Kjellerviner i april - del II

2011 Wagner-Stempel Siefersheimer Heerkretz Riesling Großes Gewächs

En Riesling på den strenge siden, og helt uten petroleum. Duften er ganske gul, og går mot aprikos og mango over en streng linje av lime og steinmineraler. Rimelig streng også i munnen, og med en rettlinjet og fokusert ettersmak. (Bildet: Siefersheimer Heerkretz)

Jeg smakte denne nå for å se om jeg skulle kjøpe 2019 på spesialslippet 19. april, men det ble ikke til at jeg la inn noen ordre på den. Kanskje 2018, som fortsatt står i listene til en rimeligere penge, er et varmere år som gir litt mer kjøtt på beinet. Likevel: 

Gjenkjøp?* - Ja. 

2013 Domaine Marc Morey & Fils Puligny-Montrachet 1er Cru Les Referts

Fortsatt ganske lys på fargen, med et tydelig grønnskjær. Dufter initialt mest flint og hasselnøtt over tydelig sitrus. Med tiden kommer det mer hvite blomster. Den er tydelig på den friske siden heller enn den fete, men balansen er fin. Passet godt til hummersuppe. Jeg betalte 650 kr i 2016, men nå koster 2018 årgangen godt over tusenlappen. Det er jeg ikke så sikker på at jeg vil betale. 

Gjenkjøp?* - Ja. 

2010 Jacques-Frédéric Mugnier Nuits St. Georges 1er Cru Clos de la Maréchale

Fin og klar på farge, uten noen påfallende bruning eller noe. På duft er det frukt og eleganse, i den grad at publikum gikk i retning Chambolle-Musigny. Men læreboka må skrives om. Det er kirsebær her, i en kjølig og mineralsk stil, og vinen ligger tydelig på den friske siden uten det voldsomme trykket i frukten utover i smakskurven. God vin, og klart moden. I 2013 betalte jeg 430 kr for denne, men nå er prisen på 2017 årgangen over 1.100 kroner! Det hadde jeg definitivt ikke betalt. 

Denne vinmarken er stor, og et monopol, og ligger så langt sør det er mulig å komme i NSG. Helt på grensen til Combanchien. 

Gjenkjøp?* - Ja. 

2010 Château La Tour de By (Medoc)

Mørk, dufter mest solbær og litt grafitt. Ikke all verden til fylde, trøkk og substans, men fin hverdagsbordeaux til kjøttretter. Den kunne også ha stått seg bedre med noe mer syre.

Gjenkjøp?* - Tja. 

«Gjenkjøp» er en måte å vurdere en lagringsvin, og ikke en intensjon om å løpe ut for å finne vinen igjen og kjøpe den. Spørsmålet som besvares er i langversjon dette: Hadde jeg kjøpt vinen der og da til den prisen jeg betalte dersom jeg den gang visste det jeg vet nå – nemlig hvordan vinen ville smake når den var ferdig lagret.

Jeg har adoptert dette kriteriet fra Bill Nansons Big Red Diary blog om burgundere, og mener det er mye bedre enn ulike poengskalaer som er svært utsatt for både inflasjon og krymping. 

 

Pandemien og studentene

Pandemien har vært en påkjenning for de fleste av oss, men selvsagt i ulik grad. De som har mistet noen nærstående, jobben, livsverket og så videre har hatt det verst. Men mange av oss synes også ekstra synd på studentene som har fått en betydningsfull livsfase forstyrret. Denne undersøkelsen viser dystre tall om tingenes tilstand. 

Det å sitte på en hybel i en fremmed by og stirre på en skjerm er ille nok, men kontrasten med hvordan livet skulle ha fortonet seg er desto verre: Man skulle vært ute og møtt nye mennesker, fått nye venner, kjærester, dyrket nye og spennende interesser og så videre. Det å bli student er normalt sett en mulighet til å oppfinne seg selv på ny, og svært mange som har vært studenter ser tilbake på en tid som var avgjørende for hvem man har blitt. Nå er dette satt på vent. De som begynte i vårsemesteret 2020 har allerede gått glipp av halvannet år av studietiden sin - sosialt sett.

For faglig er ikke alt bare mørkt. Våre studenter, på filosofi i Bergen, har aldri vært så produktive! Som mange andre fag som ikke er profesjonsstudier, sliter vi vanligvis med å gjøre våre studenter til heltidsstudenter. Mens det er 60 studiepoeng i et normert studium per år, har våre studenter "produsert" noe i overkant av 40. Men det er et normalår. I 2020 var tallet 65 studiepoeng! 

Man kan tenke seg at uten det sosiale livet blir det all work and no play. Typen arbeid har antakelig også noe å si, for med barer, restauranter og mye annet som er gøy stengt ned, er det dårligere med deltidsjobber for studenter. 

Når livet blir spolert av en pandemi, kan en like gjerne studere. 

