Saint Joseph

Her er flere notater fra Vitis-smakingen av Nord-Rhône. Tidligere notater omfatter for eksempel Côte-Rôtie, Cornas, og Hermitage.

St Joseph Vigne Clos de l’Hospices 2001 (Guigal)
Minner ikke så lite om Bordeaux med et preg av sigarboks, samt litt bacon i starten. Også syltede rødbeter, som etterhvert går over til geranium. Den er frisk og velbalansert, og har brukbar lengde. Fin vin som også er fullmoden.

St Joseph 2004 (Gonon)
Lysest i fligthen. Her er det mer tydelig Syrah, med jordbær gasbind/bjørnebærgrøt. Strukturert - men blir kanskje litt for kort.

St Joseph 2007 (Gonon)
Dufter oliven og skinke, men går mer over til et fruktigere leie med bjørnebær (men også litt lakris) etter omtrent fem minutter. Frisk og leskende i munnen.

See you in court, Tony

Jeg har ikke vært av de mest aktive Robert Parker (se over) kritikerne. Stifteren av det utrolig innflytelsesrike magasinet The Wine Advocate er delvis omtalt som "vinkeiseren" (The Emperor of Wine), og viner som er er åpenbart modne, fyldige, fruktige og preget av eikebruk blir gjerne omtalt som parkeriserte. Men bladet, og nettstedet, har blitt mer mangfoldig og er ikke noe trossamfunn for en retning innen vinverdenen.

I vinter ble en stor del av eierinteressene i TWA solgt til et asiatisk konsortium, og kort tid etter sluttet en av kritikerne, Antonio Galloni (bildet under), og har bebudet sitt eget nettsted. Dette skjedde ikke med overbevisende ryddighet, og nå har saken havnet for retten.

Til og med folk som ellers har hatt Parker-kritikk som hobby har engasjert seg på Parkers side på nettet og ellers. Hva saken gjelder kommer klart og tydelig fram i denne postingen på The Wine Cellar Insider. Der er det også en kopi av selve stevningen.

(De neste 14 dagene blir det færre oppdateringer enn vanlig, men noen blir det!)

It Might Get Loud (DVD)

Tre gitarister fra tre generasjoner kommer sammen og snakker og spiller - det er hovedingrediensen her, men likevel er det mye materiale på hver av de tre. De følges også separat, og deres musikalske utvikling blir dekket. Her er det ikke mye overfladisk dilldall - det er musikere og musikknerder som er målgruppen, ikke hoi polloi. Filmens nettside finner man her, og omtalen i Wikipedia her.

Det er lenge siden jeg var begeistret for U2 (ganske nøyaktig 31 år siden), men David Howell Evans kom godt fra dette programmet. At stakkaren, en gubbe på min alder, fremdeles er kjent som The Edge skal jeg ikke henge meg opp i. Heller ikke at han alltid opptrer med en strikkelue - jeg går ut fra at han som jeg har blitt drygt tynn i hyssingen og i hvert fall ikke har kjøpt seg en parykk. Han gir et svært sympatisk inntrykk, og har mye fornuftig å si om gitarspill og musikk.

Jack White (født John Anthony Gillis) var, kremt, ukjent for meg før denne DVDen. Jeg har ikke holdt meg oppdatert på rock siden ca. 1987, og må betale prisen for det. Det som er klart etter dette programmet, er at han har mer musikk i lilletåa enn andre musikere i hele kroppen. Eksentrisk, og svært bevisst på å være eksentrisk, det er han, men her viser han her en rotfestet anarkistisk og jordnær tilnærming til musikken. Instrumenter lager han gjerne selv. Han er god grunn nok i seg selv til å se dette programmet - om igjen og om igjen.

Likevel, for min del er det Jimmy Page som er helten i denne trioen, og et høydepunkt for meg var å bli med inn i Headley Grange der Led Zeppelin IV ble spilt inn, og se trappehallen der trommene til "When the Levee Breaks" (kanskje min Led Zep favoritt) ble spilt inn. En ting er å lese om hvordan trommene ble spilt inn i trappegangen der - noe annet å se det med selvsyn. (Se også "Når demningen brister" fra tre år siden).

Denne halvannen timen er et innslag som sikkert dukker opp på NRK3 eller NRK2 en sen kveldsstund eller på natterstid (eller det har allerede skjedd). Likevel, jeg er glad for å ha kunnet bestemme når jeg ville se det - og glad for å kunne plukke det fram når trangen kommer over meg. Til fem fattige pund var det heller ikke noe stort økonomisk løft.

