Merkevarebygging - hør godt etter!

I et innlegg her på bloggen skrev jeg om merkevarebygging at det var 'the art of selling rubbish to snobs' (litt etter noen - jeg husker ikke hvem - som sa at "marketing is the art of selling rubbish to idiots"). Det er en "kunst" med mange fasetter, og de som driver med slikt gjør rett i å vurdere flere aspekter enn de har vært vant til. Ikke minst er hørselen en viktig sans å stimulere.

Det er Charles Spence ved Oxford Universitys 'Crossmodal Research Laboratory' som har ledet forskningen på dette, men grunnprinsippene var det vel David Hume som først viste frem. Han hevdet i Treatise of Human Nature (som jeg har undervist over i vår) at vi mennesker danner våre oppfatninger på samme måte som dyr, men at vi forsøker å begrunne dem gjennom fornuften.

Reklamebransjen, og markedsførere generelt, forstår mer av hva som får oss til å ta beslutninger enn de fleste andre. Det er jobben deres. Ikke bare er det viktig å stimulere følelsen av å oppnå noe spesielt (rubbish to snobs- aspektet), men det er særlig totaliteten av inntrykkene som utløser kjøpsimpulsen.

Nå har Spence og co vist at det å bygge en merkevare også har mye med lyd og musikk å gjøre. Bilbransjen vet mye om det - blant annet at lyden av døren er avgjørende for "kvalitetsfølelsen". Jeg husker verksmesteren på jobben til far sto og åpnet og lukket døra på fars BMW om igjen og om igjen - og så sukket han henført. (Så en BMW-dør får pryde innlegget).

Forskningen viser at lyd stimulerer, og gir også enhet til markedsføringen på ulike platformer og medier. Men som ellers er det viktig at ulike sanser sammen gir en enhetlig opplevelse.

Siden merkevarebygging generelt dreier seg om å ta mye mer betalt for en vare enn det det koster å lage og selge den, så kan det lønne seg å høre godt etter!

Vårviner

Riesling Smaragd Setzberg 2001(Franz Hirtzberger)
Duft av nyvasket bomullstøy som har tørket ute, og syrlig fersken med steinmineralske undertoner. Klar, ren og lang. En riktig toppvin, og den beste av mine to flasker innkjøpt på Vikapolet i mai 2011.

Domaine de Chevalier 1996 (Pessac-Léognan)
Typeriktig, med blyantspiss og snev av solbær. Stilen tilsa Paulliac eller Pessac, og det var den siste. Frisk vin med lang ettersmak. Min siste flaske, dessverre. En vin som spiller mer på eleganse enn kraft. Den har ligget i kjelleren siden 2000.

Chablis 1er Cru Montée de Tonnerre 1999 (Louis Michel)
En vin som hadde alt: rikhet og frishet. Startet med vanilje og sitrus, fortsatte med kalkstein og snev av nøtter. Det ville vært lett å gå til sentralburgund med denne, eller til en mer tradisjonell Chablisprodusent dersom syrene tilsa det. Men det er altså 100% stålproduksjon her. En virkelig flott vin med mye å gi. Synd det var siste flasken.

Chablis Grand Cru Vaudésir 2000 (Louis Michel)
Ikke min flaske, selv om jeg har sorten. Drukket i tilknytning til vinen over. Her var det mindre rikhet, og mer tilbakeholdt kraft. Det var denne som framsto som en 1er cru denne kvelden, mens vinen over absolutt var den som bød på Grand Cru kvaliteter.

Beaune 1er Cru Grèves Vigne de L'Enfant Jesus 2010 (Bouchard Pere et fils)
Denne smakte jeg da den kom, og ga den overstrømmende omtale. Godt fortjent også. Nå får jeg markjordbær på duft, men under den ligger det både grafitt og edelt treverk og noen dype toner av mørkere frukter. Den er selvsagt lys, og aromatikken er intens og burgundersk, men man trenger ikke lide av hallusinasjoner får å assosiere Pauillac her. I munnen er den smidig, og lengden på ettersmaken øker med temperaturen i glasset. Den starter ut litt kjølig, det må nevnes.

Målt mot flasken jeg smakte for tre måneder siden så er denne litt mindre harmonisk og velintegrert. Jeg tipper den beveger seg i retning lukning, og at frukten er i ferd med å miste spenst og at strukturen blir mer merkbar før det er Fort Knox-tilstander på gang. Men fremdeles er dette en vin som kan gi trauste vinentusiaster gåsehud. Mine gjenværende flasker får ligge noen år, tror jeg.

Hvit burgund 2008 og 2010 - del II

Første del av smaksnotatene fra denne smakingen sto her, og lenken til innkallingen på Vitis-sidene finner du her. De produsentene som fikk egen omtale i forrige innlegg vil ikke bli videre omtalt her.

St-Aubin 1er Cru Le Charmois 2010 (F Carillon)
Mineraler, gule frukter og sitrus. Lukker seg faktisk litt på andre nesen (når du dufter i glasset etter å ha snurret på det). Flott i munnen også, med mer sødme enn nesen gir bud om, og fin fylde. Lengden er også bra, og det er syrene som dominerer her. I denne sammenhengen er prisen svært god: kun knappe 250 kroner. Smakingens beste kjøp - uten at det hjelper noe nå når den er utsolgt.

St-Aubin 1er Cru Les Murgers des Dents de Chien 2010 (V Girardin)
Skifer, gule frukter (a-la modne stikkelsbær), mye som vinen over, men uten den samme fylden og lengden. Til gjengjeld er prisen nesten hundre kroner over.

