Peer review

Det er ikke så greit når ens vitenskaplige produksjon eller søknader om midler til vitenskaplig aktivitet blir satt ut til andre for å vurderes. Dette gjøres anonymt, og anonymitet er ikke bare kilden til objektivitet. Det er også en fin anledning til å ri kjepphester, gjøre gjengjeld, eller "tømme seg" for gørr. Helt uoppdaget. Ganske uoppdaget kan man også framvise sin inkompetanse.

Her er det Bruno Ganz som får dårlige nyheter. Ikke fra Østfronten. Heller ikke fra Vestfronten. Det er mye verre. Det er peer review på hans vitenskaplige artikkel.

Vinsnobberi

Denne uken kom Vinforum ut med sitt femte og siste nummer for året. Der har jeg en artikkel om vinsnobberi. Jeg anbefaler alle å kjøpe dette bladet (ikke bare for min artikkel, men for alt det gode stoffet i bladet) som sikkert finnes på gode Narvesen-kiosker eller fra utgiveren selv.

Men i alle fall: hva er vinsnobberi? I korte drag kommer jeg til at vinsnobben er ute etter det ytre ved vinkulturen. Det viktige er å vise at man tilhører et forfinet lag i befolkningen. Men det essensielle er at snobben ikke tilhører. Snobben sparker nedover for å komme seg opp. Vinentusiasten (eller nerden, om man vil) er innenfor og har ikke noe behov for å vise seg fram.

Hvordan jeg kommer til disse - og flere andre - konklusjoner? Kjøp Vinforum og les.

Endelig: mer tillit enn Jens!

Det er ingen overraskelse for meg, men utenfor Høyre (og for mange innenfor også) var det vel ikke mange som hadde tippet dette i sommer? 38% av de spurte har "stor tillit" eller "svært stor tillit" til Erna Solberg, mens tallet for Jens Stoltenberg er 31%.

I sommer kjørte som kjent Dagens Næringsliv en serie der premisset var at Høyre lå på sotteseng og ikke ville kunne reise seg i valget. Det gjorde partiet, og på flere målinger nå i det siste er Høyre nest størst.

En uke er en lang tid i politikken sa Harold Wilson. Fra oppslag om sutring, fedme og indre opprør - til framgang i valget, nest størst på meningsmålinger og mer tillit enn Statsministeren (og mer enn Siv Jensen, det må også sies). Hva har skjedd?

Det ligger nok en del målbevisst, og strategisk riktig, arbeid bak. Men først og fremst er det bare det at flere har innsett det jeg har sagt i 15 år: Erna er ikke bare kunnskapsrik, hun har også en indre trygghet og sikkerhet som står seg i motgang. Det er substans og overbevisning i det hun framfører. Det vekker tillit. Og man skal heller ikke kimse av gjenkjennelseseffekten: det tar flere år å bygge seg opp som partileder. Men nå er det gjort. Da er det bare Statsministerposten igjen.

Natasha's Song

Her følger Natasha's Song fra filmen Gideon's Daughter som har vært ukens anbefaling (se høyre spalte) i over en uke nå. Anbefales på det sterkeste!

Beretningen om et varslet krasj

Kunne Bård Eker og Koenigsegg fått SAAB til å gå igjen? Nå får vi aldri vite det, men det var etter min mening klar sannsynlighetsovervekt for at det ville gått dårlig. Riktig dårlig. De fleste grunnene til det skrev jeg om 20. februar i fjor.

Hvis SAAB nå går til skifteretten - og alt tyder vel på det - så er det dårlige nyheter for Trollhättan og det sør-vestlige Sverige, men gode nyheter for bilindustrien. Årsaken er stor overkapasitet og for mye nasjonalisme og proteksjonisme i Europa (Opel er et godt eksempel på det) til at nødvendige nedleggelser av fabrikker blir gjennomført.

Den analysen som jeg presenterte for et år siden holder seg godt, og vil nok få fornyet aktualitet nå når cash for clunkers"-pakkene rundt om i den vestlige verden er avviklet. Bilindustrien er litt som de store bankene: too big to go bust. Men underleveranser, service og salg angår langt flere enn de som er direkte innvolvert.

Ingenting tyder på at Eker og Koenigsegg hadde redningen for SAAB på hånden. Sørgelig som det er, så er antakelig dette den beste nyheten for bilindustrien - og dermed for flere millioner arbeidsplasser - på lenge.

Hvordan imperiene vokste og sprakk

SN: Pouilly-Fumé 2008

Pouilly-Fumé 2008 (André Dezat) kr. 174,90
Denne smakte jeg på siste nyhetsslipp som Polet arrangerte, men den var ingen nyhet. Den gangen syntes jeg den var svært god, og jeg har smakt denne i heimen en gang før også med godt utbytte. Nå er jeg klar til å anbefale den uten forbehold.

