SN: Rosé i Grieghallen

Dette er første innlegg av flere fra Vinmonopolets smaking i Grieghallen 28. april. Jeg er inspirert av været, og starter med rosévinene - den kanskje mest "årstidssensitive" vintypen av alle. Den typen vinjournalistikk som på død og liv skal kjøre aktuelle viner (viner til lam, champagne til nyttår, osv.) avskyr jeg - men ingen regel uten unntak. Rosé drikker jeg sjelden utenom vår- og sommersesongen.

Cirò Rosato 2010 (Librandi) kr. 128 (BU)
Hvis man vil drikke bringebærdrops er dette måten å gjøre det på. Ganske fast i finish, det skal den ha, men ellers er det lite godt å si om denne. 100 % Gaglioppo.

Cerasuolo Montepulciano d'Abruzzo 2010 (Zaccagnini) kr. 134,50 (BU)

100% Montepulciano d`abruzzo. Her har det skjedd ting med vinmakingen. Den var kjedelig tidligere, men importøren til Norge - der de selger det meste av denne - fikk de til å lage og lagre vinen på 500 liters fat som var brukt til rødvin. Resultatet er en mer harmonisk og integrert vin.

Rosa di Azul y Garanza 2010 (Bodegas Azul y Garanza) kr. 139,90 (BU og store pol 7. mai)
Litt røff struktur på denne - mer en mat-rosé. Røde bær, litt anis, fin vin.

Schilcher Hochgrail 2010 (Weinbau Oswald) kr 146,90 (BU)
Schilcher, rosé laget på Blauer Wildbacher, er en favoritt for meg. Kommer utelukkende fra vinmarken Hochgrail som er en skikkelig solfanger. Druens syrestruktur sammen med moden frukt fra denne vinmarken blir en god kombinasjon. Rett og slett nydelig. Denne gangen fikk jeg ikke smakt min favoritt, Langmanns Schilcher Klassik, men det blir det vel en råd med senere. Den bruker å være svært bra til prisen.

Il Mimo 2010 (Antichi Vigneti di Cantalupo) kr. 148 (BU - men blir tatt inn av mange utsalg)
Denne vinen har vært inne i alle årganger siden 1998, og har vært en del av mitt vår-rituale. Med et par unntak har den vært ypperlig - ja, den innledet på mange vis revolusjonen i roséviner. Denne årgangen kommer også i fin klassisk stil. Røde bær, javisst - men ikke kjemisk og dropslignende som Cirò Rosato. Som alltid en fortryllende farge, og den har en fin og fast ettersmak. 100% Nebbiolo. Kommer først 7. mai.

Rosa del Rosa 2010 (Proprietà Sperino) kr. 149,90 (BU 7. mai)
I tillegg til 85% Nebbiolo har denne også 10% Croatina og 5% Vespolina. Den ligner mye på Il Mimo, men er et ørlite hakk over synes jeg. Den er litt mer lineær i smakskurven, og sitter lengre i munnen. Kommer fra Lessona, som er litt vestenfor mer kjente Gattinara, begge nord i Piemonte.

Rosa di Fonterenza 2010 (Campi di Fonterenza) kr. 179,90 (BU)
Det gode først: lys antikkrosa, intens og sitter godt i munnen. Flott stuktur. Det negative: den er reduktiv. Lukter klart og tydelig av kål, fjert og gummi. Ikke videre attraktivt. Dessuten er den dyr til rosé å være.

Selv om denne hadde vært helt uten reduktive aromaer ville den slitt på markedet. Det er ganske sikkert mulig å lage seriøs og interessant rosévin, men forestillingene og vanene våre når det gjelder rosévin tilsier en mer moderat prising. Det er derfor Langmanns Schilcher har figurert på mine innkjøp de siste årene.