(Skikkelig stor produsent med en betydelig negociant-virksomhet. Nå flyttes fokus over på egne eiendommer som har vokst på basis av pengene fra negociant-virksomheten til 22 hektar. Dette er en av produsentene som har slitt med oksidasjon, men det er et nytt regime nå med tidligere plukking for å få mer syre, mindre ny eik og batonnage, samt at druene knuses før de presses.)

St-Aubin 1er Cru Les Murgers des Dents de Chien 2008 (H Lamy)
Ganske stum og svært lys - antakelig tidlig i utviklingen. Man kan ane kalkmineraler og sitrus, men den blomstrer opp når den kommer i munnen med florale (sic) toner, flott fylde og ikke minst intensitet. Hengler lenge på syrene.

(Lamy har også slitt med prematur oxidering til og med 2005 i alle fall. Det er uklart om de har begynt med noe nytt regime. De er kjent for å plukke litt "motstrøms", og for å ha større fat enn vanlig - med 300 liter og 600 liter i skjønn forening. De planter tett, og en del av vinmarken Derrière Chez Eduoard er plantet dobbelt så tett som de andre, med 28.000 planter per hektar. Denne vinen har fått svært mye skryt.)

Vinene fra St-Aubin var den store positive overraskelsen denne kvelden, og man kan jo lure på grunnen til det. Kanskje er det at den har kommet litt i skyggen fra de "store" naboene, og at produsentene derfor satser på å lage viner som viser seg fra en forekommende side ganske tidlig?

Puligny-Montrachet 1er Cru Les Perrieres 2008 (Sauzet)
Dette var nok smakingens beste vin. Mineraler og gule bær, flott fylde og intensitet. Lengde også. Lekker, lett, elegant, smidig og harmonisk. Knallvin, med andre ord, som jeg sikret meg et par av da de kom.

(Sauzet har sluttet med batonnage, de svovler fra 2004 mye mer enn før, og de har begynt med flasker med høyere hals for at de nye og bedre korkene skal sitte bedre. Hjelper det? Jeg håper i alle fall det!)

Puligny-Montrachet 1er Cru Les Folatieres 2008 (F Carillon)
Her er det gule frukter og fin fylde, men det er noe muffens. Snev av kork kanskje?

Puligny-Montrachet 1er Cru Clos de la Moucheres 2008 (H Boillot)
Reduktiv duft av gummi, men den er lekker, fyldig og harmonisk i munnen. Men den er intens også. Flott vin, for den gikk av seg gummien etter hvert. Denne vinmarken er en del av Perrieres, og et monopol for Henri Boillot.

Meursault 1er Cru Charmes 2010 (A Jobard)
Høytonet sitrus og undertoner av nøtter. Lekker, men litt anonym. Det er godt håp om at den vil bli mer ekspressiv med tiden.

(Det ryktes om at man her har lagt om kursen mye de siste årene for å unngå prematur oxidering, og det håper jeg for det er en av de få produsentene jeg kjøper hvit burgund fra. Blant annet har de helt sluttet med batonnage.)

Meursault 1er Cru Genevrieres 2008 (Jadot)
Lekker, svært god lengde på syrene. Meursault-signatur med smør og nøtter, men her er det også mye eikebruk. Det dufter etter hvert mye karamell. Dette var smakingens dyreste vin med 700 kroner beint.

(Jadots hvite holder jeg meg unna. Det er lite som tyder på at de har lært noe av premox-problematikken, og vinene oxer til og med opp til 2008-årgangen. De senere har vel bare ikke rukket å komme dit ennå.)

Toner og noter i vin

Jeg har av og til følt meg litt utilpass når jeg her på bloggen legger ut smaksnotater der jeg skriver ting som "helt klart dypere enn vinen over", eller "høytonet stikkelsbærduft". Jeg har halvt ventet meg syrlige (sic) kommentarer, eller blaute (sic) vitser basert på valget av vokabular for å formidle inntrykkene jeg har av vinen.

Det bildet de fleste av oss har av sansene og av hvordan for eksempel viner gjør inntrykk på oss er at synet (se på vinen først), duften (lukt på den) og smaken (når den kommer i munnen) er adskilte sanser, og at det er både mulig og ønskelig å holde disse fra hverandre.

Folk som ikke har tenkt over det, eller hørt nerder som meg legge ut om det, får noe å tenke på når de blir gjort oppmerksomme på at svært mye av det vi kaller smak - fra inntrykket av vinen eller maten i munnen - faktisk er duft formidlet til nesen via den retronasale passasjen fra munnhulen og opp til nesehulen. Men det stopper ikke der.

Sansene jobber ikke isolert fra hverandre; de modulerer hverandre på ulike vis. I boka vår, The Aesthetics of Wine brukte vi blant annet til studier som viser til hypo- og hyperadditivitet. Vitenskapen om sansning har forlengst tatt inn over seg at vi sanser en totalitet, og at ulike sansninger påvirker hverandre.

Charles Spence ved Oxford Universitys viser at folk bruker sin musikalitet til å fange inn og beskrive dufter og smak, og ikke bare det: ved å endre musikken i bakgrunnen oppfatter folk matens smak forskjellig. Styrt av vårt vanlige forestillinger vil vi konkludere med at de blir lurt til å tro at maten smaker annerledes, men det er en feilaktig slutning. Smaken er en representasjon i oss, og den er ikke bare hektet på impulsene fra smaksløkene men på hele registeret av informasjon fra våre sanser.

Akkurat det kan det nok ta litt tid å fordøye (sic), men jeg føler meg i alle fall styrket i troen på at det gir mening for flere enn meg å beskrive inntrykkene fra en vin ved hjelp av musikalske og andre metaforer.