Lys gyllen på farge, dufter moderat av druens faste profil: stikkelsbær, men det er mer: sitrus (mer sitron enn lime), krydder (hint av muskatt?) og mineraler. Vinen er frisk uten å bli brutal på noe vis, men først og fremst skiller den seg fra mer alminnelig Sancerre og Pouilly-Fumé med merkbar og deilig viskøsitet. Den holder gjennom hele smakskurven, og gir en lang ettersmak. Jeg tipper utbyttet på denne adressen holdes under god kontroll.

SN: Nouveau

Det en gang så festlige, men hysteriske, Nouveau slippet har blitt en blass afære i Norge. Det var og er triumfen for sirkus over substans; mye oppstyr om fryktelig lite. Men i går fant jeg noen flasker Beaujolais Nouveau på hyhets-øya utenfor lukket avdeling på Valken. (Bildet: Jean-Paul Brun)

Dette fenomenet er basert på gamle tradisjoner i vinproduserende områder. Når vinhøsten er over, og vinene gjæret, tar man seg en liten fest på de ferske vinene. I Frankrike ble disse kallt vin de l'année. Det var produsenten George Dubeauf som kom på idéen med å lage et stort oppstyr med det å få flaskene til Paris fortest mulig. Mediene bet på, og det ble en årlig affære med utrolig god reklame for en svært så ordinær vin. Forretningsmessig var det genialt: penger i kassen så snart vinene var gjæret, og god betaling for (ganske ofte) ynkelig vin.

Slippet var tredje torsdagen i november, og det var for to dager siden. Jeg kjøpte min flaske dagen etter i håp om at produsenten kanskje garanterte for en vinopplevelse.

Beaujolais Nouveau Cuvée Première 2009 (Jean-Paul Brun) kr. 120
Jeg drakk den først litt for varm. Fin og overraskende dyp rødfarge, men lett og ganske skuffende i munnen. Så lot jeg den stå åpen i kjøleskapet tre timer. Luftingen og temperaturfallet hadde gjort underverker: røde bær med godt bitt, mer fylde og lengde. På nivå med enklere regionalburgundere, og fersk Beaujolais Cru. Ingen stor vin, men denne årgangen vil vi høre mer om fra alle områder i Frankrike. Brun lager vin på gamlemåten - ikke med maceration carbonique - og uten kultivert gjær. Han bruker også lite svovel, noe jeg er dypt skeptisk til, men for en vin som ikke skal lagres er det greit nok. 12% alkohol uten tilsetting av sukker, og helt uten den banan-duften som denne typen vin ofte har. 100% Gamay, selvsagt.

Dette er den første 2009'er av noe slag jeg har smakt. Grunnlaget mitt er tynt, men det kan virke som hypen om 2009 har noe for seg. Brun er en produsent for puristene, og hans Nouveau har blitt rangert som den beste av sitt slag av Frankrikes vinmagasin Gault Milleu.

W?

Keynes fikk sin renessanse i fjor høst. Det å bruke enorme summer av offentlige midler var nødvendig for å dekke det hullet som åpnet seg da tilliten mellom aktørene i markedene verden over forsvant. Men nå truer regningen for å bare huske Keynes i nedgangstider: statenes gjeld i de fleste vestlige land har økt til det maksimale som tåles. For nesten ingen la opp overskudd da tidene var gode.

Og hva skjer dersom alle grafene begynner å peke nedover igjen? Statene kan IKKE gå inn med mer penger, for de får ikke lånt mer. Faren for at kurvene igjen går nedover er betydelig: festmåltidet med offentlige penger som dukket opp for et år siden blir nå trillet ut, men regningen står igjen. Ja, folk flest sluttet å låne penger, men de offentlige lånene mer enn kompenserte for bortfallet. Summen av privat gjeld og offentlig gjeld i den vestlige verden er større enn noen gang, og gjeldsgraden for norske husholdninger er omtrent den høyeste i hele verden.

I Norge kan vi fortsette å knuse våre barns sparegriser for å holde festen gående. Til og med FrP er mer måteholdne enn den sittende regjeringen, og Høyre tør ikke redusere pengebruken vesentlig på sitt alternative budsjett. Til det er det for fristende å være med på festen, og regjeringen har uansett flertall.

Antakelig vil vi før sommerferien ha et mer avklart bilde av resesjonens forløp i forskjellige land. Det blir neppe en V - til det har utflatingen vart for lenge. En L har det blitt foreløpig når det gjelder noen kurver, andre, som det norske aksjemarkedet, ligner mer på en V. Jeg er bare en amatør, men når aksjeanalytikerne begynner å spå Børsen på 1000 poeng om noen få år, da er det best å selge. Mark my words.

