Kjellerviner i august

2009 Lucien Le Moine Gevrey-Chambertin 1er Cru Les Cazetiers

Jeg tror dette er den første flasken på dette nivået jeg har åpnet fra denne årgangen, og den er inne i flytsonen allerede. Jeg fikk siste slanten fra flasken i eget glass, og det var litt grumsete. Minimal, om noen, filtrering tipper jeg. Jeg kompenserte med å ta et annet glass fra karaffelen som gikk rundt. Særlig det første glasset, det med grumset, var preget av hibiskus i tillegg til modne bringebær. Ingen av de to glassene hadde noe særlig preg av Côte de Nuits-krydder, men det var jord og god friskhet i tillegg til frukten. En solid og meget tilfredsstillende vin med god lengde. Produsenten har ord på seg for å være en eikeentusiast, men det merket jeg ikke noe til her. Kjøpt for 582 kroner i 2012. (Bildet: Gevrey -Chambertin med Les Cazetiers øverst til høyre. Klikk for større utgave.)

*Gjenkjøp? - Absolutt.

2010 Domaine Huet Vouvray Sec Le Mont

Gyllen, aromatisk, fyldig og frisk. Det er denne vinen i fire adjektiv. Duften har litt dyrepels over den ferske aprikos og lime frukten, og munnfølelsen er smidig og frisk. Og lang. Herlig vin, og sørgelig at dette var den siste flasken. Kostet bare 237 kroner i 2012.

*Gjenkjøp? - En kasse! 

2015 Reichsrat Von Buhl Forster Ungeheuer Riesling Großes Gewächs

Dessverre oksidert. Dufter klart, tydelig og umiskjennelig epleskrott eller litt mislykket eplejuice. Ikke udrikkelig, men langt fra det den skal være.

*Gjenkjøp? - Nei. 

2012 Georg Mosbacher Forster Ungeheuer Riesling Großes Gewächs

Litt reduktiv på nesen, men det er også sitrus der som blir mer tydelig med tiden. I munnen er det god intensitet gjennom hele smakskurven. Den utmerker deg virkelig gjennom det overbevisende avtrykket den gir. Ettersmaken er lang og deilig. 

*Gjenkjøp? - Ja. 

2018 Domaine du Bel Air (Pierre et Rodolphe Gauthier) Bourgueil Les Vingt Lieux Dits kr 250

Lenken vitner vel om at dette ikke er en vin som har samlet støv i kjelleren særlig lenge. Vi snakker om et par dager, men siden den ble ført i kjellerboken kommer den likevel med her. 

Virkelig herlig og saftig Loirevin med frisk frukt og passe fasthet. Bringebær, bjørnebær og fioler på nesen, med et litt mørkere preg under som kan identifiseres som lær. Det er ingenting av de grønne aromaene man gjerne får i Cabernet Franc så langt nord. Vi kan vel takke et varmt år for akkurat det. Denne vinen er en stor utfordrer for regionalburgundere og Cru Beaujolais for ren og skjær presis frukthedonisme. 

*Gjenkjøp? - Definitivt. 

2019 Antoine Sanzay Saumur-Champigny La Paterne kr 288

Klart mørkere enn vinen over, og på duft er det solbær som dominerer. Heller ikke her er det noe innslag av grønn paprika eller annen vegetal aroma av det slaget man historisk har vent seg til fra Cabernet Franc så langt nord. Det er vel klimaendringer og forbedringer i vinmaking som har gjort sitt. Også denne er frisk og fruktig, men ikke så "saftig" som vinen over. Det er mer struktur, og en noe bitrere tone utover i smakskurven - uten at det er noen kritikk av vinen. Den er mer åpenbart en matvin enn den over, selv om vinen over også gikk bra til steik og ovnsbakte poteter. 

*Gjenkjøp? - Ja. 

Begge de to siste vinene kom på spesialslippet i august og representerer meget gode kjøp. "Annen fransk" er en kategori som rommer regioner som har hatt bra av klimaendringene - i alle fall når vinmakerne vet hva de holder på med. 

* «Gjenkjøp» er en måte å vurdere en lagringsvin, og ikke en intensjon om å løpe ut for å finne vinen igjen og kjøpe den. Spørsmålet som besvares er i langversjon dette: Hadde jeg kjøpt vinen der og da til den prisen jeg betalte dersom jeg den gang visste det jeg vet nå – nemlig hvordan vinen ville smake når den var ferdiglagret.

Jeg har adoprtert dette kriteriet fra Bill Nanson’s Big Red Diary blog om burgundere, og mener det er mye bedre enn ulike poengskalaer som er svært utsatt for både inflasjon og krymping. 

