søndag 21. august 2016
fredag 19. august 2016
Marcella (Netflix-serie)
Men den plagede og kanskje ikke heeelt normale kvinnelige detektiven (Forbrydelsen og Broen) har de ikke bare beholdt, men til og med gitt serien navn etter henne. Her er det ikke genseren som er varemerket, men anorakken. (se bildet)
Det skandinaviske forvaltes først og fremst av Hans Rosenfeldt, og hans bidrag er jo ikke helt ubetydelig. Han skapte suksessen Broen, og her har han skapt Marcella (som er en Netflix original). Men også norske Tobias Santelmann er med i en ikke helt ubetydelig rolle.
Serien går over åtte episoder. I starten er Marcella selv, spilt av Anna Friel, hjemmeværende. Men når hun blir konsultert om en seriemorder som synes å ha startet opp igjen etter et lengre opphold, blir hun dratt inn i sin tidligere rolle som etterforsker. Ekteskapet rakner selvsagt samtidig, og dette får også en nær forbindelse til etterforskningen.
Som de to nevnte seriene fra skandinavia er også denne rik på på spor, villspor, tråder og mennesker som er betydelig skumlere og farligere enn de synes å være på overflaten. Man skal holde oppmerksomheten noe nær toppen det meste av tiden for ikke å ramle av. Men det er to grunner til at dette ikke er noe problem.
For det første er den jo på Netflix, så det er bare å spille av fra et tidligere punkt dersom noe er uklart.
For det andre er dette så spennende at trangen til å sjekke mobilen, brygge seg en kopp te, eller se ut av vinduet rett og slett ikke når opp i bevisstheten.
Ulempen er at det blir så fristende å se bare en episode til når man først er i gang. Det kan bli en tung påfølgende dag på jobben.
Konklusjon? - Klar anbefaling.
onsdag 17. august 2016
Rosévin - del 2
Sigurd Wongraven selv (som delvis vokste opp i samme skolekrets som jeg) anbefaler å behandle denne vinen som en rødvin - med unntak av at den gjerne kan serveres noe kjøligere (12-14 grader). Gjerne i store burgunderglass. Dette er en av de etterhvert ganske mange rosévinene som har fulgt i fotsporene til Il Mimo - med 100% Nebbiolo. Dette er en meget spesiell vin som absolutt bør prøves. Den har et utrolig bitt. Bare 2500 flasker er laget. Dette er en BU-vin, men syv pol har tatt den inn.
Dyp farge på denne vinen fra Sicilia på 100% Nero d'Avola. Syrlig og helt grei vin med litt tanninsnert i ettersmaken. I dyreste laget etter min mening, men fem pol har likevel tatt inn denne BU-vinen.
En skikkelig seriøs rosé dette. Fyldig og frisk på 100% Pinot Noir (det er jo Sancerre). Også en BU-vin som seks pol har tatt inn. Tross prisen, så forsvarer denne vinen utlegget.
mandag 15. august 2016
Rosevin - del 1
Et av de beste kjøpene er selvsagt ikke å få på noen pol, men står i bestillingsutvalget (som de fleste vel har glemt?). Svært lys rosa, og det første inntrykket er vel påvirket av fargen - lett, frisk og balansert. Men med andre smak så blir det tydelig at det er god substans i denne vinen. Hadde den vært å få i hyllene på et pol nær meg hadde jeg kjøpt den. Men hvem gidder vel bestille en så rimelig vin?
Dette er en pærlende rosé. Den er svakt musserende, med andre ord. I munnen er den ganske så lik brus med rødfrukt. God fylde, friskhet og lengde. En utrolig lekker vin som finnes på de fleste større pol (kategori 5). Det står en stjerne i margen på mine notater fra i vår.
Dette er en kjent rosé for de fleste vininteresserte, og den har vært å få lenge. Jeg har smakt utgaver av denne som har vært lagret lenge - og det med utbytte. Lys oransje-rosa. Også denne årgangen framstår som en meget substansiell vin. I kategori 5, og dermed å få på mange pol.
lørdag 13. august 2016
A A Badenhorst fra Swartland, Sør-Afrika
Denne finnes på enda flere pol enn vinen under (kategori 2). Dette er en mørk, saftig og tannisk vin. Mørke og modne bær. Hovedinntrykket er skikkelig og solid.
Denne finnes på mange pol (kategori 4), og bra er det. Duft av stikkelsbær, og de fortsetter i munnen. Der er det også et lite preg av røyk og av gummi (reduksjon). En flott vin som jeg også har kjøpt inn og prøvd i heimen.
