Berøringsangst for kunnskap?

Når nye studenter kommer til høyere utdanning ser de som underviser i matematikk en sjokkerende mangel på kunnskap hos de nyankomne, og det har blitt verre de siste årene. Åtte fagfolk ved Høyskolen på Vestlandet skrev en kronikk i Aftenposten der de mente å se hvor det gikk galt: 

I overgangen fra gammel til ny læreplan i for eksempel R2-matte (det mest avanserte mattefaget på videregående) er fokuset flyttet fra konkrete mål om at elevene skal «utføre», «finne», «gjennomføre», «regne» og «løse» til at elevene skal «utforske», «gjøre rede for», «gi eksempler» og «forklare». Tilsvarende endringer finner man i alle matematikkfag i hele grunnopplæringen

Jeg ville ikke blitt forbauset om man så denne typen endring i flere fag i den nye læreplanen, men dette har ikke jeg undersøkt nærmere. 

Det vesentlige er i alle fall dette: Læringsmålene skal ikke lenger gå på ferdigheter, aktivitet og noe man skal mestre, men på avstand og og oversikt. Det er som om de som skal ta førerprøven ikke skal lære seg å kjøre bil, men å gjøre rede for hvordan det skal gjøres og forklare hvorfor noen har havnet i grøfta. 

Det som må til er et fornyet krav om ferdigheter, utførelse og forståelse gjennom å anvende kunnskapen. De unge må bli de som utfører, ikke de som står og kikker på. 

Lærerstreiken - en forklaring fra innsiden

Det er ikke alle som er på Fjasboka, og det er ikke alle på Fjasboka som får med seg det som er vesentlig der heller. Derfor poster jeg dette lange innlegget fra Roger Storrud som ytterligere støtter opp under det jeg har blogget om konflikten.

"Nå er jeg drittlei av kommentarer fra folk som ikke forstår at lærerstreiken er livsviktig for norsk skoles fremtid.

Jeg har jobbet hele mitt liv i det private og først blitt lærer (i ungdomsskolen) de senere årene, så sammenligningsgrunnlaget bør være soleklart. Dette er den minst glamorøse, men samtidig den mest meningsfylte jobben ...jeg har hatt. Her kommer en virkelighetsbeskrivelse for de uinnvidde:
Den som tror at fire-fem timers undervisning for 30 fjortenåringer, med alt det innebærer av forberedelser og etterarbeid, halvannen time planleggings- og forberedelsesmøter med kollegene, noen friminutt som ofte går til inspeksjon, og telefoner og e-post til og fra foreldre, er som å sitte tilsvarende tid på kontor, har nå sjansen til å bli realitetsorientert. 

Den som har en tenåring i huset (eller har vært tenåring selv) og ikke forstår at det er utfordrende å ha med 30 av dem å gjøre, med alt det innebærer av manipulasjon, forhandlinger, utfrysing, indre og ytre konflikter, samt høyst forskjellig grad av sosiale og kognitive evner, trenger å reflektere litt over virkeligheten.

Den som tror at å sitte kvelder og helger med forberedelser, rettelser (en norsktentamen tar minimum 20 minutter x 30 x 2 målformer x 2 klasser) og foreldrekontakt/møter kan klemmes inn før kl. 16 på hverdager, må seriøst vurdere å gjenoppta matte fra barneskolen (addisjon).

Den som tror at lærere er en gjeng sytende pingler, har aldri kjent en. Lærerjobben har vært sånn til alle tider, og det er likevel noe av det mest meningsfulle man kan gjøre. Det er selvsagt utfordrende å bli elsket den ene dagen og hatet den neste, ordne opp med barnevern, BUP (Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk), PPT (pedagogisk-psykologisk tjeneste), foreldre som er mer eller mindre velfungerende - i tillegg til å ville hjelpe barn og unge til å bli gode og informerte samfunnsborgere (”gagns menneske”).

De fleste skjønner at du må ha baller for å jobbe i ungdomsskolen. Og når de tenker seg om, vet de også at for at du skal klare deg i dagens skole, må du i tillegg ha varme, forståelse og tålmodighet (være en autoritativ leder).  Men hvis samfunnet vil frata deg din status som autonom utøver av det du elsker å gjøre, må du si stopp.

Hvis samfunnet ønsker å frata deg din sårt trengte autoritet ved å redusere deg til en forvalter av skjemaer og undersøkelser, må du si ifra. Hvis samfunnet vil skalte og valte med resten av arbeidstiden din (bl.a. ved å sende deg rundt som vikarlærer uten å betale deg for det), må du sette ned foten. Hvis din arbeidsgiver (KS) finner på allslags tull som distraherer deg fra å forhandle om en anstendig lønn, er det på tide å yte motstand.

Dette har pågått siden 70-tallet. Konflikten har dype røtter.

Lærerne kjemper for å beholde sin autoritet i en tid der ungdommer som må levere inn den altoppslukende mobilen i begynnelsen av timen blir ”krenket”… (!?!)

