Ti viner

Tid for litt vinstoff igjen. En vininteressert gjeng var samlet her i Casa Skilleås på fredag kveld, og her følger vinlisten med noen kommentarer. Sammen med fru Skilleås var jeg vert, la unger, laget mat, tok imot gjester, serverte, slapp inn og ut katten, osv. - og ingen tok notater. Alle kommentarer er derfor bygd på hukommelsen. Andre deltakere inviteres til å kommentere under.

1. Champagne Vielles Vignes de Cramant BdB 1996 (Larmandier-Bernier)
Fargen begynner å bli klart dypere, fin mousse, tørket aprikos, litt salt, og kalkmineralsk. Knasende tørr. En streng, men lekker, vin. Den forrige flasken drakk jeg i 2003, og den var i følge mine notater preget av "frisk sitrus og hvite blomster på duft, nøtter og mineralsk". (Bildet: Pierre Larmandier lukter på en av sine viner)

2. Bloomsbury 2005 Sparkling Wine (Ridgeview, Sussex)
Denne var ikke på noe vis i samme klassen. Heller ikke noe i nærheten av "naboen" Nyetimber, som jeg tidligere har drukket en del av. Nyetimber er den eneste ikke-champagnen som kommer helt opp på samme nivå. Denne manglet struktur, dybde og intensitet - det som gjør champagne til noe mer enn sprudlevin.

3. Meddersheimer Rheingrafenberg Spätlese* 2007 (Hexamer, Nahe)
Denne satt som et skudd til Thai-suppen. 7% alkohol, syrlig og bra med restsødme. Men det vesentlige er at den er i perfekt balanse, og passer svært godt til et bredt spekter mat. Det er jo viktig å huske at mange i dag spiser sterk mat, og viner med restsødme tåler det uten å lage ekle kombinasjoner. Grapefrukt, epler og ikke minst: blomster. Det er det siste som sladrer om Nahe. I polets vanlige utvalg. Denne vil jeg nok tipse om i mitt uregelmessige tipsbrev til utvalgte mottakere.

4. Corton-Charlemagne GC 2002 (Bonneau de Martray)
Den eneste vinen som ikke ble servert blindt. Normalt ville jeg nok ha latt denne ligge ti år til. Minst. Men jungeltrommene har signalisert at denne er god nå. De hadde rett. Rettlinjet, lys på farge, et snev av fat, men først og fremst kalkmineraler og sitrus. Betydelig intensitet og lengde. Basert på denne flasken har jeg ikke noe stort hastverk med å ta den neste, men jeg angrer ikke på at den kom på bordet denne kvelden.

5. Chassagne-Montrachet 1er Cru Morgeot 2002 (Ramonet)
Denne tok jeg lett - det vil si fram til vinmark og produsent, som ville blitt ren tipping. Fram til det var det rett fra læreboka om hvordan disse vinene skal være: allehånde, sitrus, fylde og lengde. Mer "bredspektret" enn Grand Cru'en over. Jeg fikk troen på disse vinene tilbake etter flere fra 90-tallet fra denne produsenten som har vært over-eikede, og er glad for at jeg har noen i kjelleren. De behøver ikke samle støv der noe særlig lengre.

6. Gattinara Tre Vigne 2001 (Travaglini)
Dette var helt klart Nebbiolo, men jeg trodde det var Barbaresco og noen år eldre. Den er mer utviklet enn de fleste Barolo/Barbaresco av samme årgang, og lysere/lettere/friskere enn den typiske Barolo. God vin!

7. Nuits-Saint-Georges Villages 2005 (P. Rion)
En personlig favoritt dette, som jeg var tom for. Men jeg tok den ikke ved første forsøk. Den siste jeg hadde var mer fruktig og tilnærmelig enn denne, som har hardnet til betraktelig. Ikke nok til å si at den er lukket, men den viser mer av sin indre struktur nå enn for kort tid siden. Likevel en strålende vin som det heldivis står en klunk igjen av. Produsenten selv anbefaler lagring i 5-8 år, men det hadde ingen virkning på meg.

8. Chenin Blanc Private Collection 2006 (Spier)
For å legge til et ekstra lag med lureri hadde eieren av denne vinen den med på en riesling-flaske med folie rundt, men den lurte oss ikke til å tro at det var riesling. Men vi hadde nok måttet gjette lenge for å komme fram til rette adresse. For meg var denne svært lik Chassagne-vinen tidligere. Svært lik profil. Meget god vin, med andre ord, men jeg hadde ikke nok referanser til denne typen viner til å ha en sjanse. Toppvin fra det mest interessante landet jeg har besøkt!

9. Wolfer Goldgrube Kabinett 2003 (Vollenweider, Mosel)
Kveldens skuffelse. Ikke godt å si om det var flasken eller vinen, for det er min første flaske. Svært lav syre - det kunne man forvente fra årgangen - men den var også svært stum. Man kan smake konsentrasjon og mineralitet, men ellers er det lite å hente. Jeg ser ikke bort fra at dette kan være et eksempel på lav-nivå TCA, også kjent som "korkfeil". Man skal over et visst nivå før det stinker våt papp/muggen kjeller, men det skal vært lite av til av substansen før frukten fordufter. Det hadde den her, men de andre flaskene får vise. Produsenten er dønn seriøs og andre viner herfra har vært strålende.

10. Welschriesling Eiswein 2002 (Allram, Kamptal)
Jeg er stor fan av Allram og av denne vinen. Nydelig. Nå er det 2004 årgangen som er inne for 186 kr halvflasken, og det er en meget god pris for dette stoffet.