Konklusjon - Klar anbefaling (for serrrriøst musikkinteresserte)

Konfiskasjon eller formuesskatt?

Kypros er et lite land i EU, men med store finansielle problemer. Problemene ble til krise, og som del av kriseløsningen har EU pålagt regjeringen på Kypros å ta en "engangsavgift" av alle bankinnskudd. De som har over hundre tusen euro får betale 9,9% i avgift, og de under 6,75%.

Arne Treholt bor på Kypros og blir rammet. Han er harmdirrende i følge Aftenposten. "Jeg vil ikke kalle det en skatt, det er en ren konfiskasjon." Det kan man jo forstå - for pengene er tjent og beskattet.

Hva er forskjellen på Norge og Kypros i denne saken? Hvordan skiller dette seg fra den norske formuesskatten - "skatten" nesten alle land vi sammenligner oss med har fjernet? På tre måter:

1. Den er forutsigbar, og man kan til dels "planlegge seg vekk" fra den. 
2. Satsene på Kypros er høyere.
3. På Kypros skal dette skje en gang, hos oss kommer den tilbake år etter år etter år.

Ledd 2. og 3. jevner ut forskjellene etter noen år når det gjelder summene. Da gjenstår første ledd, som i alle fall gjør det mer rettferdig på Kypros. Det er ikke mulig for de smarte å tuske vekk pengene, eller planlegge seg bort fra det meste gjennom unoterte aksjeselskap og lave takster på eiendom. Men i alle fall vet alle hva som foregår. Det er klart at det er overraskelsesmomentet som utløser den verste harmen.

Men Treholts utbrudd stiller samme spørsmål som jeg har stilt her flere ganger tidligere: er ikke formuesskatten en form for konfiskasjon? I alle fall er den en straff på sparing - hvis du ikke har brukt opp pengene kommer staten og tar en del av dem. Og har du ikke brukt dem opp til neste år heller, så kommer futen tilbake og tar en ny bit. År etter år. Det er systematisk og planlagt konfiskasjon - og det er kanskje helt OK?

I alle fall gjør ikke Høyre noe nummer av dette - selv om partiet går inn for å fjerne formuesskatten. Nei, det er bedriftene som blir dyttet fram - ikke småsparerne.

(Som så ofte ellers er overskriften på artikkelen i Aftenposten misvisende: det er ikke sparerne som bærer kostnadene - de bærer bare noen av kostnadene.)

Lærerutdanningen og skolens innhold

I dag deltok jeg på en diskusjonstråd på Fjasboka om veier til læreryrket der trådens far påpkekte at han hadde fått med i forslaget til Høyres stortingsvalgprogram at Høyre vil "styrke den praktisk-pedagogiske utdanningen (PPU) (det som ble omtalt som "pedsem" den gangen i 1985 da jeg tok det) for å sikre kvalifiserte lærere, spesielt på ungdomstrinnet og i videregående skole" (se s. 10). Partiet vil "gjøre om lærerutdanningen til en femårig masterutdanning" (også s. 10), og det er jo bra. Men de har visst ikke fått med seg at for eksempel Universitetet i Bergen driver med dette allerede. Se gjerne her.

Skolen mener alle noe om, og alle har en historie å fortelle - særlig om lærere. I den forbindelse vil jeg gjerne sitere fra en epost jeg mottok i går fra en svært dyktig lærer:

"Selv er jeg dri...lei av å være lærer for 28 elever med seriøse problemer i elev-og foreldregruppa, et skolebyråkrati, enorme krav og et papirvelde som vokser oss lærere til langt oppover ørene gjør at jeg seriøst ser etter andre ting å ta meg til."
 

Det er klart at det er andre ting enn bare lengden på utdanningen som er utfordrende for lærerne. Yrkets status og relative lønnsutvikling (det er en tydelig sammenheng her!) har vært i kontinuerlig nedgang siden 1976 - sammen med allmennlærernes inntog i alle deler av skoleverket. Bildet som topper innlegget illustrerer også dette punktet: fra å være en respektert ressursperson har læreren blitt en leverandør som knapt kan lange over en blyantspisser uten å fylle ut relevante skjema på begge målformer. (Og om Fatima eller Filip går på snørra, skal minst tre skjema fylles ut, og et par-tre møter organiseres). Hvor blir det da av selvrespekten, tiden til å lære fra seg og utvikle seg faglig?

