Kjellerviner i juni

Kjellervinene har det ikke blitt så mange av denne måneden, så jeg henger på et par andre også.

2005 Domaine Matrot Blagny 1er Cru La Pièce-sous-le-Bois
Kjøpt så sent som i vinter. Mørk til burgunder å være, sammensatt duft med det jordlige preget som dominerende, men også kirsebær, appelsin (!), urter og lær/tobakk. Ettersmaken er lang - og dette er virkelig ettersmak heller enn etterduft. For vinen er intens, og det er de strukturelle elementene som henger i munnen heller enn duften. Min andre flaske tenker jeg å holde igjen på - helst omtrent fem år tenker jeg. Det er ennå tidlig for 2005-årgangen.

2005 Dönnhoff Norheimer Dellchen Riesling Spätlese
Knallvin. Dufter blomster, litt sitrus, snev av petroleum (så det knapt merkes) og honning. Perfekt harmoni mellom sødme og syre, og passer godt til sommerlig salat med varmt bacon med varm sennepsolje.

2001 Domaine de Chevalier Blanc
Den eneste vinen jeg har kjøpt en primeur. Svært tørr, dufter røyk og noe annet bittert jeg ikke helt kan sette fingeren på. Intens og lang. Knallvin - men hvit bordeaux er ikke for pyser. Eller de uinnvidde. Jeg har to flasker igjen av min beholdning.

2009 Anne Gros Chambolle Combe d'Orveaux*
Klar rødfarge uten bruning, duft med eik og bringebær. Lekker, lett men likevel intens. Som vin venn sa: hadde dette kostet 200 kroner flaska hadde vi vel ikke drukket noe annet.

2011 Domaine Trimbach Muscat Reserve*
Sørgelig at det skal være så vanskelig å få tak i Muscat her i Norge? Det er en vanskelig drue å dyrke, og den har ikke et stort fast publikum som Riesling eller Pinot Gris. Dufter hyllebær og blomster, men smaken er helt knall tørr og lineær. Super vin som er kjøpt på bruket.

(* - ikke min kjellervin)

Peaky Blinders (DVD)

Et britisk kostymedrama lagt til Birmingham i 1919 kan være så mangt, men dette er en blanding av Sopranos, The Wire og Boardwalk Empire. Musikken minner om The Wire, familiefokuset minner om Sopranos, og tidsepoken og typen forbrytelser om Boardwalk Empire. Det er velspilt, dramatisk, overraskende og tematisk overbevisende.

Det er også ulikheter med nevnte serier - ikke minst at vi her har bare seks episoder (selv om en ny serie spilles inn og skal vises på slutten av året i Storbritannia). Budsjettet er solid, men det er likevel ikke på nivå med seriene over. Realismen er ikke på nivå med The Wire, men likevel. Jeg er tilbøyelig til å være enig med Janice Hadlow i BBC: 'With a fantastic cast and epic story-telling, Peaky Blinders was an utterly compelling addition to the BBC Two schedule'.

Den første verdenskrig har endret Birminghams underverden, og ikke minst har den gjort store endringer i sinnet til de viktigste karakterene. Kvinnene har styrt mens mannfolkene har fyllt opp gravene og skyttergravene i Flandern og Nord-Frankrike.

Vi har også et betydelig irsk og nord-irsk element, såvel som klassekamp og romantikk. Plottet er solid og byr på overraskelser såvel som lange linjer. Det var vanskelig å la være å se hele serien med en gang, rett og slett, og handlingen er tett og kompakt.

Så får vi se til høsten (eller når DVDen blir å få) om seriens skaper Steven Knight snakket sant da han hevdet at "I am so pleased we will be able to continue to tell this story of a working class family living through extraordinary times in an extraordinary way. The ‘Peaky Blinders’ will march on to many surprising places and fight astonishing battles as the 1920s begin to roar."

Konklusjon? - Klar befaling!