Kjellerviner i april - del I

Til månedens kjellerviner hører også to tidligere innlegg med kjellerviner i påsken, som du kan lese her og her. (Bildet over tok jeg)

2010 Georg Mosbacher Forster Pechstein Riesling Großes Gewächs

Nesten gifteringgyllen, dufter gult - med aprikos, mango og litt honning over den obligatoriske sitrusen. Mer opulent på duft enn de fleste Mosbacherene jeg har hatt. I munnen er den også mer fruktig enn de fleste, men det er jo en ganske stram standard å sette. Fungerte i alle fall fabelaktig til en laksetartar. Svært godt kjøp med 288 kroner i 2012. 

Gjenkjøp?* - Ja. 

2010 Domaine Matrot Volnay 1er Cru Santenots

Matrot er jo mest kjent for sine hvite viner, der det meste kommer fra hjemkommunen Meursault. (Bildet: Thierry Matrot i kjelleren sin i 2011, mitt foto.) Tross navnet kommer jo også denne fra Meursault. Flott duft av jord, lær og bringebær. Modne hagebringebær slår skikkelig inn i slutten av smakskurven. Elegant, harmonisk og fin vin. Skulle man dra fram noe å kritisere, så var det kanskje at den var i overkant snill, i betydningen smooth. Mer bitt hadde nok kledd vinen litt bedre, men det er kritikk på et høyt nivå. Dette er virkelig glede på glass. Jeg ga 460 kroner i 2016, og men nå må man ut med en drøy hundrelapp mer for utgaver fra 2015 og 2016. Det tror jeg sikkert de er verdt.

Gjenkjøp?* - Ja. 

2018 Faiveley Marsannay

Solid frukt og fin spenst i denne vinen. Sammenlignet med produsentens viner fra Mercurey er denne vinen fastere og mer elegant. Ikke helt på nivå med 2017, men heller ikke så langt unna. Det er noe mindre presisjon i frukten, men det er kritikk på et høyt nivå. 

Jeg smakte også 2019 av Mercurey og Mercurey "Framboisière" nylig (se tirsdag 20. april). De manglet den strukturen og nerven Marsannay har, selv om det er læskende og gode viner. 

Gjenkjøp?* - Absolutt. 

N.V. Bollinger Champagne

Det er en nesten glemt praksis for meg: Kjøpe NV champagner og lagre dem noen år. Denne var kjøpt i mai 2019, så det ble ikke så mange år på langs. Det er ikke så godt å merke noen utvikling all den tid man ikke også har drukket den fersk. Den ble drukket ute på terrassen, og fremsto som en jevnt god champagne litt på den syrlige siden. Jeg skal ikke unnslå at jeg hadde håpet på en noe mer rund og kremet utgave, men det kan godt være at det var mangelen på mat som gjorde den mer som en Lanson enn som en Bollinger - etter mitt minne, i alle fall.

Gjenkjøp?* - Neppe. 

«Gjenkjøp» er en måte å vurdere en lagringsvin, og ikke en intensjon om å løpe ut for å finne vinen igjen og kjøpe den. Spørsmålet som besvares er i langversjon dette: Hadde jeg kjøpt vinen der og da til den prisen jeg betalte dersom jeg den gang visste det jeg vet nå – nemlig hvordan vinen ville smake når den var ferdig lagret.

Jeg har adoptert dette kriteriet fra Bill Nansons Big Red Diary blog om burgundere, og mener det er mye bedre enn ulike poengskalaer som er svært utsatt for både inflasjon og krymping. 

Daniel Silva - A Death in Vienna (krim)

Daniel Silva var utenriksjournalist med Midt-Østen som spesiale før han slo seg på å skrive spenningsromaner. Dette er den fjerde i serien med Gabriel Allon, en Mossad-agent som også restaurerer kunstverk. Den første omtalte jeg her. 

Denne boka utgjør sammen med de to foregående et slags oppgjør med manglende oppgjør om Holocaust i Europa. The English Assassin lar sveitsiske banker lide for sine synder under andre verdenskrig, og i The Confessor er det den katolske kirken som får det glatte lag. Det er fiksjon, men nært nok den ubehagelige historien til at nevnte organisasjoner neppe kan ha likt det de leste. Her er det Østerrike som kommer i fokus når et arkiv i sentrum av Wien blir sprengt. 

Arkivet, som har et svært så nøytralt navn, driver og sporer opp nazister med krigsforbrytelser på samvittigheten. Grunnen til sprengningen er at de har kommet tett på aktuelle politiske krefter i Østerrike. Dessverre for disse kreftene er lederen for senteret, som kjemper for livet på sykehus, en venn av Allon. Mer enn dette tror jeg ikke jeg skal røpe av handlingen. 