Mr. Tourette og Hr. Sandstrak

Jeg hadde tenkt å vente til jeg ble ferdig med den med å anbefale, men her kommer den litt før tiden: Pelle Sandstraks Mr. Tourette och jag er knakende bra. Den er oversatt til norsk nå, kom i bokhandelen på mandag, men jeg leser den på svensk. Den er skrevet på svensk, men av en nordmann. Per Anders (som han het da) er sønn til tysklæreren min, og tre år yngre enn meg.

Per Anders/Pelle er i alle media (nesten) i disse dager. Torsdag 19. mars skal han være på nitimen, God Morgen Norge TV2, I Kveld NRK2, etc., etc. Men dere leste det her først! Se også dette klippet fra You Tube.

Jeg kjente ikke Pelle særlig godt siden vi ikke gikk på samme skoleslag samtidig, men han var på radaren først og fremst som sønn til tysklæreren (morsom og hyggelig kar, om enn ganske eksentrisk) og også som bekjent/venn av en venn. Da jeg hørte at han tok kurs i svensk i militæret holdt jeg på å le meg fordervet.

Boka, som viser hvordan det fortoner seg å "bli gal" som ungdom er skremmende, men nesten umulig å legge fra seg. Om jeg i disse dager ser mer enn vanlig trøtt og gretten ut er det fordi jeg ikke har klart å legge den fra meg på nattbordet, men har lest langt ut over natten. Noe av fascinasjonen er jo, må jeg innrømme, at han også skriver om min oppvekst. Sted og personer er kamuflert, men kjenner man først når og hvor er det lett å "vri om nøkkelen" - selv om litt dikterisk frihet også er benyttet (eller kanskje hukommelsen ikke er helt presis så mange år senere?). Men først og fremst er dette svært godt skrevet om ungdom og det å miste kontrollen på livet akkurat i den fasen da man er minst i stand til å takle det. Anbefales reservasjonsløst!

PS: jeg kjenner til Tourettes syndrom fra bøker av den kjente Oliver Sachs, og den mindre kjente (men minst like interessante) Harold L. Klawans. Begge anbefales også, men de skriver fra "utsiden", Pelle fra "innsiden".

Gjengen

People adopt their political opinions largely to create an identity for themselves. Many just want to be part of a gang. (Daniel Finkelstein)

Dette er så sant som det er sagt. I min serie "politikk og personlighet" har jeg ennå ikke kommet til den perioden da jeg - over en del år - gikk fra å være SVer til å være Høyremann, men jeg har allerede sammenlignet det å tilhøre et parti med det å være fan av et fotballag.

Finkelstein forteller om sin venn skuespilleren Ron Silver (bildet), som døde på søndag, at han var en modig mann. Som skuespiller gikk han ut og støttet George Bushs kampanje i 2004, noe som medførte at telefonen hans sluttet å ringe. It takes courage to stand aside from the gang. Blink igjen! Jeg håpet inderlig at Bush ikke ville bli gjenvalgt i 2004, men jeg liker å tro at dersom jeg var Ron Silvers venn ville jeg ha fortsatt å ringe ham selv om vi var uenige.

Jeg skal ikke påberope meg stort mot, men jeg håper i det minste at jeg har mine meningers mot. Da jeg var SVer var det Høyrebølge i Norge, og SV var ikke noe stort parti i Overhalla - eller noe annet sted for den saks skyld. Da vi solgte Ny Tid i Namsos under Loran C -saken i 1977 var det flere eldre damer som brukte paraplyen på oss. Fysiske angrep er det få av på UiB, men det er ikke så mange som står fram med selv så moderate og sentristiske Høyre-idéer som de jeg målbærer - men det er langt flere som holder dem for seg selv. Det alminnelige er SV/Ap tilbøyeligheter, med noe Rødt her og der. Her som ellers er det mye lettere å være en del av gjengen. Alltid.

Det å skille meg ut er kanskje noe jeg nyter? Jeg ser ikke bort fra det. Mine tilbøyeligheter til konformitet er sikkert ikke noe svakere enn hos de fleste, men siden jeg ble voksen har jeg (i god Aristotelisk ånd) forsøkt å bekjempe dem. Jeg håper jeg lykkes noen ganger i alle fall.

Beauty and the Beast?

Skjønnhet var en gang det sentrale element i kunsten, og det eneste spørsmålet av noen betydning i estetikken. Men det var før. Skjønnhet er ganske kjedelig, mener de fleste nå, og har i alle fall ikke noe med moderne kunst å gjøre.

Det siste kan Roger Scruton også være enig i. Nå kommer han med en bok med tittelen Beauty, og har i den andledning skrevet i The Times. Det er absolutt verdt å lese. Scruton er ualminnelig kontroversiell, og jeg mistenker ham sterkt for å ønske å være det. Bare navnet utløser sterke følelser - negative følelser - hos over 90% av britiske akademikere. Ja, han er så upopulær at det på vaskeseddelen til hans selvbiografi sto "contrary to public opinion ... Roger Scruton is a human being". Jeg er uenig med ham i svært mye, bare så det er sagt, men han er absolutt verdt å lese.

To forskjellige viner

Bricco de Nessuno 2006 (Ca' du Rabajà) kr. 150

Dette er mitt "unnskyld" til naboen til Bruno Rocca. Da jeg skulle til Bruno Rocca i Barbaresco i mai i fjor fant jeg ikke veien, og plaget mannen som eier denne vingården opp av kjelleren. Han ble merkbart lite glad for nok en gang å forklare veien til sin mye mer berømte nabo og konkurrent. Nå har jeg kjøpt og smakt en av hans viner, og nå får den omtale. Håper det er verdt turen opp fra kjelleren og skuffelsen over å bli oversett. Jeg får vel legge til at det er utrolig vakkert der, og at det går an å leie rom.