Følgere

I dag har jeg lagt til en ny funksjon på bloggen: følgere. Den ligger i høyre spalte, under "Ukens anbefaling". Ved å klikke på "følg" vil du kunne få meldinger når jeg oppdaterer bloggen.

Illustrasjonen over, fra Daily Telegraphs Matt, viser farene ved å bli for privat i bloggingen. Den faren håper jeg å styre unna. (Du bør klikke på bildet for å se teksten tydeligere).

Politikk og personlighet - del X (Utenriks)

Da jeg var ung politikk-nerd var jeg og mine like politisk interesserte venner (av ulike politiske sjatteringer) skjønt enige om at den eneste ministerposten vi virkelig drømte om var Utenriksminister. Jeg har vanskelig for å tro at mange unge politikerspirer sikler etter den posten i dag. Som vi skal se hadde utenrikspolitikken mye å si for min politiske utvikling.

I en utveksling på Facebook for kort tid siden mente en av mine gamle klassekamerater fra Videregående at overgangen fra venstresosialist til Høyremann lett kunne forklares med mer penger og murens fall. Som forklaring har den bare en fordel: enkelheten.

For det første: folk liker sitt ståsted, og jo mer politisk interssert man er jo mer er det del av den historien vi spinner om oss selv. Så også med meg. Politisk ståsted blir en del av identiteten. Folk har også svært utviklede evner når det gjelder å bortforklare det som ikke passer med de oppfatningene vi er nærmest knyttet til, så murens fall var en filleting i den sammenhengen. Det var få ledende kadre i SV som forlot partiet av den grunn.

En forklaring har jeg allerede gitt i denne serien: skiftet av miljø. Det blir enklere å endre syn når man ikke lenger omgås med gjengen. Men det forklarer ikke hvorfor endringen skjer i utgangspunktet. Indre og ytre dissonans, det at ulike deler av det man står for og mener ikke lenger henger sammen, og at det ikke står seg mot virkeligheten. Det er slik jeg helst vil forklare det, og det er her utenrikspolitikken kommer inn igjen.

Da jeg ble med i SV var det for en vesentlig del begrunnet i den kalde krigen. I 1977, da jeg ble med i SV, var en mulig riksrett mot Berge Furre og Finn Gustavsen aktuell og noe som engasjerte en 15-åring. Da jeg kom på sesjon valgte jeg også å søke fritak fra militærtjeneste, og SV var et naturlig valg for pasifister.

Men utover 80-tallet begynte plagene. Da general Galtieri og co invaderte Falklandsøyene var jeg helt og holdtent på Britene og Mrs. Thatchers side. Det passet seg ikke for en SVer. Jeg mente at diktatorer som mot innbyggernes ønsker tusker til seg noen øyer fordi de ligger i nærheten fortjente juling. Og det fikk de. Min pasifisme var svekket.

Da Saddam Hussein gikk inn i Kuwait og annekterte landet 2. august 1990 (det var DA Gulfkrigen begynte, og ikke da de allierte slo tilbake[Illustrasjonen over er av Operation Desert Storm]) var jeg av den klare oppfatning at Irak måtte slås tilbake snarest, mens norske venstreorienterte var klart imot militær inngripen - og det var mange innen Arbeiderpartiet også. Det ble veldig klart for meg at jeg ikke kunne stå for noen mellomposisjon i vesentlige utenrikspolitiske saker. I 1990 var det forlengst klart at det syn SV og jeg hadde hatt på den kalde krigen og forholdene i Øst-Europa var uholdbart: vi hadde bare bidratt til å legitimere undertrykkelse og et umenneskelig system. Jeg var mer enn klar til å gå linen ut og støtte det partiet som klarest hadde en vest-orientert utenrikspolitikk: Høyre.

Da tok jeg også konsekvensen av mitt endrede syn og søkte meg over til militærtjeneste. Når prinsippene fører til konsekvenser man ikke kan stå for, er det prinsippene som må vike. Mitt eksplisitte syn og mine dypere holdninger var igjen i balanse.

Politikk og personlighet - del IX (1987-1989)

Så hva får et landsstyremedlem i Sosialistik Ungdom til å stemme Høyre? Ti år hadde gått fra mitt siste landsstyremøte i SU til mitt oppmøte i valglokalet i 1991, og i forrige innlegg i denne serien hadde jeg kommet til slutten av 1980-tallet. For kort å oppsummere hele denne serien (som du finner ved å trykke HER), så handler den om hvordan bakgrunn, omstendigheter, tidsånden og ikke minst dem du møter former deg som person. Men er det kanskje noe mer grunnleggende, i din personlighet, som ikke er å komme utenom? Hva hadde størst betydning for meg?