Elatis Langhe Rosato 2010 (Burlotto) kr. 179,90 (BU 7. mai)
Men kanskje det blir en endring? Dette er kanskje det beste jeg har smakt av rosévin noen gang. Produsenten Burlotto holder til i Verduno i Barolo, og hans Barolo er som oftest ganske frisk i stilen. Denne vinen er elegant, har nydelig frukt og fremviser harmoni og eleganse i en sømløs stil. Rett og slett en ypperlig vin som viser seg å være rosé. BRAVO!

Anbefaling: The History Boys

Jeg har bestemt meg for å føre "Ukens anbefaling" over som et vanlig innlegg når det kommer ny anbefaling, slik taper jeg ikke informasjonen som lå der - og jeg kan unngå å komme igjen med en anbefaling uten å ha husket at den allerede har vært anbefalt.

Denne ble lagt ut for mer enn en uke siden, men livet består av mer enn bloggen og noen ganger må det ta presedens.

The History Boys - DVD

Denne filmen startet som et teaterstykke av den geniale Alan Bennett (som selv studerte historie ved Oxford), og man skal ikke forvente de store cinematiske grepene her. Det er skuespillet, dialogen og karakterene som gjør dette umulig å slå av. Handlingen finner sted i 1983, og soundtracket er preget av musikken jeg var opptatt av på den tiden. En gruppe gutter ved en Latinskole for gutter i Sheffield gjør det mer enn alminnelig bra, og blir plukket ut til å bli "dyrket fram" for å skaffe seg plasser ved Oxford eller Cambridge. Forholdet mellom lærer og elev, elevene mellom, og ikke minst betydningen av lærdom og livskraft, er sentrale tema. Det er også eros, og som ventet er i et stykke av Bennett (og uunngåelig i et stykke der alle med ett unntak er menn) er det homoseksualitet som står i sentrum. Er lærdom et instrument til å skaffe seg prestisje, eller et mål i seg selv? Kan det man lærer på en skole omforme personligheten og retningen i livet? Til dryge tredve kroner er dette ikke bare flott underholdning, men også tankevekkende så det holder. Et stykke som har resonans i livene til de fleste av oss.

Namsos 1940 på film

Her er film jeg ikke tidligere har sett fra Namsos 20. april 1940, da byen ble bombet på Hitlers 51. bursdag. Dobbeltklikk på bildet, og REDUSER LYDEN - for dette er svært høy lyd.

Jeg har tidligere skrevet om mitt hjemsted, Skilleås, og at det ble bombet i samme slengen, i innlegget "Slagmark Skilleås".



Her er den andre delen, som dessverre inneholder en del løgn (at de kom tilbake til England uten tap), men også levende bilder av Carton de Wiart:

SN: Vinkveld i april

Her følger noen viner som ble smakt i mitt hjem for ikke så lenge siden. Jeg var vert, noterte ikke, og notatenes presisjonsnivå blir deretter. Mine viner får den vanlige vurderingen av om jeg ville kjøpt dem hvis jeg hadde visst at de kom til å smake som de gjorde ved innkjøpstidspunktet. Siden to av hans viner er nevnt nedenfor får Helmut Dönnhoff pryde innlegget.

Agrapart Grand Cru Blanc de Blancs 1996
Denne champagnen gjorde det godt da vi smakte 1996-årgangen for et par år siden i Vitis Bergensis, og den strålte også denne kvelden. Flott struktur, som kjennetegner årgangen, og frukt preget av tørkede aprikoser.

Gjenkjøp? Helt klart!

Philipponnat Réserve 2002
Denne var absolutt underveldende da den kom i glasset. Den fortonte seg ikke en gang som en etterlingning av ekte vare: bare blass og lapp. Sammenligningen med forrige vin var uansett lite flatterende. Men så skjedde det noe: syrligheten dukket opp, frukt og mineraler like etterpå. Potensialet er helt klart der, men jeg ville drøyet det med denne.

Sancerre Les Monts Damnés 1993 (Francis Cotat)
Rett og slett nydelig vin. Ikke så lett å plassere til å begynne med, men etter hvert ble et preg av modne solbær blandet med noe mer eksotisk klart, og da gikk tankene til senthøstet Sauvignon Blanc.