Toppcuvéen på den røde siden. Duft av plommer og rødfrukt, og merkbare tanniner. Jeg er ikke helt overbevist om at dette er et like godt kjøp som vinene over. Druene kommer fra flere vinmarker og fra naboer med gode druer. Blandingen er mest Shiraz med 75%, deretter Cinsault med 12%, og mindre mengder Tinta Barroca, Grenache og Mourvèdre.
torsdag 11. august 2016
Musserende
Smaker som en rød Moscato d'Asti. Duft av min mormors badesalt, godteri, og den er ganske søt i munnen. 100g/l med restsukker, og 5,5% alkohol. Men i munnen er den overraskende tannisk. Overraskende.
Denne katalonske sprudlende vinen vinen (Cava) har en ganske så vanlig drueblanding (Parellada 25%, Macabeo 25%, Xarel·lo 50%) og en uvanlig god pris. Boblene er små, og det første sniffet er meget lovende. Frukten er markjordbær, og i munnen er den søtlig men den har også et godt bitt. Absolutt verdt å prøve, og prisen gjør det ikke til noe stort risikoprosjekt heller.
Dette er en blanding av 83% Pinot Noir, 9% Pinot Meunier og de resterende 8% Chardonnay. Det er visst, om mine notater stemmer, 2009 som ligger til grunn for denne vinen. Duft av markjordbær, og et meget godt grep i munnen. Flott vin.
tirsdag 9. august 2016
søndag 7. august 2016
onsdag 3. august 2016
Brecession
Fallet i økonomisk aktivitet fra en måned til den neste er det største som er målt. Økonomene mener det er tydelige tegn på at man vil få negativ vekst, men likevel er det den langsiktige utviklingen som vil være mest betydningsfull. Usikkerheten utsetter investeringer, noe som i seg selv vil redusere økonomisk aktivitet.
Men det er i det minste selvvalgt. De som valgte å ignorere varslene om nedgang i økonomien kan få en brutal oppvåkning.
Fremtidens smaksnotater - del 9
Verdifellesskapet
Men dette overser noe grunnleggende, nemlig at vinbedømmelser
er mer enn beskrivelser. En enighet om fundamentale verdier er hva smaksnotater
er bygd på, og det kan synes å være en betydelig hindring for en teknologisk
generering av smaksnotater. En som skriver smaksnotater vet antakelig mye mer
enn han eller hun er klar over. Man må vite hva som gjør en vin av en bestemt
type god eller dårlig. Den gyldige bruken av estetiske begrep som “elegant”,
“kraftfull” og så videre har svært ulike gyldighetsbetingelser anvendt på
forskjellige viner, og på forskjellige stadier i modningen av disse vinene.
Slike bedømmelser vil være langt unna det algoritmer kan forventes å takle i
min levetid. Og selv om de kunne klare det – hvem kunne stå til rette for
bedømmelsen? Hvem ville forsvare den og peke på hva det var som lå til grunn
for en slik bedømmelse? Det å bedømme viner er noe langt mer enn å drysse ut
noen mer eller mindre velvalgte beskrivelser. I alle fall burde det være det. Og
det mest vesentlige med bedømmelser er å kunne begrunne dem, og å kunne få noen
som i utgangspunktet ikke deler dem eller forstår dem til å oppdage noe nytt.
Det er her fremtiden til smaksnotater ligger, mener
jeg. Ikke i å jakte videre på flere adjektiver eller blomstrende beskrivelser, men
i uttrykk som formidler innsikt, erfaring og det unike i ett menneskes omgang
med et kulturprodukt som har klart å røre dype strenger i sjelens instrument.
De som klarer å leve opp til et slikt ideal vil vise vei mot fremtidens
smaksnotater. Slike notater vil være personlige uten å være private, de vil
engasjere heller enn å dissekere, og de vil nå inn til andre mennesker heller
enn å vise seg selv fram. Høye idealer kanskje, men vi vil miste mye – kanskje
alt – om kommunikasjonen om vin fjerner seg enda mer fra det personlige
engasjementet.
mandag 1. august 2016
Brexit - et eksempel
En av de viktigste er hvilke investeringsbeslutninger multinasjonale selskaper tar, og ett slikt selskap er Ford Motor Company basert i Dearborn, Michigan, USA. Helt siden T-Fordens dager har de hatt produksjon i Storbritannia, og landet har vært selskapets beste marked lenge. Men nå kan det være slutt. I Bridgend, Wales, lager de bensinmotorer til det meste av den europeiske produksjonen, og i Dagenham, London, dieselmotorer. Men nå kan det bli slutt.
Det manglet ikke på advarsler, for Ford skrev et brev til alle sine 14.000 ansatte i Storbritannia og sa at en Brexit kunne bety slutten for produksjonen i Storbritannia. Selskapet kunne tape flere hundre millioner dollar i året som følge av et slikt resultat. Det hjalp ikke. Både i Bridgend og i Dagenham var det flertall for Brexit.