Fattoria La Monacesca Mirum 2007

Dette begynte som en flight med La Monacescas Mirum i tre årganger, men 2010 var oksidert (prematurt) og 2012 var korket. Men den eldste i flighten var derimot god.

Fattoria La Monacesca Verdicchio di Matelica Riserva Mirum 2007

Dufter aprikos og korn. Harmonisk og lekker i munnen, med god fylde. Virkelig en herlig vin.

I 2014 var jeg ikke begeistret for samme vin, da jeg fant den for lapp. Det samme var kritikken mot 2010, som jeg drakk i fjor, og samme årgang drukket året før. 

La Monacesca høster Mirum sent og fermenterer lenge. Vinen gjennomgår malolaktisk fermentering og ligger 18 måneder i stål på bunnfallet og blir tappet 1. desember to år etter årgang. 

En periode, da vinen var i hyllene på et pol jeg frekventerte, var Monacescas standardvin husets hvitvin hos familien Skilleås. Nå har jeg bestilt inn et par flasker fra 2017 til den beskjedne prisen av 165 kr, mens Mirum 2013 til 245 kr får være for min del. At den blir for lite frisk i de fleste inkarnasjonene jeg har møtt den, er hovedårsaken til at jeg lar den være - tross en god pris. 

Notatet er fra april 2017, og en del i min kampanje "Frem fra skrivebordskuffen".

Kinas desinformasjonkampanje

Kinas maktspill i WHO satte organisasjonen muligheter til å stoppe covid19-pandemien sjakk matt, som jeg viste i et tidligere blogginnlegg. Hvordan viruset spredte seg til mennesker er fortsatt uklart, og jeg har ingen tro på at det ble bevisst satt ut av politiske myndigheter i Kina. Men det er opplagt at det ble spredt til hele verden på grunn av Kinas behov for å fremstå uklanderlig. Det å ikke miste ansikt er åpenbart avgjørende, og det er også derfor landet nå er i gang med en kampanje med desinformasjon om virusets opphav. 

De har prøvd seg før, med at viruset kom til landet med frossenfisk og andre fantasifulle fremlegg. Alt for å tåkelegge sakens fakta, selvsagt. Det er slikt kommunistiske og andre diktaturer driver med. Men nå har kampanjen fått et tydeligere fokus. Nå er det et laboratorium i Wisconsin, USA, som er pekt ut av Kina som opphavet til SARS-CoV-2. 

Det er selvsagt latterlig, og fullstendig uvitenskapelig, men det spiller ingen rolle når målet er å få Kina til IKKE å miste ansikt over den mest alvorlige pandemien i verden på hundre år. Dessuten får teorien godt fotfeste i Kina og andre diktatur uten fri tilgang på informasjon. Retusjering i alle dens varianter har jo vært en kommunistisk paradeøvelse helt siden Lenins tid. 

Det er også Russland som er inspirasjonen for Kinas moderne desinformasjon. Strategien er todelt:

1. En skamløs vilje til å spre halvsannheter og rent oppspinn. 
2. Å gjøre dette gjennom mange kanaler og på høyt volum. 

Effekten er at publikum blir underholdt, forvirret og overveldet. Oppdrag utført! 

På 80-tallet var Sovjet-Unionen på gang med en kampanje om at HIV/AIDS var utviklet og spredd av USA og CIA. Fort Detrick i Wisconsin var utpekt som kilden. Det samme laboratoriet er nå utpekt av Kina.

I mellomtiden minsker sjansen for å finne ut hvor SARS-CoV-2 faktisk kom fra av rent biologiske grunner. Ikke at Kina noen gang har vist noen tegn til åpenhet eller vilje til upartiske undersøkelser. 

Charlie Watts RIP

"Alle" skriver om Charlie Watts nå etter hans bortgang i går, 24. august, og jeg kan ikke være dårligere. 

Det bør ikke være noe sjokk at en mann på 80 år dør, men sånn kan det likevel være når noen "alltid har vært der" og har fulgt deg i mange tiår. I Rolling Stones var han på mange måter det solide midtpunktet i et band der motsetninger kom og gikk, og mange andre medlemmer kom og gikk. Alle gikk godt over ens med Charlie, og mens det var mye styr rundt de fleste andre i bandet var Charlie legemliggjøringen av stil og eleganse, stoisk ro og deadpan humor. 

De to gjenlevende medlemmene fra originalbesetningen, Keith og Mick, har fra tidlige år vært det kreative musikalske sentrum. Men denne artikkelen av Alexis Petridis viser også hvordan Charlie har bidratt musikalsk og tematisk til låter der han ikke har fått kreditt. Det er nok mange andre også. 