Riesling Smaragd Achleiten 2009 (Prager)
Mineralsk og flott. Litt gule frukter - men mer minealsk enn sørlige tyske områder, så det ble etter hvert greiere å plassere denne. Dette er gullstandarden. På BU til fattige 320 kroner. Det står pt. 2008 i listen, men det er 2009 som gjelder.

Scharzhof Riesling 1999 (Egon Müller)
Skiferpreget Riesling med restsødme - tankene gikk fort til MSR, og det var altså Saar. Imponerende med en så flott vin på så lavt nivå fra et dårlig år.

Domaine de Chevalier 1995 (Pessac-Leognan)
Flott, moden Bordeaux. Grafitt og solbær - ikke vanskelig å finne den dominante druen her.

Gjenkjøp? - Ja.

Chateau Ferriere 1995 (Margaux)
Denne ble tatt for å være eldre, til tross for mørk farge uten merkbar bruning. Mer bass-toner her, og ingen fioler som man kunne vente gitt læreboken. Jeg lurte litt på om den var korket da jeg åpnet den, men slo det fra meg. Men jo lengre den sto i glasset jo sterkere ble mistanken. Noe muggent i ettersmaken.

Gjenkjøp? - Nei.

Chambolle-Musingy 1er Cru Amoreuses 2001 (Mugnier)
Enda bedre, kanskje, en min egen flaske som ble smakt i julen. Helt fabelaktig, silkemyk og forførende. Men man skal ha en god del erfaring for å sette pris på dette. Ingen man kunne dratt inn fra gaten ville ha blitt spesielt imponert, tror jeg.

Acerone 1999 (Rosso di Toscana)
Mørk og ikke så lite rustikk Sangiovese. Det må vel være lov å antyde at dette var den svakeste av et sterkt felt av viner denne kvelden.

Oberhäuser Brücke Riesling Auslese 2001 (Dönnhoff)
Denne ble nok ofret for tidlig, til tross for at det er en halvflaske. Kanskje kveldens mest lovende vin, men den var et stykke fra drikkevinduet. Shame on me!

Gjenkjøp? - Ja.

Jeg hekter på et notat på en vin som ikke ble smakt den kvelden, men nå senere.

Dellchen Riesling GG 2005 (Dönnhoff)
Denne vinen har jeg smakt noen ganger, og den har aldri vært bedre enn dette. Mineralsk til tusen, blomster og et snev av gul frukt. Ytterst delikat, og har ikke den barberbladsyren som tyske Riesling ofte har. Deilig vin.

Gjenkjøp? Ja!

Vive la France!

En diskusjonstråd på Mark Squires diskusjonsforum inne på Robert Parkers nettsted inspirerte meg til å besvare spørsmålet som var stilt: What is the composition of your cellar by country? Dette ble resultatet som jeg postet:

France - 67%

Germany-14%
Italy -12%
Austria - 6%
Spain - 1%

Det som overrasket meg var at andelen fra Tyskland var så høy - og høyere enn Italia. At det aller meste kom fra Frankrike hadde jeg vel forstått for lengst.

Sørstatene - igjen

Få erfaringer har så stor kraft som ydmykelse - enten det gjelder på det personlige eller på det nasjonale plan. Serberne feirer sitt nederlag på Kosovo Polje i 1389, og har mer enn seks hundre år senere satt seg ut av den Europeiske hovedstrømmen. Tyskland ble ydmyket i oppgjøret etter første verdenskrig, og dette var en kraft som bygget opp om nazistene og førte dem fram til makten et drøyt tiår senere. Men man kan lære av historien: oppgjøret etter andre verdenskrig i Europa, Marshallplanen og EU er bevis på det.

