-"l" (som gjerne kalles litt tjukk "l", men som vi som har studert noe fonetikk heller vil klassifisere som en palato-alveolar lateral) når hun skulle være på Dagsrevyen. Om nødvendig kunne hun jo finne veien til en logoped for å lære seg å snakke riktig.

Videre i saken uttaler Helene Uri - som var språkforsker på UiO før hun ga seg - at "[r]eportere i Dagsrevyen bør tilstrebe standard talemål ettersom det er skrift som blir opplest."

Men hva er standard talemål i Norge? Vi har to rettskrivningsnormer - nynorsk og bokmål - men ikke noe standard talemål. I Storbritannia har man RP - Received Pronunciation, og ordbøker med fonetisk skrift forteller hvordan ord skal uttales. I Norge har vi ikke det, og dermed ligger det ingen autorisasjon i dette med "standard talemål".

"Ligger nær opp til skriftspråket" er en frase som går igjen når det blir snakk om å definere standard talemål, men hvordan i himmelens navn skal en dannet Oslo-"l" kunne sies å være nærmere skriftspråket enn en Østfold-"l"? Jeg kan i alle fall ikke se at denne bokstaven absolutt skal uttales på den ene eller den andre måten ut fra hvordan den ser ut.

"Standard talemål" er en tilsnikelse, for det finnes ikke noe offisielt sanksjonert talemål i Norge. Man kan hevde at dannet Oslomål skal være det man sikter etter siden NRK ligger på Marienlyst på Oslos vestkant, eller fordi mange snakker denne varianten. Men hvorfor skal de som bor på vestkanten definere standarden - og ikke de på østkanten? Jeg vet ikke hvor det bor flest folk, men det er ikke opplagt at det er på vestkaten. Da er det kanskje fordi de ikke er fine nok? For langt fra Marienlyst? Det blir fort sirkelargumentasjon av dette.

Men vi har en prestisjedialekt i Norge - det er det liten tvil om - og det er IKKE østfold-dialekten. Men skal man hevde at bare prestisjedialekten (og dens motsvar på nynorsksiden, som neppe har sitt kjerneområde særlig langt fra Ivar Aasens hjemtrakter) skal brukes på eteren havner vi også her fort i en sirkelargumentasjon, for dersom denne dialekten (og andre, som min egen for eksempel) holdes unna seriøs kringkasting så vil den forbli oppfattet som lavklassedialekt, mens talemålet på Oslo vest beholder sin prestisje.

Det passer nok Helene Uri godt.

Mer Riesling

Mer Riesling servert blindt. Notatene ble skrevet før vinenes identitet ble klar.

Boxler Riesling 2008 (Alsace)
Dufter grapefrukt og honning, også litt voks. Så langt går det greit. Men den svir i munnen - er det høy alkohol? Melne epler i ettersmaken og batterisyre. Jo mer jeg smaker på denne, jo verre blir den. Mitt siste notat var: "FÆL".

Beyer Riesling Comtes d'Eguisheim 2008 (Alsace)
Betydelig mindre ekspressiv enn vinen over på nesen - men litt eple. Også svært syrlig, men mer nedtonet enn den første. Likevel stor likhet (de ble servert sammen, så det var et poeng å sammenligne). Stram, og også ganske nådeløs - om enn ikke i samme grad som vinen over.

Prager Riesling Achleiten 2008 (Wachau)
Honning, litt grapefrukt, voks, mer fylde enn vinene over, og frukten går i gul retning. Fyldig vin - og lang. Fine greier. Prager har ikke skuffet meg noen gang etter det jeg kan huske.

Zind-Humbrecht Riesling Clos Saint Urbain Rangen de Thann 2002 (Alsace)
(Her fikk Alsace sin oppreisning, skulle det vise seg.) Dyp gyllen, duft av honning, fiken og dadler. Rund og moden, harmonisk. Fabelaktig vin!

Hver gang jeg smaker moden Zind-Humbrecht tenker jeg at jeg må handle inn noe av dette stoffet, men hver gang (nesten) svikter det. De blir aldri trukket frem av smakspolitiet her hjemme, og det er andre viner som tiltrekker seg oppmerksomhet.

National Security Agency

Tysk Riesling

Disse vinene ble servert blindt, og mine kommentarer er i all hovedsak nedtegnet mens jeg ennå ikke kjente vinenes identitet.

Köhler-Ruprecht Kallstadter Saumagen Riesling Spätlese Halbtrocken 2007
Dette var en skuffende vin. En god del petroleum, ganske balansert tidlig i smakskurven, men det er en del bitterhet i ettersmaken. Den ble dessuten ganske så blass.

Reinholdt Haardt Piesporter Goldtröpfchen Riesling Kabinett 1998
Mest flintrøyk, brukbar fruktighet med noe eple. Merker sødmen, og den er også ganske rik, men syren er heftige saker. Flott vin av denne typen, og den bærer sine 15 år med stil.

Wegeler Berkasteler Doctor Riesling Spätlese 2003
Nedtonet aroma av epler og mineraler, svært fyldig. Flott syre. Svært god i dag, men dette vil nok holde lenge ennå. Ut fra årgangen kunne man ventet seg en mye blassere vin - men dette holdt høy standard på alle vis.

PR og habilitet

Jeg har fulgt debatten i kjølvannet av Landbruksminister Listhaugs nære fortid som PR-rådgiver i First House med interesse. Det er to ting jeg vil nevne i sakens anledning - en av dem fortoner seg for meg som ganske opplagt, men den andre er litt av et mysterium.

Det bør innføres et åpent lobbyregister i Norge som det man har i USA og Canada. Den typen åpenhet må vi kunne koste på oss, og det blir jo likt for alle. Det er vanskelig å se at noe som praktiseres i USA ikke skal kunne praktiseres her hos oss.

Mysteriet er hvordan noen kan tro at en person som går fra PR-bransjen til Regjering eller Storting har bindinger til sine tidligere kunder. (Bevegelser andre veien, derimot, er betydelig mer problematiske).

PR-bransjen har ingen ryggrad - for å låne Platons kritikk av sofistene i sin samtid. Det er den som betaler som avgjør hva de skal oppnå, og så er det deres dyktighet som avgjør om oppdraget blir vellykket. De har derfor ingen egen mening offisielt. Ingen oppfatning om hva som er rett eller galt, eller hva som er ønskverdig eller det motsatte.

Listhaug og andre i bransjen kan en uke jobbe for Rema 1000 og uken etter for Bondelaget, en måned for LO og neste måned for NHO. Neppe i samme sak - ett sted går dog grensen også for profesjonelle værhaner - men likevel. Det de mener om en sak er privat, men de har betalt for å agere for å oppnå et resultat som oppdragsgiveren definerer. Hvordan kan dette gi inhabilitet?

Kanskje ved at gjennom lengre tids engasjement for en oppdragsgiver om en sak identifiserer seg med saken og oppdragsgiveren? Det er et velkjent og svært så menneskelig fenomen. Men er det ikke mer sannsynlig at det skjer dersom man er fulltids engasjert i en organisasjon med et definert mål?

I Listhaugs departement har det vært svært mange overganger, frem og tilbake, mellom embeder og landbrukets organisasjoner. På politisk nivå har også flere ministre og statssekretærer hatt bakgrunn fra Bondelag og landbrukssamvirket. Dette har ikke blitt oppfattet som problematisk enda politikkområdet omfatter saker av stor interesse både for varehandelen og ikke minst forbrukerne.

Det som er spesielt med Listhaug er at hun ikke kommer fra denne bakgrunnen. Det er nok et uuttalt hovedmoment i saken. Inntil vi får et lobbyregister som er likt for alle aktører i PR-bransjen og interesseorganisasjonene vil vi ikke få Listhaugs kundeliste.

Det er liten grunn til å tro at Listhaug eller noen annen PR-rådgiver har bindinger til kunder ut over kontraktsperioden, selv om Listhag gir kritikerne god ammunisjon ved å tiltale Rema-sjefen ved fornavn for åpent kamera. Det er dårlig PR!