I 1987 meldte jeg meg aktivt ut av SV, og året etter reiste jeg til England for å studere til Dr. graden ved University of Warwick (og et bilde herfra får illustrere dette innleget). Universitetet hadde et rykte som venstreorientert, men det var der jeg traff flere som målbar en intellektuell og intelligent høyreorientering i politikken. Tidligere hadde OJ (omtalt i del VIII) vært en ganske enslig svale av den typen. Det å være akademiker innen humaniora og samfunnsfag på 80-tallet var omtrent ensbetydende med å være venstreorientert, derfor hadde vel ikke min ungdoms rødfarge så mye å bryne seg på selv om jeg sluttet i aktiv politikk. De sosiale omgivelsene, gjengen, er nok den faktoren som har mest å si for ens politiske ståsted. Som Daniel Finkelstein sier det: People adopt their political opinions largely to create an identity for themselves. Many just want to be part of a gang. Det enkleste er å passe inn i omgivelsene - det blir minst bråk av det.

I 1989 tok jeg konsekvensen av at jeg var sosialdemokrat og EU-tilhenger, og stemte Arbeiderpartiet. Jeg gikk inn i den norske ambasadens lokaler i Eccleston Street i London og fant listen med Arbeiderpartiet på. Det var første og siste gang.

Dette med EU-tilhenger var ganske vesentlig. På mine besøk hjemme merket jeg at diskusjonen om EU var i gang igjen, og jeg merket meg et innlegg fra Nord-Trøndelag SV (der jeg en gang satt i Fylkesstyret) som hevdet at en stemme til SV var en stemme mot EU. Det var ingen ansatser til fordomsfri nytenkning. Miljøspørsmålet var sentralt i 1989, og det ble slått fast at EU var en pest og en plage for miljøet. Argumentasjonen var mildt sagt spesiell.

Jeg skrev et innlegg til Namdalsavisa der jeg hevdet at om EU justerte sine utslipp med promiller, ville det ha mer å si for miljøet enn om Norge var flinkest i klassen.

Jeg har aldri hatt noe til overs for den selvforherligende nasjonalismen som ligger til grunn for mye EU-hat her i Norge. Tross alle mangler er EU det beste som har hendt vår verdensdel siden renessansen og opplysningstiden - og sammenligningen er ikke tilfeldig. Begge er sentrale strømninger som har inpirert dette imponerende byggverket. Romantikken, derimot, ligger til grunn for forestillingene om Norsk eksepsjonalisme, og for nasjonalismen som har ridd vår verdensdel som en mare.

Da var vi kommet til 1989. Men da jeg stemte Arbeiderpartiet fikk vi også inn Inge Staldvik, som senere stemte mot EØS-avtalen og gikk over til SV. Det lærte meg at Arbeiderpartiet ikke er til å stole på i EU-spørsmålet, noe vi fikk bekreftet i 1993-1994. I 1989 ramlet Berlinmuren. Det var heller ikke uten betydning for min politiske utvikling. Mer om det neste gang.

FrP, kommunikasjon og følelser

Da denne bloggen var ung, i mai 2007, knekte jeg FrP-koden. Martin Kolberg drev også, ganske mislykket, med det samme. En av de viktigste bestanddelene av denne "koden" (toskete benevnelse, men Da Vinci-koden var mye omtalt på denne tiden, og svært mye var kodet) er følelser. I FrP koden I forklarte jeg at FrP lykkes bedre enn andre partier i å få oppmerksomhet fordi de alltid kommuniserer følelser. Det er vanskelig å overse følelser, og de blir husket bedre.

Det mente jeg da, og nå har jeg vitenskaplige undersøkelser som viser det samme. Ikke bare huskes følelsesord mye lettere, de blir også prosessert på en annen måte enn andre ord av hjernen helt i begynnelsen av prosesseringen. I Psychological Science 18 (issue 6) 2007, pp. 475-480 rapporterer Johanna Kissler et alia blant annet at "Emotional words were associated with enhanced brain responses arising in predominantly left occipito-temporal areas 200 to 300 ms after presentation. Emotional words were also spontaneously better remembered than neutral words."

Ikke alle jeg snakket med for to og et halvt år siden gikk med på min teori, men nå vil jeg gjerne få sagt: I rest my case!!

Ikke dermed sagt at FrPs modus bør repeteres av andre, og det er vel klare tegn til at metoden begynner å slå tilbake på dem selv. Det er ikke få som, ganske sleivete og helt uparlamentarisk selvsagt, omtaler partiets leder som "Sure Siv".

(Området i hjernen som har en primær rolle i å prosessere følelser kalles amygdala. Dette er mandelformede kjerner dypt i det limbiske system. Illustrasjonen viser disse som svært aktive på dette scan)

... eller dyr eplesider

Jeg lurer på hvor krystallkulen min er. Det er nok den jeg trenger om jeg skal kunne si om en hvit burgunder at den "vil bli en klassiker om 20-30 år". Hvite burgundere oksiderer prematurt, det vil si at vinene blir mørke i fargen, mister spensten og lukter epleskrott. Ingen vet sikkert hvorfor det skjer, for det er ikke ofte at hele kasser oksiderer - det er som oftest bare en og annen flaske. Men det er ikke noe gøy i det hele tatt. Jeg har selv omtalt denne vinen på bloggen. Den VAR fantastisk, men legger jeg 848,10 kroner på disken? Nei. For vel er det en sjanse for at den blir en klassiker om 20-30 år, men sjansen er der også for at det blir vanvittig dyr eplesider.