I år er det 150 år siden den amerikanske borgerkrigen startet, og her ble sørstatene banket og ydmyket. Krigen var usedvanlig blodig, med 620.000 omkomne - en tredjedel som følge av krigshandlinger, og to tredjedeler som følge av epidemier. Det har satt sine spor, ikke minst i sør der mange ennå ser på Yankee'ene som fiender. Mine egne opplevelser i sørstatene har jeg omtalt tidligere, sammen med en liten bokanmeldelse, og basert på disse blir jeg ikke særlig overrasket over å lese at 38% av folk i sørstatene fremdeles sympatiserer med konføderasjonen. På mine besøk i Tennessee og Georgia opplevde jeg sterk southern pride fra folk som verken var rasister eller typiske rednecks. Det som satt i, syntes jeg å merke, var et trass. "Vi er også verdt noe som folk, vi har en identitet, og seierherrene fra borgerkrigen har tråkket på den og gjort den mindreverdig". Dette er min oppsummering basert på inntrykk og samtaler, og ikke noe genuint sitat.

Det er ikke uten betydning at dette var hvite sørstatsfolk, men både dannede og utdannede, og til dels verdensborgere. I stand til å se både seg selv og sin del av verden utenfra, og også det helt vesentlige perspektivet at slaveriet var en ganske vesentlig del av krigsgrunnlaget. Det er også interessant at det ikke var noen forskjell mellom Tea Party tilhengere og resten på spørsmålet om de støttet konføderasjonen.

Dette med å støtte den tapende part i en usedvanlig blodig borgerkrig som var over for 146 år siden er ganske uforståelig. Men sørstatene har vært en bakevje i USA helt til de siste par-tre tiårene, og fordommene i resten av USA og dermed resten av verden har ikke fulgt med på den utviklingen som har skjedd i store deler av sørstatene. Som jeg skrev i mitt første innlegg om sørstatene er "søringene" stolte, og de dyrker heltene fra borgerkrigen som de tapte. De sørger ikke på noe vis over at slaveriet ble opphevet. Heltene ser du under på monumentet inngravert i Stone Mountain, Georgia. Der har jeg vært flere ganger. De er Robert E. Lee, Stonewall Jackson og Jefferson Davis:

Klassiker!

Ingen kommentar. Bare dobbeltklikk:

Den konservative arv? - Politikk og personlighet del XIV

Hva styrer det politiske grunnsyn - arv eller miljø? Det er et av spørsmålene som har opptatt meg i min gjennomgang av min politiske utvikling. Serien har nådd fjorten innlegg, og noen avstikkere. Sist forsøkte jeg å si noe om det syn på mennesket og samfunnet som ligger til grunn for meg, og satte det mer eller mindre ut på anbud siden den britiske filosofen John Gray artikulerte det så bra.

I mine forsøk på egenanalyse har jeg vel kommet til at både min forsiktige og moderate personlighet OG den tid og de mennesker jeg har møtt har formet mitt politiske grunnsyn. Ingen overraskelser der, altså, bare det kjedelige "både og". Men i dag leser jeg oppslag om at konservatisme kan spores i hjernestrukturene. Vi har visstnok større angstsentrum i hjernen. Grøss og gru!

Oppslagene de siste dagene dreier seg om en artikkel som skal komme ut, med referanse "Kanai et al., Political Orientations Are Correlated with Brain Structure in Young Adults, Current Biology (2011), doi:10.1016/j.cub.2011.03.017". Den kan leses av de som har "Science Direct" tilgang. De konkluderer blant annet med at "greater conservatism was associated with increased volume of the right amygdala" og "Although our data do not determine whether these regions play a causal role in the formation of political attitudes, they converge with previous work [4, 6] to suggest a possible link between brain structure and psychological mechanisms that mediate political attitudes."