Vinen er 100% Barbera, men klassifisert som Vino da Tavola. Håndplukket, økologisk dyrket, og fra vinstokker som er 45 år gamle i snitt. Den har vært 10 måneder på store franske eikefat. Duften er deilig: røde bær - mest kirsebær, og et drag jeg vil kalle mandler. Ikke bitre, ikke essens, men et vel integrert og delikat preg av mandler. Vinen er saftig og ganske lett. Hovedinntrykket er delikat, saftig og hyggelig. Den imponerer ikke stort, men er et hyggelig bekjentskap. Hadde den kostet ca. 120 kroner, ville jeg anbefalt den uten reservasjoner, men den kommer ikke med på mine utsendelser av tips.

Chablis 1er Cru Montmains 2002 (Martin)
Det gjør heller ikke denne, først og fremst fordi den er utsolgt for lenge siden, men også fordi den er upålitelig: prematur oksidering er problemet. Andre har hatt større problemer enn meg. Fire-fem av mine flasker har vært fra gode til strålende, men den siste - drukket i går kveld - var svakt angrepet av oksidering. Den forrige flasken, smakt i jula, var helt perfekt Chablis: sjøpreg, smør, nøtter og en honningtone. Denne var god, men det er bare i sammenligning med det optimale at den tydelig faller gjennom. Hadde det vært en Jura-chardonnay fra Tissot, med et tilsiktet oksidativt preg, hadde dette vært grei skuring. Viser vel hvor mye typisitet og forventninger har å si for hvordan man bedømmer en vin?

Ras

Jeg kommer fra Namdalen, fra den bredeste nedre delen. Tre år før jeg ble født gikk Furre-raset der to gårder ble feid ut i Namsen. Små og store ras hører med til hverdagen i Namdalen, og en trenger bare se seg rundt når en kjører fra Namsos til Grong for å forstå at landskapet rundt Namsen er skapt av ras. For et par år siden gikk det et betydelig ras på Amdal i Ranem sogn, og nå (mer uvanlig) gikk det et stort ras nær Namsos. Det uvanlige består i at dette ikke er gammelt elveleie, men strandsone. Men det er ikke lenge siden det gikk et stort ras i Vemundvik, nær Ramsvikskogen, også under veibygging.

NGU skriver i en rapport fra 2002:
Kvikkleireras har forekommet både i forhistorisk og historisk tid. De store og fruktbare bygdene på Østlandet, omkring Trondheimsfjorden og i Namdalen har vært hardest rammet. I flere kommuner viser nyere geologisk kartlegging at det er spor av mange titalls store ras i terrenget. Sannsynligvis har det gjennom tusener av år gått mange flere ras enn det vi ser spor av, fordi elvenes graving i dalbunnen og nyere ras har fjernet en del eldre rasgroper. Sett i et geologisk tidsperspektiv er altså kvikkleireras et nokså vanlig fenomen, selv om det kan gå svært mange år mellom hvert større ras.

Men det går ikke lenge etter et stort ras før det er glemt, og normaliteten gjenoppstår. Nær Namsen er det ikke fullt så farefullt som i andre områder, for Namsen er sikret mange steder med ufattelige mengder stein. Men Namdalen opp til Grong er gammel sjøbunn, og leire finnes det enorme mengder av. Landhevingen fra ca. kristi fødsel tilsvarer fallet i Namsen fra Grong. Med andre ord: havet gikk opp til Grong for 2000 år siden. Leiren har vært sjøbunn og holder på saltet fra havet, men når den kommer over havets nivå vil saltet med tiden bli vasket ut og massens tetthet synke til den blir omtrent flytende. Små rystelser kan gjøre massen til en suppe. Hvis man går inn på skrednett.no og klikker seg fram til f.eks. Overhalla vil en finne flere talende kart om hvordan det har gått.

Men hva kan man gjøre? Først og fremst ikke glemme så lett. Kvikkleire vil på ett eller annet tidspunkt bli ustabil når saltet i grunnen blir vasket vekk, og det er lurt å ikke bygge der. Dernest kan man prøve å forebygge, og kartlegge.

Men trolig vil man glemme, og så kommer neste ras som et stort sjokk.

David Schildknecht

Jeg ble kjent med en av mine "helter" på Philosophy of Wine konferansen i Italia i 2008. For de fleste er han ukjent, men for seriøse vinentusiaster er han en av de fremste ekspertene på særlig tysk vin. Han har vært på 25 rundturer i Tyskland, med et snitt på 70 produsentbesøk på hver tur. I tillegg dekker han mesteparten av Europa for Robert Parkers Wine Advocate. I tillegg til en "skarp" gane og enorme kunnskaper om vin, så skriver han svært bra. Det stilistiske er en nytelse, og Schildknecht om vin er kulturkunnskap på høyt nivå.

Jeg var litt star struck da jeg først slo av en prat med han, men siden vi bidro til samme "session" følte jeg at vi tross alt var litt på samme planet likevel. Han er svært hyggelig, entusiastisk, intens, morsom og ufattelig kunnskapsrik. Ikke bare om vin, men særlig også musikk. Kunnskapene og interessen for historie kan man jo forvente fra noen som er oppvokst i Gettysburg, Virginia! Aldri et kjedelig øyeblikk med David Schildknecht!

