Kjellerviner i mai - del II

2010 Domaine Rion Nuits St. Georges 1er Cru Clos St. Marc

Rubinrød. Dufter tydelig moden burgunder, med mye orientalsk krydder og møbelpolish, mens bringebærene slår inn mot slutten av smakskurven. Det vinen har er bra, men det den mangler er fylde og trøkk. Røde burgundere skal ikke være feite, men de skal heller ikke være anemiske. Denne legger seg litt for langt mot den siste ytterligheten. Lengden er moderat. Med tid og temperatur blir det mer som skjer i enden av smakskurven og lengden forbedrer seg. Ikke minst kommer det fram tanniner som legger seg som et mykt teppe over hele munnhulen, og ettersmaken legger på seg. Kort sagt er vinen bedre på 18+ grader enn på 15, noe jeg finner stadig vekk med røde burgundere. Totalt sett er denne vinen noe skuffende, ikke minst etter forventningene til en vin noen mener er på Grand Cru nivå. Kanskje er 2010 oppskrytt og på tur over kanten? Ikke vet jeg. Jeg vet i alle fall at røde burgundere er rare saker som stadig vekk overrasker meg. 

Gjenkjøp? - Kanskje ikke.

2010 Domaine Huet Vouvray Sec Le Mont

Gyllen farge. På nesen er det sitrus, dyrepels og moden ananas. I munnen kommer også en tydelig honningtone som følger den smidige men tydelige vinen mot en lang avslutning. Meget tilfredsstillende vin, og et svært godt kjøp for 237 kroner i 2012. Jeg har gått til innkjøp av 2019, men nå er prisen 400 spenn.  

Gjenkjøp? - You bet!

2012 Bott-Geyl Riesling Lieu-Dit Kronenbourg de Zellenberg

Relativt lys for alderen. Fruktig nese med gule frukter og bakt sitron. God fylde i munnen, men mangler noe på friskhet. Det kan også være at jeg har vent meg på tysk GG der balansen jevnt over er en annen og etter min mening bedre. Grei vin, men langt fra superlativ. Så var den da også ganske rimelig til 245 kroner i 2014. 

Gjenkjøp? - Neppe. 

2019 Faiveley Mercurey Vielles Vignes

Jeg skal ikke påstå at denne absolutt kvalifiserer som "kjellervin," men jeg har endret oppfatning om denne vinen siden det jeg postet 20. april. Den første flasken jeg prøvde var i overkant fruktig og manglet substans. Det er ikke noen automatisk diskvalifikasjon å være fruktig, men det må være en helhet der fruktigheten bare er ett av flere elementer i rimelig balanse. Her har det blitt mye bedre, der strukturen kommer tydeligere fram og gir en meget tilfredsstillende vin. Særlig når man også tar med i betraktning at vinen kostet ca. 270 kroner og er en burgunder. 

Gjenkjøp? - Ja. 

2010 Georg Mosbacher Forster Pechstein Riesling Großes Gewächs

Gyllen med en grønntone. Duften er bakt lime over gule frukter. Det er syren som er tydeligst. Jeg ser at den forrige flasken var opulent, men her er det først og fremst intensiteten og lengden man legger merke til. Og at den er på den klart friske siden - til tross for at jeg lot den bli ganske så varm i de siste stadiene før flasken ble tom. Kontrasten med for eksempel Freundstück 2009 er meget tydelig. Der var det eleganse og en kniplingeaktig struktur jeg ble trollbundet av, mens her er det et solid trykk hele veien gjennom. Jeg foretrekker den forrige, men det er meget interessant at to nærliggende vinmarker i to ulike år kan lage viner med et så ulikt uttrykk. Og ikke bare det, at den forrige flasken av denne var opulent mens denne definitivt er på den friske og intense siden. 

Gjenkjøp? - Javisst. 

2005 Domaine G. Roumier Morey St. Denis 1er Cru Clos de La Bussière

Flott moden burgunder med mye orientalsk krydder og bringebær på nesen. Harmoni og intensitet i munnen med kvalitetsfrukt, og rett og slett en meget tilfredsstillende vin som innfrir på alle måter. 

Gjenkjøp? - En kasse! 