Det felles markedet uten toll er oljen i den europeiske økonomien. Ford, for å ta det eksemplet, produserer biler i Spania, Tyskland, Polen og Romania. Motorene kommer i all hovedsak fra Wales og England (samt Sverige og Romania). Girkassene fra Tyskland, Frankrike og Slovakia. Andre deler kommer fra andre produsenter. Dette er et eksempel på det integrerte produksjonssystemet som ligger til grunn for den effektive moderne økonomien. Økonomisk vekst er ikke noen naturkraft - den krever stadige endringer, og fra siste verdenskrig og til nå har de fleste vært til gunst for vekst og velstand.
At bilene blir dyrere i Storbritannia når pundet går ned er selvsagt, men her er vi inne på det som kan berge fabrikkene i Wales og London. Et stort selskap bør sikre seg mot valutasvigninger, og en måte å gjøre det på er å ha utgifter og inntekter i en valuta som omtrent jevner seg ut. Med Storbritannia som det største markedet for Ford Europa kan dette være viktig.
Men Ford, som alle andre, vil sitte rolig og ikke foreta seg noe før det er klart hva som blir avtalen mellom UK og EU. Det er farlig i seg selv, for uten investeringer går man raskt mot nedgangstider. Det skaper lett en selvforsterkende spiral. I feil retning.
søndag 31. juli 2016
Kjellerviner i juli
N.V. Egly-Ouriet Champagne Grand Cru Blanc de Noirs Les
Crayères (1996)
Dette er en Non-Vintage, men det er 1996 som ikke bare ligger til grunn for vinen, men som utgjør 100%. Fargen er det ytre laget på en løk, som igjen ikke er så langt fra gullet i en gullring. Årgangens syre kan man kjenne igjen, men det er et rikt materiale som balanserer denne. Vinen framstår som rik, frisk og harmonisk. Kompleks til tusen. En av de flotteste vinene jeg har tatt fram fra egen kjeller på svært lenge. Da jeg kjøpte denne betalte jeg 459 kroner, men i dag ligger vinen på det dobbelte. (bildet: Francis Egly-Ouriet)
Gjenkjøp? - Kassevis!
2001 Jadot Corton Pougets Grand Cru Heriters Jadot
OK. Denne har egentlig ikke vært i kjelleren. Den ble drukket opp noen få timer etter at den kom i hus. Den har alt en god burgunder skal ha. Mangelen på det krydrede preget fra Côte de Nuits plasserte den i den sørlige halvdelen av Côte d'Or, og årgangen slet mange med å plassere siden den ikke hadde noe som helst preg av å være sliten - noe 2001 har hatt en stund. Bærpreget, meget vel integrert fat, jordlig, frisk og lang i ettersmaken.
Gjenkjøp? - Absolutt.
2002 Lilbert-Fils Champagne Grand Cru Blanc de Blancs Brut
Cramant
Den første av mine flasker fra denne årgangen som har hatt noe fylde eller frukt. Når det er på plass, så blir denne en meget flott BdB som er preget av sitrus-syrlighet, autolyse og preg av sjø. Flott vin, men det ligger en liten bitterhet og lurer som fort tar over dersom frukten uteblir.
Gjenkjøp? - Under tvil (de andre to flaskene jeg har drukket)
lørdag 30. juli 2016
Fremtidens smaksnotater - del 8
Her er det åttende innlegget der innholdet kommer fra min artikkel i Vinforum i vår. Tidligere innlegg sto her følgende datoer i juli: 1., 5., 13., 17. 21, 24 og 28.. Illustrasjonen er fremdeles Ann C. Nobles patenterte Aroma Wheel.
Vurderinger
og tykke begrep
Smaksnotater er fulle av “tykke begrep” – ord som
tilsynelatende er beskrivende, men som likevel er verdiladede. Men det som er
attråverdig i en Auslese er ikke nødvendigvis like ønskelig i en Barolo – bare
for å nevne et ganske opplagt eksempel. Men hva gjør det at det ikke er noen
enkel og grei skillelinje mellom beskrivelse og vurdering? Det betyr, i det
minste, at beskrivelse og evaluering bygger på en delt oppfatning av hva som er
ønskelig og ikke i en vintype. Dette er en grei inngang, som det så fint heter,
til det at smaksnotater og deres eksplisitte eller implisitte evalueringer
bygger og vedlikeholder et fellesskap rundt en interesse.
Tilsynelatende er smaksnotater en oppsummering av
hvordan en vin smaker for en bestemt person på et bestemt tidspunkt. Men et av
mine innledende spørsmål var jo om vi klarer å dele noe med disse notatene. Det
var mye som tydet på at svaret var nei, men i disse studiene bygde man i
hovedsak på de beskrivende elementene i smaksnotatene. Det å dele, utfordre, og
viderebringe vurderinger av viner er noe annet, og det er framfor alt
fellesskapsbyggende.
