Kjellerviner i mai - del II

2002 Pol Roger Champagne Vintage Brut

En dypere gyllen farge, men langt fra ytre løkskall (som gammel champagne gjerne får). Energisk mousse, og duften er eple - til og med glasseple - og fersk aprikos. I munnen er det fylde i friskheten, og en skikkelig "drive" gjennom hele smakskurven. En tvers i gjennom kvalitetsvin som det var en dyp tilfredsstillelse å drikke.

Gjenkjøp? - En kasse, takk! 

2013 Domaine Marc Morey & Fils Puligny-Montrachet 1er Cru Les Referts

Flott sentralburgunder helt uten ukledelig eikebruk, smørmalt eller prematur oksidering. Tvert om, så er det harmoni, eleganse og en sømløs intensitet gjennom hele vinen som virkelig løfter sjelen og fremmer takknemlighet for å være i live og å ha sansene i orden. Denne vinen minner meg om hvor flott denne vintypen kan være, men en titt på polets nettside forteller meg at prisen fra jeg kjøpte den i 2016 har gått opp noe fryktelig. Fra 650 til 1045. Det er skrekkelig!

Gjenkjøp? - Javisst!

2008 Pierre Damoy Chambertin Grand Cru

Svært mørk til burgunder å være. Ble tatt for å være Barolo i første omgang, men dette er likevel umiskjennelig en burgunder, og usmiskjennelig en Grand Cru. Det siste merker man særlig på den intensiteten i frukten som bærer hele veien gjennom smakskurven. Det er som dreiemomentet til en stor gassturbin - fullstendig uimotståelig. Det er rødfrukt, men ikke med de høyeste tonene. Det er i det litt mørkere toneleiet, men også med begynnende skogsbunn. Strukturen er det ingenting å si på, men den skiller seg noe fra en Nebbiolo gjennom å ikke være så skarp i syren og i tanninene. Her hersker harmonien, men i et svært energisk og livaktig modus. For dette vidunderet betalte jeg bare 753 kroner i 2012 (Red and White hadde salg - kanskje for å kvitte seg med portefjøljen?). Damoy har ikke status til å ta de enorme påslagene (En Clos de Beze 2014 koster ca. 3000 i London), men bevaremegvel for en flott vin! Dessverre ser det ikke ut til at vinene til Pierre er å få i Norge lenger.

Gjenkjøp? - Igjen - en kasse!

2004 Pol Roger Champagne Vintage Brut

Mest sitrus på nesen, og bare litt modning på nesen. Merkbart annerledes enn 2002-årgangen (se over). Intens i munnen med god mousse. Sammenlignet med 2002'eren er det syren på denne som stikker seg ut, og selv om dette er en god vin og en god champagne, så er det igjen 2004-årgangens syre-dominans (over hele Europa, omtrent) som ødelegger det som kunne blitt en mer sømløs og tilfredsstillende opplevelse. 

Gjenkjøp? - Tror ikke det. 

2008 Etienne Sauzet Puligny-Montrachet 1er Cru Les Perrières

Omtrent akkurat som du håper en hvit burgunder skal være etter et passe opphold i kjelleren (denne fra mars 2011). Harmoni, eleganse og kontrollert fylde med intensitet og ettertrykk. Den sto seg meget godt mot to andre og gode hvite burgundere som ble servert samme kvelden (men som ikke var mine). (Denne drakk jeg også omtrent på dagen syv år tidligere.)

2005 Domaine Rion Nuits St. Georges 1er Cru Clos des Argillières

Mellomdyp farge - langt fra de mest ekstraherte burgunderne. Dufter flott av delikat rødfrukt og litt skogsbunn, og man aner kanskje også at den har vært fatdominert i sin ungdom. Men nå er det bare et lite bidrag til kompleksiteten. Også i munnen er det eleganse og klarhet, og det er godt driv i smakskurven hele veien - uten at det er helt på nivå med Grand Cru'en over. En flott og moden 2005'er. Kjøpt for 570 kroner i november 2007.