På sett og vis er kanskje dette den minst spennende av de tre bøkene, men den er mer enn spennende nok. Etter fire bøker er det mye som tyder på at jeg kommer til å lese alle sammen, og med stor interesse. Handling, karakterer, de historiske forbindelsene og fortellerkunsten. Alt er elementer av høyeste kvalitet og som holdes sammen av en forfatter som virkelig kan sine saker.

Konklusjon: Klar anbefaling. 

Fotballens fremtid

Nå har planene om en fotballens superliga i Europa blitt skutt ned i filler, men problemene den skulle løse har ikke gått sin vei.

Fortsatt har toppklubbene tapt vanvittig mye penger på pandemien, og fortsatt sliter fotballen som tilskuersport med å få de yngre til å se på. Det siste er i grunnen det mest alvorlige, selv om man kan late som om det ikke skjer eller håpe det skal snu i enda noen år. 

Modellen superligaen skulle etterligne ligger i hvordan basketball og amerikansk fotball spilles og markedføres i USA. Fra eiernes synspunkt ville dette være toppen: Populært hos seere og tilskuere, og stabile inntekter for eierne. Det er ingen tegn til at publikum svikter disse idrettene. 

Men å se på en fotballkamp, med - let's face it - svært varierende kvalitet, i 90 minutter? Det er det stadig færre yngre som gidder. Og jeg forstår dem. Jeg tror ikke jeg har sett en hel fotballkamp fra noen liga på flere tiår. Min fotballinteresse kommer og går hvert andre år, når det er VM eller EM. Da øker den såpass at jeg gjerne ser de avgjørende rundene, kanskje fra kvartfinaler og innover, eller kanskje heller semifinalene og finalen. 

I aldersgruppen 16-24 er det stadig større andeler som slettes ikke er interessert i fotball. Hele 40% av guttene. Selv klubbene skjønner at noe må endre seg, og kampenes lengde synes å være et sted å begynne. Det spilles mange kjedelige kamper med laber kvalitet - hvem gidder å se på det om man ikke allerede er emosjonelt investert? I våre dager er det mye annet som lokker oppmerksomheten, særlig for de yngre. 

Superligaen skulle ikke bare spille kortere kamper, men også begrense spillernes lønninger skriver The Times. Europeiske klubber betaler gjerne 70-80% av sine inntekter i lønninger, mens Superligaen skulle sette en grense på 55%. Det er ikke nødvendigvis bedre at pengene går i eiernes lommer, men ligaen skulle også dele overskuddet med andre klubber og ligaer. En tredobling fra dagens nivå til 400 millioner Euro. 

Når støvet etter superligaen har lagt seg, står fotballens utfordringer igjen. Jeg forstår raseriet mot klubber som trekker stigen opp etter seg og sveiser kjellerlemmen igjen, men den sporten vi vokste opp med - tippekamper og plingfester og alt - er ikke tilpasset den nye tid. Før eller siden må fotballen finne sitt nye publikum. 

Faiveley Mercurey 2019

2019 Faiveley Mercurey Vielles Vignes

Denne vinen er først og fremst drikkevennlig. Det er ingenting som stikker seg ut. Fruktig, lekker og sommerlig. Prisen på 270 er svært hyggelig i dagens marked for burgundere. Men: Jeg har smakt bedre årganger av denne. Jeg tror faktisk begge de to siste årgangene var bedre enn 2019. Den mangler substans og struktur, og særlig 2017-årgangen hadde et tydeligere smaksbilde med en klarhet i frukten som 2019 mangler. 

2019 Faiveley Mercurey "La Framboisière"

Dette er en vin "alle" skal ha når den slippes hvert år, og det er lett å forstå hvorfor. Den viser hvert år fram flott Pinot-frukt med en viss klasse til en ikke altfor avskrekkende pris. Selv har jeg kjøpt den hvert år de siste årene sammen med vinen over. Som oftest har jeg lurt på om påslaget var verdt det, for VV-utgaven har vært såpass god, men dette året har denne vinen et godt overtak. Det har nok mest med vinen over å gjøre. Her har vi i tillegg et mye tydeligere aromabilde, der bringebærene (og det er ikke bare navnet som lurer meg!) er tydelige. Det er også mer dybde i frukten og lengde i ettersmaken. 

Dette var de to første flaskene jeg prøvde, så jeg får komme tilbake til saken dersom det viser seg å være et lite representativt inntrykk jeg fikk fra disse to flaskene. 

Begge vinene er selvsagt ettertrykkelig utsolgt. 

Flott Nord-Rhône til grei pris

Colombier Crozes Hermitage 2019 kr. 270

Mørk, men med et lite fiolett skjær som sladrer om ungdom. Duften går i retning svart pepper, gasbind og mørke bær. I munnen er den saftig men fast, og har en solid fruktkjerne som holder stilen langt ut i ettersmaken. Tanninene merkes, men de er finslige og støtter godt opp under jobben med å følge ymse kjøttretter dit de skal. 