Maskin
mot menneske
Men før vi helt forlater dette med smaksnotater som
beskrivelser, så bør vi kanskje tenke over hva vi ville tape dersom
teknologibaserte innretninger kunne gi oss nøyaktig beskjed om hvilke smaks- og
duftelementer en vin bar på. Jeg tror svaret er enkelt og skremmende: vi ville
tape det personlige. Det som gjorde smaksnotatet mitt. Eller ditt. Den nære
forbindelsen mellom det du skriver og deg selv ville bli borte, for det var
ingen der som sto for det som var skrevet. “Min dings er mer finstilt enn din
dings”, er ikke grunnlag for noen videre samtale eller noe fellesskap.
Dette synes noe paradoksalt, for den rådende
ideologi synes å være at det ideelle smaksnotatet er helt fritt for din
personlighet, og bare en presis gjengivelse av hvilke dufter og smaker vinen
gir opphav til. Men hva er realiteten? Som vi så tidligere er det lettere å se
hvem som har skrevet et notat enn å gjette seg fram til hvilken vin det
beskriver. Smaksnotatet er så absolutt et personlig uttrykk, enten man liker
det eller ikke.
Det er mange grunner til at det personlige ikke kan
presses vekk fra smaksnotatet. Ideelt sett skal notatet kommunisere med andre
gjennom et standardisert språk, og gjerne bruke Aromahjulet til Ann Noble og
kompani som basis. Men det uttrykker også noe om oss – ikke minst gjennom de
vurderingene som også ligger under beskrivelsene (de tykke begrepene omtalt
over). Men gjennom våre beskrivelser forteller vi også noe om oss selv. De
objekter vi velger ut som representative for de dufter og smaker vi mener å
finne i vinen kan ofte føres tilbake til vår mer eller mindre unike
erfaringsbakgrunn. Det blir ofte påpekt, av urbane typer, at mine referanser bærer
en tydelig arv fra min oppvekst på landsbygda. Det kan godt være noe i det, for
ofte er det bare disse objektene og fenomenene fjernt fra asfalt og betong som
klart kan brukes.
Det er åpenbart at også smaksnotater er et område
der man kan bedrive egenmarkering. Det er en av mange grunner til at idealet om
objektivitet står sterkt. Det samme gjelder selvsagt hvilke typer vin og
vinstiler man liker. Er man svært opptatt av vin, så er ens preferanser en kjær
del av personligheten, for det kan jo ikke være tilfeldig at man foretrekker en
type vin fremfor en annen som er like vel ansett?
En teknisk innretning som en WinemasterTM
kan ikke etterligne noe av dette fordi det er klart menneskelige trekk. Noen
vil kanskje se det som en stor fordel – det er i alle fall i den retningen den
rådende ideologi innen vinverdenen trekker. Den mest beundrede notatforfatteren
blir den som finner flest elementer i en vin, og kan beskrive disse så presist
og nøytralt som mulig. Men det er også denne ideologien som vil kunne flytte
“vinanmelder” mot toppen av listene som figurerer for tiden om “de mest utsatte
yrkene i den pågående teknologirevolusjonen”.
torsdag 28. juli 2016
Fremtidens smaksnotater - del 7
Her er det syvende innlegget der innholdet kommer fra min artikkel i Vinforum i vår. Tidligere innlegg sto her følgende datoer i juli: 1., 5., 13., 17. 21 og 24.. Illustrasjonen er fremdeles Ann C. Nobles patenterte Aroma Wheel.
Hva
vil vi med smaksnotater?
Men dette forutsetter at vi vet hva vi vil med
smaksnotater. I tilfellet vi nettopp har diskutert så er det vi ønsker oss en
stadig mer detaljert liste over elementer som kan sanses i en vin. Jo lengre jo
bedre. Vi kan endelig bli kvitt vinekspertene og deres snodige språkbruk,
kjepphester og tilfeldige hatobjekter. Denne muligheten, eller science-fiction
versjonen av fremtidens smaksnotater, tar en ganske utbredt forestilling om
smaksnotater til sin ytterlighet: lange remser med beskrivelser er det vi
ønsker og det smaksnotatene er til for. Men er det egentlig derfor vi leser
smaksnotater, eller skriver dem ned selv?
Saken er vel heller at smaksnotater fyller mange
oppgaver. En meget viktig grunn til at vi leser smaksnotater er for å få
relevant informasjon med sikte på å avgjøre hva man skal handle inn til
kjelleren. Det er i alle fall mye derfor jeg leser smaksnotater her i Vinforum og andre steder, og jeg går ut
fra at det er slik med de fleste. Men vi bør kanskje spørre oss om dette er
fornuftig på noe slags vis. Viner vi legger ned for å drikke om fem, ti eller tretti
år vil på drikketidspunktet helt sikkert smake ganske så forskjellig fra de
smakene som notatskriveren fikk ned på papiret. Det er jo derfor vi legger dem
i kjelleren heller enn å drikke dem i nær fremtid. Notatene er gjerne, i alle
fall for “de store” internasjonale stjernenes del, basert på prøver fra tønna –
lenge før flaskene vi kjøper har blitt tappet. Slik sett er faktisk poengene
vinene får kanskje nyttigere – i dem ligger i alle fall en spådom om vinens
forventede utvikling og kvaliteter sammenlignet med andre viner. Så smaksnotater
som veiledning for egne innkjøp til kjelleren har antakelig mindre nytte enn en
poengsum knyttet til vinens navn og årgang, med mindre notatet begrunner
forventningen om utvikling heller enn å analysere vinens elementer ned til
minste detalj.
