John Cooper Clark - I Wanna be Yours (selvbiografi)

For å ta konklusjonen først: Dette er en skikkelig høydare. Sjelden har jeg hatt så vanskelig for å legge en bok fra meg. Jeg vet det er en klisjé, men det er sant. Det er vittig, selvutleverende, klartenkt og utrolig godt fortalt og skrevet. Jeg har humret eller ledd høyt omtrent av hver side, og det til tross for at det slettes ikke er så trivelig alt det han forteller om. Mengden av sitat jeg har samlet er betydelig, og mye mer egner seg ikke til sitering siden effekten kommer først på bakgrunn av mye av det som går forut. 

Men hvem er John Cooper Clark? Han blir betegnet som punk-poet, og det er ikke helt urettferdig. Men litt. Han skrev mye før punken kom, og han var for gammel til å være punker (f. 1949). Men poesien hans kommer fra gata og den røffe stemningen på en klubb full av arbeidere en fredagskveld i Manchester. Bildene i språket er treffende og uten omsvøp, og linjene rimer. Eller som han sier det selv: 'When you're doing poetry like mine that rhymes, it's very easy to sound like a song that didn't work out.'

Vi følger Johnny fra oppveksten i Salford, Manchester, med tuberkulose og en brutal og utrivelig skole. Med ett unntak. Litteraturlæreren oppdager og oppmuntrer Johnny, og slik fødes et livslangt intenst forhold til språket. Hele veien er det måten han forteller på som holder oppmerksomheten, og det er tydelig at han er vant til å stå på en scene der et øyeblikk er nok til å "miste salen."

As they used to say on Stingray, ‘anything can happen in the next half hour.’ With that in mind, I try to live every day as if it were my last – crying and shitting myself. Ha ha ha, seriously though, I got the world on a string and I’m sitting on a rainbow. 

Ingenting eksplisitt sier det, men for mitt skarpe blikk (kremt. host.) er det tydelig at han har lest inn dette på bånd og noen har skrevet det ned og redigert det. Og/eller det er basert på intervjuer. Stilen er meget muntlig om enn presis. Det som taler mot er at han umulig kan huske alle han nevner. Jeg skummet ganske kvikt gjennom lange lister med navn, men så var det også en god del jeg kjente til. Anekdotene er mange, men det er også innsiktene. Han har dødd flere ganger; som heroinist i femten år eller så var hans eksistens ganske marginal. 

Jeg hadde et visst forhold til punk og til John Cooper Clark, men jeg var ikke noen blodfan. Epoken hadde jeg et forhold til, men forholdet til flere han omtaler var litt perifert. Det viktigste er at han virkelig har noe å fortelle, han er ustoppelig morsom, har et fantastisk grep om språket, og man ender opp med å ha forstått og innsett mye. 

Som Bill Bailey sier: "You've either never heard of him, or you love him." 

Konklusjon - Klar befaling!