Ferietid

Det er sommer i landet, og folk drar på ferie. Besøkstallene på bloggen har allerede gått ned.

Jeg vil heller ikke være bundet til PCen framover, og det blir litt færre oppdateringer. i juli vil det gå en serie med Chiantiviner.

Tidlig i august vil turtallet, og dermed tallet på blogginnlegg, stige opp mot normalen igjen.

God sommer - og god ferie!

(Bildet er fra et gjestehus litt før for Fontainbleu, og beina tilhører bloggeren)

Proletariseringen av lærerne

Jeg er ikke overvettes begeistret for at lærerne skal streike - jeg har barn i skolealder - men jeg har stor forståelse for grunnene.

En gang i tiden var læreren en av de mest respekterte personene i bygden - eller i byenes middelklasse. De hadde etter datidens målestokk lang utdanning og respekt, og de tjente også bra. Det var vanskelig å komme inn på Seminaret (senere Lærerskolen), og yrket var på linje med "de frie yrker" som lege, tannlege og advokat.

Nå er lærerne betydelig lengre nede på rangstigen. Mange andre har lang utdanning, og lærerorganisasjonene har selv undergravet yrkets anseelse gjennom promosjon av "allmennlæreren". Lønnsmessig har yrket havnet i bakleksa, og det er ikke vanskelig å komme inn på lærerskolene.

Men yrket har hatt lang sommerferie/avspasering, og ganske frie forhold med hensyn til hvor og når forberedelser og etterarbeid blir utført. Det har gitt yrket en frihet som har gjort at mange har holdt ut, eller til og med funnet ut at det kan være greit å bli lærer.

Men av en eller annen merkelig grunn har KS trumfet gjennom bundet arbeidstid. Hvorfor? Det er det ikke lett å fatte. Hva er hensikten med å fjerne et av de få gjennværende elementene i et fritt yrke? Jeg vet det ikke. Man kan jo mistenke at det er et element i det å proletarisere lærerne. Innføre stemplingsur og glatt overse at det er få som klarer noe annet enn å handle, dra hjem og lage middag etter å ha stått og undervist i fire-fem-seks timer. Deretter starter etterarbeid og forberedelser - når hodet igjen fungerer sånn noenlunde.

Jeg skjønner godt at lærerne streiker. Jeg støtter dem. Om det fører fram lurer jeg på, men jeg lurer mye mer på hvilken tankegang det er som har ført KS til å drive en aktiv kamp mot en yrkesgruppe som er så viktig og der rekrutteringen skranter.

Hvorfor er monarkiet på tur ut?

Jeg er republikaner og konservativ. Noen vil kanskje mene at det framstår som en selvmotsigelse i et moderne monarki, men det er akkurat det det ikke er.

En kjerneide i konservatismen er at store omveltninger må unngås. De får fram det verste i menneskenaturen, mens stabilitet og forutsigbarhet gir trygge rammer for menneskelig utfoldelse og utvikling. Derfor er det god grunn til å fjerne monarkiet før det råtner på rot.

1. Ingen tror lengre på at noen personer er bedre egnet enn andre til å lede og styre på grunn av genetiske forbindelser til flinke og/eller heldige krigere flere hundre år tilbake. Det er dette som er begrunnelsen for monarki, og det holder ikke. Men det fungerer jo? Vi har trauste og hyggelige folk både i denne og neste generasjon av norske monarker, så hvorfor ikke la dem holde på?