En av de mindre kjente greske filosofene

How to (win friends and) influence people!

 

Once, someone at dinner was being rather envious of someone, rather unpleasant, and Oscar Wilde said: 

“The devil was walking one day in the Libyan Desert and he saw a monk being tormented by some of his demons. And he approached, and the demons bowed in front of him and said, ‘Master, for 39 days and 39 nights, we have tried to tempt this holy monk away from his god, and his religion. We have offered him powers and principalities, we’ve offered him the joys of the flesh, we have offered him wine, and food, and riches, but he has turned us down. There’s nothing that we can do to win this holy man to our cause.’ 

And the devil said, ‘Out of my way,’ and he whispered in the monk’s ear. And instantly the monk took the pectoral cross around his neck and snapped it, and filled the air with hideous curses against his god, and his church, and his religion, and swore he would never follow Christ again. And the demons fell down in front of the devil and said, ‘Master, what can you have said in one second that we could not?’ The devil said, ‘Oh, it was very simple. I just told him his brother had been made Bishop of Alexandria.’ ”

Produttori Barbaresco Rio Sordo

Det er ingen offisiell rangering av de ulike vinmarkene i Barbaresco, men på uoffisielle rangeringer vil jeg tro at Rio Sordo som oftest kommer under midtstreken i hierarkiet. På den annen side er det kanskje en vin som modner litt fortere enn en del av de andre - i alle fall i Produttoris utvalg. Det er i alle fall min erfaring. Her får vi prøvd to antatt svært gode årganger i en og samme flight.

Eirik Sand Johansen skriver at

Rio Sordo er eksponert mot sørvest, og er en lang stripe på den sydlige åskammen i Barbaresco, mot grensen til Treiso. Den opptrer alltid blant de første i PdB-smakinger, med moderat tannin og tilgjengelig stil. Kooperativet har 4,5 hektar her.

2001 Produttori del Barbaresco Barbaresco Riserva Rio Sordo

Bare såvidt at denne vinen har åpnet seg. Ganske tøff i trynet og lite snakkesalig. I munnen dominerer syren over tanninene, mens frukten er på ferie eller på rømmen. Rett og slett lite trivelig. 

1996 Produttori del Barbaresco Barbaresco Riserva Rio Sordo

Dufter varm jord og murstein. I munnen er den stram og knapp, og det kommer et vagt snev av tobakk. Stilen en mager. Både druetype, vinmaking og årgang trekker i samme puritanske retning. Dette er vin for asketer og selvplagere, men den er betydelig bedre enn vinen over. Der vil selv asketene melde pass og overlate beholdningen til selvplagerne. 

Sand Johansens påstand om moderat tannin og tilgjengelig stil for Rio Sordo slo i alle fall ikke til på disse to.

I 2014 smakte jeg tre av Produttoris Riservaer 32 år gamle, deriblant Rio Sordo. De var mer modne, men bare en av dem svarte til forventningene. Over tid har jeg hatt den erfaringen at det har vært mer miss enn hit på Produttoris riservaer, og jeg sluttet å kjøpe dem etter 2004-årgangen. 

Også disse notatene er fra februar 2017, og en forklaring har du her. 

Barbaresco fra nittitallet

1999 Scarpa Barbaresco Tettineive

Litt nedtonet duft; ingen eksplosjon i nesen her akkurat. En må jakte på det som er å finne. I munnen er den lekker og harmonisk, og ganske tight. Godt drikkelig, men virker uforløst og lovende. 

1999 Cigliuti Barbaresco Serraboella

Dette er noe helt annet. Rik duft, med en herlig rikhet og friskhet også i munnen. Harmonisk, med en frisk og fast ettersmak. Sånn omtrent på toppen, og langt fra sliten. En av kveldens to beste viner. 

1998 Cantina Parroco di Neive Barbaresco Vigneto Galina 

Dette må vel være motsatsen: En av kveldens verste viner. Det hjalp ikke at den er laget i kjelleren på prestegården i Neive, for dette er fandens verk. Her lukter det hydrogenperoxid, omtrent som det luktet i oppveksten da mor skulle ha permanent i håret. Ille! Skikkelig dårlig vin. 

(Notat fra februar 2017, og her er forklaringen.)