Jeg er oppriktig bekymret. Da jeg gikk på skolen var det jevnt over folk som var svært faglig dyktige som hadde valgt yrket - som den gang hadde status. Jeg kom fra en ikke-akademisk bakgrunn og ble professor. Det hadde neppe skjedd uten nettopp de tydelige og selvsikre fagpersonene.

Yrkets innhold og rekruttering tilsier at gode krefter må forene seg for å forhindre at skolen blir et sted der faglige talenter går til spille.

The Unexpectedly Burning Machine

En del BMWer ble kallt inn på grunn av noen uventede hendelser.... og sniffpetrol.com kunne ikke dy seg. Jeg vokste opp med 5-serien, men det er ikke til å komme fra at det elektriske anlegget har gitt grunn til bekymring. Se også dette innlegget.

North Square (DVD)

For litt tid siden publiserte jeg en klar anbefaling av Silk her på bloggen. Den serien er ganske fersk, og en av skuespillerne - den lille cockneyen Phil Davis - fikk bortimot uhemmet skryt av meg den gangen. Denne serien er fra 2000, og både forfatteren Peter Moffat og flere av skuespillerne er de samme. Mens Davis først kom inn i den andre serien av Silk er han med hele veien her, og han er på mange måter sentrum for begivenhetene som Senior Clerk.

Serien foregår blant barristers i Leeds, og handlingen handler vel så mye om advokatene og livet i deres chambers som om rettssakene. Som i den serien spiller dette ensemblet svært bra. Skuespillerne har også senere hatt svært imponerende roller, men det er altså Phil Davis som er stjernen. Han klarer å være både Machiavelli, Gudfaren, Gud vår Herre, og Franz av Assisi i en og samme person. Skuespillet er gudbenådet kunst formidlet gjennom nanoteknologi. Det er sjelden jeg får hakeslepp av skuespillerprestasjoner - men dette er bare fabelaktig av Phil Davis. (Ikke bare hakeslepp, forøvrig, men jeg blir rett og slett rørt av å være vitne til noe slikt).

Under er et bilde fra Who-filmen Quadrophenia (1979) der Davis spilte en Mod, andre serier han har spilt i omfatter Sherlock (A Study in Pink) og Whitechapel.

Konklusjon - SOLEKLAR anbefaling! (Studer Phil Davis her!)

NPM beskyttes av MPS-nettverket

I den offentlige debaten har det blitt populært å klage over ulike aspekter av New Public Management (NPM). Mitt innlegg denne gangen skal handle om hvorfor NPM trolig er noe nær uutryddelig i offentlig forvaltning og offentlig virksomhet totalt sett. Det betyr ikke at prinsippene er uproblematiske, bare at det vil være mye vanskeligere å gjøre noe som monner mot de uheldige sidene enn det kritikerne forestiller seg.

Fra venstresiden fremstilles prinsippene i NPM som markedsprinsipper innført i offentlig sektor, fra høyresiden som desentralisering og brukerretting av tjenester. Men fra nesten alle hold har NPM etter hvert blitt et skjellsord, og en term som fanger inn alt som er galt med det offentlige og særlig den tiltagende byråkratiseringen. Alle partiene til høyre for SV har vært med på ferden, og etter snart 8 år i regjering er det vanskelig også for SV å vri seg fra "skyld".

Her er noen ankepunkter:

• Alt skal måles og veies, og telles og rapporteres. Ingenting blir betraktet som "virkelig" før det blir et tall eller en graf i en eller annen rapport.
• All denne rapporteringen krever betydelige ressurser som derfor ikke kan gå til kjernevirksomheten.
• De som utfører tjenestene føler seg til dels mistenkeliggjort, og at de ikke har tillit.
• Målene som settes for virksomheten må med nødvendighet tallfestes, og det som måles kan til dels avvike betydelig fra det som målene skal fange inn - det vi kan kalle målforskyvning.

Jonas Gahr Støre peker på noen viktige punkter i denne artikkelen, at mye av det som går under overskriften NPM skyldes flere rettigheter - ikke minst innen helsevesenet - men ikke bare der. Er det NPM som har skylden for at lærerne må skrive rapporter dersom en elev går på snørra i friminuttet, journalføre all kontakt med foreldre, osv.?