Her er en kilde til denne produsentens historikk på akkurat dette. Så hva skal en vinjournalist gjøre? Håpe at alt har ordnet seg - selv om ingen har funnet ut hva problemet egentlig besto i, og anbefale vinen som den fantastiske drikke den er, eller være mer forbeholden og vise til problematikken? For meg er valget enkelt.

Muren falt da angsten slapp

Min generasjon vokste opp med jernteppet og muren. Delingen av Europa fortonte seg som en naturlig størrelse, omtrent som fjell og hav. Da den falt var sammenligningen med et jordskjelv derfor ingen stor overdrivelse, og vi sliter fremdeles med å fatte at den er borte.

Nå står de i kø for å kreve æren for at den er borte, og mange har gode grunner til å stikke seg fram: Lech Walesa og Gorbie var på ingen måte gatecrashers i går. Men i dagens Bergens Tidende fremhever Marianne Birthler, borgerrettsforkjemper i DDR fra begynnelsen av 80-tallet, modige intellektuelle fra Vesten. De organiserte og inpirerte, brakte bøker og ikke minst: de satte mot i de motløse. Birthler sier: Frihetsrevolusjonen begynte med at folk overvant sin egen angst, og det var her de intellektuelle fra Vest spilte en rolle.

Min egen lille rolle i dette var på feil side. Som norsk SV-er trodde jeg at sannheten om Øst-Europa lå et sted mellom vestlig og østlig propaganda. Jeg tok feil, og besøkte også DDR som NKPs gjest i 1982. Da muren falt viste det seg at sannheten var verre enn vestlig propaganda. Vi som da var på venstresiden bidro til å legitimere disse diktaturene. Men heldigvis var det noen som så klarere enn det vi gjorde, og som var modigere. Til og med filosofer, som jo ikke regnes som action men til vanlig.

Kathy Wilkes, som i filosofien var mest kjent for sine bidrag innen sinnsfilosofi, var blant de fremste og modigste i denne kampen. Selv om hun var mannhaftig må hun klassifiseres som action woman i denne sammenhengen. Fra 1979 lekte hun katt og mus med østblokkens sikkerhetspoliti, organiserte og underviste. Med kreativ pass-bruk smuglet hun også ut en hel framile fra Tsjekkoslovakia. Boken om det nettverket hun skapte, og det store personlige mot hun utviste, heter - passende nok - The Velvet Philosophers. Roger Scruton (beklager at jeg måtte bruke hans bilde - jeg fant ikke noe av Kathy Wilkes) har også skrevet om henne både i Gentle Regrets: thoughts from a life og ikke minst i England: an elegy. Det å nevne Scruton - som politisk er litt til høyre for Genghis Khan - er å vifte med en rød klut, men hans bidrag til å dytte på muren var heller ikke ubetydelig. Han fikk i 1996 Tsjekkias Fortjenestemedalje av første klasse, og de slenger ikke ut slikt uten grunn.

Kathy Wilkes, som jeg møtte i 1984 i Oxford, representerte den stoisisme og pliktfølelse som på sitt beste kjennetegner den britiske lavere øvre middelklasse, og dette kommer godt fram i Bill Newton-Smiths nekrolog i The Guardian. (Jeg har flere lenker i denne teksten, men dette er den eneste dere MÅ følge). Stiff upper lip er viktig for den britiske øvre middelklasse, men heller ikke de er laget av stål. Om det var påkjenningene bak jernteppet som spilte inn vet vi vel ikke, men hun drakk etterhvert så tett at hennes død i 2003 bare 57 år gammel ikke kom som noen overraskelse.

Motorveien mellom Berlin og Moskva

Jeg har vært heldig med så mye. En av dem var å dele hus med en utrolig intelligent, snill og morsom polsk økonom for 20 år siden da muren falt. Han var i England for å lære vestlig økonomi - og tok en Master, jeg var der for å ta en PhD i filosofi. Begivenhetene for 20 år siden endret nok livet hans betydelig mer enn det endret mitt.

Vi satt på kjøkkenet i 32 Dalehouse Lane, Kenilworth, og så og så. Vi hadde vanskelig for å tro det vi så - i likhet med så mange andre. Men da vi kom til sans og samling hadde Krzysztof konklusjonen: "Only chance for Poland is to build a bit Motorway between Berlin and Moscow". I det utsagnet ligger det flere hundre år med bitre polske erfaringer.