Det er to store svakheter med denne studien. Den første gjelder de sentrale begrepene konservativ og liberal. Forskerne ved UCLs Institute of Cognitive Neuroscience har bygd på tidligere forskning - og det er bra. Men denne er USA-basert i all hovedsak, slik som "Alford, J., Funk, C., and Hibbing, J. (2005). Are political orientations genetically transmitted? Am. Polit. Sci. Rev. 99, 153–167." I USA er "liberal" venstreorientert - noe i retning sosialist i Europa, mens "konservativ" i de fleste tilfeller er mye mer konservativ (og gjerne kristen) enn i Europa. I Storbritannia, der UCL ligger, er også de konservative og de liberale i regjeringssamarbeid. Det er derfor grunn til å lure på hvordan respondentene har forstått "konservativ" og "liberal" når de ble bedt om å karakterisere seg selv. De brukte også studenter fra UCL, og sier selv at "the UCL students from which we recruited our participants disproportionately have a middle-class to upper-class background".

Den andre, og viktigste, svakheten gjelder fortolkningen. Funnet, om vi godtar det ut fra begrensningene nevnt over, ligger - som vi har sett - i at "greater conservatism was associated with increased volume of the right amygdala." Her ligger en vridning i det at det meste av forskningen om Amygdalas psykiske rolle har vært sentrert om psykopatologi. Ikke så rart, kanskje, men det gir et vridd bilde av rollen Amygdala har i vårt følelsesliv. Angst og frykt blir dermed assosiert med Amygdala, men ikke glede og tilfredshet. Så også i denne studien. De sier: "our findings are consistent with the proposal that political orientation is associated with psychological processes for managing fear and uncertainty. The amygdala has many functions, including fear processing. Individuals with a large amygdala are more sensitive to fear [...].

Men hva med glede? Hva med det sosiale? Personer med stor Amygdala har flere venner, og mer sammensatte sosiale nettverk. Ny forskning nettopp publisert i Nature Neuroscience viser også dette. Hvorfor knytter ikke forskerne ved UCL dette til sine funn? Forskningsresultater må fortolkes!

Min interesse og kjennskap til Amygdala er knyttet til min interesse for persepsjon og bedømmelse av vin, en del av vårt prosjekt Wine between Science and Aesthetics. Amygdala har nær forbindelse med luktesansen. I den forbindelse har det blitt klart at Amygdalas rolle i forbindelse med positive følelser er manglende utforsket. Det er så godt som bare de negative følelser, som frykt og angst, som er utforsket i forbindelse med Amygdala - og ikke glede, begeistring, tilfredshet. Duften av en god vin - det er min hypotese - setter Amygdala i sving med de positive følelsene. Og glede er sentralt for konservative mennesker. Som Roger Scruton sier det: "Conservatism is founded on love: love of what has been good to you, and forgiveness of what has not". (Gentle Regrets, s. 67).

SN: 2004 igjen

Nuits-Saint-Georges 1er Cru "Les Perrieres" 2004 (Chevillon)
Lenge trodde jeg på det mange sier: gode produsenter lager gode viner i alle årganger. Det stemmer ikke. Årgangene spiller en rolle, ikke minst i marginale soner som Burgund. 2004 har noen vært heldige med, og andre ikke. Dette er min fjerde flaske fra egen kjeller, og de resterende vil ikke leve lenge. Den første Chevillon 2004 var ikke bra, den andre mye bedre, men her er vi på laveste vurdering igjen.

Et skjær av brunt i fargen - mest tydelig når man skjenker, i duften er det et årgangskarakteristisk vegetalt "grønt" preg. Tidligere har jeg kallt det rabarbra, det er kanskje også noen urter der, men det er klart umodent. Når vinen har stått en stund, og luftet seg og blitt varmere, er dette preget mest merkbart i begynnelsen av ettersmaken. Det er noe støvete der - undermodent og på grensen til muggent.

I munnen er den mer frisk enn fyldig, ja, det er klart. Mens den er kjøligere - der burgundere helst skal serveres temperaturmessig - kunne man lukke øynene og tro at dette er en rosévin. Med temperaturen, kanskje over 20 grader, kommer det en viss fylde. Denne er klart bedre på 21 grader enn på 15-16, en lærdom jeg tar med meg til de neste flaskene fra årgangen. Så langt jeg kan bedømme er dette den svakeste årgangen for røde burgundere i forrige tiår.