Hvit burgund 2008 og 2010 - del I

Her kommer første del av smaksnotater fra Vitis' smaking med hvite burgundere fra årgangene 2008 og 2010 som ble holdt 12. mai i år, og der jeg ledet smakingen. Neste del kommer om noen dager.

Meursault 2010 (H Boillot)
Røyk, svovel, litt sylskarp sitrus. Elegant og syrlig i munnen, og den henger lenge på syrene. En vin laget i en ganske brutal stil. Prisen ligger rundt 450 kroner.

(Henri Boillot er broren til Jean-Marc, og kjøpte ut søskenene og driver nå det som var farens Volnay-baserte virksomhet. Han er en av de få som sorterer druene også i vinmarken med et flyttbart trie-bord. Det er også en maison-virksomhet som ble startet i 1995 med i dag ca. 90% hvite viner). Han bruker overhode ikke batonnage for 1er cru og over på grunn av oksideringsfaren.)

Meursault 2010 (J-M Boillot)
Dufter sitronterte, klar og distinkt duft, men mer avrundet og Meursault-typisk i munnen. Blir løs i finishen, og den forsvinner litt totalt sett i andre del av smakskurven.

(Jean-Marc er Pommard-basert med egen virksomhet fra 1985 med delvis arvet [Bestemor Sauzet], Volnay og Pommard fra bestefar, og delvis innkjøpte marker. Batonnage en gang i uken.)

Meursault Les Luchets 2008 (Roulot)
Her dufter det stikkelsbær i en litt "høytonet" stil. Ikke Sauvignon Blanc på noe vis, men de har jo ikke monopol på stikkelsbæraromaer. Ren, lekker og fokusert i munnen. Fin lengde, og flott fylde. Klart den beste i denne første Meursault-flighten. Roulot har en høy stjerne i Burgund, og her får du ikke mye vekslepenger på 500-lappen!

(Denne, som neste vin, er ikke 1er cru men lieut dit viner. Vinmarkene har navn, men ikke noen høyere formell status enn vanlige landsbyviner. Denne marken ligger mot Auxuy-Duresses nord-vest i kommunen. Jean-Marc Roulot var skuespiller før han slo seg på vin. Stilen er ren og klar, og erfaringene tyder på at hans viner er svært lite utsatt for prematur oksidering.)

Meursault Clos du Cromins 2008 (P Javillier)
Ganske lik den forrige vinen, men er nok rundere og mer "nøttete" og mer lærebok-Meursault. Men med tid i glasset får også denne vinen mer fokus. Vinen koster "bare" 355 kroner.

(Patric Javillier er tilhenger av lang elevage, og hyperoksiderer mosten for å unngå prematur oksidering, men sier ikke noe om det på nettsidene.)


Puligny 2010 (F Carillon)
Dufter eik, valnøtt og sitrus, mens sitrusen tar mer over etter tid i glasset. Frisk og lekker i munnen, men ikke særlig lang.

(Familien har dyrket vindruer i Puligny siden 1632. I 2009 kom det oppdeling av eiendommen mellom brødrene Louis og Francois. De har tidligere hatt mer enn sin andel av oksiderte viner, men fra 2004 ser det ut til å ha blitt orden på sakene. Fra 2005 økte de mengden fri sulfitt (SO2) fra 35 ppm til 50 ppm.)

Puligny 2010 (H Boillot)
Litt stum på nesen, men man aner et snev av sitrus. Mer "trøkk" i munnen i denne vinen enn den over, rett og slett mer substans. Ettersmaken er også lengre, og så koster den da også 140 kroner mer enn vinen over.

Bourgogne Blanc 2008 (Dom. Leflaive)
Et klubbmedlem mente at det var for galt at vi ikke hadde noen viner fra Leflaive med i smakingen, og bidro generøst med denne til smakingen. Dypest farge av disse tre, og aroma av gule frukter (ikke noe galt i det!), og lengden er god. Den er rund og sjarmerende.


Chassagne-Montrachet 2010 (Niellon)
Snev av eik og noe brent. Mellomfyldig, og grei lengde. En riktig fin vin.

(Her er en ny generasjon på vei til å ta over eiendommen. De presser hele klaser, bruker 20-25% ny eik, og omstikker bare rett før tapning.)

Chassagne- Montrachet 1er Cru Clos St Jean 2010 (F Carillon)
Sitrus og hvite blomster. Flott fylde, men den blir for kort i ettersmaken. Etter tid i glasset kommer en klar sviske-aroma (ja, jeg vet at det ikke passer inn i sjablongene her, men jeg sier det som det er). Med tid i glasset får den også lengre ettersmak.

Chassagne-Montrachet 1er Cru Les Ruchottes 2008 (Ramonet)
Svært rik duft med smør, vanilje og nøtter. Deilig vin med lekker syre og fin lengde. En storsjarmør i dette selskapet. Det skulle da også bare mangle, siden den koster omtrent det dobbelte av den første i flighten (som også er på lansbynivå).

(De har knapt hatt prematur oksidering siden 2002, kan det se ut som.)

"Champagne til søttende?"

Jeg gir jevnt blanke i "sesongviner", og drikker ikke champagne på 17. mai. Jeg hater oppslag som mitt denne gangen - typen "viner til påskelammet". Skyr det som pesten. Men jeg hadde uansett tenkt å skrive om Clos des Goisses og produsenten Philipponnat, og så fikk jeg et påskudd til å lufte mine følelser om sesongpreget vinjournalistikk.

Vinene under ble smakt i Grieghallen i april, og fra et ganske stort og bredt glass.

Philipponnat Royale Réserve Non-Dosé kr. 320
Som navnet sier: udosert. Og som prisen sier: svært enkel. Frisk, sitruspreget, litt utviklet duft og smak. Overraskende god konsentrasjon.