Som meg studerte han filosofi, og var i gang med en dr. grad om Wittgenstein da han måtte skaffe familien inntekter. Han begynte i restaurantbransjen, og derfra inn i vinens verden. Han snakket tysk, og utviklet betydelige kunnskaper.

Jeg fikk et intervju med han, og nå skal det trykkes i Vinforum (når jeg får oversatt det). Det kommer neppe før i juli-nummeret.

Endelig: Politisk TV-reklame

Høyre er klar for å treffe folk der de er: foran TV apparatet. Det første innslaget er laget, og ligger klar til sending.

Regjeringen minner om tidligere regjeringer som var mot innføring av farge-TV i Norge. Mens bredbånd og en rivende teknologisk utvikling visker ut skillet mellom skjermen jeg sitter foran når jeg skriver dette og den skjermen som står på stua, så forestiller de seg at TV mediet er så sterkt at folk må beskyttes mot at noen formidler politiske budskap gjennom det. Det er bortimot ufattelig.

Trond Giske later som om en endring i NRKs regler som skal åpne for dekning også av mindre partier er den endringen som trengs. I NRK hevder de, ganske riktig, at størrelsen på partiene som skal dekkes ikke er spesifisert og dermed åpent for skjønn - og at den redaksjonelle praksisen vil bli som før.

Høyre har hele tiden ligget i forkant på å bruke nye kommunikasjonsmidler. De var til og med de første som brukte megafon på torgmøter! Men: sammen med TV-innslagene er det også planer om god gammeldags bruk av apostlenes hester. Planene for valgkampen omfatter å ringe på dørene til folk. Dannede mennesker i Høyre har høy terskel for å gjøre dette, men det er jo fast takst i Storbritannia. Det gjenstår å se om flere enn Oslo Høyre våger!

Bildet: er fra en morgenaksjon i Bergen, med min venn Tore-Jan til venstre.

Historien gjentar seg?

Når det gjelder makroøkonomi - eller "samfunnsøkonomi" som det heter i dag - er jeg amatør. Riktignok en interessert og oppmerksom amatør, men langt fra noen proff. Trøsten får være at proffene ikke er videre gode til å forutse hva som skjer på makronivå de heller, så jeg tillater meg noen observasjoner likevel:

• Redningspakkene kommer tett som hagl verden over, og statene synker dypt inn i gjeldsslaveriet.


• Svært få land, men deriblant Norge, har spart i gode tider.


• Vi får derfor en halv Keynesianisme - bare stimulering av etterspørsel i dårlige tider, men ikke sparing i gode.


• I mange land har man begynt med det man så fint kaller "kvantitativ lettelse", men som for meg og deg kan kalles "å trykke penger".

For en amatør som meg betyr dette kort og godt: INFLASJON - og det in a big way. På kort sikt synes deflasjon, og raskt synkende spiraler av utsatte investeringer, oppsigelser, mismot, etc. å være et større problem. 30-tallet er ikke noe lystelig historisk forbilde.

Men konsekvensen er repetisjon av et annet og nærmere tiår: 70-tallet. Oljekrisen og mye annet førte til at svært mange land satte seg i stor gjeld, og måtte reddes av IMF og galloperende inflasjon. Inflasjonen var ikke under kontroll før tidlig på 90-tallet mange steder, og økonomiske historikere har kallt 70- og det meste av 80-tallet for de tapte tiår. Ikke minst gjelder det Norge. Nå er USA, Storbritannia, hele Øst-Europa, Japan, det meste av Afrika, Europa og Latin-Amerika på vei inn i svært høy statsgjeld. "Pakkene" er dyre, og ledighet og annen sosial elendighet blir også dyrt for statskassene. Inflasjon in a big way virker på meg som den "naturlige" løsningen for forgjeldede stater, og den blir så omfattende at også mer nøkterne og formuende land - som Norge - vil importere den.

Kan noe gjøres? Det første er å se bortenfor den første utfordringen, og så over på den neste. Rentenedsettelsene verden over er jo åpenbart som å "reparere" etter en fyllekule: mer av problemet (for billige penger) skal kurere resultatet (bortfall av kunstig etterspørsel). Gjedrem bør i alle fall slutte å sette ned renten. Nå stiger prisene (årsinflasjon på 2,5%), og boligboblen holder på å fylles opp igjen (uvanlig stor prisoppgang siste måned). Det er viktig å huske at:

• Aksjekursene har vært betydelig lavere enn i dag også i dette tiåret. Indeksen på Oslo Børs var på det halve av i dag i 2003. Var det noen katastrofe?



• Ledigheten sist sommer var på det laveste siden rett etter andre verdenskrig. Det var klin umulig å finne folk til mange bransjer - det er enda et godt stykke opp til snittledigheten de siste 20 årene.



• Som nevnt: prisene stiger, herunder boligprisene - som alle er enige om var for høye.

Krisen kom svært brått på, og faren for å overdrive reaksjonene er påtrengende. I Sverige er regjeringen forbilledlig forsiktig med å ta opp for store lån, og i møte med en hjemlig bilindustri i krise klarer Reinfeldt å si at det er en betydelig overkapasitet i europeisk bilindustri. Slikt står det respekt av! Men i Norge er det valg i år, og vi har fortsatt penger på bok. Stoltenberg fristes nok av å fortsette festen en stund til!

Kort pause

Oppdateringene har vært få i det siste. Årsaken er en kort vinterferie, der jeg har besøkt min 88 årige mor sammen med min sønn. Været var strålende, og snøen var dyp. Vi kjørte akebrett i en vanvittig fart, spark også, og vi gravde ut snøhuler og hoppet fra tak (det vil si: det gjorde ikke jeg). Jeg fikk også besøkt en kjær gammel venn, og traff slekt og flere venner.