Min venn var ikke den eneste som reagerte med skepsis på et forent Tyskland. Margaret Thatcher jobbet hardt bak scenen for å unngå det verste: et samlet Tyskland, men hun lyktes heldigvis ikke. I kveld skal en serie med store dominobrikker symbolisere murens fall. Jeg vet ikke hvor de starter, for historiens årsaksrekker er nesten uendelige. Men et meningsfylt startsted er august 1914, og starten på den første verdenskrigen. Motorveien mellom Berlin og Moskva hadde, på et vis, sin begynnelse i Sarajevo.

Europeerne hadde hatt for vane å krige med hverandre, men med industrialiseringen og de teknologiske nyvinningene ble den første verdenskrigen på mange vis den verste: vanvittige tap i gjørmen i Flandern. Siden Norge ikke hadde noe offisielt nærvær i skyttergravene har det gått ganske ubemerket forbi at den siste person som kjempet i første verdenskrig nå er død. Harry Patch (bildet) ble utskrevet i 1916 (mens Henry Allingham var frivillig), og kjempet om Passchendaele. Gjennom krigen ble han som en med sine kamerater i skyttergravene, men bare han overlevde et granatangrep. Selv 90 år senere savnet han intenst de han ble som ett med.

Vi kjenner hvordan det gikk: Tyskland tapte og ble ydmyket, og ydmykelsen og krigserstatningene ga grobunn for Hitler og hevn. Tragediens andre runde førte til et delt Europa, der kommunismens idioti først kom til et endeligt for 20 år siden - da muren i Berlin falt. Harry Patch fikk i alle fall oppleve at tragedien han høyst ufrivillig var med på tok slutt, og det på en fredelig måte. Det gjorde ikke de andre på hans lag. Harry oppsummerte første verdenskrig på en måte som også kunne dekke Stalins deling av Europa: "What a waste. What a terrible waste!" Hvil i fred, Harry.

Duftens forhekselse av sinnet

Jeg kommer fra Skilleås, ved Skage i Namdalen. Fra Skage kom også tvillingene Louis og Elliot Kvalstad, som begge var kunstnere og døde tidlig. De var omtrent på samme alder som min fars to brødre. Grunnen til at dette er relevant er at jeg i helgen for første gang var på La Rotonde i Paris - et favorittsted for mange av de (senere så berømte) kunstnerne som holdt til på Montmarte i mellomkrigstiden. Hit kom også Louis Kvalstad. I samlingen Rosa og Svart (1938) skrev han noe som i høy grad også penser inn på mine anliggender når det gjelder duftene, erkjennelsen og sinnet:

Café noir Paris

Jeg sitter på Rotonden
med min enkle café noir
og nyter smaken og duften av den -
den bitre minnelsen om trope.

Hvor lenge skal sansene mine beruses av det?
Gjennom alle årene
har smaken av tranebær og duften av pors
fra myrene i Namdalen
hengt igjen på tungen og i neseborene -
og virket som trollske essenser på mitt sinn.

SN: Noen (få) viner i Paris

Tidligere i dag kom jeg hjem fra Paris. Over to dager hadde vi en konferanse med folk som jobber med vin og filosofi/psykologi/markedsføring. Det var, som i fjor, en svært givende konferanse. Faglig noe av det mest nyttige jeg har vært med på: man gir og får i stort monn, og lærer svært mye på kort tid fra folk med ulike utgangspunkt, men med en interesse for det samme emnet.

Det faglige var i stor grad behagelig, men en del av oppholdet var også rent behagelig. Vi spiste godt, blant annet på Benoît og på Rotonden (mer om den siden). Men siden dette er et smaksnotat, så er det vel best å komme over på noen av vinene. De to første har jeg notater på skrevet mens jeg smakte dem, de andre bare minnet.

Condrieu "De Poncins" 2006 (Francois Villard)
Fantastisk vin! Gyllen farge som kunne tyde på en betydelig eldre vin enn dette, friske aprikoser, en honningtone, og "kake". Har alt: fylde, friskhet og frukt. En svært forførende vin, som antakelig er best helt på egen hånd. Finnes ikke på polet, dessverre, men de har andre viner fra Francois Villard (bildet).

Marsannay 2006 (Trapet)
Flytende eleganse. Høye toner av skogsbær i duften, med en passe grov tekstur i munnen. Den følger bare på i hele smakskurven. Viner, i alle fall ikke rødviner, blir ikke mer lineære enn denne. Antakelig den beste 2006-burgunderen jeg har smakt. Hvis noen vet om en måte å skaffe denne i Norge må de for all del ta kontakt!

De følgende vinene er omtalt på minnet:

Chassagne-Montrachet 1er Cru "Les Cailleret" 2004 (Fontaine-Gagnard)
Sitrus og kalkmineraler, fin - men lagt fra overdreven - fedme, og mer urter enn de obligatoriske tonene av allehånde. Lang ettersmak. Et svært overbevisende eksemplar av arten.