Philipponnat Royale Réserve Brut kr. 320
Samme pris. Høyere toner på duften, floral, lettere i munnen også. Typisk aperitif-champagne.

Philipponnat Grand Blanc Brut 2005 kr. 420
Voldsom mousse og intensitet, preget av renhet og tydelighet. Den vil nok likevel passe best inn i aperitif-segmentet. Lang og syrlig ettersmak, eller "den henger på syrene" som jeg gjerne uttrykker det.

Philipponnat Cuvée 1522 Brut 2004 kr. 510
Et lite hopp opp i pris, og også i kvalitet? Mer eik og modning her. God og kremet mousse, og den er lang og intens. Joda, dette er skikkelige saker.

Clos des Goisses Brut 2001(Philipponnat) kr 929
Dette er saker som river. Her har prisen nesten doblet seg, og her har vi integrert eik, et udefinerbart men merkbart anstrøk av "klasse", harmoni og eleganse. Laaang ettersmak.

Clos des Goisses Brut 2000 (Philipponnat) kr. 929
Hakket mer elegant og dyp enn vinen som er året yngre. Mest preget av aprikoser - og igjen mest av de tørkede. Minst like lang ettersmak som vinen over.

Clos des Goisses Brut 2002 (Philiponnat) kr. 1069
Her har de lagt på prisen en del, men så er da også 2002 en spesiell årgang i Champagne. Denne utgaven er preget av letthet og eleganse, samt lang ettersmak. De estetiske begrepene trenger seg på: harmoni og eleganse. Men den har også et mye ferskere preg enn de to vinene over, og bør derfor kunne leve lenge i kjelleren. Det er harmonien og den underkommuniserte intensiteten i denne vinen som avslører at dette er en sjeldent stor vin. Etter ti minutter i glasset kommer kompleksiteten fram.

Dessverre er den utsolgt fra leverandør, men økonomisk kan jo det være like greit.

Clos des Goisses var den første enkeltvinmarkschampagnen. Den kom på 1930-tallet. Jeg har smakt den i flere årganger, noen med betydelig alder, og det er store saker. Denne gangen var det en overraskelse å merke at de "enklere" utgavene fra produsenten var såpass bra.

Med NKP til DDR 1982 - del IV

En av de mest fornøyelige episodene under oppholdet foregikk i en kinosal. Det er en kjent sak at DDR var smekkfullt av Sovjetiske soldater og deres dødelige utstyr. Soldatene gjorde ikke så mye av seg i bybildet (se over), men de var der. Så sent som i 1991, nesten to år etter at muren falt, var det fremdeles 338.000 Sovjetsoldater i DDR. I tillegg kom deres familier og ikke-militære styrker. I Magdeburg var det den tredje sjokk-arme som sto. (De tre tidligere innleggene kom også i mai 2013, og du finner de i menyen til høyre)

Jeg ble kjent med ei jente som (dette husker jeg ikke godt) studerte norsk i Greifswald, og vi ble enige om å gå på kino en kveld. Hun tok kommandoen. Da vi kom fram viste det seg at salen var full-booket. Hun snakket fort og instendig til damen i billettluken, og jeg hørte ord som SED og "Norwegen". Vi fikk de to fremste plassene midt på. Vi fikk filmen midt i fleisen.

Jeg hadde ikke undersøkt hva som gikk, men det viste seg å være en tysk-dubbet (naturligvis) versjon av Lady Chatterly's Lover med Sylvia Kristel i hovedrollen. Hennes yndigheter var ganske sikkert det mest eksplisitte de sovjetiske soldatene hadde sett, og i salen kunne man høre den berømte knappenålen falle. Stemningen var som i en katedral under nadverden - bare stillere.

Vi ble tatt med rundt omkring, blant annet til neue Neustadt i Magdeburg (over). Skikkelig moderne. Kontrasten er betydelig til landsbyen i Harz-fjellene (bildene under) der vi startet spaserturen til Bloksberg (se første bildet i første innlegget).

Dette er nå over 30 år siden, og det var bare syv år før muren falt og DDR-regimet med den. Ingen av oss den gangen forestilte oss dette, og mange av kommunistene har sikkert vanskelig med å forsone seg med det den dag i dag. Mange av oss så på øst versus vest som en evig situasjon, en situasjon det var viktig å håndtere og forstå for å bevare freden. Modigere og mer klartsynte folk enn oss, som for eksempel filosofene Roger Scruton og Kathy Wilkes, opererte bak jernteppet med betydelig fare for egen sikkerhet. (Jeg nevner dem siden jeg også har møtt begge, men hele operasjonen har fått sin egen bok, The Velvet Philosophers).

Takket være folk som Mrs. Thatcher, Ronald Reagan og Pave Johannes Paul II ramlet diktaturene sammen. Den helt klart mest gjennomgripende historiske forandring i mitt liv til nå.

Systemet er like knust som denne propaganda-plakaten fra partiskolen der vi holdt til (se lenke til rottenplaces.de i tidligere innlegg). Mesterverket Stasiland av Anna Funder viste med all ønsket tydelighet at sosialismen i DDR var mye verre enn vestlig propaganda klarte å fremstille den.

Ostalgien er grunnløs. Mitt bidrag til DDR-regimet var ganske ubetydelig, men jeg tenker på det ganske ofte, og jeg blir vill og gal når noen foreslår sensur - for eksempel. Jeg har lovet meg selv å være klar og tydelig mot alle former for anti-demokratisk tenkning, sensur og annet som kjennetegnet dette regimet.