Gjenkjøp? - Nei.

(Bildet: NSG 1er Chateau Gris, fra stråldende: Burgundy Report)

De klarte det!

Den eneste gangen jeg ikke har stemt Høyre de siste 20 årene var ved Kommunevalget i 1995. Da var jeg ennå registrert i Overhalla, og Høyre klarte ikke å stille liste. Det ble Venstre som fikk min stemme den gangen.

I høst så det litt mørkt ut for listen til valget 12. september 2011, men de klarte det. På listen kjenner jeg seks av ni, og jeg er i slekt med en av dem. Min firemenning forlater Arbeiderpartiet til fordel for Høyre, og det har tydeligvis skapt litt oppstyr.

De tre jeg ikke kjenner på denne lista er de tre øverste, og som også er de tre yngste. Det er nok en generasjonsting. Det er tross alt 29 år siden jeg flyttet ut.

(Apropos slekt: vi deler en forbindelse til Schleswig og Flensburg, Lorenz Hansen Flensburg, som var skipper og kjøpmann i Trondheim. As seen on TV i forbindelse med Bjarne Brøndbos slektshistorie). Våre felles aner omfatter også slekten Barfod. Men nok om det.

Vinglass - en for alle, eller alle for en?

Det er ikke bare vin som engasjerer vinentusiaser, et av mange andre tema som genererer spaltemetre er hvordan man befordrer vinen fra flasken til legemet - herunder glassene man bruker.

Vinentusiastene har vel godt og vel sin andel av manic obsessives, og selv om jeg mener jeg har vokst fra det meste av den overdrevne interessen for alt som har med vin å gjøre er vel den bedømmelsen avhengig av øynene som ser. Men det er et faktum at vin smaker ulikt fra ulike glass. For å standardisere forholdene har man designet et glass som skal brukes til smaking av all slags vin (se over). Det vil kunne bevirke "intersubjektiv gyldighet", som det heter på fint. Eller "en for alle/alle for en".

Men ulike typer vin, som modne røde burgundere og ferske unge Riesling viner, har ulike egenskaper som verdsettes. Det har den østerrikske glassprodusenten Riedel forlengst tatt konsekvensen av, og de lager et betydelig sortiment som passer til alle slags viner. Deres vinglassguide er a wonder to behold. Det skal jo ikke stikkes under en stol at det også er bedriftsøkonomisk svært rasjonelt å sørge for at skapene til vininteresserte er fulle av et bredt utvalg vinglass.

For min egen del holder jeg med, i hovedsak, tre typer vinglass. Det holder, har jeg funnet ut. Men kanskje man skulle gjøre rede for hvilken type glass man smaker vinen med når man skriver smaksnotater? Jeg er ikke fremmed for den tanken, men jeg har ikke gjort noe med den foreløpig. Mine egne notater er ikke ment å være vitenskapelig objektive uansett (og jeg tror ikke noen interessante smaksnotater kan være det).

Men diskusjonen går på vin-forum, og alle interesserte kan gi sitt besyv med i laget. Per Mæleng skal skrive et par artikler for Vinforum om emnet. Det er også skrevet en del vitenskaplig om emnet: 'Influence of Glass Shape on Wine Aroma', J.F. Delwiche and M.L. Pelchat, i Journal of Sensory Studies 17 (2002): 19-28. Artikkelen er verdt å lese bare for bildet av innretningen som ble brukt for å sikre objektive forhold for respondentene (s. 23).


Bortsett fra at Bordeaux glasset ga betydelig mindre intens duft, var det også 'several significant correlations ... between the attribute intensity ratings and physical characteristics of the glasses'.
Under ser vi hvordan ISO-glasset ter seg ut med vin i.