Med sin personlighet var Charlie en stødig faktor i en vill verden, og en person man kunne relatere seg til uten noen sinne å ha møtt han. Han vil savnes! 

Et musehull i Pfalz

Endelig var det sist søndag smaking i Vitis Bergensis igjen. Den forrige "vanlige" smakingen var i oktober i fjor, og jeg ledet den også. Det samme gjorde jeg for de tre online-smakingene vi hadde i vinter og vår. Ikke minst var det hyggelig å se folk igjen. 

Denne gangen var det Pfalz Riesling som sto på programmet, og med en "dyp" kjeller kunne jeg lage en litt nerdete smaking der vi kunne utforske evige tema som vinmarksvariasjoner, produsentprofiler og årgangsvariasjoner. Det kommer vi tilbake til, men vi startet forsiktig i en "Erste Lage" vinmark i Deidesheim for å komme litt inn i organisert smaking igjen før oppgavene ble mer krevende. 

Mosbacher Deidesheimer Mäushöhle Riesling Trocken 2017 

Dufter modent korn og lime. Overraskende myk i munnen, med fin fylde og grei syre. Balansert og fin vin til en grei pris. Tror vi betalte 210 kroner for denne. 

Acham-Magin Deidesheimer Mäushöhle 2016 

Ett år eldre, og lysere enn vinen fra Mosbacher. Duften er utpreget tropisk, med ananas og mango. I munnen er den strammere enn Mosbachers utgave, men også mindre fyldig. Dette gjør at syren stikker seg litt ut, og den er ikke i like god balanse som Mosbachers utgave. 

Vinmarken (se bildet) på 301 mål ligger i en sør-sørvestvendt helning på 125-180 moh. Familien Maus eide stykket en gang i tiden, og det er en helning (Halde, som ble til Helde og så til Höhle). Så ikke noe musehull egentlig, men det er i det minste en gøy vridning på et navn. 

Weissensee (NRKtv.no)

På NRKtv.no ligger det mye bra, men jeg vil påstå at den tyske serien Weissensee kanskje er den beste serien. Over fire sesonger på seks episoder følger vi en priviligert familie i DDRs Øst-Berlin fra 1980 og til 1990. De er priviligerte fordi to av dem, far og sønn, har høye stillinger i Ministeriet for Statssikkerhet (Stasi). Derfor kan de bo i et stort hus ved Weissensee. (Bildet: Familien Kupfer)

Den andre og yngre broren i familien er en fraskilt politimann med en datter. Han forelsker seg i datteren til en regimekritisk sangerinne, og så følger intrigene på. Men ikke bare forutsigbart. Det store ved serien er at nesten alle karakterene, og i alle fall alle de sentrale, er komplekse og sammensatte. Ingen er bare onde og bare gode. Serien fremstiller godt hvor de "kommer fra," og hvilke dilemma de står overfor. 

Jeg har jo selv en fortid i DDR, for å si det slik. Bare følg min beretning fra besøket i 1982. Jeg bodde i England da muren falt i 1989, og ble kjent med mange fra bak muren. Dette er min nære fortid, og bare det er nok til å gjøre dette ekstra interessant. 

Men det er et svært spennende drama også. Det mangler ikke på spenning eller overraskelser. Skuespillerne er jevnt over meget gode, men særlig Uwe Kockisch som Stasi-offiseren Hans Kupfer er strålende. Kockisch har også en meget relevant fortid siden han som tenåring satt ett år i fengsel for forsøk på republikkflukt, som det så fint het. 

Den eneste på samme nivå, eller kanskje et hakk over, er Jörg Hartmann som spiller hans sønn Falk Kupfer. Den klart minst sympatiske i familien viser sårbarhet, og få skuespillere ville klart den balansegangen Hartmann gjør til sitt glansnummer. 

De fire sesongene byr alle på sine tema, og det er opplagt at "oppvasken" etter DDR og Stasi, samt den trøblete overgangen til markedsøkonomi kommer i sentrum i de senere rundene. 

Det er ikke urimelig å hevde at den fjerde sesongen kanskje ikke kom helt opp på samme nivå som de tre foregående, men ingen som har sett de tre første verken vil eller bør gå glipp av den heller. Helt til siste slutt byr serien på overraskelser og vendinger som får deg til å se sentrale karakterer på en ny måte. 

Jeg måtte ta minst noen dagers pause mellom hver sesong for å roe nervene, noe jeg vil anbefale. Likevel ville jeg uten å nøle sett det hele igjen - og det er vel noe jeg setter meg fore å gjøre før den forsvinner fra NRKtv.no til nyttår i 2023. 