Gjenkjøp? - Ja. 

P: "Gjenkjøp" er et mål på om jeg ville kjøpt den dersom jeg da visste hvordan den smakte da jeg mente den var klar til å drikkes. Det er ikke en "løp og kjøp" melding til meg selv. 

Hvite tsjekkere

Stapleton and Springer Chardonnay 2013
Mørkest av disse på farge - og det er ørlite grums. På duft er det litt sur røyk og karamell, og i munnen litt eple og mest karamell (Smørbukk). Kort i ettersmaken. 

Krásná Hora Gewürztraminer 2018

Frisk eksotisk frukt på nesen - lychée og parfyme. Syrlig med litt bitt i munnen, i slank stil. Heldigvis. Mer tradisjonell Gewürz blir fort for syresvak for den opulente duften. Lekker vin med mellomlang ettersmak. Klart best av disse tre. (Bildet: Vivino.com)

Krásná Hora Chardonnay 2016

Lysest på farge av disse tre. Dufter røyk og eik. I munnen er den lett og løs. Kort og løs i ettersmaken også. Det går an å kjenne igjen dette som en Chardonnay, i det minste. Men noen god vin er det ikke. Jeg ser at 2018-årgangen koster nesten 300 kroner. Da bør den være mye bedre enn denne for å forsvare prisen. 

Hvite slovenere

Stekar Jankot 2012
Druetypen er Tocai Friuliano (området grenser til Friuli i Italia). Duften er epleskall og sukret rabarbra med volatile blaff av rødsprit, fargen lysebrun og grumsete. Liten tvil om at vi er i naturvinens verden, med andre ord. Fint grep i munnen og bra ettersmak, men det blir for mye støy i smaksbildet og fuselpreg for min smak. Og som så mye "naturvin", så smaker det av vinmakingen og ikke av stedet. 

Stekar Jankot 2013
Lysebrun som den ett år eldre utgaven, men klar! Ellers mye som over, som man vel kan vente, men den er mer avdempet og harmonisk. Knusktørr og flott i munnen, og en interessant vin. Best av disse tre, har jeg notert meg. 

Stekar Jankot 2017 kr. 359
Denne yngste utgaven er lys og grumsete. Dufter sitrus og trelim, aromatisk og frisk. Det kommer også litt té og hylleblomst etter hvert, samt grapefrukt. Fin munnfølelse. Nest best av disse tre. Denne har fått skallkontakt på fire uker (og noe det samme er trolig tilfelle for vinene over), og blir ofte klassifisert som "oransjevin." Det høres utvilsomt bedre ut enn "brunvin" - som nok er nærmere den kromatiske sannheten. 

1929 på ny?

Jeg har tidligere her på bloggen skrevet om at aksjemarkedene lever et annet liv enn realøkonomien. Grafen over viser utviklingen av Dow Jones indeksen før og etter krakket i 1929. Spørsmålet er om vi nå er der pilen står?

Hvis man fikk velorienterte mennesker til å tegne en graf for hvordan de trodde krakket i 1929 utspilte seg, tror jeg vi ville se en ganske bratt bakke rett ned, før den gradvis bygde seg opp igjen over mange år. Men bunnen ble ikke nådd før i 1932 (grafen over går fra 1924 til 1932, og da hadde markedet falt med 89% fra toppen i 1929.

Vil vi se det samme på ny? Visste jeg det kunne jeg bli rik, men grafen over tyder i alle fall på at markedskorreksjoner (som det så fint heter) er noe som kan spille seg ut over lang tid og i takt med at flere begynner å fatte hva det er som skjer. For fallet i grafen spiller det nok også en stor rolle at "alle" begynte å beskytte sin egen økonomi, og dermed gjorde de det hele til en katastrofe gjennom proteksjonisme. Det samme kan fort skje denne gangen også, med populistisk nasjonalisme på fremmarsj i mange toneangivende land - som USA. 