Vinen ble smakt i forbindelse med en online smaking i Vitis Bergensis som jeg arrangerte 21. mars. Jeg drakk den til middagen som ble ferdig like før vi gikk på luften, og smakte litt videre utover i smakingen. Resten ble stående til helgen etter, og den omtrent halve flasken sto seg meget godt også ved neste møte. 

Folk på smakingen hadde også smakt 2018-årgangen, og den var på ingen måte like vellykket. Der var alkoholen sjenerende. Det var en varm vekstsesong, og mange produsenter slet med å holde alkoholen under kontroll. Her er det ingen problemer, tross et høyt tall på flasken (14,2%). Vinen er å få på nesten alle pol (kategori 3).

For omtrent tyve år siden kjøpte jeg Crozes Hermitage ganske fast hvert år, men da var det Graillot som ble innkjøpt. Det var strålende viner som var ganske ekstreme som unge, men som med to-fire år i kjelleren ble ypperlige harmoniske viner. Særlig var det 1998-årgangen som imponerte meg, husker jeg. Men nå er Graillot ca. 60 kroner dyrere enn Colombier og mye vanskeligere å få tak i. 

Anbefales!

Produttori Barbaresco Riserva Montefico

Produttori del Barbaresco Barbaresco Riserva Montefico 2001

Dufter surere enn begge Rabajá-vinene fra disse årgangene smakt i samme flight. I munnen er den mest medisinal, i munnen omtrent hva man kan vente, men ettersmaken er påfallende kort. Ikke en særlig vellykket vin. Mitt relativt nylige notat på 2004-årgangen er heller ikke åpenbart positivt. 

Produttori del Barbaresco Barbaresco Riserva Montefico 1999

Her er det tydelig mer bruning, selv om aldersforskjellen ikke er så stor. Duften er også søtere og dypere enn i vinen over. Her er det både lær og buljong (in a good way!), og noe tobakk. Fra siste del av smakskurven og ut blir den ganske så røff. En klart bedre vin enn 2001-utgaven. 

Hva nå med vaksineringen?

Det er kanskje litt tidlig å slå det fast, men det ser dårlig ut for både Astra-Zeneca vaksinen og Janssen vaksinen (Johnson & Johnson). Disse sjeldne og kontraintuitive blodproppene som synes å være knyttet til vaksinene gir helsemyndigheter fra USA til Norge hodebry. 

Det kontraintuitive ligger i at ofrene har færre blodplater enn normalt, og at blodplater ellers er det som lager blodpropper. Sjeldenheten er åpenbar. Ut fra gitte doser ser jeg tall som tyder på at en er 99,996% sikker på IKKE å få noen slike bivirkninger. De fleste tar fly tross at risikoen faktisk er noe høyere. Professor David Spiegelhalter ved Cambridge University har beregnet risikoen til noe over 0,001%, noe som tilsvarer sjansen for å gjette de fem siste sifrene i noens telefonnummer. Det tilsvarer også sjansen for at en ung kvinne som tar P-pillen får blodpropp - i løpet av en uke. En uke!

For unge, som sjelden får alvorlig Covid-sykdom, kan det synes unødvendig å ta denne risikoen selv om den er liten. Men det tar ikke med i betraktningen farene som ligger i lang Covid, faren for blodpropp med Covid, og den betydelige fordelen med at vaksinerte i vesentlig mindre grad sprer viruset videre. 

Men risiko har også med følelser å gjøre, ikke kalkulasjon. Eller aller mest med følelser å gjøre, for de aller fleste av oss er elendige til å vurdere risiko statistisk. Det er følelsene som forteller oss om noe er farlig eller ikke, og fornuften får liten plass inntil eventuelt den generelle stemningen endrer seg. (Tenk bare røykelovens innvirkning på antallet røykere.) 

Derfor er risikoen for at mange - altfor mange - vil vegre seg for å ta vaksinen dersom Astra-Zeneca og Janssen kommer inn i vaksineprogrammet. Det er også en trussel mot vaksineprogrammet. 

Ofte er det fornuftig å legge til grunn at det er følelser og ikke fornuft som styrer handlinger. 

Essaywriting

 

Philosophy to the people? 

Dette semesteret har jeg laget over 20 forskjellige videoer for kun ett kurs, og mye annet kursmateriale også. Hjemmekontoret er ikke bare kontor, gjesterom og roterom men også et studio. 

Her har vi et lite eksempel på min produksjon. Noen korte og grunnleggende råd om å skrive oppgaver innen dette emnet. Dersom noen skulle finne på å spille av denne videoen så kan de med fordel skifte bildet fra mitt oppsyn og over på presentasjonen ved å trykke på pilene i bildet. Full skjerm får man ved å trykke på pilene utenom bildet, nede til høyre. 

Institusjonell rasisme?