Hvorfor heter serien Weissensee - rent ut over at mye foregår i huset ved denne innsjøen nord i Berlin? De som ser den kan gjerne sende meg forslag, for den er et (etter min tolkning, i alle fall) tematisk relevant og overgripende element i det hele som går ut over historie og politikk. 

Dette er et stort og gripende drama du bare MÅ se. 

(For de som har sett den: Her er ekstramateriale du sikkert vil ha interesse av.)

Konklusjon - Klar befaling!

Kinas kontroll over WHO skapte en pandemi

Overskriften viser til funnene i en svært lang og grundig artikkel i The Times søndag 15. august. Den er vel noe av det mest grundige og opprørende jeg noen gang har lest. De tre bildene her i innlegget (trykk på bildene for å se en større versjon) oppsummerer det viktigste, men får ikke med seg hvor solid underbygget hele resonnementet er. De to forfatterne er som heltids detektiver å regne, og deres rapporter er verdt hele abonnementet mitt på The Times. 

Kort fortalt begynte Kina allerede etter den første SARS katastrofen i 2003 å forberede seg. Ikke for å unngå en lignende helsekatastrofe, eller en verre en, men på å unngå å komme i vanry. Det var aller viktigst å unngå å tape ansikt og inntekter, som man hadde gjort med SARS, og for å oppnå det måtte man få kontroll med WHO (Verdens helseorganisasjon). Gjennom FIFA-lignende prosedyrer og korrupsjon fikk man innsatt sine folk som Generalsekretær. Man måtte for all del unngå noen som agerte på tvers av Kinas interesser, som Gro Harlem Brundtland hadde gjort i 2003. Man unngikk en verdensomspennende pandemi, men Kina ble sittende igjen som syndebukk. Det måtte ikke skje igjen!

Resultatet kjenner vi. WHO trodde på Kina i de avgjørende månedene i desember 2019, og de to første månedene i 2020. SARS-CoV-2 fikk spre seg verden over, og millioner av mennesker er døde av Covid19 og millioner har mistet sine kjære, sitt arbeid og fremtidsutsikter. Men Kina har så langt klart å unngå å få ansvaret.

Noe av grunnen til det, er trolig at en notorisk upålitelig President Trump tidlig var ute og pekte på Kina. For en gangs skyld hadde han gode grunner til det. 

Det er virkelig opprørende å lese hvordan Kina og WHO forledet verden aktivt, og sørget for at viruset fikk spre seg verden over. Hvis ikke kollapsen i Afghanistan hadde funnet sted samtidig som denne artikkelen ble publisert, tror jeg Tedros Ghebreyesus ville blitt bedt om å gå av. 

Dessverre har Kina et balletak på WHO, og den personen nest etter Xi Jinping som har størst ansvar for pandemien vil antakelig få gjenvalg som Generalsekretær i det nå gjennomskandaliserte WHO. 

Monterey Chardonnay

Det er ikke alltid tittelen min rimer så bra som i dag, men er vinene i like god rim og rytme? 

Francis Ford Coppola Chardonnay 2014

Den enkleste hvite fra filmregissøren i denne omgangen, og den kostet i sin tid 180 kroner. For det fikk man en frisk og grei hvitvin som duftet friske grønne epler, men også litt maling. Til prisen skal man jo ikke vente seg for mye. 

Francis Ford Coppola Diamond Collection Chardonnay 2015

Diamantsamlingen kostet ikke så mye mer, 229 kroner, men her var det mer vinmaking å spore. På duft er det eik og tropisk frukt som dominerer - mest grapefrukt. Det begynte som litt grapefrukt, men den utviklet seg i en dominerende retning. På toppen kommer det svidd smør. I munnen er den ganske søtlig, og den balanserer på grensen til litt emmen. Men den lander på riktig side. Nå er det 2018-årgangen som er inne, og noen pol fører den i sine hyller. 

Copain Laurels Grade Chardonnay 2012

Denne vinen kom ikke så godt ut, og det skyldes nok i hovedsak et snev av kork. Det er tropisk duft, men smaksbildet er litt flatt og flater helt ut i ettersmaken. Det er ikke mye kork, men mer enn nok til å ødelegge vinen. Om man kjøper 2013-årgangen på polet til 499 kroner vil man trolig få en mye bedre vin for pengene. 

Notatene er fra mars 2017, og en del av min kampanje "opp fra skrivebordskuffen."

Hvordan bør vi veilede?

Det følgende var mitt manus for en innledning på oppstartsmøtet for ExPhil ved UiB nå i august. Bakgrunnen er selvsagt erfaringer vi har gjort i pandemien, og om noen av de verktøy vi har brukt også bør brukes når pandemien ikke lenger tvinger oss til det. (Jeg brukte ikke manuset, så det jeg sa hadde nok noen avvik fra hva som står her.)