Jeg drakk denne til lunsj med gode vinvenner på Caves Legrand like ved Biblioteque National. Stedet anbefales! Utvalget av viner er på et høyt nivå, og her kan man spise lunsj (prøv Plat Legrand til 15.50 Euro) og drikke vin fra utvalget. Vinene er ikke spesielt billige, det kan man ikke si, men stedet er vel verdt et besøk.

Chateau Boucassé Vielles Vignes 1999 (Madiran)
Hva skal man drikke når the four horsemen of the apocalypse er på veì? Andrew Jefford, en av de absolutt beste skribentene i vinverdenen, mente at det eneste som kunne stramme deg opp til et møte med disse karene var et glass Madiran. Når de tre gjestene på Benoît har valgt biff, villsvin og Cassoulet kan det passe med en solid rødvin. Det var denne. Så mørk ennå at den grenser til svart, duft av røkt kjøtt og lær. Solid men smidig i munnen, og et svært godt følge til maten.

Nesevis?

Hva består vinekspertens ekspertise i? Noen synes å mene at det skyldes disse personenes overlegne neser. Robert Parker jr., som gjennom sitt velkjente blad Wine Advocate har blitt det nærmeste man kommer Paven i vinens verden, har forsikret nesen sin for store summer. Det er fornuftig nok, for uten luktesans duger man ikke som vinsmaker.

Det er også dokumentert at evnen til å oppdage små konsentrasjoner av molekyler er ujevnt fordelt i befolkningen. Forskjellene dreier seg ikke om prosenter, men helt opp til 100-gangen. (se f.eks. Jamie Goode - Wine Science). Men det er lite som tyder på at det er disse super-snushanene som leder vinens verden til nye innsikter.

Og det er det da heller ingen grunn til. Det er ikke rasjonelt å følge anbefalingene til noen som har tilgang til opplevelser du aldri kan få del i. Dersom Parkers eller andres anbefalinger er basert på en priviligert tilgang, er det ingen grunn til å følge dem. Det området er allikevel lukket for alltid for deg.

Ekspertise når det gjelder bedømmelse av vin må derfor være basert på at du og eksperten er fundamentalt like - at det er et område av opplevelser som dere kan dele. Ekspertens ekspertise må være grunnlagt ikke bare på erfaring, men også evnene til å veilede deg og andre til nye og kvalitativt bedre opplevelser. I korte drag er det det jeg skal argumentere for på konferansen "Wine between Science and Aesthetics" i Paris på fredag.

SN: Resten av de røde fra 21. oktober

Her følger en blanding av mange forskjellige viner. De har det til felles at de ikke har vært omtalt før, og de ble smakt på nyhetssmakingen 21. oktober.

Petit Bourgeois Rosé de Pinot Noir 2008 (Henri Bourgeois) kr. 107,60 (BU)
Typisk rosé fra hvitvinsprodusent: hvitvin med litt farge. Litt rips og nype, men først og fremst frisk og lett.

Chinon Cabernet Franc 2008 (Villebois) kr. 110 (Grunnsort. november)
Har aromaene som hører med: grønn paprika og blyantspiss, sammen med mørke skogsbær. Men den holder ikke når den kommer til munnen: den blir for lett og blass - men kanskje den også ble servert for varm? Meld fra dersom dere prøver den. Har skrukork.

Beaujolais Villages 2007 (Dom. de Nugues) kr. 125 (BU november)
Første flaska hadde en ganske "skitten" nese. Da ny flaske ble åpnet bedret det seg: ren, lys og konsentrert. God struktur. Verdt å prøve.

Chateau de Ségriès 2007 kr. 139,90 (Hovesort.)
Mørk fiolett, fruktig og plommepreget. God, men enkel vin.

Crozes-Hermitage Pierelles 2006 (Belle) kr. 179,90 (BU)
Dyp og intens Syrah-duft, men den blir litt blass i munnen.

Rioja Muga Riserva 2005 kr. 184,90 (Hovedsort. - nå i "giftbox" [sikkert juletegn])
Frisk, fast, og lite utviklet. Mørke bær på nesen. Svært god pris for denne kvaliteten, og minner ikke i det hele tatt om "toddy-Rioja". Burde vel hatt et par flasker spansk vin i kjelleren også, og da er dette fremste kandidat.

Amarone 2006 (Campagnola) kr. 252,20 (Grunnsort.)
Ikke særlig aromatisk, men litt svisker og urter, snill, uten særlig grep om det som skal skje i munnen. Syrene OK, men intensiteten mangler. Skuffende vin.

