Intelligente folk kan være ufattelig dumme

Dunning-Kruger effekten nevnes ofte når mindre intelligente personer overvurderer sine egne evner, som når noen peker på gradestokken som viser uvanlig lave temperaturer og avblåser hysteriet om en stadig varmere klode. 

Et mindre kjent aspekt av Dunning-Kruger effekten er når noen som er intelligent ikke klarer å se sine egne begrensninger eller utfordre sine egne tankemønstre. Vi ser dette ofte, der høyst intelligente personer fronter spinnville konspirasjonsteorier, for eksempel. Dette går ut over det at intelligente personer gjerne kan gjøre dumme ting av skjødesløshet eller latskap for det dreier seg om større emner der man har gode muligheter til å gjøre seg opp en gjennomtenkt posisjon. 

Det er lett å forklare det ene aspektet av Dunning-Kruger effekten, for de egenskapene du trenger for å gjøre riktige slutninger er de samme som du trenger for å innse at du ikke er kompetent nok til å gjøre de slutningene. Eller for å si det folkelig: er du dum, er du så dum at du ikke klarer å forstå at du er dum. 

I den andre enden, altså hos de intelligente menneskene som tross sin intelligens ikke klarer å se at de tar feil, er det ikke fullt så opplagt hva som går galt. Allikevel ser vi det forbløffende ofte: Folk som burde og kunne forstå bedre, gjør åpenbare feilslutninger og har ingen evne til å innse dette selv. Jeg har bemerket dette ofte: Intelligente folk kan være ufattelig dumme. 

Hva skjer? Først og fremst bunner dette i to forhold tror jeg. Det første er en overvurdering av egne evner. Har du først en doktorgrad og har gjort det bra på eksamener og annet lett målbart, er det lett å miste ydmykheten overfor alt man ikke forstår. Troen på egen fortreffelighet er kompatibel med høy intelligens og forsterkes gjerne også av ytre markører som suksess i utdanning og arbeidsliv. Det andre henger tett sammen med dette, og er en nedvurdering av andres forstand og kunnskap. Dette fører til en mangel på korreksjoner og evne til å vurdere alternative oppfatninger med et åpent sinn. Dumskapen inntreffer på grunn av arroganse, kan man si.

Men kanskje det er noe galt med premisset mitt? Intelligens er kanskje et såpass vidt fenomen at man ikke kan forutsette at de som åpenbart har grunn til å tro at de er intelligente på ett utvalg kriterier har forutsetninger for å gjøre det like bra på et utvalg av de andre? 

For min egen del vil jeg gjerne foreslå "intellektuell ydmykhet" som et nødvendig kriterium på noen som virkelig er intelligent.