Pinot Noir

Jeg hadde en smaking for studenter 11. mars, og i den forbindelse kom disse vinene på bordet. De hadde druetypen til felles.

De to første ble servert sammen, og på basis av en "bestilling" jeg gjorde til en medarbeider på en vinmonopolbutikk i Bergen. Vis meg to like og populære viner der den ene er dårlig og den andre er svært god. Denne medarbeideren tok meg med til de to første vinene. Dessverre var "den gode" en del dyrere enn "den dårlige," men prisen er nok ikke den viktigste grunnen her. Den første vinen selges på så godt som alle polene, og er en veritabel bestselger. Den andre er å få på større pol i de større byene (kategori 6).

Bread and Butter Pinot Noir 2022 kr 249

Lysest av disse to første. Myk duft av vanilje, jordbær og godis. Ikke så lite karamell heller. I munnen er den også myk, og karamellpreget er litt dominerende over frukten. Men det mest påtagelige elementet er ganske toasty eik. Jeg ser ikke bort fra at det ikke skyldes fatbruk. 

Joseph Faiveley Bourgogne Pinot Noir 2023 kr 335

Litt tilbakeholdende duft med mest bringebær. Frisk, fokusert og med godt grep og god lengde. Klar både på farge og i smaksbildet. En tydelig kontrast til vinen over, og en avstemning blant studentene viste at den vant en tydelig seier. 

De to neste vinene har importøren felles, og det at prisen er god i dagens marked for burgundere. Faiveley er en kjent størrelse i denne sammenhengen, og en av mine favorittprodusenter. Den andre er et nytt og meget hyggelig bekjentskap. Studentene fikk disse to "attpå" siden jeg ville smake dem med andre tilstede. 

Faiveley Marsannay Es Chezots 2022 kr 545

Lysest av disse to. Dufter mest jordbær, god friskhet og fokus, men den er ikke så ekspressiv i siste del av smaksbildet. Utmerker seg med friskhet og et klart smaksbilde. 

Camus-BruchonSavigny-les-Beaune 1er Cru Les Lavieres 2022 kr 585

Mørkere enn vinen over, og med dypere og mykere duft. I munnen er den også klart mer fruktig, men også kjølig og fokusert. Intens, og med finslige tanniner. Svært god lengde. Virkelig en superb vin til denne prisen. Interessant produsent. 

Skjønner vi oss egentlig på USA?

Spørsmålet er det verdt å stille etter at USA har gått fra å være vår fremste militære allierte, og til å bli en fiende på så mange vis - møt den brutale amerikaneren. Jeg har i et par tiår benyttet meg av frasen "USA er ikke et annet land men en annen planet," og sjelden har den vist seg mer dekkende enn de siste månedene. Selv om amerikanerne var rare på så mange vis, var det inntil nylig utenkelig at de skulle stoppe helt militærhjelp til en invadert alliert eller å bevisst innføre politikk som ville få aksjemarkedene til å stupe og økonomien til å krympe. Eller å overta et naboland og alliert. Men så skjedde det. (Bildet: Screenshot fra Financial Times.)

I etterkrigstiden, med Pax Americana, Marshallhjelpen, og en sterk og tykk strøm med amerikansk kultur i alle medier og kanaler, har vi i Europa antakelig utviklet en noe overdreven forestilling om likheter mellom oss og dem. Men utviklingen har også drevet oss fra hverandre, for USAs høyreside lå ikke alltid der de ligger nå - se bildet over - like ved Tyrkia og Russland. For 20 år siden var den amerikanske høyresiden ikke særlig forskjellig fra den europeiske. Nå, derimot, er det tydelige forskjeller. De er tydelig mer konservative og mindre interessert i samarbeid, og hvorfor denne utviklingen har kommet krever mer enn et kort blogginnlegg - men den skjøt særlig fart etter 9/11 og stabiliserte seg etter 2007 omtrent. 

De mest høyreorienterte med makt i Vest-Europa, som Meloni i Italia, oppdager nå at de har mindre felles med Trumps USA enn de trodde. For min del trodde jeg at Trumps andre periode kom til å bli ille, og betydelig verre enn den første, men jeg må innrømme at jeg har blitt skremt. 

Men også den amerikanske venstresidens rabiate identitetspolitikk er et utslag av amerikansk hyperindividualisme - ikke bare høyresidens ubegripelige tillit til bråkjekke forretningsmenn. Forsøkene på å importere denne bevegelsens idealer til en europeisk virkelighet har vært ganske pussige. 

Når vi ser grafene i Financial Times kan vi kanskje få justert våre politiske kompass en del, og vi kan innse at det som har kommet og vil komme fra Trumps administrasjon har dype røtter i velgerne bak dette regimet og at det ikke er avhengig av personen Trump. Verdensbilde, mål, strategier og verdier på den amerikanske høyresiden er fra en annen planet. 

Vi er på overtid når det gjelder å ta inn over oss hvor forskjellige vi er.