Jeg skal om kort tid gi meg til å løse verdensproblemene, skrive om vin, og mye annet.

Bildet: jeg lette etter et bilde på nettet av Skilleås (eller Skiljås, som norsk kartverk med god grunn skriver det) siden det var der vi var, men jeg fant bare et gammelt bilde der Josefine Skilleås var med. Hun var min fars yngste tante, og den eneste av hennes generasjon jeg møtte. Hun døde 98 år gammel på 70-tallet. På bildet sitter hun i midten foran, med sin bror Oluf (med hatt) rett bak.

Billett rimelig til salgs!

Ferien med familien må prioriteres, derfor selger jeg rimelig billetten jeg har til konserten med Depeche Mode på Koengen i Bergen 2. juli. (Bildet: EMI)

Først til mølla!

Jeg hadde gledet meg stort til dette. Depeche Mode står for meg i en særstilling. Noe av det siste "nye" jeg fikk med meg før jeg gikk i frø musikkmessig på slutten av 80-tallet. (OK, noe "nyere" har det blitt senere, som Portishead for eksempel.) Gjengen fra Basildon, Essex, stiller i en egen divisjon. De to siste platene, Exciter og Playing the Angel, er deres beste. Martin Gore (t.v. på bildet), låtskriveren, er et geni. Andrew Fletcher (t.h) har samme bursdag som meg. Sangeren, Dave Gahan, har vært død. Osv. Osb. Etc.

Sukk.

Du får ikke leve!

I Norge kan man få senabortert de barna man bærer på hvis det viser seg at de er bærere av alvorlige sykdommer. Spørsmålet fikk forhøyet aktualitet denne uka da Ivan Cameron, eldste sønn til Toryenes partileder David Cameron, døde bare seks år gammel. Like gammel som min sønn. Han hadde cerebral parese, og hyppige anfall av epilepsi.

Jeg tror holdningen til funksjonshemming skyldes manglende evne til å sette seg inn i radikalt andre måter å leve på: vi tenker "jeg ville heller dø enn å leve på den måten", og mener det ville vært det beste for vedkommende ikke å bli født. Men hva med barna selv? En undersøkelse fra Newcastle University viser at barn med cerebral parese har like god livskvalitet som funksjonsfriske. Problemet er vårt: vi vurderer dem ut fra en slags empatisk egoisme gjennom å måle dem mot det livet vi lever. Det å være annerledes, og svært funksjonshemmet, er en del av identiteten til de som er født sånn. De kjenner ikke noe annet liv, for det er sånn det er å være dem.

Christopher Nolan, som har alvorlig cerebral parese, skrev en bok om barndommen sin. En journalist spurte han hva han ville gjort dersom han plutselig var blitt fri fra spasmene og funksjonshemmingen. Han banket ut svaret med den pinnen som han har festet til hodet: "get back into the wheelchair again". Moren forklarte for den overraskede journalisten at vi bedømmer livet hans med utgangspunkt i vårt eget, men for han er livet hans det livet han har og kjenner. Det er, kort sagt, livet hans.

Jeg har store problemer med å tillate senaborter ut fra forventede funksjonshemminger som CP. For all del: jeg er glad mine egne barn er funksjonsfriske, men håper og tror vi ville hatt styrke og mot til å nekte undersøkelser etter 12. uke i svangerskapet. Kanskje løsningen er å opprette et råd bestående av mennesker med nettopp de funksjonshemmingene det er snakk om, og be dem avgjøre?

Min cave

Kunne ikke motstå fristelsen. Her er et bilde fra vinkjelleren min, tatt av Dawn Phillips i september 2008.

Hvor har jeg sett deg før?

Alle kjenner fenomenet: du ser noen, og personen virker kjent, men du kan ikke plassere vedkommende. I går, da Islands nye (midlertidige) sentralbanksjef ble vist fram, var det ikke slik. På et øyeblikk var jeg tilbake på Rena i Østerdalen i 1978. Der hadde vi en demonstrasjon og en aksjon mot Sør-Afrikanske varer. "Vi" var Sosialistisk Ungdoms sommerleir, og Svein Harald Øygard ble tatt med til Politistasjonen for å ha klistret lapper med budskapet på bokser med hermetikk på Samvirkelaget.

Svein Harald var pragmatisk orientert, og ble etter hvert med i Arbeiderpartiet. Broren, som også var med på Rena og på aksjonen, forsvant ut enda lengre til venstre et par år senere, og siden har jeg ikke sett ham. Noen ansikt glemmer du bare ikke, og de er gjerne sterkt forbundet med et sted, en stil og en stemning (for å sitere en gammel sigarettreklame).

SISTE: jeg ble nysgjerrig, og søkte etter broren til Svein, Knut Øygard. Han er forbundssekretær i Fellesforbundet.

Norsk politikk

Med en slik overskrift lurer jeg på hvorfor du har begynt å lese på selve teksten? Var det bildet (av regjeringsbygget) ? Eller kanskje du, som jeg, er mer enn alminnelig interessert i politikk? Kanskje det, for spesielt lystig er det ikke i norsk politikk for tiden. Med mindre man er Ap-supporter, da. Jeg hevdet i mitt foreløpig siste innlegg i serien "Politikk og personlighet - del VI", at det å tilhøre et parti omtrent er som å være fotball-fan. Så det å kalle noen "Ap-supporter" er i samsvar med den observasjonen.