Kjellerviner i mai - del I

2008 G.D. Vajra Barolo Bricco delle Viole

Ørlite bruning. Duften er mest roser, lær og kirsebær. I den rekkefølgen. I munnen kommer et tydelig innslag av lakris i slutten av smakskurven i tillegg til de før nevnte. Stilen er klassisk, kjølig og avmålt. Men meget tilfredsstillende. Luftingen i karafel var en knapp time. En flott vin i en ikke spesielt omsunget årgang, men de angrer jeg ofte på at jeg ikke kjøpte mer av. Passet helt utmerket til andebryst med solbærsaus og risotto. 

Gjenkjøp? - Absolutt!

2011 Domaine Huet Vouvray Sec Clos du Bourg

Gyllen som en giftering - klart moden på farge. Duften er tydelig Chenin Blanc, med våt hund, bakt sitrus og litt honning. I munnen merker man også en type bitterhet mot slutten av smakskurven som kan identifiseres som røyk eller bål, men det er ikke sjenerende - det bidrar bare til kompleksiteten. Og vinen er sømløst sammensatt, og ganske smidig og viskøs. I det hele tatt er dette en opplevelse av en hvitvin. Åpenbart mye bedre enn forrige flaske som ble tatt for et par år siden. Ti år som optimum for disse vinene? Mye kan tyde på det!

Gjenkjøp? - Absolutt!

2008 Lanson Champagne Gold Label Brut

Fortsatt lys, med aroma av glassepler og hasselnøtter. I munnen definitivt på den friske siden, men på ingen måte "spiss" eller ubalansert. Godt trøkk gjennom hele smakskurven. Brukt både til aperitif og til mat, og den gjorde begge jobbene på en meget god måte. Husstilen uten malo og det meget friske året 2008 trekker i samme retning, men frukten gir god støtte. Kan trolig lagres i flere tiår, men den overlever neppe så lenge i min kjeller. 

Gjenkjøp? - Ja. 

2015 Domaine Jacques Carillon Puligny-Montrachet

Ikke så gammel, men den gjør det man håper når man åpner en slik flaske. Dufter sitrus og hasselnøtter, meget god fylde og friskhet - og rimelig lang ettersmak. Det er ikke så dumt å kjøpe noen mellomårganger, for de blir modne før returretten på polet løper ut. 

Gjenkjøp? - Ja. 

2017 Barthod Bourgogne Rouge

Dufter fioler og bringebær i en solid, sursøt og stram stil som man forventer fra denne produsenten. Her er det ikke fylde og frukt som står i sentrum, men en kjølig stramhet. Årgangens presisjon viser seg også, men Barthod sørger for stramhet og presisjon selv i de varmeste årgangene. Noen ganger kanskje i overkant, i alle fall når årgangen ikke er av det mest generøse slaget. 

Gjenkjøp? - Ja. 

Som man forstår var dette fem gode viner. Lanson og Barthod var modne, men på den unge siden i utvikling om enn ikke i alder for Lanson sin del. At alle hadde kvalifisert til gjenkjøp om jeg visste da hvordan de ville smake når jeg åpnet de har kanskje noe med prisutviklingen på kvalitetsvin å gjøre. Men ikke bare. Alt i alt en god batch. 

Hvor ille er Covid19?

Det finnes løgner, forbannede løgner og statistikk. Slik er det også med dødsfall av Covid19. I mange land er man for fattige til å teste og vite hvem som dør av hva, i andre land (som Russland og andre bandittstater) sørger man for å redigere statistikken av strategiske årsaker. Grafen over, som bare delvis viser det jeg skulle ønske å vise (siden skrift og tall er borte), er hentet fra The Economist (følg lenken.) De har beregnet dødsfallene fra Covid19 ut fra "overdødelighet," og det er det røde feltet som viser overdødeligheten i perioden med Covid19 og det grå feltet som viser offisielle data. Modellen viser overdødelighet mellom 7 og 13 millioner har dødd av pandemien, mot ca. 3 millioner etter offisielle data. 