Det var kanskje det viktigste jeg lærte i DDR i juli 1982 (eller rettere sagt på bagrunn av det oppholdet).

Med NKP til DDR 1982 - del III

 

Dette er det tredje innlegget om mitt besøk i DDR i juli 1982 som NKPs og dermed SEDs gjest. De to første innleggene sto her og her. (Over: inngangen til partiskolen i dag).

Mitt bidrag til opprettholdelsen av det Øst-Tyske overvåkningsregimet må vel sies å være begrenset, men likevel var det typisk for de fleste på venstresiden i Norge og de fleste vestlige land. Vi ønsket ikke at Norge skulle bli som DDR, men vi regnet vel med at virkeligheten lå et sted mellom østlig og vestlig propaganda. Vi var unnfallende, altfor forståelsesfulle overfor diktaturene i øst, og preget av "min fiendes fiende er min venn". Frank Rossavik i sin bok om SV viser dette på en svært god måte.

Vi var på et par ekskursjoner til næringsvirksomhet i Magdeburg og områdene rundt. Det mest interessante besøket var på en fabrikk, men der fikk vi ikke ta bilder - så bildet over er fra besøket på et kollektivbruk.  Uansett ville ikke bildene få med seg det som var mest interessant: et utrolig labert arbeidstempo. Dette ble diskutert etterpå, for slikt var vi ikke vant med i kapitalistiske Norge. Ikke brukte de hjelm eller annet beskyttelsesutstyr heller. Jeg husker godt at en av de fremste kommunistene fra Norge fremhevet at her jobbet man uten beskyttelsesutstyr fordi arbeiderne selv bestemte tempoet, og slik slapp man også unna skader. Dette var arbeiderparadiset!

For meg så det mest ut som at de lot som de arbeidet, og at staten (formodentlig) lot som de betalte dem. Også på den tiden var jeg klar på en ting: sosialisme betyr opphevelse av privat eiendomsrett til produksjonsmidlene. Ellers er den ingenting - omtrent som kristendommen uten Jesu oppstandelse. Uten privat eiendomsrett forsvinner også de fleste incentiver. Heller enn at alle betrakter alt som sitt, så betrakter ingen det som noens. Det var også Aristoteles' kritikk mot Platons idealsamfunn med felles eiendom.

På kollektivbruket kunne vi ikke se noen form for aktivitet, men det kunne ha med årstiden å gjøre. En viktig avling var humle (se under), for øl ble betraktet som lebensmittel.

 

 

Omtrent på denne tiden begynte jeg å betrakte meg selv som sosialdemokrat, men jeg stemte ikke på Arbeiderpartiet før i 1989 - for første og siste (?) gang.

Tre hvite og en rød - smaksnotater fra egen kjeller

Montlouis-sur-Loire Clos du Breuil 2009 (François Chidaine)
Denne vinen betalte jeg tilsvarende 105 kroner for på Perardelle i Beaune i 2011. Knallgodt kjøp! Ren og frisk duft av sitrus og noe voks, samt mineraler. Uventet fyldig, med god intensitet og lengde. En flott vin det er vanskelig å la være å drikke. 100% Chenin Blanc - som er fenomenalt drikkevennlig allerede i dag.

Chablis 1er Cru Montmains 2002 (William Fèvre)
Den starter, typisk nok, med sitrus og mineraler - men her er syren dominerende. Mens vinen over var harmonisk, er dette her en hard vin. Den har verken honning eller sjøpreget som modne viner fra Chablis gjerne har, eller skal ha. Denne vinen har vært bedre før. Helt grei - men den minner meg også på hvorfor mitt kjærlighetsforhold til Chablis jevnt over er historie.

Men så tar jeg slanten en dag eller to etterpå. Da har honningtonen kommet, og gjort vinen harmonisk. Da ble det en helt annen opplevelse.

Riesling Rotlack Kabinett Feinherb 2007 (Schloss Johannisberg)
Nå har de sluttet å ta inn disse vinene på Flesland, og det er skikkelig tragisk. Bedre vinkjøp var knapt å oppdrive, og denne årgangen er skjeldent god!

Honning, lime og mineraler på nesen. Fantastisk harmonisk, fyldig og elegant i munnen, og i finishen kommer noen klare toner av aprikoser. Helt fabelaktig, og (selvsagt) min siste flaske av de tre jeg la ned i kjelleren. Sukk!

Château Vieux Bonneau 2005 (Montaigne St-Emilion)
Det er jo litt dristig å drikke selv enklere viner fra denne årgangen allerede nå, men nysgjerrigheten ble for stor. Duften er av mørk og dyp bærfrukt og blyant. Ganske uforløst, og med ganske merkbare tanniner. Noen timer i karafel gjorde ingen merkbar forskjell.

Det haster ikke å ta resten av beholdningen!

Med NKP til DDR 1982 - del II

Den første delen av dette innlegget fra mitt opphold i DDR i juli 1982 finner du her.

En dag hadde vi et møte med Freie Deutsche Jugend, avd. Magdeburg Nord. Vi stilte spørsmål, og de svarte. Tolken Günter, til venstre i bildet, var litt mer rusten enn Wolfgang som var på bildet i forrige innlegget. Jeg husker ikke så mye annet fra møtet enn at en ung og noe omfangsrik mann som var med fra Norge var blitt god og full på Jägermeister allerede tidlig på dagen. Han gliste tåpelig til den unge damen på bildet. FDJ har faktisk gjenoppstått, og har en nettside her.

Günter hadde vært i Norge, men ble utvist på grunn av mistanker om spionasje (grunnløse i følge ham selv og NKPerne som var med). NKPerne som hadde vært der før hadde med seg barberblader til ham, for i DDR var det ikke dugende barberblader å oppdrive.