2. Det norske monarkiet er valgt for over hundre år siden. En viktig grunn var at vi ville holde oss inne med de store landene - som var monarkier. Disse begrunnelsene er borte nå, og i det øyeblikk noen av de følgende ting skjer er det over og ut med det norske monarkiet:

• Monarken eller tronarvingen bestemmer seg for at det kan være det samme. Livet i en gullfiskbolle med kameralinser på alle kanter er ikke verdt å leve. Det er mye annet man kan ta seg til, og man kan gjøre vel så god nytte for seg på andre måter enn å reise land og strand rundt for å klippe snorer.
• Skandale: monarken eller tronarvingen viser seg som helt alminnelig, eller kanskje hakket dårligere. Det som redder de fleste av oss er at vi ikke lever livet i aviser og magasiner, og slipper å ha kameralinser og kritiske journaliser etter oss hele tiden. Det stadige trykket fra media undergraver - eller kan i alle fall undergrave - forestillingen om at dette er personer med en helt spesiell genetisk arv. Ryker den, ryker også begrunnelsen for å gi noen en framstående oppgave basert på fjerne forfedres lykke på slagmarken.
• En stygg ulykke (God forby!). Det er ikke alle deler av monarkens familie som har utmerket seg med god forstand, og dette kunne meget vel føre til at svært mange ble vesentlig mindre monarkiske av seg på kort tid.

3. Monarkiet er derfor ustabilt som grunnlag for statens forfatning, og det vil være best å få det avviklet så snart som mulig. Av konservative grunner. En pragmatisk løsning, som flere har vært inne på, vil være å la Kronprins Haakon bli president på livstid når hans tid som Konge kommer. Men i hans sko ville jeg vel ikke akseptert det. Jeg ville heller stilt til valg - i alle fall dersom den tredje modellen jeg diskuterer her var aktuell.

Tiden vil vise - men jeg holder ikke pusten. I tiden etter Alstadheims bok, og etter skolevalget til kronprinsfamilien, har stadig flere stått fram som republikanere. Selv har jeg vært det siden en gang på 90-tallet. Men foreløpig er det mest intellektuelle i de større byene som har tonet flagg på denne måten. Men skulle noen av scenariene i punkt 2. over melde seg, vil dette endre seg fort tror jeg.

Republikken Norge

Kjetil B. Alstadheim i DN har skrevet bok om republikken Norge. Jeg er enig med ham, og med Hege Ulstein i Dagsavisen, at Norge bør bli republikk. Men hva slags republikk? (Jeg vet ikke hvordan mine farfar stemte i 1905, men det må nevnes at min hjemkommune Overhalla var en av få der det var flertall mot at Prins Carl av Danmark skulle bli norsk konge.)

Kong Harald er en traust og likandes kar. Kronprins Haakon er sindig, sympatisk og reflektert. Det er ikke noe galt med noen av dem, men vi har et monarki på oppsigelse i Norge. Skulle Ingrid Aleksandra bestemme seg for at dette ikke er noe for henne, eller faren skifte mening før hun blir aktuell, er vi på full fart over i Republikken Norge uten at vi får tenkt oss om hva slags republikk som er aktuell. Det er det grunn til å tenke høyt om. Jeg ser for meg tre hovedformer:

1. Presidenten velges direkte og har utvidede fullmakter - omtrent som i USA eller i Frankrike. Dette vil kreve et ganske omfattende skifte av statsforfatning i Norge, og det er det ingen grunn til. Storting og regjering fungerer helt greit i Norge.

2. Presidenten velges av Stortinget og har svært begrensede fullmakter - omtrent som Kongen i dag. Dette vil ikke være noen stor endring, men vil gi oss en president som vil bli rekruttert omtrent som dagens Stortingspresident. En politiker som har bred respekt, men som likevel bærer med seg partipolitikkens stempel. Folk som Olemic Thommesen og Dag Terje Andersen. Kanskje. Men det ville nok være lettere å få folk på vei ut av Stortinget over i en slik posisjon, som for eksempel Per-Kristian Foss eller Ola Borten Moe - for å holde oss til herresiden.

3. Presidenten velges i direkte valg og har begrensede fullmakter. Dette vil åpne feltet av aktuelle kandidater, og vi kan holde oss med en president som er representativ men ikke nødvendigvis en politiker på tur ut av bokseringen.