Men, for å unngå at dette innlegget blir for langt, la meg spole fort fram til konklusjonen og de argumentene som leder meg dit. Konklusjonen har jeg nevnt innledningsvis; at NPM trolig er noe nær uutryddelig i offentlig forvaltning og virksomhet. Grunnen er at for mange toneangivende miljøer ser seg tjent med NPM - de jeg har omtalt som MPS-nettverket.

M - står her for media. Journalister ser seg selv som publikums forsvarere, og har du noen formening om hvor ofte et innslag i Dagsrevyen eller på Dagsnytt har startet med at "en undersøkelse viser at ..."? Skal pressen holde politikere til ansvar, så må de også kunne vise til slike undersøkelser. Og slike undersøkelser kan man ikke lage uten data - mål på hva som skjer med områdene som politikerne har levert lovnader for.

P - står for politikerne, naturlig nok. De bevilger penger til ulike offentlige etater, og forventer at de mål man går til valg for å oppnå - enten det er smartere elever, mer forskning, flere pasienter som blir friske, eller ... (ja, her er det bare å fylle på). Politikerne står til ansvar overfor velgerne, og velgerne vil gjerne ha noe annet enn fine formuleringer og uhemmet selvskryt i retur. Vi vil vite om det politkerne gjør hjelper!

S - står for statistikken. Vi kan hate rapporter, måling av umålbare størrelser, og målenes forvitring av de kvalitetene tjenestene skal levere, men verken anekdoter eller flotte formuleringer er nok: vi forventer alle at tallene skal tale, og de skal tale tydelig om at de vonde går ned, og de gode går opp.

Og saken er denne: skal fjerningen av NPM ha noen virkning må en del andre ting skje samtidig. Det er greit nok for de som har andre aktiviteter som hovedoppgave, som lærerne som kan forberede timene i stedet for å skrive rapporter. Men en mengde byråkrater vil bli ledige, og i det offentlige driver vi ikke og sparker folk. Innsparinger er ikke lette å få til.

Som Støre også viser til: svært mye som NPM har fått skylden for skyldes rettigheter, og er det noe som er vanskelig å fjerne så er det rettigheter!

På dette området er det mer å ta tak i, men nå har jeg i det minste skrevet mitt første innlegg om NPM og MPS.

Merkevare og pålitelighet

Vi vet godt at det kan være et betydelig sprik mellom hvordan noe framstår, og hvordan noe er. Det er grunnlaget for Platons metafysikk og hans epistemologi, for eksempel.

Det er på et generelt og abstrakt nivå, men hva med det mer konkrete? I våre velstandsdager er det særlig merkevarene som nyter godt av dette misforholdet - dvs. de som eier merkene. De/vi som kjøper dem lar oss lettere (og ofte svært gjerne) lure.

Leserne av denne bloggen kjenner til at jeg er svært opptatt av motoriserte kjøretøy, og det har lenge fascinert meg hvor solide forestillinger folk har om hvilke merker som er bra og ikke. Som oftest er disse oppfatningene minst 10-20 år utdatert, og stereotypene er godt fundert. Eller rettere sagt: de sitter godt fast, og lar seg ikke så lett rokke av empirien.

Det er kjent at Audi, BMW, Jaguar, Mercedes-Benz og Porsche er de beste bilene (som lages i betydelige antall). De er "premium-merker". Det er mange aspekter her: innovativ teknologi, "kvalitetsfølelse", kjøreegenskaper og det Dagens Næringsliv i sine tester kaller "nabofaktor" og som for deg og meg kalles snobbefaktor. Men vi venter også at de er mer pålitelige - at de ikke er så ofte på verksted, og at det ikke er noe alvorlig galt.

Men så var det dette med realiteten da, og ikke merkevaren. Her er en pålitelighetsindeks basert på ca. 100.000 kjøretøy og verifisert ut fra reelle reparasjoner og deres kostnader. Som vi ser havner de nevnte merkene blant de ti dårligste i denne rankingen. Noe av forklaringen er at disse merkene også er svær dyre å reparere, men det er ikke bare dette som slår ut.

Jeg tok også en liten sjekk på min egen bil, og vurderte den opp mot "premium" biler som BMW og Audi. Min Mondeo gjorde det godt, både blant eierne og fra forsikringsselskapets side. Audi A6, derimot, et premiumalternativ i samme størrelse som Mondeoen kom svært dårlig ut av det sett fra forsikringsselskapets side (ja, den kunne ikke kommet verre ut) - mens eierne var knakende fornøyde. Det samme bildet ser vi for BMW 5-serien, selv om selskapet ikke vurderte den like dårlig som Audien.