Noen land har også "underdødelighet," antakelig fordi det har vært mindre smitte fra andre sykdommer som influensa mens man har holdt Covid19 under kontroll. Dette er land som Australia og New Zeland særlig, men også Norge har underdødelighet. Feilrapportering er særlig utbredt i Asia (siste bildet i de fire underliggende i illustrasjonen her) og i Russland (hvor det riktige tallet på Covid19-dødsfall trolig er ca. 5 ganger så høyt som rapportert). 

Modellen er laget av en nordmann som jobber for The Economist, Sondre Ulvund Solstad. Her forklarer han (Youtube):

Supertoscanere med bordauxblanding

Argiano Solengo 2001

Jeg er ikke helt sikker på om overskriften passer perfekt til denne vinen, men det var overskriften på flighten på smakingen i alle fall. Like deler Cabernet Sauvignon, Merlot og Syrah fra Montalcino. Så 2/3 passer overskriften, i det minste. Lekker og harmonisk duft med innslag av bær og tre, men først og fremst harmonisk og velintegrert. Med tid i glasset kommer det et lite lekkert innslag av noe som best beskrives som katteskitt. 

Ornellaia Bolgheri Superiore 2004

Blanding som åpenbart er Bordeaux-inspirert, med Cabernet Sauvignon, Merlot, Cabernet Franc og Petit Verdot. Smaksbildet er mye som over, men det er også bjørnebær men ingen katteskitt. Og den er klart friskere, og friskest av disse tre. God vin, men en sjekk på nett viser tydelig at man ikke skal stole på vinanmeldere. Skulle jeg delt ut poeng, ville jeg ligget minst fem poeng under disse. 

Le Pupille Saffredi Maremma 2004

Cabernet Sauvignon, Merlot og Petit Verdot. Dufter litt solkrem, herlig i munnen. Harmonisk og kompleks. Veldig smooth, og dekker munnhulen fullstendig med finslige tanniner. Svært lang ettersmak. Den klart beste vinen av disse tre, og en skikkelig høydare. 

(Alle tre smakt 2. oktober 2017. Årsaken ser du her.)

John Cooper Clark - I Wanna be Yours (selvbiografi)

For å ta konklusjonen først: Dette er en skikkelig høydare. Sjelden har jeg hatt så vanskelig for å legge en bok fra meg. Jeg vet det er en klisjé, men det er sant. Det er vittig, selvutleverende, klartenkt og utrolig godt fortalt og skrevet. Jeg har humret eller ledd høyt omtrent av hver side, og det til tross for at det slettes ikke er så trivelig alt det han forteller om. Mengden av sitat jeg har samlet er betydelig, og mye mer egner seg ikke til sitering siden effekten kommer først på bakgrunn av mye av det som går forut. 

Men hvem er John Cooper Clark? Han blir betegnet som punk-poet, og det er ikke helt urettferdig. Men litt. Han skrev mye før punken kom, og han var for gammel til å være punker (f. 1949). Men poesien hans kommer fra gata og den røffe stemningen på en klubb full av arbeidere en fredagskveld i Manchester. Bildene i språket er treffende og uten omsvøp, og linjene rimer. Eller som han sier det selv: 'When you're doing poetry like mine that rhymes, it's very easy to sound like a song that didn't work out.'

Vi følger Johnny fra oppveksten i Salford, Manchester, med tuberkulose og en brutal og utrivelig skole. Med ett unntak. Litteraturlæreren oppdager og oppmuntrer Johnny, og slik fødes et livslangt intenst forhold til språket. Hele veien er det måten han forteller på som holder oppmerksomheten, og det er tydelig at han er vant til å stå på en scene der et øyeblikk er nok til å "miste salen."

As they used to say on Stingray, ‘anything can happen in the next half hour.’ With that in mind, I try to live every day as if it were my last – crying and shitting myself. Ha ha ha, seriously though, I got the world on a string and I’m sitting on a rainbow. 

Ingenting eksplisitt sier det, men for mitt skarpe blikk (kremt. host.) er det tydelig at han har lest inn dette på bånd og noen har skrevet det ned og redigert det. Og/eller det er basert på intervjuer. Stilen er meget muntlig om enn presis. Det som taler mot er at han umulig kan huske alle han nevner. Jeg skummet ganske kvikt gjennom lange lister med navn, men så var det også en god del jeg kjente til. Anekdotene er mange, men det er også innsiktene. Han har dødd flere ganger; som heroinist i femten år eller så var hans eksistens ganske marginal. 