Ulempene er at denne presidenten ikke nødvendigvis vil ha så stor forståelse for de skrevne og uskrevne reglene i politikken - men dette er jo heller ikke medfødt kunnskap for en monark. Skal hun utpeke noen til å danne ny regjering er ikke dette alltid like opplagt ut fra valgresultat, så politisk teft vil nesten være en forutsetning (heller ikke dette er medfødt kunnskap for en monark, så....).

En annen ulempe vil være det oppstyr og apparat som kreves for et direkte valg - men det folkelige mandat for et statsoverhode vil dermed være sikret. Ingen kan si at noen ble president fordi partiet hennes ville bli kvitt henne, for eksempel.

En betydelig fordel er at Norges President kan bli en representativ person som kanskje ikke har hatt noen politiske verv. I diskusjoner om republikk og monarki sporer diskusjonene ofte av med å nevne uspiselige politikere. Men hva med folk som Vegard Ulvang, William Nygaard, - eller andre. Jeg har ikke tenkt videre på dette i øyeblikket, men Island valgte Vigdis Finbogadottir som president. Kanskje det kan tenkes personer i Norge også som kunne fylle en slik rolle uten å ha gamle Europeiske fyrstegener?

Chassagne-Montrachet og Chablis

Duplessis Chablis Premier Cru Vaugiraut 2009 kr. 230
Jeg har kjent mye rart - såvel som usedvanlig godt - fra den eldre garde på dette bruket, men nå er det neste generasjon som har tatt over og som sørger for mer forutsigbar vinproduksjon.

Duft og smak av kalk, sjø og salt. Rik stil - som passer med årgangen. En meget bra vin til en meget god pris. Vinmarken kjenner jeg ikke fra før. Vinen finnes på Bergen Storsenter og noen få andre steder. Absolutt verdt å få med seg.

Roche de Bellene Chassagne-Montrachet Vieilles Vignes 2011 kr. 350
Litt stum på duften, men en klassisk Chassagne med krydder og fylde. Prisen er god i dagens marked. Dette er Nicolas Potels (relativt) nye outfit.

Bouchard Chassagne-Montrachet 2011 kr. 399.
Klassisk Chassagne med fedme og rikhet, men også frisk sitrus. Nydelig vin.
Uten lenke, for i polets lister er det 2012 som har kommet inn. Det kan ikke være noen grunn til å tro at den er noe dårligere.

Lucien Le Moine Chassagne-Montrachet 1er Cru Les Embrazées 2011 kr. 715
Lukter dyrt, med eik og rikhet. Også munnfølelsen er flott, og lengden er imponerende. Alt i alt en super vin, men selvsagt stivt priset.

Taxfree

Av alle irrasjonelle ordninger i Norge er åpenbart taxfreeordningen den mest populære. Derfor blir det heller ikke slutt på idiotien, men heller en justering der de røykfrie kan drikke mer taxfree alkohol. Dette forslaget kom fra FrP heller enn Høyre, men er uansett foreslått av regjeringen og vedtatt av Stortinget.

Jeg var sikker på at jeg hadde skrevet om denne ordningen før her på bloggen, men jeg klarer i så fall ikke å finne innlegget. I går skrev Tom Staavi i VG om ordningen, og jeg her hjertens enig i det han har å si. Ordningen fører til at folk hamstrer og handler mer enn de har behov for, det fører til mer drikking og røyking, det fører til at flykabinene fylles med brennbar væske, og det fører til at folk reiser og dermed forurenser mer. For å nevne noe.

Ikke bare er det en ordning som finansierer flyplasser og fergerederier, men det er samtidig et luftehull i vår tilknappede, måteholdene og strenge nordlige protestantisme. Vi holder dommedag over oss selv sånn til daglig, men har derfor også et visst behov for å lette på trykket. Et friminutt rett og slett. Bortsett fra KrF og MDG vil ethvert parti som foreslår å fjerne ordningen - selv med generell avgiftslettelse som kompensasjon - miste stemmer, mandater og makt.