Min spådom, og jeg har agert i pakt med det, er at "we ain't seen nothing yet!" 

Rød Côtes de Nuits Premier Cru 2017

Dette var kanskje den beste (og i alle fall den siste) flighten i denne smakingen. Notatene blir også kortere. Kanskje fordi vinene er så gode? Det er ikke så mye som stikker seg ut - det er harmonien som hersker mer enn noe annet, og da blir det mindre å henge seg opp i. Og jeg vil ikke gi etter for fristelsen til å ta med noe "fra læreboka" for å fylle ut - som jeg mistenker at mange vinanmeldere gjør.  

R. Chevillon Nuits-St.-Georges 1er Cru Les Saint-Georges

Mørk. Forførende duft, stor dybde i smaksbildet, myk og fyldig i munnen. Nedsiden er litt smørmalt og merkbar eik, men alt tyder på at dette blir en stor vin med tiden. Dessverre har prisene på Chevillon økt mer enn de fleste burgundere. På Valken, for eksempel, ligger det kassevis med usolgt 2017 Chevillon - men ikke denne. For første gang på kanskje ti år kjøpte jeg ikke en eneste flaske Chevillon til meg selv.

Prieur Gevrey-Chambertin Premier Cru

Lekker, frisk og solid. Den sitter lenge, og den sitter behagelig. Deklassifisert Chambertin, om jeg ikke husker feil. Den kostet over 1.100 kroner da den ble sluppet, og jeg har en tidligere årgang av denne. 

Faiveley Gevrey-Chambertin 1er Cru Petite Chapelle kr. 780

Litt lukket på duft, men den åpner litt etter hvert med fioler og roser - og fremfor alt stor presisjon. En lekker og flott vin med lang ettersmak. Jeg kjøpte tre for ca. 800 kroner på spesialslipp, men nå kommer den på slippet i mai og koster 20 kroner mindre! Jeg er fristet til å øke beholdningen, men vinbeholdningen totalt skal krympes.... 

Hvor viktig er det med håndvask under viruskrisen?

Her ser du hvor viktig det er med håndvask - og hvor lett smitte sprer seg. 

Kjellerviner i mai - del I

2004 Produttori del Barbaresco Barbaresco Riserva Montefico
Litt vandig kant, og klar rødfarge med ørlite bruning. På duft er det mest kirsebær og lær til å begynne med. Det fordunster, og blir til høstløv og underskog med en litt bitter tone i slutten. I munnen er den mest syrlig, men også integrert og ganske harmonisk etter hvert. Når romtemperatur er nådd, og det har gått en time etter dekantering, er det mest våt underskog på duft og en merker for første gang tanninene. De er avslepne, men for første gang merkbare. Til 350 spenn i 2009 var dette et godt kjøp, men jeg har opplevd litt for mye forskjellig med disse riservaene fra Produttori. Dette var en av de bedre, men disse Cru-vinene til Produttori fortjener ikke den oppmerksomheten de har fått fra noen norske vinjournalister. Dette var siste årgangen jeg kjøpte inn. 

Gjenkjøp? - Tja. 

N.V. Egly-Ouriet Champagne Grand Cru Blanc de Noirs Les Crayères

Andre og siste flasken av de to jeg kjøpte i 2002 for 459 kroner. Fargen er som det ytre skallet på en løk (se over), og det er ikke noe galt i det. Moussen er fortsatt god, og vinen begynner virkelig å bli en vin - if you see what I mean. Fyller munnen godt, med et bredt register av smaker som trekker i retning høst og syrlig tørket frukt som aprikoser. Fyldig, uten at man på noe vis får sjansen til å glemme at dette egentlig er en 1996-årgang med de syrene som er. Denne koster nå 1.725 kroner! - så jeg må minne om at "gjenkjøp" er et kriterium jeg bruker for å avgjøre om vinen er god. Svaret på spørsmålet er om jeg ville kjøpt vinen dengang da dersom jeg da visste det jeg vet nå - hvordan vinen smakte flere år senere. 

Gjenkjøp? - Ja. 

2001 Cavallotto Barolo Riserva Bricco Boschis Vigna San Giuseppe

Flaske kjøpt desember 2008 for 515 kr. Vandig kant, med et mer oransje lag deretter før den klare røde kjernen kommer. Duften er klassisk med tjære, lakris og litt høstløv. Klart vellagret, og ikke noen oksidering og slam i bunnfallet som på den siste. Fin lang utgang - men i munnen dominerer syrene litt for mye for min smak. De siste slurkene er de klart beste når syren ikke dominerer så mye. Dette har nok mye mer med temperatur enn med "luft" å gjøre. Jeg skal sørge for at de neste flaskene kommer nærmere romtemperatur før servering.

Gjenkjøp? - Ja

2010 La Rioja Alta Rioja Viña Ardanza Reserva, Selección Especial kr. 280

Ti år er ingen alder for denne vinen. Det dufter fat, lær, jordbær. I munnen er den fast og frisk med god modning av frukten. Ettersmaken er mellomlang. Det som preger vinen, mener jeg, er at elementene ikke har funnet sammen. Vinen har fått overstrømmende kritikker ute i den store verden. Kanskje er det fordi det bare er den andre gangen at de har dratt fram benevnelsen Selección Especial og den blå borden på etiketten? Jeg ble underveldet, må jeg si, ut fra disse forventningene. Men vinen er jo utmerket til den fattige prisen av 280 kroner (jeg kjøpte den for 20 kr. mindre for kort tid siden). Jeg har to flasker til i kjelleren, men de får ligge et sted mellom fem og ti år, tenker jeg. Kanskje harmonien har innhentet vinen da?

Gjenkjøp? - Tja. 

2012 Georg Mosbacher Forster Freundstück Riesling Großes Gewächs

Den har ikke fått påtagelig dypere tone på fargen tross sine åtte år. På duft er det mandarin - god og søt mandarin - som dominerer. Skjønt "dominerer" - dette er en av de minst "dominante" rieslingene jeg har smakt. Alt er harmonisk og velstemt. Det er som å drikke kniplinger - det er understatement hele veien. Bare de som virkelig forstår seg på vin, og som er villig til å "lytte", vil få med seg detaljene og harmonien. Dette var lekkert - en skikkelig meditasjonsvin. 

Gjenkjøp? - Yes, please! 

Gode rimelige røde viner

A. Jaume Côtes du Rhône Réserve Grand Veneur Rouge 2018 kr. 160

Klar mellomdypr rubinrød på fargen. Frukten er mest bjørnebær, med et drag av lyng og noe mer søtlig. Fin balanse, og den henger godt igjen i munnen. På den mer elegante siden av det disse vinene har av uttrykk. Usedvanlig bra vin til prisen, og enkel å finne på polet. 

Colinas do Duoro 2018 kr. 170
Ganske mørk. Duften er mest bjørnebær og litt lakris. Saftig men fast, med grei ettersmak. Dette er en svært god vin til denne prisen. Den rydder opp i munnen med litt feit mat, og er svært lettdrikkelig også. Den seiler opp som en favoritt i det litt rimeligere segmentet. 

Patrick Pestre Hautes-Côtes de Beaune Rouge 2018 kr. 200

Rød burgunder til to hundre spenn. Det må kvalifisere som rimelig vin. Men er den god? Pestre er jo ikke blant de produsentene som har utmerket seg med solid kvalitetsforbedring de siste årene - som Bouchard Pére et Fils, Faiveley og Jadot. Det er kanskje grunnen til at ingen - som jeg har lagt merke til så langt - har omtalt denne i svært rosende ordelag? Lys, frisk og solid rødfruktighet med et snev av fat. Mer fat på nesen enn i munnen. God å smatte på, noe jeg setter som et kriterium på en rød burgunder det er verdt å satse på. 2018 ser ut til å være en årgang der enkelte ikke har unngått å få i overkant moden frukt, men her er ikke det noe problem. Moderate 12,5% er den også. Dette var den beste av de flaskene jeg kjøpte, og de tiliser videre innkjøp - for dette var mye Pinot for pengene! 

Flokkimmunitet

En av de beste bevisene på at generalene alltid kjemper forrige krig, er retorikken fra Statsepidemolog i Sverige, Anders Tegnell. Han gikk ut i media 16. april og sa at man kunne oppnå flokkimmunitet mot covid-19 i Stockholm i mai. Jeg lo høyt - en sarkastisk latter (og jeg har vitner) - og tenkte at her har modellene tatt over for empirien, og forstanden har reist på ferie. (Bildet: Frankie Fouganthin)

Nå har man gjennomført bred testing - en slags "covid-19 gallup" - i Frankrike og i Spania, og funnet ut at ca. 4-5% av befolkningen i disse hardt rammede landene har eller har hatt covid-19. Undersøkelsene i Frankrike har vært utført av Pasteur-instituttet, og publisert i Science. Tallene er langt fra det som behøves for flokkimmunitet (ca. 65%) og sjansen for at Stockholm er nærmere 65% enn 5% er så liten at vi ikke trenger bry oss med den. Nå er det visst 40% som er målet på flokkimmunitet, og juni som er tidspunktet den inntreffer skal vi tro Tegnell. Like virkelighetsfjernt er det fortsatt. 

Tegnell har kjempet krigen mot en influensaepidemi - for det er det modellene har vært bygd på. Men covid-19, og SARS-CoV-2 (som er viruset) er noe helt annet. 

Kanskje dette også viser en annen (og mer filosofisk) konfliktlinje enn denne krigen versus den forrige krigen? Er det tilliten til realvitenskap (aksiomatisk og sikker) versus naturvitenskap (empirisk, men beheftet med usikkerhet). Modellene kunne man regne seg frem med og sette to streker under svaret (realvitenskap), men dette viruset (naturen) måtte man undersøke og skaffe seg erfaringer med før man kunne modellere med noen grad av sikkerhet. Det er Descartes mot Hume, på sett og vis. I alle fall om følgende Hume sitat legges til grunn: 

“A wise man apportions his beliefs to the evidence.”
― David Hume

Kasinoøkonomien

Juvet mellom realøkonomien og børsene blir stadig bredere, noe illustrasjonen over fra The Economist illustrerer. Forholdstallet mellom utbytte og verdsetting (P/E) på amerikanske børser er 20. Meget høyt. Det er en helt komisk (eller kanskje helst tragisk) brist på kommunikasjon mellom verdsettingen av selskaper på børsene verden over (inkludert Norge), og situasjonen til verdens selskaper.

Selskapene, som oss andre, står overfor et fall i produksjonen av varer og tjenester uten sidestykke i fredstid. Ikke bare det: Hele sektorer av økonomien er redusert til nesten null - så som reiseliv, sport og live-underholdning. Domino-effektene genstår. Alt avhenger av alt, særlig i en tett sammenvevd verdensøkonomi. 

Det store nye siden 2008 er nullrenter og negative renter i store deler av verden. Det er bare penger å tape på å sette dem i banken eller å låne dem ut til stater, så "alt" må inn på børsen. Det fører til oppblåste priser. Det er ikke bare lave renter som kjører pengene inn på børsen. Det gjør også de enorme mengdene penger som har blitt generert av sentralbankene etter Finanskrisen. "Quantitative easing" eller QE er det omtalt som, men realiteten er at det skapes enorme mengder med penger uten at det skjer en tilsvarende økning i varer og tjenester.

Normalt ville dette skapt inflasjon. Mye inflasjon. Men det har ikke skjedd. Eller rettere: Inflasjonen har ikke skjedd i markedet for varer og tjenester, men i markedene for "aktiva" som aksjer og eiendom. Her er prisene blåst kraftig opp, som nevnt over. 

Nullrentene og QE har skapt en situasjon vi aldri før har opplevd, og aktørene i finansmarkedene må orientere seg om best de kan. Mange av de større aktørene er pensjonsfond som har lovet kundene avkastning. På renter, som er (eller var regnet som) (tilnærmet) sikre, kan de ikke levere avkastning. Så stadig større deler av porteføljen må investeres på aksjemarkedene. 

Attraktive, eller mulige - gitt avkastningskravene, alternativer finnes ikke. Så pengene er på mange måter "låst" på børsene. Derfor lever Wall Street sitt eget liv, på en annen planet enn Main Street.

Kanskje inntil noen oppdager at man står i løse luften? Kanskje børsene bare venter på sitt Wile E. Coyote moment?

A Meditation on Murder (Bokanmeldelse)

Death in Paradise, TV-serien, har jeg anmeldt flere sesonger av her på bloggen. Kvaliteten har vært noe variabel, men "alle" har nok vært enige om at seriens første inkarnasjon med Ben Miller som detektiven Richard Poole var den desidert beste. 

Her har seriens skaper, Robert Thorogood, skrevet en serie romaner med utgangspunkt i serien men med andre historier enn de som gikk i serien. Dette er den første av dem, og som i TV-serien er dette også et eksempel på "det lukkede roms mysterium" med et begrenset sett av mistenkte. 

Richard Poole er lett å kjenne igjen, og det er også Camille Bordey hans franske Detective Sergeant, og resten av det opprinnelige teamet. 

Mysteriet er interessant. Det er god dynamikk og god stemning. En stemningsmessig lettere utgave av Agatha Christie, kan man si. Og det var lett å like denne boka. Så lett at jeg ville ha mer, og straks bestilte neste bok i serien på Kindle. 

Konklusjon - Klar anbefaling. 

Naturvin får sertifisering - og gamle vinfeil blir som nye

Naturvin har jeg skrevet en del om på bloggen, og fenomenet ble også flyktig omtalt i The Aesthetics of Wine fra 2012. En filosofisk artikkel har jeg også forfattet om emnet i Raw: Architectual Engagements with Nature. Mange, meg selv inkludert, har klaget over at fenomenet er ganske vanskelig å få definert, og at den eneste fellesnevneren som skiller naturvin fra økologisk og biodynamisk vin er lavt svovelinnhold. 

Nå kan vi legge irritasjonen over de noe flytende grensene mellom ulike typer vin utenfor hovedstrømmen - i alle fall for franske viners vedkommende. Tidlig i april kom INAO med retningslinjer for en klassifikasjon av naturvin. Kategorien kalles Vin Methóde Nature og må i utgangspunktet være laget av håndplukkede druer som er klassifisert som økologisk eller biodynamisk dyrket. Gjæren kan ikke være innkjøpt, og vinen må være fri for tilsettinger og ikke være behandlet med fysisk inngripende midler som spinning cone, oppvarming, og slikt. Kjøling, derimot, er tillat. Kanskje også nødvendig, gitt at disse vinene ikke blir behandlet med utfelling eller filtrering. Derfor er det lett for at de begynner å gjære på ny dersom temperaturen øker. Et litt pinlig faktum er at det er ganske energikrevende å sørge for at naturviner ikke blir ødelagt. 

Dermed kommer vi til det springende punkt. Svovel, eller sulfitter - for å bruke en mer presis benevnelse. Det er her natuviner skiller seg ut ved å ha ingen tilsatte sulfitter, eller bare litt tilsetning før tapning. Vin Methoóde Nature-logoen kommer i to versjoner. Den ene for viner som ikke har noen tilsatte sulfitter, og den andre for viner som har maksimalt 30 mg/l tilsatt. De som forstår seg på slikt, sier at 30 mg/l er svært lite. Når flere enn 400 produsenter har sluttet seg til denne kategorien, så tar INAO over kontrollen. Det blir jo ganske krevende. 

Sulfitter brukes jevnt over i hele mat- og drikkebranjsen som desinfisering og anti-oksidant. Et teng på at naturvin som fenomen griper om seg er at gamle vinfeil dukker opp igjen. Jeg tror jeg har lest, i gamle bøker om vin, om "ropiness" og "mousiness" men kan ikke si jeg har kommet over viner med disse feilene. Men med lite eller ingen svovel i vin dukker disse opp igjen, noe min venn Jamie Goode har skrevet om. Verd å ha i bakhodet når en drikker naturvin.

Jamie om "mousy".

Jamie om "ropy".

Hvordan unngå smittespredning av SARS-CoV-2

Det er lett å tro at man kan bli ekspert av å lese mye om viruset på internet, men når man foretar god kildekritikk kan det være mye å lære. Noe av det mest interessante - nå når vi åpner opp mer og mer - er å forstå så mye som mulig om smittespredning. Muge Cevik, ved St. Andrews University i Skottland har studert det som finnes av god forskning på temaet og kommet opp med følgende hovedpunkter:

Infeksjonsraten var 6%, men mye høyere blant venner (22%) og familie (18%). 

Når det gjelder smittesteder var det også to som skilte seg ut: Hjemmet (13%) og kollektivtransport (12%). Også restauranter og underholdning lå høyt, på 7%. 

Voksne smittes mye lettere enn barn, også innenfor hjemmet. 

Hovedfunnene tyder på, men beviser ikke, det følgende:

• Nær kontakt over tid kreves for å spre viruset.
• Smitterisikoen er klart høyest i avgrensede rom som hjemmet, kollektivtransport, sykehjem, barer og andre (ganske trange) samlingsplasser innendørs. 
• Tilfeldige og korte møter er ikke noen hovedfaktor i smittespredningen.
• Eldre blir lettere smittet enn yngre. 

Dråper smitter, men luft gjør det neppe. Da ville infeksjonsraten i familier være langt over 20%. Den tyder også på at god hygiene beskytter, ikke minst flittig håndvask. 

Det er vel få av oss som kan flytte hjemmefra, så hovedkonklusjonen er vel at dette er dårlig nytt for offentlig transport men godt nytt for friluftsliv. 

Rød Cötes de Beaune Premier Cru 2017

At vi nå var kommet på et høyere nivå var merkbart på folket på denne smakingen jeg ledet i Vitis Bergensis 9. februar 2020. Når disse vinene kom i glasset ble det stille rundt bordet der praten hadde gått mens vi smakte de foregående flightene. Det var andakt. Den varte gjennom neste flight også.

Bouchard Pere et Fils Volnay 1er Cru Caillerets Ancienne Cuvée Carnot

Dufter mest generell rødfrukt, men det er mulig å hevde at det er noe kirsebær der. Fat merkes også. I munnen er den myk og lekker, og den av disse vinene som er minst strukturert. Ettersmaken var litt for kort, mener jeg.

Bouchard Pere et Fils Beaune 1er Cru Greves Vigne de L' Enfant Jésus kr. 933

Jesusbarnet er på plass igjen, men ikke så overjordisk god som 2010-årgangen var syv år tidligere. Fin nese, men ikke særlig presis i aromatikken. I munnen kommer presisjonen. Myk, men også slank og lekker. Finslige tanniner og god lengde. Fremdeles å få på fire pol (i skrivende øyeblikk).

JadotBeaune 1er Cru Greves kr. 590
Lysest i fargen av alle tre. Dufter roser og fioler, godt grep i munnen. Intens og lang, og også mer utviklet enn de to andre. Konklusjonen er at den er best og billigst av disse tre - i alle fall på dette stadium. Fremdeles å få på noen pol (i skrivende øyeblikk). 

Se hvordan man lager en tennisracket

Dobbelklikk for full skjerm.

Røde landsbyburgundere 2017

Faiveley Monthélie 1er Cru Les Champs Fuillot kr. 360

Dufter generell rødfrukt. I munnen er den lekker, senete og med god struktur. Men avslutningen er litt løs. Konklusjonen er likevel at dette er nok et eksempel på at Faiveley i 2017 har truffet planken når det gjelder røde burgundere. I skrivende øyeblikk er dette en vin bare kunder som drar til Sarpsborg kan skaffe seg. 

P. Rion Chambolle-Musigny Vielles Vignes kr. 550

Her er duften friskere og mer tydelig enn på vinen over. Det er litt bringebær. I munnen er den strukturert men finslig, og ettersmaken er det ingen ting å si på. I ettersmaken kommer det også et innslag av roser. Den er et godt hakk opp fra vinen over, men det avspeiles så til de grader i prisen også. Finnes fortsatt på en god del pol. 

B. Leroux Gevrey-Chambertin Vielles Vignes kr. 485

Her er det mer trøkk i duften enn i noen av vinene over, men også et tydeligere fatpreg. Frukten er kjølig og lekker, og i munnen er det godt grep, intensitet og lengde. Tross det generelle prisnivået på burgundere er dette et meget bra kjøp. Jeg sikret meg et par flasker nettopp. 

Ben Macintyre - The Spy and the Traitor (Anmeldelse)

Dette er en av de mest spennende bøkene jeg har lest - til tross for at jeg visste hvordan det kom til å gå. Men den er ikke bare spennende, den er avslørende for den verden vi levde i, både før og etter jernteppets fall. Oleg Gordievsky, som er spionen i tittelen, endret verdenshistorien til det bedre. Det er det få forunt å kunne hevde, men det kan han. 

Boka følger Gordievsky fra oppveksten i en KGB-familie (både far og bror var i hhv. NKVD og KGB), og til en ideologisk oppvåkning særlig påvirket av invasjonen i Tsjekkoslovakia. Vi følger han også videre gjennom utdanning i KGB og utplassering i København på 60-tallet og videre inn på 70-tallet. 

Noe av det første han bidrar med etter rekruttering, er informasjon om det som viser seg å være Gunvor Galtung Haavik og Arne Treholt. Ingen som leser denne boka er det minste i tvil om at Treholt var skyldig i alt han ble dømt for - og vel så det! 

Boka er virkelig avslørende for det indre livet i KGB, og årene tilbake i Moskva der Gordievsky først er nedtrykt og underkuet er viktige. Han hadde nemlig begått den kardinalsynd å bli skilt, og dermed var han ute i KGBs mørke. Men han satser på en plan om å komme seg ut på posting i London, og lykkes omsider. Da skyter virkelig karriæren som spion fart.

I London legger han til rette først for at Mrs. Thatcher gjør en god figur i begravelsen til Andropov, og så for at de vestlige land for alvor skjønner hvor paranoide de er i Kreml. Få har vel hatt større grunn til å ta æren for ha lagt til rette for slutten på den kalde krigen. 

Allerede ved starten la MI6 en plan for å eksfiltrere Gordievsky fra Sovjet-Unionen om det skulle bli nødvendig. Den var snedig, detaljert, og ble innøvd stadig vekk. Men svært mye kunne gå galt, for å si det forsiktig.

Den nest siste delen av boka er fortellingen om denne fasen fra Gordievsky, som var blitt rezident for KGB i London, ble kalt hjem til Moskva for samtaler, til han skjønte at han var under mistanke, og til han satte fluktplanen i kraft og så fullføring. 

Boka er spennende, innsiktsfull og utrolig godt skrevet. Det er noe av det beste jeg har lest! 

Konklusjon - Klar befaling!