Ideologien om institusjonell rasisme har fått seg et skudd for baugen. Den kom fra den eneste legitime parten i diskusjonen, nemlig fakta. Institusjonell rasisme er også kjent som systemisk rasisme, og et av de klareste og mest kjente eksemplene er apartheid i Sør-Afrika. 

Etter Black Lives Matter i fjor ble det nedsatt en kommisjon i Storbritannia for å undersøke forekomsten av institusjonell rasisme. Den skulle baseres på fakta og ikke på synsing eller anekdoter, og ble ledet av Tony Sewell. Rapporten er vel verdt å lese. Den viser at forhold som geografi, familieforhold, sosio-økonomisk bakgrunn, kultur og religion hadde mer betydning for "livssjanser" enn etnisk bakgrunn/"rase."*

Rapporten går eksplisitt mot forestillingen om at rasisme forklarer alle, eller de fleste, forskjeller i livssjanser og levekår. Selv om rapporten ikke sier det slik, sitter man igjen med oppfatningen av at fortellingen om systematisk og institusjonell rasisme er grunnet i intellektuell latskap og manglende evne til å skille årsaker fra virkninger. Så lenge man sitter med feil bilde av virkeligheten er man også ute av stand til å finne målrettede tiltak for å gjøre livet bedre for de man hevder å representere. 

Rapporten sier ikke at rasisme ikke finnes, eller at rasismen ikke forverrer etniske minoriteters liv, men at fortellingen om institusjonell rasisme dekker over virkelige årsaker til forskjeller og forvrenger virkeligheten på en måte som på ingen måte gagner etniske minoriteter. At rasisme finnes er åpenbart, at den gjør mye skade er også åpenbart, men (og dette er mest min konklusjon) den intellektuelle latskapen som ligger i den enkle bruken av "institusjonell rasisme" dekker over de egentlige årsakene og dermed også mulighetene til å gjøre livet bedre for folk. Å bruke merkelappen "institusjonell rasisme" gir utløp for moralsk forargelse samtidig som den gir brukeren et klapp på skulderen. Det er mye mer attraktivt enn å gå inn i hvordan ting egentlig henger sammen, som ofte har med sosial klasse og familieforhold å gjøre. 

Rapporten kritiserer også den utbredte bruken av akronymet "BAME" (Black, Asian and Minority Ethnic), for det dekker over enorme forskjeller mellom ulike etniske grupper. For eksempel, selv mellom svarte fra karibien og fra Afrika er det store forskjeller. Svarte fra Afrika gjør det bedre på skolen enn hvite, mens det motsatte er tilfelle for de fra de karibiske øyer til tross for helt lignende levekår, rasisme og nabolag. Forskjellen ligger i optimisme/pessimisme, mener rapporten. 

Med unntak av svarte fra de karibiske øyer, gjør alle etniske grupper det bedre i utdanningssystemet enn hvite fra England. Tygg litt på den! Sewell sier de ble overrasket over hvor fastlåste levekårene til grupper av hvite var. Klasse trumfer "rase,"* med andre ord, og en høyere andel fra etniske minoriteter tar høyere utdanning enn gruppen hvite fra England. Det er verdt å studere dette nøye, for det bryter med hva de fleste går rundt og tror. 

The report says: "Diversity training and policies that treat people differently according to ethnicity does not work." And it recommends policies such as name-blind applications and mentoring rather than quotas.

Men: Mye av det vi har trodd stemmer også. Etniske minoriteter tjener i snitt 2,3% mindre enn tilsvarende hvite. Den forskjellen har krympet betraktelig over et par-tre tiår, men den finnes. Og ledigheten er høyere for unge fra kinesiske og indiske familier til tross for bedre skoleresultater og positive stereotyper. 

Rapporten kommer med en serie anbefalinger (ss. 12-13 for en oppsummering), og dette er det som trengs. Med det mener jeg ikke at alle og bare disse er det som trengs, men at en må finne løsninger og søke fremgang i stedet for å slenge som seg med fasjonable uttrykk som dekker over heller enn åpenbarer virkeligheten. Mange synes besatt av å beskylde alle og enhver for rasisme heller enn å gjøre verden til et litt bedre sted, og at dårlige livsvilkår har med klasse å gjøre heller enn rase synes å være vanskelig å takle for våre dagers venstreside. Rapporten har da også blitt møtt med forargelse fra svært mange som har en egeninteresse i å videreføre "institusjonell rasisme ideologien." Som Brendan O'Neill skriver i Spiked-online:  

‘Institutional racism’ is in many ways the founding myth of the new elites. It is the source of their moral authority. In depicting Britain as a racist country, they can position themselves as the wise, enlightened ones who must rescue and re-educate us all. Once, the elites viewed us as an underclass in need of moral correction; now they view us as a racist throng requiring unconscious bias training. No wonder they’re so angry today: this review has weakened the already weak foundations of their elitist claims to moral and social authority over the masses. The Emperor of Identitarianism now stands naked before us. And you know what to do: laugh

*Jeg skriver "rase" i anførselstegn siden det ikke finnes menneskelige raser. Det er et avskyelig begrep som særlig amerikanere, som har det som obligatorisk kategori i sin folketelling, synes å være besatt av å holde på. 