Vi klarer ikke å drikke opp det vi handler på vinkvoten. Ikke at vi reiser så mye heller. Og jeg har fremdeles brennevin igjen fra flyturene hjem fra den tiden jeg bodde i England (for snart et kvart århundre siden). Men ikke alle har vårt måtehold.

Tar du taxfree'en fra gjennomsnittsnordmannen tar du livslykken i samme slengen. Derfor må vi leve med idiotien.

Sverd fra Hunn

Dette sverdet ble funnet i en gravhaug på Hunn - like ved der jeg kommer fra - i 1860. Det er nå på Vitenskapsmuseet i Trondheim, og er datert til ca. 500-600 e.kr. Det funnet som er mest likt dette sverdet er fra Uppsala i Sverige.

I den forbindelse må det nevnes at gravhaugene på Bertnem (se under) også har sine nærmeste "slektninger" akkurat i Uppsala. Her var det høvdingesete i Merovingertiden.

DDR Museum

I Berlin har DDR kommet på museum, og i mai gikk jeg dit. Det må nevnes at jeg også var i det virkelige DDR i 1982 som gjest hos NKP/SED, og i mai 2013 hadde jeg fire innlegg om turen på bloggen. Her er en lenke til det fjerde og siste.

Museet kan klassifieres som "infotainment" - eller rettere sagt er det ganske interaktivt lagt opp. Du kan gå inn i en DDR-stue, du ser filmer, og du kan velge deg ulike livsløp med konsekvensene av de valg du tar. Det var nok best å fortsette i FDJ etter tiden som pioner, og ikke begynne å høre på vestlig rock og pop.

Muren og alt dens vesen er også med, naturlig nok, men det er ingen ensidig historie som fortelles. Begrunnelsene for muren er også med.

Tiden går, og det er en manns- og kvinnealder siden DDR gikk i oppløsning. Nye generasjoner vet ikke hva som foregikk og hvordan dagliglivet artet seg. Den kunnskapen får de her på en underholdende og tankevekkende måte.

Konklusjon - Klar anbefaling!

Røde burgundere

Det var ikke mange røde burgundere i Grieghallen i april, men her er de jeg smakte på rangert fra nord mot sør i geografien.

Lucien Le Moine Gevrey-Chambertin Les Cazetiers 1er Cru 2010 kr. 750
Dessverre - nå er det bare 2011 som står i listene. Vinen jeg smakte var slank og intens, med jord og mineralitet og krydder. Renhet er et kjennetegn. Rett og slett en ypperlig vin - men til en stiv pris. Selv har jeg 2009-årgangen i kjelleren - og den betalte jeg ca. 200 kr mindre for.

Dom. Daniel Rion Morey-Saint-Denis Vieilles Vignes 2009 kr. 350
En svært aromatisk vin som dufter av rødfrukt, krydder og noe vanilje (fat). Da jeg smakte den var prisen 507,20 kroner. Men den nye prisen er fornuftig, og gjør denne vinen til et godt kjøp rett og slett i det hysteriske burgundermarkedet vi har. (Landsbyen får pryde innlegget.)

Hudelot-Noellat Chambolle-Musigny 2011 kr. 450
Denne vinen er utsolgt fra importør, dessverre, selv om prisen var stiv. Det sier mye om burgundermarkedet. Vinen var lekker - som slike i strukturen. Aromatisk og flott, men som nevnt litt stivt priset.

OK, til sist en Beaujolais som ikke passer inn noen andre steder heller:

Villa Ponciago Beaujolais Village 2012 kr 325 (Magnum!)
En magnum Beaujolais? Hva er markedet for det? Representaten for importøren hevdet at det ikke var noe problem. Duft av jordbær, med overraskende godt bitt i munnen. Matvennlig stil, vil jeg hevde. Det er en tradisjonell produsent - ikke noe karbonisk maserasjon her. Jeg var ytterst skeptisk, men dette var slett ikke ille.

