Fjasbokutfordring - del II

Utfordringen kom om ti album fra ungdommen på ti dager. Album som fremdeles betyr noe for deg. Det første gikk på The Who, men nå har tiden kommet for Rolling Stones, og det må bli Let It Bleed fra 1969. Den har to av bandets aller beste låter. Kanskje DE to beste. Gimme Shelter og Midnight Rambler. Jagger/Richards helt på topp!

Albumet kom meg i hende 9. august 1976 fra Tandy's Records for £2.50. Jeg spiller det fortsatt. Ganske ofte. 

Hvorfor spiller de så annerledes i Wimbledon nå?

Wimbledon starter neste uke - det er det vel ikke så mange i den store befolkningen som får med seg all den til det er Fotball VM. For noen, som skal kvalifisere seg inn i turneringen, har den startet denne uken. Casper Ruud er en av dem.

Noen av oss er så gamle at vi husker klassiske oppgjør som McEnroe mot Borg, og et blikk på Wimbledon av i dag viser at noe er svært forskjellig. Det er ikke bare moten og hårprakten som er forskjellig, men også måten de spiller på.

Denne Youtube-videoen viser og forklarer hvorfor. Meget interessant - også om du selv foretrekker å se 22 menn på en stor gressplen der det ikke skjer noe av betydning 95% av tiden.

Paul McCartney viser fram sitt Liverpool

Absolutt verdt å se! Rørende, innsiktsfullt og morsomt.

Mer Gratien champagne

Alfred Gratien Blanc de Blancs Brut 2008 kr. 490

Lenken går til 2009, men det var 2008 jeg smakte. Jeg tipper at noen av de åtte polene som har den inne fortsatt har 2008. I alle fall håper jeg det, for her er det friskhet og harmoni. Ettersmaken bare bygger seg opp, og bærer og bærer. En vin med klasse, karaktér og substans. Jeg tipper at 2009 også er en god vin. Gratien driver ikke med malolaktisk gjæring, og gjør mye på gamlemåten. En litt varm årgang er som skapt for vinmakingen der i gården. 

Alfred Gratien Brut 2004 kr. 619

Ingen vil vel hevde at dette er billig, men det er dyrt å la en vin ligge ti år på bunnfallet. Her er det et dypere smaksbilde enn i vinen over. Det mer mer kaffe og kyllingkraft. Munnfølelsen er enorm - den biter seg fast, og ettersmaken varer enormt lenge. Dette er nesten som en RD - vel, det er vel en RD men ikke i navnet. Den finnes også i magnum. 

Alfred Gratien Cuvée Paradis Brut 2008 kr.735

Dufter markjordbær, og det er litt sødme i duften her. I munnen biter den seg godt fast - den er faktisk ganske tannisk. Den er frisk, og utstråler harmoni og eleganse. En herlig vin som også varer lenge i munnen. (Var jeg ikke overinvestert i vin, ville jeg bestilt denne sporenstreks). 

(Foto: Ole Martin Skilleås)

Champagne 2006 Blend

Gatinois Grand Cru Brut 2006
Dette er en produsent jeg har kjøpt inn til eget forbruk i noen årganger. Fyldig matchampagne, med 90% Pinot Noir. Denne årgangen er vel av de vanskelige, med en svært varm tidligsommer og en våt august. Vinen har ganske dyp farge. Nå er dette vanlig for Gatinois, men vanligvis er fargen noe mer preget av rødt enn her. Dufter nesten litt oksidert, og frukten er av den tørkede typen - tørkede aprikoser er det nærmeste jeg kommer, og etter hvert litt melne epler. Moussen er ganske avdempet, og det totale preget er av en ganske langt kommet vin. Selv har jeg bare 2002 og 2008 av denne vinen, men for de som har 2006: Drikk opp! 