Kjellerviner i påsken - del II

Rattis vineri i La Morra

2013 Damien Laureau Savennières Les Genêts

Den siste og klart beste flasken av fire. Gyllen som en giftering, sånn omtrent. Det er mulig denne flasken var litt lysere enn den forrige i 2020. Duft av bakt lime, honning og litt mango. Stram og elegant i munnen. Lineær, sømløs og harmonisk. Virkelig en sjeldent flott hvitvin uten store fakter. Jeg tror mange ville gått til Chablis på denne om den ble servert blind, men det er sjelden viner fra Chablis er så fri for ulike fakter og elementer som stikker seg ut på dette alderstrinnet. Mange ville også vært dominert av sitrondrops. 

Jeg betalte 300 kroner flasken for denne i 2016, men nå koster de 480. Det er en oppgang på 60%. 

Gjenkjøp? - Oh yes! 

2008 Château Cantenac Brown (Margaux)

Svært mørk og ugjennomsiktlig. Duften er fast med få klare elementer, men i munnen blir solbær og blyantspiss mer tydelige. Først og fremst er det den solide og faste fruktigheten som kjennetegner denne vinen, og som gjør den så egnet til maten. Stekt and og røstede poteter med solbærsaus er som skapt for denne vinen, eller omvendt. Toppkarakter til sommelieren (meg)! Som standalone wine er det ikke sikkert denne ville forsvart prisen på 432 kroner, men som matvin var den svært egnet. 

Gjenkjøp? - Antakelig. 

2004 Renato Ratti Barolo Rocche

Svært mørk til Nebbiolo og Barolo å være. Duften er etter læreboka, med høstløv, ørlite tjære og lær. Det er et lite preg av syrlige røde bær også. I munnen er det først og fremst den fine balansen mellom en solid fruktkjerne, syren og tanninene som imponerer. God lengde er det også. Prisen har gått opp til 670 kroner, men dette er en av få 2016 Barolo som fortsatt er å få. De er ikke så fasjonable som enkelte andre produsenter. 

Ratti har rykte på seg for å være modernist, bruke små eikefat (i alle fall i 2004), men det har ikke vært noen åpenbar ulempe. Av de 2004'erne fra Piemonte jeg har drukket fra egen kjeller, har Rattis viner vært betydelig mer pålitelige enn Barbaresco fra Produttori samt alle fra Barolo, og dessuten svært matvennlige. Det er fruktkjernen som utmerker disse vinene, og all den tid jeg først og fremst drikker vin til mat spiller dette en betydelig rolle. 

Gjenkjøp? - Absolutt!

50 år som bonus (til nå)

For 50 år siden var jeg ekstemt syk. Det var visst såpass nære på at jeg kan feire en slags femtiårsdag. Passende nok var det i påsken, for jeg sto opp igjen (før jeg sank sammen). 

Hva husker jeg?

Fra første persons synsvinkel, en gutt på knappe ni år, var det skremmende men neppe så skremmende som for foreldre på femti og femtiseks. Jeg forsto ikke at jeg var fryktelig syk. Det er en serie med episoder som sitter i minnet, og kronologien må jeg tilføre i etterkant med hjelp av hva andre har fortalt.

Sammen med mor og far var jeg på service'n på Hunn. Far kjøpte sikkert bensin, og jeg fikk en Freia helnøttsjokolade. Da vi kom hjem ble jeg raskt syk med feber og greier. Jeg kastet opp. Det tok flere tiår før jeg igjen klarte tanken på å spise en helnøttsjokolade.

Jeg husker flere episoder fra sengeleiet hjemme. Det var skremmende. Jeg ble liggende i dobbeltsengen til mine foreldre. De turte nok ikke å la meg ligge alene om natten. 

I ettertid har jeg forstått at jeg hadde feberkramper. Jeg klarte ikke å la være å bite tennene knallhardt sammen, og ble øm i kjevemusklene. Jeg fikk lagt bomull mellom tennene i over og underkjeven så jeg ikke skulle bite dem i stykker. Det kom i bølger. Jeg fikk krampeanfall og klarte ikke å kontrollere kroppen. Jeg var stiv og ristet, det må ha sett fryktelig ut. Det var skikkelig skummelt å oppleve at kroppen lever sitt eget liv, og det har sittet i meg lenge. 

Flere ganger klarte jeg ikke å styre øynene, og de forsvant opp så jeg ikke så noe. Jeg var helt hjelpeløs, og skjønte ikke hva som skjedde. Jeg husker mor trakk seg gråtende ut av rommet, og at jeg ønsket at jeg hadde klart å be henne bli men kjevene satt sammen i krampe. 

