Bloggen er mitt utløp for interesser utenom jobben min, stort sett. Det er naturlig nok et visst overlapp mellom jobb og fritid, men i det store og hele har denne bloggen hatt lite med filosofi å gjøre. Her kommer et unntak.
12. mars i år, den dagen "Norge stengte ned," fikk vi illustrert to sentrale poeng fra to viktige filosofer. Leviathan (se over) sto frem/ble avslørt i Erna Solbergs skikkelse, og både Thomas Hobbes (1588 - 1679) and Martin Heidegger (1889 - 1976) fikk vise åpenbare relevans.
For det første at statsdannelser er, eller bør være, avståelse av suverenitet. Suverenen har dermed rett til å gripe inn overfor alle på vegne av alle. (Se Hobbes - Leviathan.) I vår fredelige moderne velferdsstat er det småting vi avstår: penger, verneplikt og slikt. På grunn av velstanden har vi hatt tilgang på et bredt spekter av goder og tjenester alle partier sier de vil utvide foran hvert valg. Inntil 12. mars 2020.
Da ble maktens slør plutselig revet vekk, og statsmaktens egentlige natur sto plutselig frem i all sin enkle brutalitet: Du skal holde deg hjemme, og mange ble beordret til å avslutte sin næringsvirksomhet med usikker oppstartsdato. To av mine slektninger og noen av mine gamle venner som lever av å stue folk tett sammen og få dem til å gaule "rai-rai" av hjertens lyst, har fremdeles ikke noen jobb å gå til.
Da så vi sannheten om statsmakten, den som hele tiden hadde vært der men som var skjult for oss alle. Den var ikke lenger lethe, for å si det på attisk gresk (skjult, gjemt, glemt), men avslørt. Sannhet som aletheia - en åpning, en avsløring. Det er ikke riktig å si at for Heidegger er sannhet aletheia, men den viser hvordan en grunnleggende verden åpnes opp og blir avslørt og dermed forstått gjennom en grunnleggende konstitusjon av mening.
Man kunne ikke ønsket seg noen tydeligere demonstrasjon, selv om demonstrasjonen var uønsket. I fredstid er vel dette så tydelig som det blir. Pressekonferansen om ettermiddagen 12. mars var to sentrale poeng hos Hobbes og Heidegger i tydelig forening.