Jeg gikk en tur på byen en av dagene for å se om jeg fant noe frukt. Ikke snakk om. Men jeg kom i tale med Solomon, en student fra Etiopia. (Bildet under).

Han var overbevist om at DDR var paradis på jord, og han trodde ikke på meg da jeg sa at vi hadde det betydelig bedre i Norge. For svært mange i verden er faktisk mat i magen, og muligheter for utdanning og arbeid selveste Lykken! Det kan det jo være verdt å huske på også for sånne som meg som elsker ytringsfrihet og demokrati. Man måste jämföra!*

Apropos frukt: vi fikk en brosjyre dagen vi kom med informasjon om partiskolen. Der var det et bilde av butikken. Jeg husker ikke hvem, men en av de som underviste pekte på bildet og sa at det var tatt den dagen de hadde bananer. Og så lo han høyt.

I dag er visst partiskolen i Magdeburg like ferdig som det brutale systemet den tjente. "Rottenplaces.de" har faktisk et eget arkiv med bilder derfra.

Her var det vi satt og utvekslet livsvisdom. Det var krigsseilere med, og det var helt tydelig at mange av NKPerne som var med følte seg forfulgte i eget land. De følte det som å komme hjem i DDR, og kunne slappe av. Flere av de eldre ble skikkelig opprørte når noen nevnte Gerhardsen. Da kom Kråkerøytalen fort på banen.

* «Man måste jämföra! Det er alltid noen som har eller har hatt det verre; det gjelder å tenke stort i det små. Tenk bare på romhunden Lajkas skjebne, hunden som døde for menneskehetens fremskritt på sin ferd i verdensrommet, uten å ha bedt om det selv». Lasse Hallström - Mitt liv som hund.

The Hour 2 (DVD)

For halvannet år siden omtalte jeg The Hour her på bloggen. Konklusjonen var at den ble anbefalt, men ikke mer. Det tok ikke helt av. Av en eller annen grunn kjøpte jeg likevel den andre serien. Det har jeg ikke angret!

Det vil si: etter de to første episodene begynte jeg å lure, men fra og med den tredje befant jeg meg jevnt over på stolkanten hele tiden - i alle fall metaforisk. Bakgrunnen her er et ukentlig nyhetsmagasin på BBC TV sent på 50-tallet. Fra første serien er sterke skuespillere som Dominic West (kjent fra The Wire), Romola Garai og Ben Wishaw med. I denne serien er det vel særlig Peter Capaldi som drar opp gjennomsnittet betydelig som den nye sjefen for programmet. Her er han svært fjernt fra Malcolm Tucker i The Thick of It og viser klasse som skuespiller fra første stund. Ikke minst er en scene i den nest siste episoden der han bygger seg opp til et fullt sammenbrudd en studie verd!

I denne serien står en klubb i Soho sentralt i handlingen. Mye av handlingen foregår der og i TV-studio, og i redaksjonslokalene selvsagt. Jeg tør ikke si mer siden jeg kan komme til å avsløre noe av handlingen. Det jeg kan si er at mange av karakterene utvikler seg, og flere overrasker oss.

Det som er virkelig sørgelig, er at de hadde opplegget klart for en tredje serie - men de fikk ikke noe nytt oppdrag. Nesten alt annet på skjermen er mye dårligere! Dette er TV-serie på sitt beste.

Konklusjon: Soleklar anbefaling!

Med NKP til DDR 1982 - del I

Det er kjent for leserne av bloggen at jeg var aktivt medlem av SV og SU fra jeg var 15 til jeg var 20. I den forbindelse ble jeg godt kjent med flere fra NKP, og kanskje særlig Odd Steinar Karlsen, Levanger, som også var generalsekretær på denne tiden. (Bildet over: bloggeren på Bloksberg i Harz)

Jeg fikk et tilbud om å bli med, helt gratis, på deres sommerskole i DDR sommeren 1982. Jeg skulle også få lommepenger. Det var ikke helt populært hjemme, men jeg var tross alt 20 år og voksen, så i juli 1982 fløy vi med Interflug til Berlin Schönefeldt. De fleste som ble med var medlemmer av NKP, men vi var også noen andre som partiet betraktet som venner. Jeg så fram til et møte med "den reelt eksisterende sosialismen".

Vi ble så busset til Magdeburg, der partiskolen "Hermann Matern" lå. Bildet er fra nåtiden, og det er klart at denne skolen har blitt et slags symbol på edelt forfall hos mange.

 



Det som foregikk var i all hovedsak et kurs i Marxisme-Leninisme, det var i alle fall det jeg hadde søkt meg på. Det var dessverre (eller kanskje uunngåelig?) elendig, men det ble undervist på tysk og så oversatt til norsk av en svært dyktig, dynamisk og hyggelig tolk. Han kan vi kalle Wolfgang (for det var det han het - og han er til høyre på bildet under). Jeg lærte i alle fall svært mye tysk denne sommeren, det er da noe.

Jeg lærte også mye mer. Det ene er hvordan et verdensbilde kan være svært så motstandsdyktig mot alternativ informasjon. For de fleste av oss var det jo tydelig at DDR langt fra var noe arbeiderparadis. Men slik var det ikke for mange andre på turen. Flere av de mer dogmatiske deltakerne hadde en del imot at vi som ikke hadde partiboka i orden skulle få være med. Vi ble avkrevd trosbekjennelser, som at Oktoberrevolusjonen i Russland var et avgjørende øyeblikk i verdenshistorien. Flere av NKPerne lente seg også tilbake da vi kom fram og sa høyt og tydelig at de nøt å være i et ikke-kommersielt land. (Bildet under er av en ganske typisk gate).