Pierre Paillard Grand Cru 2006
Lysere ikke bare på fargen, men i alt sitt vesen. Her er det mer grønt eple på nesen, og ganske slank i stilen. Relativt frisk og elegant. Det var altså en tydelig kontrast her, men årgangen imponerer ikke i noen av versjonene. 

Kjedebrev på Fjasboka - mitt første svar

På Fjasboka fikk jeg en utfordring fra min venn fra oppveksten, Brynjulf Risnes. Mange har vel sett disse på FB: 10 album på 10 dager. Album som gjorde et sterkt inntrykk i ungdommen, og som fortsatt gir målbare utslag på hjerterytmen. Selv satte jeg oppveksten/ungdommen til å ha gått over da jeg fyllte 20, men ikke alle har vært like strenge med datoene. Jeg er ikke videre glad i kjedebrev - som dette er - men det var et påskudd til å reklamere litt for musikk som var uhyre viktig for meg i oppveksten, og som jeg fortsatt setter stor pris på.

Mine absolutte favoritter var alltid Rolling Stones og Led Zeppelin. Det var dager, uker og hele år valget mellom dem var vanskelig - inntil jeg slo meg til ro med å la være å velge. Derfor gikk jeg for The Who som  nr. 1 av 10. Kanskje også fordi John Entwistle er den eneste "rockeguden" jeg har møtt. Det var i London i 1982, og jeg fikk billett til "Battle of the Bands" som skulle vises på BBC. Entwhistle var en av dommerne, og jeg fikk satt meg slik at han passerte meg på tur ut. Jeg fikk et håndtrykk og autografen. 

Who's Next fra 1971 er et knallsterkt album. Bildet på coveret er tatt på en slagghaug ved Easington Colliery i County Durham. 

Pflüger Riesling

Pflüger Buntsandstein Riesling trocken 2017 kr. 145

Denne Pfalz-vinen har sitrus, voks og gul frukt på nesen. Fin balanse, og snill i munnen. Grei vin, som finnes på svært mange pol rundt omkring. Jeg er sikker på at mange setter pris på en god Riesling som ikke er så intens som mange andre i dette segmentet. Men jeg vet ikke om den akkurat pflüger ut av hyllene av den grunn. 

Pflüger Dürkheimer Michelsberg Riesling Trocken 2016 kr. 200

For en dryg femtilapp mer, får man en klart mer interessant vin. Klar duft med korn og et ørlite vokspreg også her. Jeg får også assosiasjon til regnvann. Intens, og den gjør mye av seg i munnen uten å komme ut av balanse. Meget god vin som bare syv pol har tatt inn på egen liste. 

Bogdan (Romania)

Bogdan har jeg omtalt før - og da var det rosévinen (se bildet) som fikk omtale. Jeg ble shanghaiet sent på dagen ved polsmakingen i Grieghallen i april, og smakte meg også gjennom vinene under (i et visst hastverk). Som jeg forsto det var det viner oppdaget på ferie, og importselskap etablert for å lansere vinene i Norge. Mulig jeg tar feil, men jeg fornemmet mer entusiasme enn profesjonalitet. Det behøver ikke bety at vinene er dårlige. Slettes ikke. 

Bogdan Muscat 2015 kr. 175

Det er et Muscat-preg på nesen (honning og druer!), men vinen er ganske forsiktig på duftfronten. I munnen gjør den mer av seg - et godt grep, som Clive Coates bruker å skrive. 

Bogdan Reserva Feteasca Neagra 2015 kr. 189

Denne druen er en pre-phylloxera rumensk og moldovisk type. Sjeldne saker, med andre ord. I duften kan man ane likheter med Pinot Noir, Syrah og Cabernet Franc. I alle fall aromatisk, og i munnen har den god struktur og fremstår som fast. Kanskje den mest interessante av disse vinene fra Bogdan i Romania. Druetypen skal være svært egnet for lagring. 