Jeg hadde et visst forhold til punk og til John Cooper Clark, men jeg var ikke noen blodfan. Epoken hadde jeg et forhold til, men forholdet til flere han omtaler var litt perifert. Det viktigste er at han virkelig har noe å fortelle, han er ustoppelig morsom, har et fantastisk grep om språket, og man ender opp med å ha forstått og innsett mye. 

Som Bill Bailey sier: "You've either never heard of him, or you love him." 

Konklusjon - Klar befaling!

Defaix Chablis 1. Cru Les Lys 2006

Søndag 9. mai ledet jeg en Zoom-smaking i Vitis Bergensis regi. Dette var den tredje smakingen av denne typen og nå var det på tide å finne noe hvitt, interessant og som var å få på flere pol i Bergensområdet. Valget falt på denne:

Defaix Chablis 1. Cru Les Lys 2006 kr 386

Lys (ikke bare navnet, men også fargen) til å være såpass gammel. Dufter Chablis: sitrus på en kjølig måte, gule epler, og litt modent siden det er en tone av honning her. Den blir bedre og bedre med tid i glasset og høyere temperatur, og det er det først og fremst den økende fyldigheten som gjør. Frisk, selvsagt, men også smidig - noe som kommer av alderen. Ikke all verden til lengde. Det er først og fremst smidigheten som har kommet med alderen, vil jeg tro, det og honningtonen. 

Men sånn totalt sett? Jeg hadde ventet meg mer av en fullmoden Chablis. Det er litt for lite som foregår her. Jeg har noen i kjelleren av sorten, men Chablis har gått ut av innkjøpslisten nå. For å få noe kvalitativt bedre enn en fersk Chablis må de lagres i nærmere 20 år - i alle fall på høyt nivå. Mellomfasen er som oftest dominert av flytende sitrondrops, og det er jeg riktig lei av. Da er jeg nesten åtti, og da kan jeg godt klare meg med fersk Chablis dersom det er behøvelig. 

Staten lenge leve!

Pandemien har framfor alt vist hva som er hovedoppgaven til staten: Å forsvare innbyggernes liv og eiendom. Klarer ikke staten det har den feilet. Alt det andre, som det sosiale sikkerhetsnettet vi er så opptatt av, er fine greier. Men klarer ikke staten å forsvare oss mot fiender er det over og ut. (Tegning: Roman Glenn)

Staten kan stenge butikken din, få deg til å holde deg hjemme, og hindre innbyggere fra andre land i å reise hjem. Den kan forby deg å holde hånden til din døende mor og legge deg inn på hotel for din egen regning. Den er nesten allmektig. 

Det var en brå oppvåkning for de aller fleste av oss 12. mars 2020, som jeg skrev om her. Det er nasjonalstaten som har gjort dette, for det er den som har voldsmonopol. At et land som Norge har klart seg såpass bra i pandemien til nå skyldes kanskje i bunn og grunn at vi har en stat som nyter tillit. 

Som jeg nevnte i det innlegget jeg lenker til over her, er det nasjonalstaten som har makt. Både rettigheter som innbyggerne har, og overnasjonal makt, springer ut fra denne statens monopol på makt. 

Dette er ikke noen hyllest til staten som problemløser eller inkarnasjon på ren fornuft. Jeg er grunnleggende liberal og skeptisk til at staten tiltar seg makt den ikke behøver. Men den grunnleggende statsmakt har blitt borte under mange lag av velferd og byråkrati, og den er det virkelig på tide å både oppdage og å verdsette når vi alle er så avhengige av den. 

Supertoscanere 1999

1999 Luce della Vite Luce (IGT)

Frisk, harmonisk og integrert supertoskaner med bordeauxblanding av druer, Cabernet Sauvignon og Merlot - uvisst i hvilket blandingsforhold. Det sier produsenten ikke noe om. Strukturen byr på mye stofflighet, og tanninene er potente men finslige. Man slipper å lure på om dette er en kvalitetsvin. Produksjonen var på 120.000 flasker, og "oppdragelsen" (som franskmenn liker å kalle det) var i ett år på franske eikefat (2/3 nye) og et halvt år på store slavonske eikeliggere. Alkoholen på 14,5% gjør ikke noe nummer ut av seg.