Tre Sør-Afrikanere

Det er ikke ofte jeg smaker vin fra Sør-Afrika, men på polsmakingen i april ble det noen prøver. Og de kom meget godt fra det.

Krone Borealis Cuvée Brut MCC 2011 kr 135
Denne musserende vinen har 55% Pinot Noir og resten Chardonnay. Det dufter autolyse og sitrus. Moussen er fin, og lengden er god. Et meget godt alternativ til Prosecco og Cava, og dessuten er det nå kampanjepris på denne.

Krone Rose Cuvee Brut Vintage kr. 140
Denne fant jeg ikke igjen på polets nettside, så derfor ingen lenke heller. Det er synd, for den ville også vært et meget godt kjøp til oppsatt pris. Dufter rødfrukt og roser, og er meget tørr i munnen. Elegant vin som jeg meget gjerne kunne tenkt meg på terrassen. 60% Pinot Noir, og resten Chardonnay.

Reyneke Sauvignon Blanc 2013 kr 170
Dufter nesleblad, og den har flott frukt og fylde. Ettersmaken er lang. En skikkelig flott matvin som finnes på svært mange Oslopol, polet i Namsos og noen andre steder. På polets nettbutikk er den inne på lager. En meget klar anbefaling på denne.

Det er Engelstad som er importør. På disse polsmakingene har jeg liten tid, og jeg velger som regel ut importører som jeg har fidus til. Moestue - når de dukker opp, Best Buys, Wine Tailor, Red and White og Autentico. Samt noen andre hvis det er tid. Men kanskje jeg burde gå litt utenom "allfarvei" flere ganger - i alle fall dersom jeg har sjansen til å snuble over viner som disse.

Tennis

I godt voksen alder har jeg begynt å spille tennis. Jeg spilte litt, uten å kunne noe teknikk, da jeg bodde i England for over 20 år siden - men det teller ikke. Det er når man får litt teknikk på plass at man kan påstå at man spiller tennis, men i min framskredne alder tar det lengre tid å få det tekniske på plass enn det ville gjort da jeg var ti. Jeg prøver derfor å kompensere med å spille mye - men det trengs to for å spille så jeg spiller mindre enn jeg kunne ønske.

På TV er det French Open for tiden. For første gang på lenge ser jeg på sport på TV. Det er ulidelig spennende, for hvert poeng teller. Men det er småtterier mot det presset spillerne opplever. Det kreves en helt utrolig fysisk yteevne, samt grensesprengende øye-hånd koordinasjon. Men heller ikke det holder, for nervene må være under kontroll og en urokkelig vinnervilje er nødvendig. Og sporten er kanskje en av de mest ensomme som finnes - i single vel å merke:

“Tennis players talk to themselves . . . ranting and swearing and conducting debates with their alter egos. Why? Because tennis is so damn lonely . . . You trade blows with your opponent, but never touch him or talk to him or anyone else. In tennis you’re on an island. You can’t even smell your opponent. Of all the games men and women play, tennis is the closest to solitary confinement.”

Det skrev Andre Agassi i Open (før omtalt her på bloggen). Han er gift med Stephanie Graf (ja, "Steffi" er noe tabloidene fant på), men har ingen planer om å drive barna ut på tennisbanen slik han og Stephanie ble: “enjoy the spoils of my accumulated wealth, relish the lazy adolescence I never had, and to find a job which does not entail a lifetime of gruelling and solitary conflict, psychological pain and suffering.” Om Agassi ikke skrev dette, så kunne han meget godt ha gjort det.