Bogdan Reserva Cuvee Experience 2014 kr. 198

Dette skal nok være top-cuvéen av disse, men den fremstår i dag som mindre interessant enn vinen over. Duften er mer generell rødvin. Frukten er myk og tilgjengelig, men tanninene tar godt tak i munnens slimhinner og sier klart fra at her behøves noe mer lagring. 

Alfred Gratien Brut NV

Under denne overskriften er det to viner - den ene helt uten dosage, og den andre med noe dosage. Det er liten tvil om hva jeg foretrekker - som man vil se under. (Foto: Ole Martin Skilleås)

Alfred Gratien Brut Classique NV kr. 369

Frisk og fin, mye som vinen under men - og det er et stort MEN - tydelig i bedre balanse, og ikke så grov. Mye sitrus og litt nøtter på nesen. Bare inne på tre pol, men verdt å bestille. Her er det 24% Pinot Noir, 30% Pinot Meunier, og 46% Chardonnay. Og det er 10 g/l dosage eller restsukker. Det kler vinen godt - kanskje særlig siden Gratien-stilen betyr at vinen ikke har fått malolaktisk gjæring. 

Alfred Gratien Brut Nature NV kr. 400

Noen har fått det for seg at dosage - å tilsette basevin eller rørsukker etter at bunnfallet er fjernet - er unaturlig og derfor uønsket. Denne vinen er for dem. Her er det fin mousse, og meget solid syre. Litt eple og fat på nesen. Men vinen fremstår grov og ikke helt balansert. "Brut Nature" betyr mindre enn 3 gram per liter restsukker (eller tilsatt sukker). Verken malo eller dosage? Det blir litt for brut-alt. Drueblandingen avviker også fra klassikeren: 13% Pinot Noir, 19% Pinot Meunier og 68% Chardonnay. 

Hva er problemet med Brexit?

Chris Giles i Financial Times forklarer bedre enn noen hvorfor EU er så genialt for handel og kontakt over grensene. Han bruker som eksempel en pall med kinesiske plastkniver og britiske kosebamser på som eksempel. Hvordan vil det gå med enne pallen på tur inn til EU etter Brexit? I dag, med Storbritannia som EU-medlem er det ingen hindringer. Alt som kan sirkulere fritt innen Storbritannia kan også sirkulere fritt i EU. 

Nå vet vi ikke hva som blir alternativet til Brexit, men det blir illustrert her. Komplisert blir det uansett - uten britisk EU-medlemsskap - men alternativene blir mye klarere. 

Begge sider ønsker en eller annen frihandelsavtale. Det er greit. Men selv med en slik avtale blir det ikke så enkelt for knivene og bamsene. Uten noen avtale ville de neppe nå Frankrike i overskuelig fremtid. Så mye kaos er det sannsynlig at det blir - i alle fall de første månedene etter Brexit. 

Med en frihandelsavtale ville det ikke bli noe toll på kosebamsene, men man måtte skrive tolldeklarasjoner og mange andre sjekker måtte utføres - og knivene fra Kina ville få 6,5% toll og enda flere deklarasjoner og greier. Alt dette tar tid, det forsinker prosesser, og særlig mer avanserte produkt som er satt sammen av deler fra flere opphav vil få svær fordyrende opphold i logistikkrutene. Det er ikke bare toll og avgifter som koster. Tid er penger, særlig i "just in time production". 

Og en frihandelsavtale er langt fra friksjonsfri. EU krever at alle standarder på alle regulative områder følges - ellers blir ikke konkurransen på like vilkår. Det er lover og regler dette gjelder, og dermed må Storbritannia ta imot lover og regler, omtrent som vi tar imot innenfor EØS. Det betyr at det ikke blir noe bål med reguleringer, og heller ikke noe fritt fram for statssubsidier som store deler av Labour sikkert ønsker seg. 