Hva er forklaringen? Det er selvsagt flere elementer, men en viktig faktor er nok rett og slett merkevaren. Forestillingen om kvalitet, og gleden av å ha en dyr bil som naboen misunner deg, er sterkere enn realiteten (som er pålitelighet godt under gjennomsnittet).

(Alternativt er dette bare en underbetalt offentlig ansatt som febrilsk prøver å rettferdiggjøre at han kjører Ford, og som misunner de som tjener bedre og har råd til slike biler som jeg egentlig sikler etter. Et eksempel ville være nylige innlegg her om Jaguar, og om filosofer andre steder som har råd til slike biler.)

Hemskt mycket hej

Det er uklart hva de egentlig ønsker, LO og HNO, når de gir svenske ungdommer skylden for at norske ungdommer ikke kommer inn i arbeidslivet, og for høye boligpriser. Ønsker de å sette EØS-avtalen ut av spill? Rykke tilbake omtrent 60 år til tiden før et felles nordisk arbeidsmarked? Dersom disse organisasjonene ikke har noen virkemidler å vise til, så bør de holde tett.

NHO-direktør Dag Aarnes uttaler seg svært nedlatende når han ber land som Sverige og Polen "legge større vekt på eget arbeidsmarked" - som om regjeringene i disse landene ikke gjør sitt ytterste for å få fart på næringslivet. Det er få land i verden som har trukket vinnerloddet på samme måte som Norge har, og deres virkemidler er betydelig mer begrensede enn de vi har til rådighet her hjemme. Videre er det grovt misvisende å fremstille det som om regjeringene i disse landene busser ungdommene til norskegrensen og jager dem over grensen for å hjelpe på egen ledighetsstatistikk.

Her i Norden har vi vært velsignet med et felles arbeidsmarked siden 1954. På 60-tallet flyttet to av mine søskenbarn til Sverige for å ta arbeid på Volvo. En av dem giftet seg med en finsk dame, stiftet familie og har blitt værende. Små historier som dette forklarer noe av bakgrunnen til den suksesshistorien de nordiske land har vært i etterkrigshistorien.

Når såpass ubetydelige utfordringer som dette i vår svært gunstig stilte krok av verden fører til overopphetede uttalelser fra presumptivt ansvarlig hold, så er det grunn til å være på vakt mot utspill og reaksjoner i land der ungdomsledigheten er over 50% og økende. LO og NHO burde skamme seg når det er NAV som må ut og fortelle det som er sannheten her: disse arbeiderne tar jobber som norske ungdommer ikke vil ta i med tang. Det ligner altfor mye på hardt arbeid i "verdens rikeste land".

(Öresundbroen får symbolisere de nære forbindelser i Norden - og tittelen viser til en svensk hit fra 80-tallet)

Viner en kveld

Champagne Blanc de Blanc 1er Cru NV (Larmandier-Bernier)
Denne kjøpte jeg for et år eller to siden, og førte den ikke inn i systemet mitt siden jeg tenkte den kom til å gå ut fort. Frisk på nesen, med rik autolyse (brødbakst) og epler. Følger ikke helt opp i munnen, og ettersmaken er litt kort. Typisk aperitif-champagne.

Gjenkjøp? - Vel, hmmm.

Champagne Blanc de Blancs Grand Cru Le Mesnil 1996 (Pascal Doquet)
Den dårligste flasken jeg har hatt av disse. Den er grei nok, for all del, men mangler fylde, dybde og lengde.

Gjenkjøp? - Basert på denne fl.: nei. Basert på alle jeg har smakt: ja!

Kakas Tokaji Furmint 2009 (Demeter Zoltan)
Jeg for min del mangler referanser på tørr Furmint, men han som hadde med flasken mente også det var noe muffens med denne - uten at det var åpenbart hva som var i veien (kork, premox, etc. var det ikke).

Oppdatering to dager etter: slanten var ikke "funky", men ganske stum var den. Jeg tipper det er snakk om ekstremt reduktiv vinmaking, og glasskorken med plastlås har kanskje ikke hjulpet noe særlig den heller?

Corton-Charlemagne GC 2000 (Bonneau du Martray)
Den starter som en lærebok Meursault: smør, nøtter, stor fylde. Den hadde en liten fase i midten av dens liv i mitt glass der den strammet seg opp og ble litt interessant, men det gikk dessverre litt fort over. Deretter ble den enda mer outrert Meursault etter (den etterhvert noe utdaterte) læreboka. I det minste var den ikke oxet - det er jo en seier i seg selv fra denne produsenten.