 

Passene våre ble inndratt, og det var jo ikke vanskelig å forstå at de var svært mye verdt. For min del følte jeg meg innestengt - og det gjorde nok et stort flertall av innbyggerne også. Mer i del II!

Selling rubbish to snobs

Endelig fant jeg en passende oppsummering av hva merkevarebygging er: selling rubbish to snobs! Triggeren var et innlegg av Joakim Lund i Aftenposten om Nespresso Boutique i Stavanger ("Kapselhype"). Men vi har en slik boutique i Bergen også (mens bildet er fra Paris).

Når jeg vandrer inn på Nespresso Boutique her i Bergen og kjøper kapsler skjønner med en gang dette enkle: jeg blir grundig lurt! Produktet er enkelt, prisen er ikke så ille, men butikken er som en trestjerners restaurant i Paris. Trepanel og oppstaset betjening (som det kryr av) på en dyr adresse. Dette går ikke opp. De har et helt alminnelig produkt, og de selger deg en følelse av eksklusivitet. Dette er åpenbart merkevarebygging - det jeg altså vil kalle "selling rubbish to snobs".

(Jeg har sikkert mine svin på skogen som snobb jeg også, men ikke her. Det er jobben som har en maskin, og en gang i mellom faller jeg for fristelsen til å gjøre det enkelt.)

Det er når du kan få kundene til å tro at de er helt spesielle, at de befinner seg helt der oppe i det menneskelige hierarkiet, at de utløser varme, oppløftende og litt lodne følelser hos kundene. Dette er merkevarer, og så kraftig er denne følelsen at jeg har falt for dette grepet selv flere ganger.

Men på Nespresso Boutique er det altså hakket for åpenbart at misforholdet mellom fjaset (merkevarebyggingen) og produktet (kaffekapsler) er for stort. I sakens anledning passer det kanskje å sitere fra William Hazlitt: "Fashion is gentility running away from vulgarity, and afraid of being overtaken by it. It is a sign the two things are not very far apart."

(Sitatet er fra Gordon N. Ray, "Thackeray's 'Book of Snobs'", Nineteenth-Century Fiction 10.1 (June 1955:22-33) s. 25)

Barolo - 1955 til 1982

Dette er andre delen av Barolosmakingen i Vitis Bergensis 28. april, den første delen sto her.

Barolo Barisone 1978 (Fra Francesco Rinaldi)
Høstløv, jern og kald te. Frisk, lekker og spenstig i munnen. Ettersmaken mest i retning jern og rust. Fin vin med mye liv i seg, men etter ti minutter i glasset blir den svært støvete.

Barolo Serralunga 1979 (Schiavenza)
Lysere enn vinen over - såvidt. Snev av frukt og syrlighet på duften. Sursøt finish. Flott og lekker munnfølelse. Gøy vin. Tanninene melder seg etter hvert her også.

Barolo Marengo Cerequio 1982 (Cavalieri del Tartufo)
Ganske lik vinen over på farge. Litt mer gyllen kant, kanskje. Tobakk og litt møbelpolish. Høstløv i ettersmaken. Merker litt til tanninene, men på disse vinene er de svært avslepte.

Barolo (Serralunga) 1967 Fratelli Alessandria (Nå Schiavenza)
Pågående duft av gummistrikk og Fernet Branca, klart madeirisert. Lang ettersmak - dessverre.

Barolo 1964 (Marcarini)
Tobakkspung, bålrøyk, fylde og eleganse. Sitter som et skudd. Harmoni og eleganse, med en lang ettersmak som er svært velkommen i en vin som dette. Svært lys - kunne passert som rose på fargen. Har beholdt et trekk av det røde, men har også noe rødorange utover mot kanten av glasset. Kveldens klart beste vin etter min mening - så den får også pryde innlegget.

Barolo 1961 (Giuseppe Sordo)
Lys, men med skyggen av en kjerne. Shitake og cumin på duft, men med et tydelig bærpreg i munnen. Både frisk i munnen, og med en svært smidig munnfølelse. Likevel: det er et litt urent element her et sted - kanskje også ørlite madeirisert. Tross alt, også en svært god vin.

Barolo 1958 (Negro)
Kompleks duft, flott og frisk i munnen. Smaker betydelig yngre enn sine år. Harmonisk. Absolutt en av kveldens beste viner.

Barolo 1955 (Pio Cesare)
Helt lys, med et lite brunskjær. Korken gikk helt i oppløsning. Den dufter muggen kjeller, men også litt tobakk. Har kanskje aldri vært helt bra?

Barolo i denne aldersgruppen er en helt annen greie enn de som er 12-15 år gamle - og som ble omtalt i forrige innlegg. De brutale tanninene er slipt vekk, men det er også forbløffende mange viner som beholder noe av frukten i tillegg til modningspreget. Vi har nok vært heldige med leveransene, tross to suboptimale viner.

Barolo - 1997 til 2001

Dette er første innlegg av to fra Vitis Bergensis' Barolosmaking 28. april. Her er det viner som er på grensen til modning, mens det neste innlegget vil presentere viner som varierer fra modne til overmodne. (Bildet er tatt av meg: fra venstre Neil Beckett, Ophelia Deroy, Barry Smith og Giuseppe Cavallotto).

Barolo Marcenasco 2001 (La Morra) Ratti
Første nese: sursøt, kirsebær og litt høstløv. Andre nese: mer bringebær. I munnen er den frisk og elegant, ikke noen påtrengende tanniner. Fullmoden nå. Aromatisk, elegant og imøtekommende. Svært god vin til prisen (ca. 230 kroner) Mine 2001-ere har jeg drukket opp.