På videregående skal de få komme og gå når de "har lyst" - dvs. være tilstede så lenge de føler seg "stimulert". Hvem er det som er pinglete? Hvem tror du samfunnet/skolemyndighetene hører på?  Lærere klager ikke når det de gjør oppfattes som meningsfylt, verdsatt og respektert. Vi må tilbake dit."

Proletariseringen av lærerne

Jeg er ikke overvettes begeistret for at lærerne skal streike - jeg har barn i skolealder - men jeg har stor forståelse for grunnene.

En gang i tiden var læreren en av de mest respekterte personene i bygden - eller i byenes middelklasse. De hadde etter datidens målestokk lang utdanning og respekt, og de tjente også bra. Det var vanskelig å komme inn på Seminaret (senere Lærerskolen), og yrket var på linje med "de frie yrker" som lege, tannlege og advokat.

Nå er lærerne betydelig lengre nede på rangstigen. Mange andre har lang utdanning, og lærerorganisasjonene har selv undergravet yrkets anseelse gjennom promosjon av "allmennlæreren". Lønnsmessig har yrket havnet i bakleksa, og det er ikke vanskelig å komme inn på lærerskolene.

Men yrket har hatt lang sommerferie/avspasering, og ganske frie forhold med hensyn til hvor og når forberedelser og etterarbeid blir utført. Det har gitt yrket en frihet som har gjort at mange har holdt ut, eller til og med funnet ut at det kan være greit å bli lærer.

Men av en eller annen merkelig grunn har KS trumfet gjennom bundet arbeidstid. Hvorfor? Det er det ikke lett å fatte. Hva er hensikten med å fjerne et av de få gjennværende elementene i et fritt yrke? Jeg vet det ikke. Man kan jo mistenke at det er et element i det å proletarisere lærerne. Innføre stemplingsur og glatt overse at det er få som klarer noe annet enn å handle, dra hjem og lage middag etter å ha stått og undervist i fire-fem-seks timer. Deretter starter etterarbeid og forberedelser - når hodet igjen fungerer sånn noenlunde.

Jeg skjønner godt at lærerne streiker. Jeg støtter dem. Om det fører fram lurer jeg på, men jeg lurer mye mer på hvilken tankegang det er som har ført KS til å drive en aktiv kamp mot en yrkesgruppe som er så viktig og der rekrutteringen skranter.

Motivasjon og suksess

Hvordan lykkes man her i verden? Det skulle mange unge mennesker gjerne ha visst, og mange har forsøkt seg på svar.

I en bok nylig - jeg husker ikke hvilken - ble tre kriterier framsatt.

1. Et overutviklet selvbilde.
2. En grunnleggende usikkerhet.
3. Evnen til å disiplinere seg selv.

Rett nok var disse kriteriene ment å forklare ekstrem suksess, men de har nok noe å si rent generelt også. Ikke minst den siste egenskapen - å kunne utsette tilfredsstillelsen av egne behov, og disiplinere seg selv til å tåle en del. I et kjent eksperiment - Stanford Marshmallow Experiment - ble barn gitt valget mellom godteri nå eller dobbelt så mange godteri om et kvarter. Ikke uventet var det mange som valgte mindre godteri her og nå.

Oppfølgingsstudier viste at dette valget hadde svært godt samsvar med hvor godt disse personene gjorde det i livet. De som klarte å utsette egenbelønningen og dermed få mer igjen for det lyktes bedre.

I denne artikkelen i New Scientist, som jeg klarte å lese før den forsvant bak betalingsveggen, er også motivasjon et sentralt element. Artikkelen ser på nyere forskning om sammenhengen mellom intelligens, motivasjon og suksess. Mer alminnelig suksess i dette tilfellet - ikke bare President eller Nobelpris.

Mange personer med svært høy intelligens gjør det ikke spesielt godt i yrkeslivet eller livet forøvrig. Mye tyder på at det er motivasjon som mangler. Ikke for det - skal du gjøre det godt i en IQ-test krever det også at du er motivert for å gjøre det bra. Dette er et forhold som har vært oversett, og konsistent oversett, i det meste av det som har vært skrevet om IQ både i forskning og i den allmenne debatten.

Det å lykkes har i all fall nær forbindelse med motivasjon, men hvordan kan man forsterke motivasjonen hos barn og ungdom? Alle kan ikke bli stjerneadvokater, fotballstjerner eller næringslivsledere - men alle bør kunne få muligheten til å utnytte sitt potensial. Men hvordan?

Artikkelen over viser til at det å lykkes - på ett eller annet felt - styrker forståelsen for sammenhengen mellom innsats og resultat. De mest intelligente har det ofte for lett på skolen, og de som av ulike grunner er mindre vellykkede i de teoretiske fagene kan likevel gjøre det godt her i livet dersom de har en arena der de lykkes.

Hva er konklusjonen for norsk skole? Det er at det vil være svært uheldig å rendyrke den akademiske profilen, og svært heldig å gi flere en mulighet til å lykkes på ett eller annet område der de har eller får interesser. Det kan være innen sport, hobby eller kultur. Hvis skolen blir en arena der bare de skoleflinke - som jeg - lykkes, så skaper vi flere tapere. Det er ikke bare taperne som taper - det er hele samfunnet.