Pandemien har framfor alt vist hva som er hovedoppgaven til staten: Å forsvare innbyggernes liv og eiendom. Klarer ikke staten det har den feilet. Alt det andre, som det sosiale sikkerhetsnettet vi er så opptatt av, er fine greier. Men klarer ikke staten å forsvare oss mot fiender er det over og ut. (Tegning: Roman Glenn)
Staten kan stenge butikken din, få deg til å holde deg hjemme, og hindre innbyggere fra andre land i å reise hjem. Den kan forby deg å holde hånden til din døende mor og legge deg inn på hotel for din egen regning. Den er nesten allmektig.
Det var en brå oppvåkning for de aller fleste av oss 12. mars 2020, som jeg skrev om her. Det er nasjonalstaten som har gjort dette, for det er den som har voldsmonopol. At et land som Norge har klart seg såpass bra i pandemien til nå skyldes kanskje i bunn og grunn at vi har en stat som nyter tillit.
Som jeg nevnte i det innlegget jeg lenker til over her, er det nasjonalstaten som har makt. Både rettigheter som innbyggerne har, og overnasjonal makt, springer ut fra denne statens monopol på makt.
Dette er ikke noen hyllest til staten som problemløser eller inkarnasjon på ren fornuft. Jeg er grunnleggende liberal og skeptisk til at staten tiltar seg makt den ikke behøver. Men den grunnleggende statsmakt har blitt borte under mange lag av velferd og byråkrati, og den er det virkelig på tide å både oppdage og å verdsette når vi alle er så avhengige av den.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar