Flokkimmunitet

En av de beste bevisene på at generalene alltid kjemper forrige krig, er retorikken fra Statsepidemolog i Sverige, Anders Tegnell. Han gikk ut i media 16. april og sa at man kunne oppnå flokkimmunitet mot covid-19 i Stockholm i mai. Jeg lo høyt - en sarkastisk latter (og jeg har vitner) - og tenkte at her har modellene tatt over for empirien, og forstanden har reist på ferie. (Bildet: Frankie Fouganthin)

Nå har man gjennomført bred testing - en slags "covid-19 gallup" - i Frankrike og i Spania, og funnet ut at ca. 4-5% av befolkningen i disse hardt rammede landene har eller har hatt covid-19. Undersøkelsene i Frankrike har vært utført av Pasteur-instituttet, og publisert i Science. Tallene er langt fra det som behøves for flokkimmunitet (ca. 65%) og sjansen for at Stockholm er nærmere 65% enn 5% er så liten at vi ikke trenger bry oss med den. Nå er det visst 40% som er målet på flokkimmunitet, og juni som er tidspunktet den inntreffer skal vi tro Tegnell. Like virkelighetsfjernt er det fortsatt. 

Tegnell har kjempet krigen mot en influensaepidemi - for det er det modellene har vært bygd på. Men covid-19, og SARS-CoV-2 (som er viruset) er noe helt annet. 

Kanskje dette også viser en annen (og mer filosofisk) konfliktlinje enn denne krigen versus den forrige krigen? Er det tilliten til realvitenskap (aksiomatisk og sikker) versus naturvitenskap (empirisk, men beheftet med usikkerhet). Modellene kunne man regne seg frem med og sette to streker under svaret (realvitenskap), men dette viruset (naturen) måtte man undersøke og skaffe seg erfaringer med før man kunne modellere med noen grad av sikkerhet. Det er Descartes mot Hume, på sett og vis. I alle fall om følgende Hume sitat legges til grunn: 

“A wise man apportions his beliefs to the evidence.”
― David Hume