SN: Saint-Aubin rød

Saint-Aubin 1er Cru Derrière la Tour 2004 (Jean-Claude Bachelet)
Denne fikk jeg av gjester, og flasken var innkjøpt på Domainet hos Jean-Claude. Etter det jeg fikk fortalt var det gamlefar som tok imot dem, og han var svært rustikk i stilen. Landlig burgunderdialekt uten forsøk på å gjøre den mer forståelig for byfolk. Min venn skrøt av disse vinene til Jasper Morris, og kort tid etter begynte også Berry Bros & Rudd å føre dem, og de lager også Berrys own brand Chassagne-Montrachet. Ikke lite til æresbevisning. Nå er det mest sønnene som driver domainet.

Fargen sladret om årgangen. Jeg skal ikke skryte på meg verken bred eller dyp kjennskap til den, men det jeg har vært bortpå har vært litt brunlig på grensen til antikkrosa. Ikke fargen til en optimal burgunder av denne årgangen. Duft av rabarbra og jordbær, mer urtepreget og vegetal enn fruktig. Slank og stilig, det skal den ha, men en årgang man bør være svært forsiktig med å kjøpe.

SN: Blindsmaking av Naturvin II

Dette er andre del av notatene fra blindsmakingen av Naturviner i Vitis Bergensis søndag 27. mars. Den første delen publiserte jeg for noen dager siden. Etter de hvite og de oransje har vi nå kommet over på de røde vinene. Notatene er i hovedsak skrevet ned uten kjennskap til vinenes identitet.

5.1 Morgon Côte du Py 2007 (Foillard) kr. 229.
Denne Beaujolaisen (som det viste seg å være) var enkel og grei. Noe gjær på første nese, så var den borte. Et litt ubestemmelig bærpreg på nesen. Fersk og fin - sitter lenge i munnen.


5.2 Sainte Epine 2009 (Hervé Souhaut) kr. 324
Flightens beste vin, noe prisen kanskje kan forklare? Mørke bær, pepper, hengt kjøtt - så dette må være Syrah. Litt uklar på farge. Sitter greit i munnen, men har ikke spesielt overbevisende lengde. Jeg har hatt et par flasker av en tidligere årgang, og det gikk bra. Les her.
 
5.3 Du Vent dans Les Plumes 2009 (Dom. de l'Ausseil ) kr. 174
Uren på duft - litt gjær. Deretter litt eddik. Svette. Men saftig.
 
6.1 Le Pech Abusé 2005 kr. 170
Tett farge. Fast, litt jordlig. Med litt tid blir det svært tydelig hestesvette. Saftig. Tanninene blir ganske plagsomme etter hvert.
 
6.2 Santa Cruz Mountains Estate 2006 (Ridge) kr. 333
Enda litt mørkere enn vinen over. Vesentlig mer søtlig på duft, mer som solbærgelé. Også saftig, og ganske så søtlig også på smak. Den er nok ung enda, og Ridge har godt rykte. Det burde tilsi at dette blir bra med tiden.
 
7.1 Nicchio Gutturnio Classico 2008 (Cardinali) kr. 177
Mørk sjokolade og blåbær på duft. Svært saftig. Noe tre-aroma her. Svært tannisk, og svir litt i munnen også (alkohol på 14,5%!). Blanding av Barbera og Croatina. Kommer fra Emilia, der vinmarker er billigere å kjøpe enn de fleste andre steder i Italia.
 
7.2  Barolo La Rocca e la Pira 2004 (Roagna) kr. 395
Over på mer kjent territorium her. Dufter roser, tannisk, og relativt lys. Ikke så vanskelig å plassere. Også ganske saftig - et kjent trekk ved naturviner. God vin!
 
7.3 Barolo Bricco Boschis 2006 (Cavallotto) kr. 310
Dufter roser, snerper noe grønnjævlig, likevel saftig. Lite å si ellers. Flott og lovende vin til en (for Barolo) grei pris. Jeg har jo vært hos produsenten, og har stor tillitt til kjellermesteren Giuseppe. Men jeg må si jeg var litt overrasket over at Cavallotto var regnet som naturvinprodusent. De bruker jo blant annet rotofermentator. (Bildet: anlegget til Cavallotto i Castiglione di Falletto)