1999 Castello dei Rampolla Sammarco

Frisk duft, et drag av ost og høstløv over lær. Nesen var best, for i munnen ble den ganske løs i fisken. Den manglet rett og slett konsentrasjon. Det er en dødssynd for en supertoscaner, for det gjør den så lite super at den kun blir en toscaner med bordeauxblanding av druer. 

Disse notatene er fra oktober 2016. En forklaring finner du her. 

Produttori Barbaresco Asili

2001 Produttori del Barbaresco Barbaresco Riserva Asili

Ganske mørk denne vinen, tydelig mørkere enn de fleste andre fra denne produsenten og andre denne kvelden. Duft av jordbærsorbet som etter hver går over i retning fruktessens - litt kjemisk. Med tid blir den også tydelig røff og litt brutal i munnen. Den henger likevel godt sammen, men var nok litt ung kanskje. Jeg smakte også denne fra egen kjeller i 2019, bare følg lenken. 

1999 Produttori del Barbaresco Barbaresco Riserva Asili

Om vinen over var mørkere enn de fleste denne kvelden, var denne mørkest på farge. Det er noe overraskende all den tid Asili er kjent som den mest burgunderske av alle Produttoris cuvéer, men 1999 er en tett årgang så at akkurat denne årgangen viste seg fra sin mørke side var ikke så rart. Dufter rikt av varm murstein og tørket frukt. I munnen frisk og fast, men den har også mer fylde enn man er vant med fra Barbaresco. Tanninene, som kan være en prøvelse, viste seg å være integrerte og lite grusomme. 

(Jeg smakte også denne vinen i 2016, noe du kan lese om her.)

Notatet er fra februar 2017, noe du kan lese mer om her.

Ischgl på hjul

Jeg må tilstå at jeg har til gode å forstå at "russetiden" er i gang og det uten begrensninger. Rett nok er den utsatt noen steder, som i Oslo, men andre steder går den omtrent som "normalt." Og normalt er russetiden et medisinsk katastrofeområde med utbrudd av sykdommer man ellers i året ikke hører noe om, som hjernehinnebetennelse for eksempel. Man stues dritings sammen på busser eller på ymse arrangement, og gauler natta lang. Kjerneoppskriften på covid-smitte. Ischgl på hjul. Promille og tenåringshormoner er betydelig sterkere drivkrefter enn avstandsregler. Er det noen som kan se at dette kanskje passer dårlig i en pandemi? (Bildet: fra bloggen til Julia Davis)

På Jæren ble 58 russ smittet av covid19, og Russepresidenten uttaler "Jeg er veldig sjokka." Om noe er "beretningen om et varslet smitteutbrudd" så er det russefeiringen. Konsekvensen er i alle fall at den planlagte åpningen av Nord-Jæren kan bli utsatt, skrives det. Kan? Den bør i alle fall utsettes, og de skyldige er lette å identifisere i sine røde dresser. 

Dette mønsteret vil bare gjentas landet over, og også i Oslo - for hvem tror at viruset blir mindre smittsomt på 17. mai? Gjenåpning og mer normalt liv blir altså utsatt igjen fordi noen ikke fatter at russefeiring og pandemi ikke må blandes. Ja, det er selvsagt synd at 19-åringene ikke får feste døgnet rundt denne våren, men det betyr ikke at man verken kan eller bør ignorere at det er en pandemi på gang som har vide og dype konsekvenser for hele samfunnet. 

Festbrems? Ja, det er på tide noen trekker i den. 

Ubegripelig utsettelse

Folkehelseinstituttet følger andre land, og utvider intervallet mellom første og andre dose av vaksinene fra 6 til 12 uker. Dette for at flere skal få første dose før, og at flere derfor vil ha god (om enn ikke optimal) beskyttelse mot sykdom og spredning av viruset. Dette vil også føre til at vi kan åpne opp samfunnet mer og tidligere. Så langt er alt bra og høyst fornuftig. 