Innledning

Vi sto i gangen i tredje etasje, med forskriftsmessig avstand, og noen stilte spørsmålet om hva som ville endre seg permanent etter pandemien. Da hørte jeg plutselig meg selv si, spontant og kategorisk: «Jeg kommer aldri til å veilede en eneste student på kontoret igjen!»

Jeg ble veldig overrasket. Verken spontant eller kategorisk er favorittøvelser for en tvisynt trønder, så jeg ble nysgjerrig på hvor dette kom fra. Jeg tror jeg har et svar, som jeg vil komme tilbake til, men først vil jeg si litt om veiledning høsten 2021, før jeg går over på PPP -  postpandemisk pedagogikk (og litt logistikk).

Høsten 2021

Nå ser vi også at selv om pandemien ikke er over synes forbindelsen mellom covid19 og intensiven og det som verre er, å være brutt. Men fullvaksinering er ingen mirakelkur. En venn var fullvaksinert, frisk og i god form, men fikk covid19. Drøye to uker med kraftig sykdom fulgte (‘this ain’t no flu!’), og en drøy måned etter friskmelding er han fortsatt ute av stand til å leve helt som normalt. Slapp, og tåler ikke anstrengelser. For min del har jeg ingen interesse av å dra med meg 50 studenter etter tur inn på et kontor i tre kvarter for å se hva som skjer på virusfronten. For å endre oppfatning om det, måtte det å veilede på Zoom være et klart dårligere alternativ enn å gjøre det ansikt til ansikt – eller ansiktsmaske til ansiktsmaske. Og det er det ikke, mener jeg.

Post-pandemisk pedagogikk (PPP)

La meg rydde en mulig misforståelse av vegen først. Jeg har ingen studentfobi. Tvert om. Selv ExPhil studenter med tvilsom motivasjon synes jeg det er stas å bli kjent med, men det lar seg gjøre også på Zoom. Dertil er logistikken en positiv faktor. Det å kun ha en tid å forholde seg til, heller enn både tid og sted, er en lettelse for både veileder og student. Det å ikke finne fram, å føle seg litt pjusk og å bli for sen til bussen spiller ingen rolle for digital veiledning. Selvsagt kan data-utfordringer dra i motsatt retning, men denne faktoren er, tror jeg, betydelig mindre nå enn den var for ett og et halvt år siden. Dessuten er det en stor fordel å kunne forholde seg til en delt tekst på en skjerm – som vi kan på Zoom.

Men selv dette kan ikke forklare mitt midlertidige anfall av spontanitet der ute i gangen i tredje etasje.

Postpandemisk Pedagogikk

For å spole fort fram til det jeg tror tok meg ut av min vante personlighet et øyeblikk, så var det «opplevd kontakt med studentene.»

Studenter som jeg ellers opplevde som stille og forsiktige var betydelig mer aktive og frittalende på skjerm enn jeg har opplevd samme kategori studenter på kontoret. Ofte er det disse vi sliter med å nå gjennom til. Vi tenker kanskje på det å samhandle via skjerm som distanserende og fremmedgjørende, men det har flere sider og noen av dem positive.

Jeg tror vi ofte overser hvor intimiderende det kan være for en fersk student å stille på noens kontor med utkast i hånden for å bli frittet ut og (tenker studenten) stilt til veggs. Selv om vi er vennligheten selv, er det noe i situasjonen som vi gjerne overser – tror jeg. Vi er autoritetspersoner, og distansen som det digitale utgjør, det å kunne være i sitt foretrukne miljø under veiledningen kanskje(?), senker spenningen.

Men det er likevel ingen garantert suksessformel. Formatet har sine innebygde begrensninger, og det er viktig å huske på de rådene man får når man skal spille inn undervisningsvideoer: Se i kamera, vær livlig – overdriv gjerne bevegelser, osv. Det gjelder å nå gjennom den lille åpningen der fremme og ut til studenten.

Kanskje denne hindringen gjør at man engasjerer seg noe mer i det å få kontakt også?

Avslutning

Spontaniteten er et for lengst overstått stadium for meg, men selv etter gjennomtenkning vil jeg nok foretrekke å veilede ExPhil på Zoom også i den postpandemiske pedagogikken. Men uansett digitalt eller ansikt til ansikt, den avgjørende faktoren for suksess er hvordan vi veileder og ikke bare mediet. 

Marche Verdicchio

Villa Bucci Verdicchio dei Castelli di Jesi Classico Riserva 2012

Litt generell duft med modent korn og litt nøtter. Fin og elegant i munnen, men ettersmak blir det lite av. Grei nok, men forglemmelig. 