Men vi leser gjerne smaksnotater for å utvide horisonten
også. Smaksnotater kan gi informasjon om vintyper og vinstiler jeg ikke
kjenner, eller kjenner dårlig. Hvis man ikke har tilgang til vinen eller andre
viner som ligner – eller de er for dyre – så kan det å lese smaksnotater gi en
idé om hvordan de smaker og dermed si oss om dette kan tenkes å være noe av
interesse. Men gitt det jeg har skrevet så langt, om hvor lite pålitelige
smaksnotater kan være, hvor fornuftig kan det være å bruke smaksnotater på
denne måten? Ikke helt håpløst, kanskje, siden man kan være på utkikk etter
termer som indikerer vinstiler man liker eller avskyr. Termer som “eleganse“ og
“harmoni", for eksempel, indikerer kvaliteter jeg setter særlig stor pris
på, mens jeg kanskje vil ligge godt unna viner som blir beskrevet ut fra
terminologi som legger vekt på eik, kraft og størrelse. Ut fra dette
perspektivet kan smaksnotater fylle en viktig oppgave, og kanskje gi deg noen
nyttige hint om hva det kan være verdt å undersøke nærmere. Her er det
vanskelig å se hvordan mer ekstensive utlegninger av elementer, som tekniske
innretninger kan gi, vil være en forbedring. Det er ikke detaljene, men heller stilen
eller karakteren til vinen som er av interesse innenfor et slikt prosjekt.
Man kan også skrive notater for å friske på
hukommelsen. Det kan være et forsøk på å huske vinen bedre, eller for å
registrere hvor vinen var i utviklingen akkurat da den ble smakt den gangen. Som
vi så tidligere er vi dårlige til å identifisere viner ut fra notater, så man
kan lure på om dette bare er en måte å lure seg selv på. Men denne
kommunikasjonen med seg selv over den tiden man deler med en vin man har lagt
ned i kjelleren er bygd på mye mer enn bare beskrivelser. Det er først og
fremst en vurdering som ligger til grunn her, og en slags meditasjon over et
langvarig forhold.
Med de mulighetene og fristelsene som programmer som
Cellartracker.com og sosiale medier av ymse slag har innebygd har det også
blitt svært lett å dele smaksnotater av denne typen med andre. For lett, kan
man kanskje mistenke.
Det jeg har skrevet så langt om ulike hensikter man
har eller kan ha med å skrive smaksnotater må også utvides med en annen hensikt
som ikke alltid er like bevisst. Smaksnotater er også en måte å forholde seg
til andre vinentusiaster. Her kan man tenke seg mange andre prosjekter som er
samlet under denne overskriften, for eksempel å imponere, overraske, innynde
seg, søke tilhørighet, eller å samle en liten skare av tilhengere. Men det å
forholde seg til andre vinentusiaster er trolig også et vesentlig element i
alle smaksnotater. Tross alt er de aller fleste notatene skrevet for å
kommunisere med andre, og når vi kommuniserer med andre, så er det gjerne
spørsmålet om vinen er god eller ikke som står i sentrum.
tirsdag 26. juli 2016
Salamon Skilleås
Salamon døde i 1942, så jeg fikk ikke sjansen til å møte han. Det lille jeg vet har jeg hørt fra min far, onkel Olai, eller andre i familien.
Han var sterkt religiøs, som sin mor, og ble valgt inn i det første meninghetsrådet som ble etablert i Overhalla. Han var også prestens hjelpesmann i kirken. Det siste var nok den viktigste grunnen til at vi på Skilleås fikk den første telefonen i Nordgårdan i Skage.
Farfar hadde humoristisk sans tross sin puritanisme. Far fortalte om en besøkende som hadde det med å blande sine kraftuttrykk. Han omtalte begravelsen til en fremstående person på følgende måte: "Ja gudfaen, det var ei høgtidsstund". Da lo også far, sa min far.
14. juli 1901 giftet han seg med Johanna Marie Hammer fra Høylandet (bare kallt Marie). De fikk seks barn, tre av hvert kjønn, og min far Svein Johan var den yngste, født dagen etter farens bursdag i 1915. I mars 1919 døde farmor av tuberkulose, og Salamon ble enkemann. Hans eldre ugifte søster (de var også seks søsken - tre av hver) Elen Sofie ble husholderske og en reservemor for min far og søskenene. Hun var like puritansk som sin bror, men ingen av barna til Salamon var, såvidt jeg vet, særlig religiøse av seg.