Det som ikke er så bra, og som ikke er fornuftig, er å utsette gjennomføringen av dette slik at de første som får utvidet intervallet er de som blir nyvaksinert fra og med denne uken. Hvis begrunnelsen over er god, og det er den nok, er den like god for de som allerede er vaksinert med første dose. 

Det jeg har sett av begrunnelse er at det vil føre til administrativt merarbeid ute i kommunene. (Men jeg klarer ikke å spore opp dette på nett, så ingen lenke her.) Det fører meg over på noe som har slått meg, og som jeg har skrevet om før:

Norge har lyktes bra, sammenlignet med de aller fleste land, med å begrense pandemien og beskytte befolkningen mot smitte. Noen av egenskapene hos de besluttende myndigheter som har vært vesentlige for suksessen er ro og forsiktighet. Det er egenskaper som definitivt IKKE er nyttige å ha med seg inn i vaksineringen og det å få pandemien slått ned!

Slutten på pandemien kan ikke komme for tidlig! Man trenger helt andre egenskaper for å ta gode beslutninger for å få vaksinene rullet ut fortest mulig. Egenskaper som utålmodighet og evne til å skjære gjennom. Skjære gjennom byråkratiske hensyn som "administrativt merarbeid i kommunene," for eksempel. 

Det fornuftige er å utvide intervallet mellom dosene for alle som ikke har fått andre dose, slik at en størst mulig del av befolkningen har beskyttelse så tidlig som mulig. Pandemien har vart lenge nok, så de får heller skyfle på noen lister der ute i kommunene. 

Intelligente folk kan være ufattelig dumme

Dunning-Kruger effekten nevnes ofte når mindre intelligente personer overvurderer sine egne evner, som når noen peker på gradestokken som viser uvanlig lave temperaturer og avblåser hysteriet om en stadig varmere klode. 

Et mindre kjent aspekt av Dunning-Kruger effekten er når noen som er intelligent ikke klarer å se sine egne begrensninger eller utfordre sine egne tankemønstre. Vi ser dette ofte, der høyst intelligente personer fronter spinnville konspirasjonsteorier, for eksempel. Dette går ut over det at intelligente personer gjerne kan gjøre dumme ting av skjødesløshet eller latskap for det dreier seg om større emner der man har gode muligheter til å gjøre seg opp en gjennomtenkt posisjon. 

Det er lett å forklare det ene aspektet av Dunning-Kruger effekten, for de egenskapene du trenger for å gjøre riktige slutninger er de samme som du trenger for å innse at du ikke er kompetent nok til å gjøre de slutningene. Eller for å si det folkelig: er du dum, er du så dum at du ikke klarer å forstå at du er dum. 

I den andre enden, altså hos de intelligente menneskene som tross sin intelligens ikke klarer å se at de tar feil, er det ikke fullt så opplagt hva som går galt. Allikevel ser vi det forbløffende ofte: Folk som burde og kunne forstå bedre, gjør åpenbare feilslutninger og har ingen evne til å innse dette selv. Jeg har bemerket dette ofte: Intelligente folk kan være ufattelig dumme. 

Hva skjer? Først og fremst bunner dette i to forhold tror jeg. Det første er en overvurdering av egne evner. Har du først en doktorgrad og har gjort det bra på eksamener og annet lett målbart, er det lett å miste ydmykheten overfor alt man ikke forstår. Troen på egen fortreffelighet er kompatibel med høy intelligens og forsterkes gjerne også av ytre markører som suksess i utdanning og arbeidsliv. Det andre henger tett sammen med dette, og er en nedvurdering av andres forstand og kunnskap. Dette fører til en mangel på korreksjoner og evne til å vurdere alternative oppfatninger med et åpent sinn. Dumskapen inntreffer på grunn av arroganse, kan man si.

Men kanskje det er noe galt med premisset mitt? Intelligens er kanskje et såpass vidt fenomen at man ikke kan forutsette at de som åpenbart har grunn til å tro at de er intelligente på ett utvalg kriterier har forutsetninger for å gjøre det like bra på et utvalg av de andre? 

For min egen del vil jeg gjerne foreslå "intellektuell ydmykhet" som et nødvendig kriterium på noen som virkelig er intelligent.