Barolo Marcenasco "Conca" 2001 (La Morra) Ratti
Fra en konkav parsell i denne vinmarken, og laget på ganske så unge vinstokker. Første nese: mer vanilje enn broren over. I det hele tatt er den "dypere" enn vinen over, mer bass kan man si. Den har også lengre ettersmak og mer påtagelig struktur. Etter min oppfatning bør den få ligge tre til fem år til.

Barolo La Rocca et Le Pira 2001 (Serralunga) Roagna
Første nese gir nype. Den har en "spissere" smaksprofil enn vinene over, og er mer intens i munnen. Elegant, men uten dybden til de to andre. Den er heller ikke så imøtekommende som den første vinen, men er også mer tannisk enn begge de to andre fra 2001. Tanninene er fine, og på ingen måte grove.

Barolo 1999 (La Morra) Vigna la Volta
Litt søtlig duft med bringebær og ørlite vanilje. I munnen er det også vanilje, og et påtagelig mineralsk preg. Fine men svært merkbare tanniner også her. Lengden er grei, og elementene er velintegrerte.

Barolo 1999 (Monforte) G Alessandria
Kirsebær og litt jern. Bløt frukt - ja litt løs, rett og slett. Tanninene er svært merkbare, og frukten klarer ikke å holde følge. Den blir hul og ubalansert. Den første skuffelsen denne kvelden.

Barolo le Vigne 1999 (Barolo) Sandrone
Snev av rugbrød og bringebær. Fint integrert midtparti på smakskurven. Harmonisk vin med brukbar lengde, men etter litt tid melder deg seg et merkbart drag av smørmalt. Det er ikke så bra!

Barolo Serralunga 1999 Giovanni Rosso
Stikkelsbærsyltetøy, og i munnen er det et umiskjennelig preg av honning! Vinen har flott intensitet og balanse, og tanninene melder seg for fullt i ettersmaken. Meget bra vin.

Barolo Bricco Boschis Riserva Vigna San Giuseppe (Castiglione) 1997 Cavallotto
Jeg besøkte produsenten i 2008, og har blogget om det her. Duften er av tobakk og litt tjære, med både røde bær og mørke bær. Duften er, som man forstår, kompleks. Utrolig flott munnfølelse - elegant og velintegrert - og ettermaken varer og varer. Virkelig en flott vin, og den beste til nå.

Barolo Bussia 1998 G Conterno
Korket. Den hadde muggen kjeller/våt papp preget, men mest var det vel "the dog that didn't bark".

Vinene hadde, som ventet, litt ujevn modning. Den første vinen var helt klart fullmoden, og det vil jeg vel si at Cavallottoen også var. Sammen med Giovanni Rossos vin var det de tre beste, med Cavallotto på topp (derfor får vinmakeren også pryde innlegget). Så kostet da den også omtrent det dobbelte (eller mer) av de to andre.

Nye tider, nye medier

And with a strong whiff of chlorine, baby. (Ikke et sitat fra klippet over, men det burde nok vært det.) (Dobbelklikk på filmen for å få fullt bilde)

Ikke gjør dette hjemme! Boblebad er fine greier. Château d'Yquem 1990 er kanskje enda bedre, men med en snittpris på 3.100 kroner for en helflaske ville jeg anbefalt noe mer nøytrale omgivelser enn et klorinfisert boblebad.

(Takk til Rune Rake og Gard Kverneland på Fjasboka for å ha gjort meg oppmerksom på dette klippet)

Oljefondets utfordring

Om fremtiden vet vi ingenting, men vi kan ikke la være å late som om vi gjør det. Kombinerer man dette med menneskets nærmest ubegrensede evne til selvbedrag, så har vi kommet et godt stykke på veien til å forstå handlingsregelen og den nye debatten rundt dette målet for avkastningen av Statens Pensjonsfond Utland (SPU) - i dagligtalen som oftest "oljefondet". (Illustrasjonen er valgt for å motvirke innleggets innebygde dysterhet - for utfordringene med "oljefondet" er svært fornemme utfordringer som få land har).

Som fiskal konservativ, ja nærmest brutalist, tok jeg for et år siden til orde for å operasjonalisere handlingsregelen på ny med en prosentsats på 3 og ikke 4 som er dagens norm. Det er tydeligvis tabu å foreslå noe annet siden det tok minutter fra Sentralbanksjef Olsen foreslo 3% i fjor, og til Statsminister Stoltenberg avviste dette blankt. Siden Norges Bank tok over forvaltningen i 1998 har realavkastningen vært 3,25% - godt under tallet "4" som har vært hugget i stein. I klartekst betyr dette at formuen bygges ned. Statsminsteren burde fortelle oss hvorfor han mener at tallet "4" er viktigere enn SPUs formål.

Etter lederen for SPU Yngve Slyngstads uttalelser under en høring på Stortinget tirsdag 30. april er kanskje også det tallet for høyt. Omtrent 40% skal være investert i obligasjoner, sier mandatet, og når de viktigste markedene her priser inn negativ rente på 1-2% sier det seg selv at Slyngstad har sitt på det tørre når han snakker om "utfordringer". Han tegner til og med et scenario der 1.200 milliarder kan fordufte på kort tid.

Jeg har for snart to år siden gjort meg kjetterske tanker om hvordan fondet bør investere. Kanskje det faktisk kan være sånn at noen investeringer på hjemmebane er tryggere og dessuten mer produktive for fremtidige generasjoner enn "sikre" statspapirer med negativ realavkastning?

Verden er et usikkert sted. Det er vel det vi kan fastslå sikkert. Derfor kan det være lurt å ta høyde for det.