Både far og onkel Olai formidlet i mange sammenhenger at farfar var usedvanlig fysisk sterk, en egenskap de vel begge arvet.
Salamon hadde et usedvanlig godt lag med dyr, ble det sagt, og særlig med hester. Det førte han nok videre til både odelsgutten Olai og min far Svein. I tillegg til gården drev han også transport med hest, herunder transport til Meieriet i Namsos - men også mer langveis transport som til Namsskogan.
Fire av barna ble foreldre, og etterslekten til Salamon befinner seg i all hovedsak i Trøndelag, men også i Nordland, på Østlandet, Vestlandet (jeg og mine) og i Sverige.
søndag 24. juli 2016
Fremtidens smaksnotater - del 6
WinemasterTM
Det er derfor lagt fra sikkert at det er en farbar
vei mot bedre smaksnotater å forsøksvis etterligne ferdigheter i fjerne
kulturer. En annen mulighet er å bevege seg fra et folkelig språk i notatene og
over mot et mer vitenskaplig. Gitt at dette er mulig, vil si, for vi sanser
ikke viner molekyl for molekyl – vi sanser viner som en helhet. Vår nylige hang
til å analysere og dele opp en rekke duftelementer og andre inntrykk er, som vi
så innledningsvis, en ganske ny oppfinnelse. Men hvis dette var mulig, og vi
kunne utvikle en evne på linje med den Jahaiene har innenfor sin
hverdagskontekst, ville ikke det være noe i retning av det vi kunne forvente
fra et forbedret massespektrometer? Kunne vi ikke like gjerne få et
måleinstrument til å gjøre dette for oss? Hvorfor skulle vi ønske å bruke
feilbarlige, småbrisne, halvforkjølede, ukonsentrerte mennesker når et presist
instrument kunne gjøre det mye bedre og mer pålitelig?
Et svar kunne være at instrumentet var altfor
presist. Dette er den sammen innvendingen som den som gjelder for alle former
for “supersmakere”: hvorfor skulle normalt utrustede personer bry seg med
inntrykk og opplevelser som de aldri kunne få? Å høre om dufter, smaker og
nyanser man aldri vil kunne oppleve ville jo bare være til forargelse. I
tilfellet med et presist instrument, er jo saken heller at vi ikke er
instrumenter. Vi er mennesker, og vi sanser ikke “bit for bit” eller “molekyl
for molekyl”. Et slikt instrument ville vært lite relevant. Når vinkritikere
overdriver sine egenskaper som spesielt raffinerte smakere, så undergraver de
også sin egen relevans. All seriøs forskning som har vært gjort på dette, blant
annet ved universitetet i Dijon, tyder på at vineksperter ikke er spesialutstyrt
på det rent sansemessige området. Og bra er det! De er heller mer enn
alminnelig gode på hukommelse og vokabular. Det er heldigvis egenskaper som det
er mulig å tilegne seg, og dermed blir også relevansen av deres ekspertise
større.
Men tilbake til dette med et måleinstrument. Man
forestiller seg kanskje en bærbar ekspertdings som kunne gitt deg alt som var å
vite om hvordan en vin smaker. Når alt kommer til alt kan jo ikke Masters of
Wine som Arne Ronold være over alt der vi kunne trenge dem. Vi kan tenke oss
muligheten for at et slikt instrument kunne modifiseres til å etterligne spesifikke
personers egenskaper, for vi vet at det til dels er store forskjeller mellom
oss på hvor sensitive vi er for ulike smaks- og duftelementer. Noen er, for
eksempel, meget sensitive for “korkfeil” (2-4-6 Tricloroanisol) mens andre (ca.
20% av oss) ikke kan oppfatte Rotundone (som gir Syrah sin karakteristiske duft
av svart pepper).
Tanken kan være forlokkende. Men har vi egentlig
kommet noe lengre ved muligheten for å liste opp alle elementer i vinen, og
hvilke terskelverdier det er tale om? Vi vet jo fremdeles ikke noe om hvordan
vinen smaker. En bestemt andel av noe som smaker som rips, og en annen andel
som smaker som lær, og noe som svart pepper (som du ikke smaker i det hele
tatt). Er det noe å vite? Er en enda lengre remse med slike beskrivelser det
eneste vi mangler? Den brutale sannheten er jo at smaksnotatene ikke får oss
til å oppleve hvordan vinen smaker, og løsningen er neppe enda mer presise
måter å gni dette inn på. For å gå fra kjemiske elementer og til opplevelsene
hos et menneske er mer enn en teknisk utfordring. Det forutsetter svar på
spørsmål vi kanskje aldri oppdager at vi må stille en gang. Men det vi kan
vurdere er jo om en slik innretning, forutsatt at den faktisk kunne si oss
hvordan en vin ville smake, ville være et fremskritt.
torsdag 21. juli 2016
Fremtidens smaksnotater - del 5
Jahaiene
Kanskje norsk eller engelsk er feil språk rett og slett? I en artikkel i det anerkjente tidsskriftet Cognition[1] brukte forskerne en stamme fra regnskogene mellom Malaysia og Thailand som respondenter, og en samling studenter fra Texas, USA som kontrollgruppe. Bakgrunnen er det forholdet vi allerede har vært innom; at dufter er svært vanskelige å begrepsfeste. Men nesten alle slike studier har brukt vestlige respondenter, og bruken av Jahaiene (som denne stammen heter) var derfor noe nytt.