2009 er et valgår, og det kan være på tide å sammenfatte en del av de ting som framstår som klart og tydelig allerede. Når det gjelder regjeringen er disse:

• Den sittende regjeringen er preget av sterk slitasje. Det merkes tydeligere i noen departement enn andre, men inntrykket er likevel allment.


• Stoltenberg er en dyktig kommunikator og en intelligent person, men hans evner som leder av et kollegium ligger alt å dømme rundt middels eller litt under.


• Kristin Hallvorsen er ikke bare SVs beste kort, hun er deres eneste. Uten henne vil SVs grunner til å være i regjering bli borte, men hun driver ikke gjennom SV-politikk i sitt departement. Det er vel en vesentlig grunn til hennes (relative) suksess.


• Regjeringen ligger på noen målinger an til å bli gjenvalgt, men dette er Aps fortjeneste. "Stø kurs" eller Adenauers "Keine Experimente" er budskapet som selger, ispedd noen velkjente men innholdsløse honnørord.


• Dette er gjenspeilet i Aps forslag til Stortingsvalgprogram. Det er visst helt fritt for politikk eller vesentlige grep. Slikt kan jo avskrekke potensielle velgere.


• Men: nå er pakkene levert, og det spørs hvor lenge minnet om julenissen lever når krisens ringvirkninger slår inn i flere og flere nabolag og vennekretser? Har Ap gått på en for tidlig formtopp?

Nå ser det ut til at regjeringen skal få god hjelp av opposisjonen. Høyre har visst ennå ikke gått bort fra sin helt misforståtte strategi om å skaffe en ny regjering. Folk ønsker ikke først og fremst en ny regjering, men en bedre politikk. I Norge har vi alltid jekket ut den sittende regjeringen uansett hvor godt det har gått i landet - det var et sjokk for Høyre/KrF/V i 2005. Kanskje vi gjenvelger dem når alt går dårlig? Det er i så fall også opposisjonens feil:

• Hvordan et flertall for opposisjonen kan bli til en ny regjering framstår som et komplett mysterium. KrF/Venstre og FrP utelukker hverandre gjensidig.


• FrP har tydeligvis en strategi som enten er basert på gigantomani (ved neste stortingsvalg etter dette kan vi, som Ap etter krigen, få rent flertall i Stortinget) eller bevisst avmakt (vi får ikke flertall for vår politikk uansett, og da kan det være det samme).


• Det er ikke klart hva et flertall for opposisjonen skal kunne føre til av praktisk politikk. Hvis ikke de fire partiene kan samle seg om en en slags erklæring som sier "i det minste dette er vi enige om", så vil apatien senke seg over aktivistene i de fire partiene.

Mye annet er også foruroligende på høyrekanten for tiden:

• Når meningsmålingene synker mot 20% tryker FrP - som vanlig - på panikk-knappen, og spiller ut muslim-kortet. Når Siv Jensen går i fistel i redsel for de skremmebildene hun selv har malt i grelle farger, da nærmer det seg valg.


• Når dette så blir møtt av nye skremmebilder, her av 30-åras jødehat, bidrar det ikke til å ta debatten ned på det nivå der den hører hjemme: hvordan oppnå den optimale integrering i Norge?

Hva må gjøres? Jeg har ingen enkel oppskrift, og i kjent skolestil-retorikk er det klart at det trengs en "dyp og omfattende holdningsendring". Jeg bryr meg lite om hva regjeringspartiene bør gjøre bedre, for jo fortere SV er ute av departement som har med kunnskap og forskning å gjøre, jo bedre! Så hva burde opposisjonen ha gjort i en verden som ikke var så forskjellig fra den vi lever i?:

• Det er for mye å forlange at de skal enes om å danne en felles regjering, eller si noe om hvordan en ny og bedre kan etableres. Men de kan klare å lage en liste på ca. 10 punkter som de vil forplikte seg på å gjennomføre etter valget, dersom de fire partiene får flertall. Og så si noe i retning av at "på ett eller annet vis vil det vel bli en ny regjering, men med hvem og hvordan er det ikke så greit å si nå". Selv dette virker urealistisk nå, men det går an å håpe. Litt, i alle fall.


• Kjøre valgkamp på saker og politikk, og ikke "ny regjering". Det siste er, helt åpenbart, en tapersak for opposisjonen all den tid det er et mysterium hvordan en slik kan bli til. Arbeiderpartiet mangler politikk, og det må valgkampen få vist.

Min optimisme, sett fra Høyre, er svært begrenset. Sett fra venstresiden kan den vel heller ikke være spesielt lys? For hvilken politikk skal føres etter valget dersom regjeringen fortsetter? Administrasjon av status quo synes å være det eneste tydelige så langt.

Norsk politikk er i en sørgelig tilstand!

Exit SAAB

Som spådd tidligere på denne bloggen går SAAB til skifteretten. De har, som heleid datterselskap av GM, gått med store tap i mange år. Hadde ikke GM gått inn for 20 år siden som deleier, og så for 11 år siden som heleier, ville selskapet vært ute av historien for lenge siden.

GM har ikke vært noen god eier, til det har de slitt for mye på andre fronter og lidd av beslutningsvegring. De har rett og slett manglet svar på de to avgjørende spørsmål: hva er SAAB? Hvorfor har vi SAAB? Resultatet er en manglende profil og manglende investeringer. Det går ikke ann å kjøre toppmodellen med samme plattform i 10-11 år, for eksempel, og forvente suksess.