Villa Bucci Verdicchio dei Castelli di Jesi Classico Riserva 2013

På duft mye det samme som vinen over, men også noe mer kjemisk i retning maling. Friskere i munnen,  lang og intens, men den svir også litt på alkoholen. Ikke helt vellykket, men den setter mer avtrykk enn den litt eldre broren. 

Sartarelli Balciana Verdicchio dei Castelli di Jesi Classico Superiore 2012

Noe gulere enn de andre her, med en helt annen og mer intens duft. Dessverre er ikke det til det gode, for det er et element som stikker seg ut. Det er svidd gummi, og uansett hvilke andre kvaliteter vinen måtte ha, så er de uten relevans siden det man legger merke til er svidd gummi. 

Totalt sett en svært svak flight. Jeg har smakt mye god Verdicchio både fra Jesi og kanskje særlig fra det høyereliggende Matelica, men i denne flighten var det lite godt å finne. 

Smakingen fant sted i april 2017, og dette er et ledd i min serie frem fra skrivebordsskuffen. 

Skal vi sette en sluttdato?

Klimakrisen er reell, noe som blir mer og mer klart og tydelig for hver dag som går. Norge er produsent av et av de produktene som ved forbrenning gjør dette problemet verre. 

Å slutte å produsere olje og gass i dag er det visst (nesten) ingen som mener at vi skal, men flere mener vi bør sette en dato for når siste brønn skal være plugget. Er det lurt å gjøre det? Det er en tilnærming til problemet som er tilbudsstyrt. Tanken er at når det ikke blir produsert olje, så blir den heller ikke forbrent og omgjort til utslipp av CO2.

Dette er jo åpenbart feil, noe en titt på verdens kjente oljereserver (illustrasjon over) viser. Med få unntak (som Canada) er disse reservene i land med en i beste fall tvilsom profil på demokrati og menneskerettigheter, og de vil knapt merke at de erstatter vår produksjon (som utgjør ca. 2% av verdens produksjon). Hvis Norge setter en sluttdato uten noen internasjonal avtale om at også alle andre gjør det, eller i alle fall Iraq, Russland, Saudi-Arabia, Venezuela og de fleste andre store produsentene, så har det ingen annen funksjon enn at disse tar over leveransene. Sjansen for at noen slutter når de ser at lille Norge gjør det er null. 

Kanskje det gir MDG og noen andre bedre samvittighet, men da må de være lite opptatt av klimaet på kloden og mer opptatt av å ha fått til noe som IKKE gjør noen forskjell. 

Et annet og noe oversett faktum er at ca. 15-20% av oljeproduksjonen går til produkter og ikke til forbrenning. Å slutte å ta opp olje vil føre til en enorm krise både innen landbruk og medisin. På bildet under er det bare ett av produktene som ikke har til dels mye olje i seg. Kan du se hvilket?

Klimakrisen kan bare løses av tiltak på etterspørselssiden, i all hovedsak produksjon av fornybar energi som utkonkurrerer fossile kilder enten gjennom teknologisk utvikling (vindkraft er billigere å produsere enn kullkraft og oljekraft i store deler av verden) eller gjennom politiske tiltak (CO2 avgifter mm. som monner). 

Sluttdato for norsk oljeproduksjon er et blindspor. 

Å slutte å lete etter olje som skal produseres om 15-20 år er en annen sak. Det første vi må gjøre, og gjerne i dag, er å slutte å sponse de som leter etter olje. Det er bortkastede penger, og en måte å motarbeide egen politikk. 

Ridge Santa Cruz Mountains Chardonnay

Ridge Estate er en adresse for kvalitetsvin. Selv slike som hater amerikaniseringen i vinbransjen kjøper og lagrer Ridge i kjellerne sine. Vinmakeren, Paul Draper, er en autoritet, og han har jeg til og med truffet. I 2013 holdt han en smaking ved Hotell Augustin i Bergen som man kan lese om ved å følge lenken her. Vinene til Ridge har etter hvert et høyt prisnivå, og er jevnt over utsolgt på Vinmonopolet. 

Disse vinene kommer fra Santa Cruz Mountains der Ridge holder til. De vokser på ca. 1100 - 1300 moh. 

Ridge Estate Chardonnay 2014

Denne vinen framsto som ganske voldsom, og den var helt tydelig ødelagt av svovel. Kostet 479 kr. 

Ridge Estate Chardonnay 2012

Dufter anis, smør og litt kokt jordbærsyltetøy. I munnen er den lapp og lukket. På ingen måte vellykket. Kostet 375 kr, og på to år var denne altså blitt en hundrings dyrere.