Jeg opplevde også å se en sirkel bevege seg perfekt rundt en annen. Det var så nydelig, rolig og symmetrisk. Hvitt og grått mot en svakt rødlig bakgrunn. Jeg prøvde begeistret å forklare dette til mor, men hun så bare veldig bekymret ut. Det må ha vært en feberfantasi, men jeg tror Platon ville ha tatt det som en bekreftelse på sine antagelser. 

Legen kom. Det var en turnuskandidat. Han het Berle og kom fra Bergen, men han hadde studert i Tyskland. Han kjørte en gullfarget Opel GT. Han gikk igjen etter noen råd til mor. Kort tid etter kom han tilbake og kjente på nakken min. Ba meg bøye hodet og si om det var vondt. Så gikk han ned trappa og jeg hørte han snakket i telefonen.

En stund etter ble jeg hentet av ambulanse og kjørt til Namdal Sykehus. Det var en skranglete blå Ford Taunus 17M stasjonsvogn. Mor sa det ikke var farlig å komme på sykehuset, og at det skulle være stor og fin ambulanse med sykepleier og greier. Snakk om skuffelse. De bar meg ned på båre fra loftet. Jeg ville gjerne gå, men de lo bare og strammet meg fast med reimer. 

På sykehuset ble jeg lagt på isolat. De hadde selvsagt ikke noe dedikert isolat, så jeg ble liggende på et lite bad. De første par døgnene hadde jeg en sykepleier hos meg hele tiden mens jeg svevde inn og ut av febertåken. På det badet var det Lano såpe som det luktet av i det lille trange rommet, og til dags dato kan jeg ikke utstå Lano såpe. 

Omsider kom jeg på et eget rom i en dus blåfarge. Da fikk jeg også besøk, og mor og far kom. Jeg ble fryktelig skuffet da det gikk opp for meg at mor ikke skulle være hos meg hele tiden. 

Den neste episoden jeg kan huske, er da legen kom på visitt og sa at i dag skulle jeg få opp av sengen. Da hadde jeg nok ligget i sengen noe sånt som to-tre uker. Jeg ble så glad at jeg kastet dynen til side og svingte bena fra sengen og ned på gulvet. Og seg sammen som en sekk. Med hjelp klarte jeg å begynne å gå igjen ganske snart, men sjokket over å sige sammen satt i meg ganske lenge. 

Om det var før eller etter dette husker jeg ikke, men jeg ble også sendt for å ta ryggmargprøve. De sa det kom til å bli vondt, men det var ikke så vondt. Det var vel det eneste positive med oppholdet på sykehuset slik jeg husker det. 

En stund etterpå, og jeg lurer på om det ikke var en gang etter det også, var jeg på sykehuset igjen for å kontrollere at den elektriske aktiviteten under topplokket var i orden. Det var vanskelig å få klisset som diodene ble festet med ut av håret. 

Hva har andre sagt om disse ukene?

Mor fortalte at jeg på det meste hadde 41,7 i feber og at hun holdt på å besvime da hun så termometeret. Hun kviet seg for å ta temperaturen min etter dette. Turnuskandidaten var veldig i tvil da han var innom den andre gangen, og han snudde rett nede i Skilleåslia og kom tilbake og kjente på nakken min igjen. Det var da han gikk ned og ringte etter ambulanse for å få meg innlagt så snart som mulig. 

Far var på en av sine vanlige salgsturer i Ytre Namdal. Om det var mor eller lensmannen som ringte er jeg ikke sikker på, men far fikk beskjed ved ferjeleiet på Øttersøya om at sønnen var dødssyk. Han sa han aldri hadde kjørt så fort før eller siden. 

Min bror forteller at mor var ekstremt engstelig da dette skjedde, og at hun etter denne runden ble mye mer engstelig for meg, min helse og det meste som hadde med meg og en hvilken som helst tenkelig fare å gjøre. Det var hun ikke før dette skjedde. 

Jeg husker jeg var hos legen på slutten av syttitallet og ville vite hvordan det var stelt med meg den gangen - hva journalene sa, heller enn det minnet til de involverte hadde gjort det til. Legen forsvant, og dukket opp med journalen - eller en samling med lysebrune kartotekkort. Han leste, og jeg spurte: hvor nær var jeg? Han holdt opp tommel og pekefinger, og jeg kunne ikke se noe mellomrom fra der jeg satt. Men jeg satt der, og sitter her fortsatt, så litt mellomrom må det ha vært. 

Mortaliteten for viral og bakteriell hjernehinnebetennelse er ulik. Den bakterielle er definitivt mest dødelig, men det var trolig en viral versjon jeg fikk som er lite dødelig. Men med så mange andre sykdommer er det ikke nødvendigvis selve sykdommen som er farligst men andre tilstander den frembringer. I mitt tilfelle var det vel en feber som stygt nærmet seg den dødelige grensen på 42 som var mest truende, men det skumleste var krampene. 

