Tennis

I godt voksen alder har jeg begynt å spille tennis. Jeg spilte litt, uten å kunne noe teknikk, da jeg bodde i England for over 20 år siden - men det teller ikke. Det er når man får litt teknikk på plass at man kan påstå at man spiller tennis, men i min framskredne alder tar det lengre tid å få det tekniske på plass enn det ville gjort da jeg var ti. Jeg prøver derfor å kompensere med å spille mye - men det trengs to for å spille så jeg spiller mindre enn jeg kunne ønske.

På TV er det French Open for tiden. For første gang på lenge ser jeg på sport på TV. Det er ulidelig spennende, for hvert poeng teller. Men det er småtterier mot det presset spillerne opplever. Det kreves en helt utrolig fysisk yteevne, samt grensesprengende øye-hånd koordinasjon. Men heller ikke det holder, for nervene må være under kontroll og en urokkelig vinnervilje er nødvendig. Og sporten er kanskje en av de mest ensomme som finnes - i single vel å merke:

“Tennis players talk to themselves . . . ranting and swearing and conducting debates with their alter egos. Why? Because tennis is so damn lonely . . . You trade blows with your opponent, but never touch him or talk to him or anyone else. In tennis you’re on an island. You can’t even smell your opponent. Of all the games men and women play, tennis is the closest to solitary confinement.”

Det skrev Andre Agassi i Open (før omtalt her på bloggen). Han er gift med Stephanie Graf (ja, "Steffi" er noe tabloidene fant på), men har ingen planer om å drive barna ut på tennisbanen slik han og Stephanie ble: “enjoy the spoils of my accumulated wealth, relish the lazy adolescence I never had, and to find a job which does not entail a lifetime of gruelling and solitary conflict, psychological pain and suffering.” Om Agassi ikke skrev dette, så kunne han meget godt ha gjort det.

Nå har ikke jeg tenkt å ta det så langt. Det er uansett for sent. Jeg trener for det meste - det er sjelden jeg spiller kamper, så mye av dette som Agassi skriver har liten relevans for meg. Men det er likevel noe i dette som tiltrekker meg. Å stå alene mot motstanderen, og forsøke å finne en vei til å vinne. Hvert poeng teller, og noen ganger står eller faller alt på noen få raske bevegelser. Ofte faller det i fisk, og jeg hater mine upressede feil (som det er mange av). Men så lever jeg lenge på de gode slagene, de lure plasseringene og snedige vinklene jeg finner uten å tenke på det. Det er de som driver meg videre, og som gjør det vanskelig å fatte at jeg noen gang kan bli lei.

Novak Djokovic (over) får illustrere den følelsen jeg alltid søker tilbake til.