Ridge Montebello 2013

Den er litt stum, men dufter litt av gule frukter. I munnen er den ganske lapp. Vinen er ikke bra, og jeg begynte å mistenke snik-kork. Kostet 629 kr.

Ridge Montebello 2011

Fokusert duft med eik og sitrus, og i munnen er den merkbart søtlig. Det som skjemmer er en noe sviende alkohol. Ettersmaken er litt kort, men selv i 2017 var nok denne litt ung. Kostet 485, og den var altså blitt nesten 150 kroner dyrere på et par årganger.

Det ble sagt på smakingen at 2012, 2013 og 2014 var regnet som gode årganger, mens 2011 var trøblete. I glasset var det helt klart 2011 som var noe å trakte etter, mens de andre skuffet stort. Generaliseringer om årganger er en svært krevende øvelse, og bør helst leses med en generell advarsel. 

Notatene er fra mars i 2017, og en del av min "frem fra skrivebordsskuffen" kampanje. 

Naomi Osaka (Netflix)

Naomi Osaka, for de som ikke kjenner til henne, er blant annet verdens best betalte kvinnelige idrettsutøver. Hun er 22 år, spiller tennis, og har allerede vunnet fire Grand Slams (de største og mest krevende turneringene). Denne mini-dokumentarserien på Netflix har tre episoder på mellom en halvtime og tre kvarter. 

Serien har ganske mye både privat og personlig materiale, og er ikke laget med noen som helst kritisk distanse eller med et journalistisk grep ut over det å la henne mer eller mindre ta over det hele. For min del er det rørende å se hennes to foreldre i privat opptak overlykkelige trille rundt med henne som lite barn. Det vi i svært liten grad får se, er det beinharde regimet med hjemmeskole og intens trening fra en svært tidlig alder. 

Først og fremst er serien ganske kjedelig for alle andre enn blodfans. Den er ikke redigert med noen nerve eller med noe tydelig overordnet grep. Vi kommer kanskje litt nærmere personen bak resultatene og kontroversene, men jevnt over må dette produktet kunne karakteriseres som mislykket. 

Kontroversene går blant annet på at hun under French Open nektet å delta på de obligatoriske møtene med pressen etter kampene. Hun hevdet at hun ikke ville tåle kritiske spørsmål om hvorfor hun ikke spilte like godt på grus som på hardcourt. Hun fikk bøter, og trakk seg senere fra turneringen. Wimbledon (som så mange andre er hun heller ikke vant til å spille på gress) trakk hun seg også fra, og viste til mentale problemer. 

Det er mange sider ved kontroversene, både de jeg har nevnt og de jeg ikke har nevnt, men denne serien kommer ikke inn på dette i noen særlig grad. Det må også nevnes at hun hevdet å være mentalt stresset under OL, der hun røk ut tidlig etter å ha fått æren av å tenne den olympiske ild. Men tennis er en ekstremt stressende sport der det fysiske og det mentale går over i hverandre, og der det er "vinn eller forsvinn" som gjelder hver gang man spiller. 

Det er en god del sutring i serien, selv om det også kommer fram mye positivt - om forholdet til søsteren Mari (som også ble dyrket fram under samme harde regime, men som ikke ble like god). Det nevnes ikke at hun er svært privilegert, rik og innflytelsesrik - og det er på denne bakgrunn den klagingen vi hører fremstår som sutring. 

Som halvt japansk og meget merittert idrettsutøver, har hun tjent svært mye på reklame som jeg går ut fra slår særlig sterkt i det enorme asiatiske markedet. Og hennes utvilsomme sjenanse er ikke verre enn at hun stiller opp i badedrakt på coveret av Sports Illustrated Swimsuit Issue.

Naomi Osaka er en svært god tennisspiller med mentale utfordringer som hun er åpen om. Som barn av foreldre fra Japan og Haiti er hun en ypperlig rollemodell for mange. Men denne serien ble for tam og ukritisk.

Konklusjon - Bruk tiden på noe annet. 

Hvit Friuli

Dario Roccaro Friulano Vigna del Rolat 2015 (340)

Harmonisk duft der ingenting stikker seg ut, men med tid i glasset kommer det litt grapefrukt. Balansert i munnen på frukt og syre, men alkoholen svir en del. Alkoholen blir hengende utenpå, liksom, uten å bli integrert. Vinen er utsolgt, men de har både 2016 og 2017 i listene. 

Betulle Colli Orientali Friulano 2015 (250)

Duft av korn og maling. Lett og lekker i munnen, og harmonisk. Men smakskurven stopper fort opp. Her er det ingen lengde. Det er 2018 som nå er aktuell. 