Som nevnt refererer vi gjerne til dufter og smaker
ved mer kjente objekter. Det finnes også et sett med dufter som man bruker i
slike sammenhenger, The Brief Small
Identification Test, og dette settet er vestlig i sin sammensetning. Det
skulle derfor være godt kjent for folkene fra Texas, og ganske ukjent for
stammen fra Asia, men det skulle man ikke tro ut fra resultatene. Jahai’ene
navnga og identifiserte dufter med samme konsistens og enkelhet som man ga navn
til farger. De amerikanske respondentene, derimot, var ikke på langt nær så
gode. Kanel kalte de «sweet, spicy,
beyberry, candy, Red Hot, smoky, edible, wine, potpourri» og så videre. Med
andre ord: de sliter like mye som oss andre når vi skal identifisere dufter i
vin. Men Jahai’ene hadde ingen problemer, og grunnen til det kan være at i
deres kultur blir visstnok både planter og dyr både beskrevet og behandlet i
relasjon til deres duftegenskaper.
En konklusjon på dette kunne være at vi bør være
forsiktige med å konkludere for mye ut fra oss selv når det gjelder evnen til å
snakke og skrive konsistent om dufter og smaker, og at det kanskje er
menneskelig mulig å gjøre det betydelig bedre i smaksnotater enn det vi klarer
nå.
Men vi kan jo ikke bare «flytte inn» i Jahai’enes
kultur, eller enkelt overta den plassen duft og smak har hos dem. På den annen
side kan heller ikke de bare flytte inn i vår kultur. Det vil være en
feilslutning å hevde at deres sikre og suverene beherskelse av duftelementer de
omgås jevnlig ville gjøre dem i bedre stand til å analysere en vin. Antakelig
hadde de, som formodentlig verken kjenner til vin eller hvordan vi smaker, vært
betydelig mer forvirret og hjelpeløse enn de som leser dette bladet.
[1] Majid, Asifa and Niclas
Burenhult (2014) ‘Odors Are Expressible in Language, As Long As You Speak The
Right Language’. Cognition (130): 266
– 270.
søndag 17. juli 2016
Fremtidens smaksnotater - del 4
Er
det noe botemiddel?
Men uansett alle de påviste svakhetene så er det
smaksnotater vi må bruke for å kommunisere opplevelser og vurderinger av viner.
Finnes det da noe botemiddel? Kan smaksnotatene bli bedre – og på hvilken måte
kan de ble bedre? Men for å vite det må vi vite hva problemene egentlig består
i. Er vokabularet vi bruker for å beskrive vinene for upresist, grunt eller
håpløst subjektivt? Kanskje er våre frukter, nøtter, våre mineraler og treverk,
håpløse redskaper i forsøket på å formidle vår opplevelse? Kanskje er det å
finne dagligdagse objekter som smaker eller lukter likt med vinen bare et
tidlig stadium i en utvikling som vil ta oss nærmere og nærmere det å navngi
molekylene som treffer våre sanser på en presis og vitenskapelig måte? Kanskje
kan vi en gang rett og slett klare oss uten upålitelige mennesker, og få oss
portable innretninger som «leser av» alle molekylene vi kan sanse? Ville ikke
det vært noe?
Før vi begir oss inn i teknikkens verden får vi se
nærmere på en ganske opplagt måte å reformere og forbedre smaksnotater. Det er
å trene opp folk på samme måte som deltakere i sensoriske panel blir trent –
altså helt vitenskapelig. Deltakere i smakspanel er mer presise enn oss vanlige
dødelige, de bruker vanligvis folk som har bedre naturlige forutsetninger enn
en gjennomsnittlig vinsmaker (de aller fleste er kvinner), og det er en hard,
lang og solid drilling som ligger i bunnen for denne opplæringen.
Det er gode praktiske grunner til at en slik
opplæring av alle som skriver smaksnotater er umulig. Men det er jo også verdt
å huske på at de aller fleste som leser dette har gjennomgått en eller annen
form for trening i å skrive smaksnotater. Man har vært på vinkurs, eller man
har smakt sammen med andre – eller i alle fall sett og lært av andre som skriver
og publiserer smaksnotater. Likevel er det altså lite å hente i smaksnotater
hvis hensikten er å formidle en opplevelse så godt at andre kan bruke den til
noe annet enn ren underholdning.