En tollunion ville avhjelpe situasjonen ved grensen med toll og opphavserklæringer, men for alle andre forhold - som det felles markedet ordner med - hjelper det ikke. Det er det det felles markedet som dekker, og der er Norge med - men ikke i noen tollunion. Da kan heller ikke Storbritannia holde seg med en egen handelspolitikk med tredjeland. 

Storbritannia kan selvsagt ensidig rette seg etter EUs regler, men blir da en mottaker av lover og regler - ikke helt den selvstendighet Brexit-tilhengerne har solgt inn. Bedre for handel og velstand, men ikke selvstendighet. 

Plastknivene er noe folk spiser med, og særlige regler gjelder. Utenfor EU må man informere franske myndigheter to dager før, erklære at de møter EUs standarder, og en av ti forsendelser blir holdt tilbake noen dager for undersøkelser. Men det stopper ikke der. Også pallen må være ISPM15-standarden for å være sertifisert fri for skadedyr. 

Norge og Sveits slipper dette, men det betyr at vi må ta imot lover og regler fra EU. Skal Storbritannia ha friksjonsfri tilgang må de også være medlemmer. En mellomavtale betyr å godta mye av det Norge har godtatt, og dermed gi fra seg suverenitet uten medbestemmelse. 

Eksemplet med pallen er ikke noe særtilfelle. Det vil være ganske så representativt for mye av det som vil skje etter Brexit, og forklarer hvorfor næringslivet jevnt over er negativt til Brexit. 

Så kort fortalt: problemet med Brexit er at det er avlegs. Den moderne verden, og ikke minst moderne industriproduksjon, krever friksjonsfrie grenser - eller et digert hjemmemarked. Men heller ikke det hjelper - noe Trumps handelskriging tyder på. 

Stekar - "naturlig" oransjevin fra Slovenia

Stekar Jankot 2013 kr. 300

Ufiltrert og grumsete som oransje "naturviner" gjerne er. Fire uker skallkontakt, og fire måneder på fat ("tallet i dag er fire"). Dufter appelsinmarmelade. Virker sterk i munnen, og ganske voldsom. Et angrep på munnhulen. Men ettersmaken er søt. Druetypen er Tokai Friuliano - en slektning av Sauvignon Blanc som gir viner som er fyldigere, men mindre aromatiske. Å få i fem pol - tre av dem i Bergen. 

Stekar Pinot Draga 2011 kr. 300

For "Pinot Draga", les: Pinot Gris. Denne slovenske vinen ser ut som sølevann. Virkelig pinot grå, ja,og ikke særlig "oransje". I munnen er den svært syrlig. Den biter seg fast, og slipper ikke. Rett og slett påtagelig tannisk. Stilen er ganske så oksidert, og det er en del flyktige syrer på gang (edikk, med andre ord). Dufter litt som hjemmelaget rabarbravin. Skallkontakten er lik brorens (se over), og her har vinen fått fem år på små eikefat. Den er å få i fire pol, og på bestilling gjennom å følge lenken (som vanlig). 

(Foto: Ole Martin Skilleås)

Le Bureau (TV-Serie)

Kort sagt så er dette den beste etterretningsserien siden Tinker, Tailor, Soldier, Spy (le Carré). Spooks hadde kanskje en mer fortettet spenning, og større overraskelser, men her er vi i mer realistisk terreng. Serien ligger klar til strømming på NRK.no. Den har vært omtalt flere ganger, men fremdeles er det noen ikke har fått den med seg. Det er for galt. Ingen vet noe om morgendagen. 

Tittelen er ikke tilfeldig. Det er organisasjonen, og det de driver med, som står i sentrum. Likevel er det karakteren Guillaume Debailly (kodenavn Malotru) som i den første serien står i fokus. Han kommer hjem etter seks år undercover i Syria, og sliter med å finne seg til rette. Da hans kjæreste i Syria plutselig befinner seg i Paris bryter han regler, og gjenopptar forholdet under sin tidligere dekk-identitet. 