Det er først etter at jeg selv fikk barn at jeg har forstått hva mine foreldre gikk gjennom de dagene jeg var på det sykeste. Når det går bra er jo alle ting vel, men det kunne visst også gått helt annerledes den gangen. 

Jeg har på sett og vis fått femti år i bonus - og håper jeg får (nesten?) like mange til! 

Kjellerviner i påsken - del I

2013 Jadot Côte de Nuits Villages "Le Vaucrain"

Noe bruning i fargen, men slettes ikke mye. Dufter først Nuits-krydder (mest Allehånde), jord og modne bringebær. I munnen er det mye syre, og den virker tynn og gammel - typisk "tørket ut." Men mye kan skyldes temperaturen. Den ble tatt rett fra vinskapet på ca. 14 grader. Ganske riktig. Jo mer temperatur den får, jo mer fylde og frukt er det. Når den vel og vakkert har fått omtrent romtemperatur, så får den ikke bare grei fylde, men også et preg av lysere og friskere frukt. Her er bringebærene nå mer fremtredende, og det har i tillegg kommet et tydelig lag av granatepler. Den blir riktig lekker, rett og slett, men forblir på den skrinne siden. 

Den burde vært drukket for flere år siden, men ble nok liggende fordi lappen sa "Vaucrain" noe jeg assosierte med Nuits-Saint-Georges 1er cru marken Vaucrains. Denne vinmarken ligger i "mellomlandsbyen" Comblanchien, rett sør for området til AOC Nuits-Saint-Georges, rett sør for landsbyen Premeaux der flere vinmakere med etternavnet Rion holder til. "Le Vaucrain" ligger like sør og opp bakken fra 1er Cru Clos de la Maréchale (Nuits-Saint-Georges) som er J.F. Mugniers monopol. Landsbyen Comblanchien er mest kjent for marmorbruddene. 

Gjenkjøp? - Ja. 

2014 François Chidaine Vouvray Clos Baudoin

Fargen har fått en del dybde, så det er tydelig før nærkontakt at dette er en vin med modning. Duft av modne stikkelsbær, sitrus, honning og litt dyrepels. I munnen er den frisk, men den har også fylde uten fedme. God, men ikke overveldende, lengde. Flott vin som var godt likt rundt bordet. 

Men som før med Chidaine: Denne flaska veier 1650 gram. Det betyr at glasset veier mye mer enn vinen, noe som er klimafiendtlig i høyeste grad. Kjøpt for 380 kroner i på slipp i november 2020. 

Gjenkjøp? - Ja. 

Ch. des Estanilles Faugères Clos du Fou 2015 kr. 301

Da jeg fikk smake hjortesteiken endret jeg vinvalget umiddelbart. Med fløtebasert saus, potetmos og grønne bønner trengte vi mer fruktighet og trøkk i vinen enn den modne bordeauxen eller den modne C9dP'en kunne by på. Mer ungdommelig kraft, rett og slett. Her er det 95% Syrah, og den kommer fra et område like i nærheten av der vi bruker å feriere. Det blir produsert bare ca. 2.500 flasker av denne vinen i året. (Faugères, landsbyen, på bildet.)

Mørkerød. Dufter mørke bær og lær, men det har også kommet til noen lysere toner siden sist jeg smakte den. Flott fylde og fruktig trøkk i munnen, med fine og effektive tanniner i slutten av smakskurven. Det er et lite blaff med alkohol på starten av ettersmaken, men den skjemmer ikke vinen nevneverdig. Likevel er det det eneste som kunne tippet terningen fra seks til fem. Dessverre er det bare kunder i Sandes og på Hamar som får tak i denne vinen. Kommer jeg forbi en av de stedene i sommer så skal jeg stikke innom polet - selv om jeg har flere flasker igjen. En kan godt ha en kasse av denne liggende. 

Gjenkjøp? - En kasse. 

Nedgravde hemmeligheter 4 (NRKtv.no)

Dette er kanskje min favorittserie. Det er, i alle fall tilsynelatende, en krimserie av cold case typen. Men sjelden kommer vi nærmere forbryterne enn i denne serien, og man får også sympati for dem. Ikke sjelden er det karakterbrister og/eller omstendigheter utenfor menneskelig kontroll som tipper dem over kanten. 

Det betyr ikke at spenningen er noe mindre gjennom denne fjerde serien. Det er grundig etterforskning av høyst realistisk type etter at en manns torso blir funnet i en fryser på et gjenvinningsanlegg. 

Skuespillerne er av ypperligste klasse. Virkelig utsøkt utført kunstnerisk arbeid hele veien. 

Det er virkelig ikke noe å sette fingeren på, annet enn at det kommer til en konklusjon og dermed slutt. Heldigvis har jeg lest at serien er fornyet for en femte sesong.  

Konklusjon - Klar befaling!