Livio Felluga Abbaziadi Rosazzo 2014 kr 445

Aromatisk, med god fylde og lengde. Et lite smørpreg er det også her. Aromatisk stil på denne vinen. 

Det er i grunnen godt gjort at vinen fortsatt er å få (2021) på noen av de mindre spesialpolene og Tromsø, Langnes. 

Smaksnotatene her er fra april 2017, og er en del av denne serien. 

Værtshuset Pieder Ro

På min bursdag i juli var vi på Værtshuset Pieder Ro i Kristiansand. Det så bra ut på nettet, og smaksmenyen virket fristende. Til den tok jeg vinmenyen i håp om at det skulle være en god kombinasjon. Det er jo det som er poenget med en vinmeny, i alle fall for gjesten. Min omtale her er i all hovedsak knyttet til vinmenyen, for det er der jeg har min kompetanse. Jeg gjorde ingen notater der og da, så derfor er vinprodusenter og slikt ikke med. 

Det første vi merket da vi omsider fant fram til rette delen av restauranten og ble vist til bordet, var at det var svært kjølig der. Vi ble sittende med yttertøyet på, og det er vanskelig å finne fram den gode stemningen når man sitter og småhutrer på en restaurant. Servitørene springer jo rundt og holder varmen, men de burde kunne sett at folk ikke var komfortable med temperaturen. 

Kamskjell het forretten, og var ett kamskjell med noe tilbehør. Litt snaut, kanskje, men rimelig god spise. Til dette skjellet fikk jeg en Aligoté fra Burgund. En god vin i seg selv, men uegnet til en så sart rett som kamskjell. Vinen var for spiss og smaksrik, rett og slett. En dårlig kombinasjon. En hvit burgunder, selv fra budsjettskiktet, ville vært et vesentlig bedre valg. Pinot Gris også, selvsagt, og andre hvite som ikke overdøver maten så mye som denne vinen gjorde.  

Til kveite, som var mer omfangsrikt og også rimelig godt spise (men jeg har smakt mye bedre, særlig siden denne ble ganske tørr) fikk jeg, av alle ting, en Sancerre Rosé. Rett nok er dette Pinot Noir, men igjen er det en dårlig vinmatch. Dette er en frisk og fin vin på terrassen en varm sommerdag, men som følge til en kraftig fisk som kveite passer den slettes ikke. Til det blir den for syrlig og lite fyldig. Igjen ville en budsjettburgunder (restauranten skal jo tjene penger) uansett farge (men ikke rosa!) vært mye bedre, og også andre fyldige hvite eller noe lysere røde ville vært mye bedre valg. 

Jeg formidlet en (noe komprimert versjon) av det som står over til servitøren, som i alle fall syntes å ta meg alvorlig (bak trynetrusen), og satte med det bordets tenåring i alvorlig forlegenhet. Jeg ble lovet at i alle fall vinen til indrefilet av okse ville passe godt.

Igjen var maten OK. Biffen var mindre mør enn jeg som kokk ville vært bekjent av, men ellers OK. Vinen var en californisk Cabernet Sauvignon. Den var som man kunne forvente, men mindre outrert enn slike viner var for et tiår siden. Matchen var god, om enn ikke helt etter min smak. 

Osten, Tallegio, er jo ikke laget lokalt. Den var som ventet god, og tilbehøret var bra. Vinen, en Riesling fra Alsace, kunne gjerne hatt noe mer restsødme. Men helt "off the charts" var ikke denne matchen. 

Desserten, Pasjonsfrukt Pannacotta, var meget god. Ikke så god som min frues versjon, men meget god. Og her kom vinkartet endelig til sin rett. Det ble servert en hvit Recioto fra Veneto som satt som et skudd! Mens de andre vinvalgene var bomskudd eller litt på siden, var dette valget rett og slett sentrumsblink. 

Når enden er god er allting bra? Nei, sånn er det ikke. Det er svært sjelden jeg er fornøyd etter å ha spist ute i Norge - selv om man legger godviljen til på grunn av prisnivået her i landet. Det er som oftest noe som underminerer det hele, for det er helhetsinntrykket man tar med seg som minne fra kvelden til tross for en og annen "høydare" (som den siste vinmatchen). 

Jeg var den eneste som drakk vin, og for vinmeny, to smaksmenyer og en treretter betalte vi 3000 kroner. Det var det ikke verdt. Dersom lokalet var mer tilpasset gjestenes komfortnivå, servicen var et hakk opp. Ja, maten også, selvsagt. Da kunne jeg tilgitt noen dårlige vinmatcher. Men helheten står ikke i noe rimelig forhold til utgiftene. For tre tusen vil man gå hjem igjen fornøyd, og det var vi ikke. 

Konklusjon - Spar pengene.