Nuits-Saint-Georges 1er Cru Clos de la Marechale Blanc 2005 (Mugnier)
Det var kanskje første gangen jeg smakte denne i hvit utgave. Da Mugnier overtok i 2004 podet han om en del vinstokker i det nord-østlige hjørnet av vinmarken basert på smaking av hvite herfra fra 1948. Denne vinen er stram, mineralsk - for ikke å si noe svovelpreget. Barsk vin i dag, og en skal lete lenge etter noen glimt av sjarm.

Château Grand-Puy-Lacoste (Pauillac) 1996
Fremdeles mørk på fargen, og det er få om noen tegn til aldring selv om den snart blir 17 år. Duften er klart preget av både fjøs og blyantspiss, og mørke bær som bjørnebær. Klart syrlig i anslaget, men følger godt opp med fylde. God lengde på ettersmaken. En kjøttfull vin, på mange vis, og det har ikke noen hast med den siste flasken jeg har.

Gjenkjøp? - Ja.

Barolo 2003 (B. Mascarello)
Mørkere farge enn man venter seg fra en erke-tradisjonell Barolo, men årgangen er spesiell. Fersk på mange vis, men likevel integrert og godt drikkendes. Jeg vurderte å servere denne selv, men lot heldigvis være. Min først flaske ble drukket for snart fire år siden og omtalen kan leses her, og denne kvelden var det også kirsebær og lær, litt høstløv og solide (men ikke brutale) tanniner som dominerte i smaksbildet. Svært god vin - og det er virkelig greit med god Nebbiolo som modner i rimelig tid.

Vosne-Romanee 1er Cru Les Orveaux 2002 (Mongeard-Mugneret)
Kanel, rik aromatikk med bær og mineralser. Indre kraft og lang ettersmak. Flott vin! Som jeg vel har nevnt tidligere er 2002 en av de årgangene som nå er godt inne i modningsfasen i de fleste tilfellene, og viser seg som en flott årgang.

Wehlener Sonnenuhr Auslese 1995 (Joh. Jos. Prüm)
Den ene av to rieslinger denne kvelden, og den vinen som kom mens jeg braste som hardest på kjøkkenet. Den fikk ikke så mye oppmerksomhet fra meg, annet enn at jeg registrerte den som fullmoden søt Riesling, og derfor ganske tørr i uttrykket. Rik, lineær og svært tilfredsstillende vin.

Szamorodni Tokaj 2008 (Szepsy)
Denne vinen er som en velsignelse - harmonien er nesten himmelsk. Ferske aprikoser og honning dufter det her - og det er en lineær og sømløs smakskurve. Helt klart den beste tokaj jeg har smakt. Mange andre har vært i overkant brutale - denne er som sagt som en mild velsignelse med lovnader om frelse. Kvelden bød på mange gode viner, men jeg velger likevel å la denne pryde innlegget.

Rivesaltes 1930 (Dom. Sarrat)
16%, madeirisert. Dufter honning, litt knuste røde bær, hostesaft. Dagen etter er den søtere og rundere i smaken. Lekker og harmonisk.

Morstein Riesling Auslese "S" 2004 (Wittmann)
God vin, for all del, men den blir kanskje litt lapp? Man kan kanskje med rette hevde at den er for ung, og jeg vil i alle fall ruge lengre på min flaske.

Côte Rôtie

Her følger tre notater fra Vitis-smakingen av Nord-Rhône, og denne gangen er det den siste av de tre høyest rangerte områdene i regionen. De to foregående var Cornas og Hermitage.

Côte-Rôtie 2000 (Burgaud)
Dufter geranium og litt spy. Når den kommer i munnen er det geranium som dominerer. OK lengde og fylde - men det "gjør" det ikke helt for meg.

Côte-Rôtie 2001 (Jamet)
Her er det en god del eik merker jeg - selv om jeg ikke er av de mest eikeintolerante. Det ligger fin fruktsødme under, og den er virkelig lekker i munnen, og allerede rimelig bra integrert. Jeg tror jeg lar min gjenværende flaske ligge ca. fem år til.

Côte-Rôtie Lancement 2001 (Ogier)
Denne kostet rundt tusenlappen, og var også den klart beste av disse. Den dufter lær og blomster, og i munnen er det litt tørket frukt og syltet appelsinskall. Den er ikke spesielt lang i ettersmaken, men den er utrolig lekker.