En gang i tiden var læreren en av de mest respekterte personene i bygden - eller i byenes middelklasse. De hadde etter datidens målestokk lang utdanning og respekt, og de tjente også bra. Det var vanskelig å komme inn på Seminaret (senere Lærerskolen), og yrket var på linje med "de frie yrker" som lege, tannlege og advokat.
Nå er lærerne betydelig lengre nede på rangstigen. Mange andre har lang utdanning, og lærerorganisasjonene har selv undergravet yrkets anseelse gjennom promosjon av "allmennlæreren". Lønnsmessig har yrket havnet i bakleksa, og det er ikke vanskelig å komme inn på lærerskolene.
Men yrket har hatt lang sommerferie/avspasering, og ganske frie forhold med hensyn til hvor og når forberedelser og etterarbeid blir utført. Det har gitt yrket en frihet som har gjort at mange har holdt ut, eller til og med funnet ut at det kan være greit å bli lærer.
Men av en eller annen merkelig grunn har KS trumfet gjennom bundet arbeidstid. Hvorfor? Det er det ikke lett å fatte. Hva er hensikten med å fjerne et av de få gjennværende elementene i et fritt yrke? Jeg vet det ikke. Man kan jo mistenke at det er et element i det å proletarisere lærerne. Innføre stemplingsur og glatt overse at det er få som klarer noe annet enn å handle, dra hjem og lage middag etter å ha stått og undervist i fire-fem-seks timer. Deretter starter etterarbeid og forberedelser - når hodet igjen fungerer sånn noenlunde.
Jeg skjønner godt at lærerne streiker. Jeg støtter dem. Om det fører fram lurer jeg på, men jeg lurer mye mer på hvilken tankegang det er som har ført KS til å drive en aktiv kamp mot en yrkesgruppe som er så viktig og der rekrutteringen skranter.
1 kommentar:
Vel skrive Ole Martin! Du påpeikar det som er kjerna i saka, nemleg ein åreland prosess med degradering av lærarstanden - kall det gjerne proletarisering! Byråkratar og teknokratar får meir og meir makt og vi lærarar mindre og mindre makt og handlingsrom.
Legg inn en kommentar