Så sitter vi der da, med frukter, steiner og annet
rart, som liksom skal begrunne at nakkehårene reiste seg da smaksorganene kom i
kontakt med vinen. Kan vi gjøre noe annet? Selv trente deltakere i
vitenskaplige smakspaneler bruker kjente objekter for å vise til dufter og
smaker – som jordbær, lær og plommer – heller enn de molekylene som gir disse
duftene og smakene. Men kanskje er det et skifte på gang, for stadig flere som
skriver smaksnotater refererer til noen av de mer kjente molekylene med de mer
vitenskaplige betegnelsene. Et eksempel er korksmak som av stadig flere nå
benevnes som TCA, eller til og med 2-4-6 TCA. Dette er kanskje en naturlig
utvikling gitt at vi nå vet mer om vinens kjemiske beskaffenhet enn før. Men blir
notatene nødvendigvis bedre, mer presise eller mer pålitelige?
onsdag 13. juli 2016
Fremtidens smaksnotater - del 3
Er
det egentlig noen problemer med smaksnotater?
Men vi kan lure på om det egentlig er noen problemer
med smaksnotater, for over alt får vi beskjed om at vi må lese på notatene og
ikke stirre oss blinde på poengene vinene får. Det står en slik advarsel på
framsiden av The Wine Advocate – men
burde det heller stått en advarsel mot å tro at beskrivelsene av vinene er noe
å stole på? Vi vet at smaksnotatet er en dårlig erstatning for erfaringen – men
vet vi virkelig hvor dårlig? Da jeg for noen år siden skrev her om smaksnotater
første gang gikk jeg gjennom noen egne eksempler på hvor vanskelig det var å
identifisere viner ut fra et smaksnotat. Dette var ikke – eller ikke bare –
resultatet av stigende alder og surhet hos skribenten, for kontrollerte forsøk
viser det samme. Adrianne Lehrers oppsummering av forsøkene[1] er
at vanlige mennesker ikke klarer å identifisere viner ut fra smaksnotater, men
trøsten er at eksperter gjør det litt bedre – på viner som de kjenner meget godt.
Det som virkelig vekker oppsikt er at ingen er bedre til å identifisere viner
ut fra egne notater enn fra notatene til andre. Og hvor mye verdt er egentlig
et smaksnotat som liksom-opplevelse dersom man ikke en gang klarer å
identifisere en vin ut fra notatet?
Og fjerner du vinens navn fra notatene er det også
lettere å se hvem som har skrevet notatene enn å skjønne hvilken type vin som
er beskrevet. Dette prøvde jeg ut for noen år siden på et da meget aktivt
diskusjonsforum. Jeg gjorde det ikke vanskelig, heller lett, men uten vinens
navn var alle helt hjelpeløse med hensyn til å gjette hvor vinen var fra. Men
flere påpekte, uten at det ble spurt om dette, hvem som hadde skrevet notatene.
Tar vi to notater fra ulike kritikere er det også
ganske umulig å vite om de skriver om samme vin eller om to forskjellige viner.
Klarest ser vi dette i magasinet The
World of Fine Wine der noen av smakingene foregår på den måten at tre meget
kvalifiserte personer smaker de samme vinene halvblindt, og skriver sine egne
notater uten å konferere med de andre. Disse notatene trykkes også, og det er
meget interessant lesning. Alle kan sjekke dette selv, men min konklusjon at
disse meget erfarne og høykompetente smakerne (svært mange er Master of Wine) skriver
notater det er vanskelig å tro beskriver de samme vinene.
Greit nok, kan man si, men hva har det med meg å
gjøre? Svaret er at smaksnotatet neppe sier deg hvordan vinen vil smake for
deg. Og det er jo hele hensikten med de detaljerte smaksnotatene. Tilsynelatende,
i alle fall. Kan noe gjøres? Skal vi håpe på at smaksnotater en gang i
fremtiden blir presise formidlere av hvordan viner smaker, slik at vi ikke
lenger trenger upålitelige kritikere? Skal vi ønske at det personlige elementet
blir borte – eller er det mer en skrekkvisjon enn et fremtidshåp?
Vinentusiaster har lenge konsumert smaksnotater i et
enormt omfang, og etter at Internett ble interaktivt publiserer entusiaster –
inklusive undertegnede – også notater i stort omfang. Det har vært diskutert
hvilke notatskribenter man kan stole på i denne kakofonien, men ut fra det vi
har sett til nå kan man lure på om vi kan stole på noen i det hele tatt, og om
det eventuelt finnes et håp om at smaksnotatene en gang faktisk kan bli presise
og pålitelige.
fredag 8. juli 2016
Abonner på:
Innlegg (Atom)