Nå har ikke jeg tenkt å ta det så langt. Det er uansett for sent. Jeg trener for det meste - det er sjelden jeg spiller kamper, så mye av dette som Agassi skriver har liten relevans for meg. Men det er likevel noe i dette som tiltrekker meg. Å stå alene mot motstanderen, og forsøke å finne en vei til å vinne. Hvert poeng teller, og noen ganger står eller faller alt på noen få raske bevegelser. Ofte faller det i fisk, og jeg hater mine upressede feil (som det er mange av). Men så lever jeg lenge på de gode slagene, de lure plasseringene og snedige vinklene jeg finner uten å tenke på det. Det er de som driver meg videre, og som gjør det vanskelig å fatte at jeg noen gang kan bli lei.

Novak Djokovic (over) får illustrere den følelsen jeg alltid søker tilbake til.

Djokovic the joker

Novak Djokovic er rangert som verdens nest beste mannlige tennisspiller, men han er uten tvil den morsomste. Se over.

Twitter is for twits?

Sikkert bare fordi jeg ikke har skaffet meg Twitterkonto (og heller ikke har noen planer om det).

Disunited Kingdom?

I september skal skottene stemme på et spørsmål om de vil rive seg løs fra resten av United Kingdom og bli helt uavhengig. Jeg har naturlig nok ikke stemmerett, men jeg bryr meg nå om saken likevel siden jeg har sterke bånd til landet på andre siden av Nordsjøen.

Jeg mener det er best for alle om forbindelsen forblir forbundet, men om et flertall av skottene vil kjøre sitt eget løp så må de vel få det. Skjønt hvem er skottene? I avstemningen er det alle som er bosatt i Skottland som har stemmerett, mens alle som er født i Skottland men bosatt i England og Wales ikke har stemmerett - uansett hvor lenge de har bodd i Skottland. Jeg kjenner flere i siste kategori, og de er ikke særlig glade for denne utestengelsen. Dessuten er det ingen i England og Wales som får stemme på om de vil beholde unionen.

Som konservativ kunne det vært gode grunner til å ønske Skottland ut av unionen. Uten de skotske representatene ville det være omtrent utenkelig for Labour igjen å få regjeringsmakt. Sør for grensen ville vel alle valg etter krigen - med et mulig unntak for 1997 - endt med konservativ seier. På den annen side: det ville blitt et betydelig demokratisk problem dersom det ikke fantes en troverdig utfordrer til de konservative.

Et uavhengig Skottland ville også løst demokratisk problem: The West-Lothian Question. Wales, Nord-Irland og særlig Skottland har utskilt makt og ansvar over egne affærer. I Skottland gjelder dette i stor grad økonomi og skatt, rettsvesen og skolevesen. Også på andre områder er det betydelig såkalt devolved powers. Dette har altså ikke parlamentet i Westminster noen innflytelse over. Men det styrer med alle slike ting i England likevel - inklusive de som er valgt fra Skottland, Nord-Irland og Wales. Så skottene styrer med Englands skatter, skoler og rettsvesen - men de engelske har ikke noen innflytelse nord for grensen i slike spørsmål. Alle svar på denne utfordringen har betydelige svakheter - unntatt full union eller full løsrivelse. Men de har sine egne utfordringer som kanskje er større.

Derfor har vi ikke fått noen løsning. Før nå, kanskje.

Jeg er ikke alene om å bry meg om saken her i landet. Også norske forfattere har gitt sitt besyv. Men hvorfor skulle skottene høre på norske forfattere? Har de noen større innsikt i slikt enn advokater, filosofiprofessorer eller drosjesjåfører? Hamsun og de norske m-l forfatterne må da vel en gang for alle ha gitt dødsstøtet til poetokratiet? I sitt brev til en skotsk avis utelater de helt å nevne at Skottland fikk en kulturell oppblomstring uten sidestykke etter unionen med England i 1707.

Resultatet av avstemningen 18. september 2014 kan godt bli en skilsmisse, og gitt alle de bånd som er knyttet gjennom de dryge 300 årene med United Kingdom vil den bli langtrukken, bitter og gi dype sår. Når støvet omsider har lagt seg vil det bli ganske så klart at det er bare en gruppe som har tjent på løsrivelsen: advokatene.