Så hva er SAAB - bortsett fra et konkursbo? En gang var de blant de sikreste bilene, sammen med naboen Volvo. Nå er nesten alle biler sikre, med fem stjerner i NCAP og slikt. Andre biler enn SAAB starter også i kulden. Svaret er at profilen er for utydelig. BMW er sportlig og kompakt, Audi er teknikk og kvalitet, Mercedes er komfort, og Volvo er fremdeles sikkerhet og trausthet - men har, ulikt SAAB, utviklet seg, og vært i front i flere segmenter og hatt spennende nye konsepter.

Også volummerker har lagt seg på en tydelig strategi. Toyota er synomymt med pålitelighet, for eksempel, og Europeisk Ford har fortreffelige kjøreegenskaper. I de to siste årene, med ny Mondeo og Fiesta, har de også lagt "stil" til sine kjennetegn. Merker uten slike kjennetegn sliter. Opel, et annet GM merke, er et eksempel.

Noen fantaserer om at Indiske eller Kinesiske produsenter vil kjøpe SAAB for en rimelig penge. Det er mulig, men de vil likevel forsvinne fra Sverige. Det er modellene de eventuelt kjøper, og så blir de produsert i Kina eller India. Det skjedde med Rover. Rover 75 ble utviklet da BMW eide Rover, og var en god bil i en litt gammeldags (om enn pen) stil. Den finnes fremdeles, men nå heter den Roewe og lages i Kina for det asiatiske markedet. Historien om Rover gir folk i Trollhättan lite å håpe på.

Politikk og personlighet - del VI

De tidligere innleggene i denne serien sto i 2008: 31. desember, 13. desember, 21. november, 11. august og 21. mai. Sist var jeg kommet fram til omtrent 1978.

Tirsdag var jeg på Årsmøtet i Bergen Høyre. Det er travelt å være småbarnsfar, men såpass må man få med seg om man kan. Jeg så meg rundt og så mange som var aktive sammen med meg på slutten av 90-tallet og begynnelsen av dette årtusenet. En var blitt Byrådsleder, en annen gruppeleder i Bystyret, og en tredje Stortingsrepresentant. Det var hyggelig å treffe alle sammen, og interessant å høre på Erna. Men hva har endret seg for meg på 30 år?

Det er et annet parti. Da var det SV og nå er det Høyre. Da var jeg svært aktiv, og nå er jeg betydelig mindre aktiv. Ikke mindre interessert i politikk, men jeg går ikke på møter flere ganger i uka. På møtene nå klappes det, mens vi sang betydelig mer i SV. Men likevel: noe er og forblir det samme:

• Det å være med i et parti, i alle fall som aktiv, er litt som å være fotball-fan: man støtter laget uansett hvem som er treneren og hvem som spiller der. Og uansett i hvilken divisjon man spiller.


• Dette betyr at man ikke har sitt politiske grunnsyn oppe til vurdering særlig ofte, om i det hele tatt.

Hva var det som gjorde at jeg beveget meg bort fra SV? Lå det i kortene i 1978 eller 1979?

Tror ikke det, nei. Det er lett å skrive om historien, og "bevise" en større konsistens enn det er grunnlag for. De fleste av oss gjør det, som oftest ubevisst. Jeg likte og liker politikk, for jeg har alltid hatt ganske lett for å argumentere godt (selvskryt skal man høre på...). Lagidrett har aldri vært noe for meg, og selv om jeg løp fra alle på 60-meter og hoppet lengst i stille lengde, har heller ikke andre deler av idretten lokket meg. I grunnskolen og på videregående var jeg flink, men det er noe eget med å stå fram og snakke. Man kan vise for alle at man duger til noe, uten å score mål.

For snart 30 år siden var jeg på Nord-Trønderradioen. Jeg arrangerte prøvevalg på Namsos vgs., og ble intervjuet av den tidligere rektoren - som nå var radioreporter. Det gikk svært bra. Straks jeg fikk mikrofonen foran meg snakket jeg poengert og tydelig, kvikt og morsomt. Mine foreldre hørte det også, og de var begeistret. Det ga mersmak. På videregående samlet jeg meg posisjoner første året, utøvde dem det andre, og avviklet dem det tredje. Jeg fikk høre fra Oslo at det var en plass til meg i Sentralstyret i SU dersom jeg kom til Oslo. Det fristet.

Etter videregående, i 1981, kom jeg inn på Handelshøyskolen her i Bergen, men valgte å ta et år i arbeidslivet. Jeg var redd for å bli mono-kulturell. Jeg var valgkampsekretær i Nord-Trøndelag SV, og reiste rundt på skolevalg for SV, og startet fire nye lokallag. Jeg traff Hanna Kvanmo og andre notabiliteter (hun spurte etter meg ved neste valg, noe som smigret meg uutsigelig - derfor får hennes bilde pryde innlegget!), men begynte å gå lei.

Det var tungt å dra mye organisasjonsarbeid. Jeg var SU i Namsos, og var med i flere styrer og råd enn jeg har oversikt over i dag. På en samling for førstekandidater og valgkampledere i Trondheim i 1981 begynte min nagende tvil å få næring. Jeg husker som det var i går at vår coach (som det vel heter i dag), Stortingsrep. Stein Ørnhøi, sa: "vi må jo huske at Stortingsvalgprogrammet vårt koster tre statsbudsjetter". Da som nå er det en samling gode ønsker og dyre løfter.