Saint-Joseph 2007 (Gonon) kr. 268 (BU)
Nesen er ganske uren, og vinen blir ganske pregløs i munnen. Er enten i en vanskelig fase (noe som er pussig i 2007-konteksten), eller så har ikke produsenten vært særlig heldig denne gangen.

Hermitage 2008 (Dom. du Colombier) kr. 480,60 (BU november)
Har blitt svært mye dyrere etter at den kom i 2005-årgangen. Silkemyk, med fin balanse og delikat struktur. Alkoholen er i overkant merkbar. Trenger vel tid i kjelleren.

Afghanistan, Rory Stewart og de konservative

Det er en moderne ortodoksi at vi må holde Afghanistan, og bygge det opp til et moderne demokrati, for å slå Al-Qaeda. Særlig blant folk på høyresiden. Etter å ha lest hva Rory Stewart (bildet) skrev i sommer har jeg skiftet syn. Han mener, kort sagt, at strategien i Afghanistan er helt forfeilet. Det vil kreve massive investeringer over 30 år bare for å få landet opp på nivået til Pakistan - og Al-Qaeda er ikke en gang i landet. De vestlige bygger opp en Afghansk armé som er altfor stor til at de kan betale for den selv: tross alt er landet det tredje fattigste i verden. Vesten bør ikke trekke seg helt ut, men det er vanvittig å bygge landet på den måten.

Og i dag leste jeg at Stewart (36) stiller til det britiske parlamentet for de konservative i Cumbria, England. Penrith and the Border blir hans valgkrets, der den mest kjente MP har vært William Whitelaw, som var justisminister og visestatsminister under Mrs. Thatcher. En skulle tro det ble litt tamt for han å bli backbencher, for han er i dag akademiker ved Harvard University, han har vært diplomat, og gikk i årene 2000-2002 gjennom Iran, Afghanistan, Pakistan og India (9000 km). Han snakker Parsi, Dari, Urdu, Nepali, Serbo-Croatisk, Indonesisk, Fransk, Gresk og Russisk. Som 29-åring var han også guvernør i en provins i Irak. Og nå skal han altså sitte i sitt constituency og høre på små og store saker som folk vil lufte med sin MP. Det vil nok bli en utfordring for han på sitte på "the back benches", og det vil bli en utfordring for lederskapet å holde ham der. En slik begavelse verken kan eller bør holdes der.

Og da er det nok overmodent for forgjeldede vestlige land å vurdere strategien i Afghanistan, en strategi jeg nå også vurderer som uholdbar og umulig. Stewart er sterkt medvirkende til det.

SN: Øvrig hvitvin på nyhetssmaking 21. oktober

Her følger noen notater fra hvite viner jeg smakte denne dagen og som ikke har passet inn i noen av kategoriene jeg har brukt hittil. Med ett unntak er det ikke tale om nyheter, direkte, men de var på en eller annen måte nye for meg - og antakelig for de fleste som leser dette.

Soave Classico San Michele 2008 (Ca'Rugate) kr. 118,50 (Hovedsort.)
Strågul, dufter sitrus, krydder og mandler - med noe voks. I munnen er den både frisk og rund, men først og fremst fast og saftig. Skal være god til reker. Ingen nyhet, men produsenten har skåret ned avlingene med 25% de siste årene. Det merkes. Prøvde den også i heimen, og den er et godt alternativ til andre viner i samme prisklasse. Tror jeg vil gå ut og anbefale den.

Riesling Windspiel 2008 (Fritsch) kr. 124,90 (BU)
Lett, klar, frisk matvin. Mineralsk. Lite preg av Riesling. Svært god for prisen, men ingen stor vin an Sich.

Grüner Veltliner Wagram 2008 (Fritsch) kr. 139,90 (BU)
Heller ikke overdrevent preget av druen. I forhold til vinen over er den mer preget av krydder i smaksbildet, og i munnen er den markant mer fyldig.

Grüner Veltliner Steinberg 2008 (Fritsch) kr. 179,90 (BU)
Denne vinen stiller i en annen klasse enn de to foregående. Både dypere og mer definert på samme tid, med mandler i tillegg til sitrus og hvit pepper - tydeligere Grüner med andre ord. Ung, og klart en vin for utvikling i kjelleren.

Grüner Veltliner Klassik 2008 (Weinrieder) kr. 169,90 (BU)
Pære/grapefrukt, ren og fruktig, med et snev av blomster også. Typisk ung GV. Litt for høyt priset som vinen framstår i dag.

Terlaner Sauvignon 2008 (Weingut Ignaz Niedrist, Alto Adige) kr. 260,60 (Tilleggsutvalget i november)
Mer en kuriositet dette. Vinen er god, omtrent som Dezats Pouilly-Fumé til 174,50. Grovt overpriset, med andre ord. Men italienerne er gale etter dette stoffet, og han selger alt lokalt. Nesten. Importøren tok inn denne mest på gøy.