En annen agent, den unge seismologen Marina Loiseau, kommer klarere inn i den andre serien. Hun havner etter hvert i Iran, og det er jo et interessant sted å være for både seismologer og spioner. 

Uten å røpe for mye av handlingen, så kommer vi tett på konfliktområder i Midt-Østen, og dypere spørsmål om identitet, trofasthet, plikt, mot og kjærlighet. 

Realismen synes å være betydelig. Serien er da også skrevet i nært samarbeid med virkelige agenter. 

Skuespillerne er av ypperste klasse. Mathieu Kassovitz som Malotru er mesterlig, og det samme er Jean-Pierre Darroussin som Heri Duflot - lederen for undercoveravdelingen. 

Produksjonen er meget god, og den styrer fint mellom det spenningsbevarende og det realistiske. Karakterene kommer virkelig under huden på deg, og de tre seriene er det vanskelig ikke å kjøre i ett. Heldigvis er det også, etter det jeg kan forstå fra Le Figaro (min fransk er ikke all verden), bestilt en fjerde serie. Jeg venter i spenning!

Konklusjon - Klar befaling!!!!

Riesling

50° Rheingau Riesling Trocken 2016 kr. 130

Sart duft av gul sitrus på nesen. I munnen er den frisk, med fin dybde i smaken. En lekker og god vin som er godt verdt prisen. Men dessverre er det ingen pol som har tatt den inn. Produsent er G.H. von Mumm. 

Gysler Sandstein Riesling Trocken 2016 kr. 170

Særpreget duft med blomster og sitrus - og litt voks. Meget god og intens munnfølelse. Biter seg godt fast uten å plage deg, og den robuste fruktigheten hjelper godt på det. En av de aller beste rieslingene i denne prisgruppen, og innkjøpt til heimen. Den er å få på større pol i testutvalget - og den fortjener fast plass på laget! 

Solter Riesling Berg Roseneck 2012 kr. 356

Denne musserende! vinen fant jeg ikke igjen i polets lister, men den må få omtale likevel. Dufter autolyse, moderat mousse, men solid hvitvinsaroma og god fylde. Meget interessant vin som sitter lenge i munnen. Den mest vellykkede Riesling-musserende jeg kan huske å ha smakt. 

Fauda!

"Fauda" betyr "kaos" på arabisk, og denne serien går tett på konflikten i Midt-Østen. Den tar ikke stilling for noen av sidene i konflikten - annet enn for de sivile ofrene. En av forfatterne, Lior Raz, har bakgrunn fra sikkerhetstjenesten (og han var bodyguard for Schwartzenegger), og han spiller seriens mest sentrale figur - Doron Kavillio (til høyre i plakaten over). Også andre skuespillere har vært i de "spesielle tjenestene", noe som vel borger for høy grad av realisme. 

Doron har blitt pensjonert fra den israelske sikkerhetstjenesten etter å ha tatt Hamas' mest effektive terrorist, Taufiq Hammed ("Panteren"), av dage. Han har blitt vinbonde, og lever et tilbaketrukket familieliv. Men så forteller en informant at Panteren lever, og har planer om å komme (forkledd) til sin brors bryllup. Doron insisterer på å komme tilbake til sin avdeling for å avslutte jobben han trodde han hadde utført. 

Vi følger begge sidene tett, og både personer og den tragiske konflikten får god plass. Det mangler ikke spenning, og heller ikke vakre mennesker, men serien er absolutt ikke for sarte sjeler. De som ønsker håp og forsoning i det de ser, eller spenning via renslige mord i biblioteket, bør søke andre steder.

Ikke bare er serien spennende, vi lærer også mye. Og det er forfriskende å se en knakende god serie der alle snakker noe annet enn europeiske språk nesten hele tiden. 

Serie 2 kommer om kort tid på Netflix, og Serie 3 er i produksjon og forventes vist i 2019. 

Konklusjon? - Klar anbefaling.