Men det som var helt avgjørende i den prosessen som førte til at jeg i 1987 meldte meg ut av SV var at jeg flyttet til Trondheim høsten 1982. Jeg begynte i et lokallag av SV der, men skjønte jo at det ville ta tid og mye arbeid å få den typen posisjoner som jeg hadde hatt i Nord-Trøndelag. Jeg var tom, og konsentrerte meg heller det å studere og få nye venner. I 1983 ble jeg overtalt, nærmest truet, til å stille som ungdomskandidat på listen til Fylkestingsvalget i Nord-Trøndelag. Men jeg gjorde ingen innsats i valgkampen. Året før hadde jeg vært i DDR, men mer om det i neste innlegg i serien.

Sult i USA

Helt siden jeg leste Jacob Holdts Amerikanske Bilder (Pax Forlag) en gang på 70-tallet, har jeg visst at en betydelig andel av innbyggerne i USA sulter. Særlig gjelder dette svarte. Dette vil trolig ramme flere ettersom arbeidsledigheten griper om seg, for det sosiale sikkerhetsnettet i USA er ikke spesielt robust - eller gjerne helt fraværende. Den grunnleggende tankegangen er fremdeles at man får greie seg selv.

Men likvel: at 11% av innbyggerne i verdens rikeste land sulter har forekommet meg ganske utrolig. Fryktelig, men utrolig. Under mine besøk har de delene av underklassen jeg har sett heller virket overdrevet velfødde, for ikke å si bælfeite. Kan det virkelig være at folk går til sengs uten mat i magen? Jeg undersøkte saken, søkte på "Families in the US Going Hungry", og fikk denne historien fra CBS News.

Jeg undersøkte saken litt nærmere, og så jo at det ikke dreide seg om sult. Rett nok svarte 32 prosent av de som hadde "lav matsikkerhet" at noen hadde vært sulten på ett eller annet tidspunkt, men denne kategorien kan omfatte alt fra det alvorlige til helt trivielle tilfeller. Det det dreier seg om er lav matsikkerhet, og hva er så det? Jo, det er at man i løpet av et år minst en gang har bekymret seg for om man vil ville gå tom for mat før man fikk mer penger. Om dette inntraff sier ikke tallene noe om, det er bekymringen som registreres. Men New York Times vil fortsette å omtale dette som sult siden det er et mer skrekkinnjagende ord. Man vil altså fordreie virkeligheten for å skape mer oppmersomhet omkring det som er et alvorlig problem.

Det er fryktelig å være fattig: et ustoppelig stress og en uendelig bekymring for å dekke de mest grunnleggende behov. Man er, eller føler seg i alle fall, i tillegg utstøtt og fornedret. Men sult som vi kjenner det fra katastrofer i Afrika og Asia er det fint lite av i USA.

Det frie markeds endeligt?

Nå skrives nekrologene over det frie marked. Alle økonomiene i verden befinner seg i et synkronisert fall, og det er det frie marked som får skylden. Enkelte hevder det er ferdig allerede, og sosialister verden over tar seg inn på sine kott på leting etter Karl Marx' Das Kapital. Men kanskje de skulle se etter Adam Smith i stedet. Han var Professor of Moral Philosophy i Glasgow, og det var under studiene der han sies å ha utviklet a passion for reason, liberty and free speech. Det er lidenskaper jeg selv "lider" av, og dette gjør også hovedverket An Inquiry into the Nature and Causes of the Wealth of Nations desto mer interessant. Det blir regnet som grunnlaget for faget som opprinnelig het political economy - og kanskje burde gå tilbake til denne benevnelsen?

Mange tillegger Adam Smith oppfatninger han ikke hadde, enten de støtter markedsøkonomien eller ikke. Smith var betydelig mer nyansert enn både tilhengere og motstandere av markedsøkonomien tror. Uansett kan man ikke forvente at han verken skulle se eller forstå den rådende krisen, men en del av det han skrev om mer spesifikke fenomen har også gyldighet fremdeles. Om boliger skrev han for eksempel: "A dwelling-house, as such, contributes nothing to the revenue of its inhabitant", hvilket betyr at "the revenue of the whole body of the people can never be in the smallest degree increased by it"(s. 281). Det ville det vært lurt å huske da stadig større spekulasjoner ble "sikret" med boligverdier av skjøreste sort.

På Island, og også i Londons City, burde de kanskje ha lagt merke til at "the rate of profit is always highest in the countries that are going fastest to ruin" (s. 266), og langt flere burde tatt inn over seg at “when the profits of trade happen to be greater than ordinary, overtrading becomes a general error" (s. 466), og billig kreditt (som vi har sett de siste årene, og som nå skal "fikse krisen") omtalte han foraktelig som "the Daedalian wings of paper money" (s. 321). Litt sol så smelter de, og de som har fløyet høyt styrter i havet.

Men intet er nytt under solen: "All for ourselves, and nothing for other people, seems, in every age of the world, to have been the vile maxim of the masters of mankind." (s. 10) Det viser seg tydelig i alle forsøk vi nå ser på å redde eget skinn gjennom fordeler for eget land og egen bransje, og medfølgende ulemper for andre land og bransjer.

- alle henvisninger til Wealth of Nations er til The Glasgow edition, Oxford UP 1976.

Reklame?

Nei, jeg har ikke gitt etter for markedskreftene og begynt med reklame for biler. Heller tvert om. Men dersom du kan engelsk, mener du har humoristisk sans og en interesse for biler, så er Sniffpetrol.com nettstedet for deg. Jeg liker spesielt "reklamene" deres - som denne (se særlig nederst til høyre: "The Ultimately Despised Machine"). "Reklamen" for nye Golf er også spot on.

Egentlig burde dette stått til høyre på denne siden, under "Ukens anbefaling", men der er det ikke plass for bilder.