Kjellerviner i september

2010 Château La Louvière Blanc

Første flasken jeg prøver med denne. Har drukket 2006 og 2008 i nær fortid, men denne er bedre enn begge dem. Duften er typisk for hvit bordeaux, men klart i retning mer eleganse enn kraft. Strukturen er fast men smidig, og lengden er imponerende. Den fortsetter å gi og gi utover kvelden, og begeistret hele forsamlingen som for all del hadde mye annet godt på bordet. I skrivende stund har polet på Hamar en halv kasse igjen av denne vinen, og lenken fører dit. 

Gjenkjøp? - Ja!

2008 Dönnhoff Niederhäuser Hermannshöhle Riesling Spätlese

Lime, blomster og gule plommer. Lekkert søtlig, og god match til thaisuppe med scampi. Flott vin for sin type, men jeg har kjølnet på Riesling med restsødme. Det finnes nok unntak, men de er så sjeldne. 

Gjenkjøp? - Nei. 

2010 Bouchard Père et Fils Beaune 1er Cru Grèves Vigne de L'Enfant Jesus

Basusjernet lever! Dette var den beste unge vinen jeg noen gang hadde smakt da den var ung. Perfekt på alle mulige vis, og den lever opp til forventningene nå også. Overraskende moden for sine ti år i en strukturert årgang. Duften er intens på en god måte - fruktig, dyp og vedvarende. Og så herlig! Strukturen er smattevennlig, rik uten å være opulent og fast uten å være stram. Meget god lengde. 

Gjenkjøp? - To kasser! 

2009 Mosbacher Forster Ungeheuer Riesling GG

Fortsatt ganske lys. Frisk nese med mineralske innslag, det går mest i lime og steinstøv - samt gule plommer. Fast og intens i munnen - det er ikke mye riesling-opulens her, nei. Lang ettersmak. 11 år er nok, men den holder nok litt til. Det var min siste flaske.

Gjenkjøp? - Ja. 

2004 Produttori del Barbaresco Barbaresco Riserva Rabajà

Mørkere enn vanlig fra en Barbaresco, og helt uten bruning! Litt vandig kant sladrer om alder. Ikke særlig aromatisk, men tobakk og litt lakris finner man. I munnen er den lekker, litt diskret, tanninene plager ikke ganen på noen måte selv om de kan merkes. Det er harmonien som hersker, og en type lavmelt eleganse. Meget god lengde. Best av de 2004'erne jeg har drukket fra egen kjeller så langt.

Gjenkjøp? - Ja. 

2009 Château Les Ormes de Pez

Mørk, uten tegn til utvikling. Duften er dyp, med solbær og grafitt - samt noe lær. Stilen er mer fruktig og saftig, og i munnen er det dybden i frukten i siste del av smakskurven som imponerer. Intensiteten bygger seg opp utover, og ettersmaken er lang. Vinen er ung, men god som den er. Betalte fattige 350 kroner i 2012, og det er et godt kjøp!

Gjenkjøp? You bet!

2005 Roumier Morey-Saint-Denis 1er Cru Clos de la Bussière

Frisk og fin farge, men det er duften som virkelig definerer denne vinen. Intens, dyp, med våt skogsbunn og orientalsk krydder som hovedelement, men med en klar fruktighet som balanserende element. Kroppen er middels fyldig, med en senete smidighet som kjennetegner årgangen. En godt moden og flott vin som nok en gang viser at 2005 er gull! 

Gjenkjøp? - Oh yes!

Mosel GG

Dr. Loosen Erdener Treppchen Riesling GG 2017 kr. 375

Intens eple/pære og litt maling på nesen. Med tid i glasset blir den mer tropisk. I munnen er den rettlinjet og harmonisk. Jeg trodde ikke jeg kom til å skrive noe som dette i et notat om en tørr Riesling fra Mosel, men: Litt lite spenst, kanskje. Men tiden i glasset gjør den mer atletisk, og den strammer seg godt opp. Klart det beste kjøpet av disse to. Vinen er fortsatt faktisk å få på bestilling. 

Schloss Lieser Bernkasteller Doctor GG 2017

Denne vinen er ikke lenger å få, og til 770 kroner hadde den uansett liten appell for meg. Den duftet mest svovel, og var syrlig og hard i munnen. Intens men ubalansert i munnen, og svovelpreget henger igjen også i ettersmaken. 

Italienerne blir regelryttere og helvete opplever snøstorm

En skulle ikke tro det var mulig, men det mest anarkistiske og lite autoritetstro folket jeg kjenner til er nå de som nidkjært følger coronareglene. Tirsdag 22. september hadde de bare 1.300 nye smittetilfeller, mot over 10.000 i både Spania og Frankrike. (Bildet: fra en italiensk venninne.)

De bruker jevnt over ansiktsmasker utendørs selv om det ikke er påbudt, og overholder avstandsregler i større grad enn de betydelig mindre anarkistiske landene rundt seg. Årsaken er vel at de best kjenner til hvordan det kan gå om viruset får spre seg uhemmet. Landet var det første der covid19 fikk spre seg til en stor del av befolkningen - i nord, vel å merke. 

Det hevdes at dette kan forklares ved at minnet om døde som ikke kommer i jorden, intensivavdelinger som knekker sammen og mye annet vi kjenner fra TV i mars og april fortsatt sitter i ryggmargen hos de fleste. 

En annen grunn er smittesporingen. I Italia tar de for seg folks sosiale nettverk heller enn de folk kan huske at de har møtt. Hukommelsen er svakere enn man tror, og dette systemet fanger opp flere asymptomatiske spredere. Men selvsagt er jo også de brutale erfaringene fra mars og april en grunn til at de holder seg med et meget intensivt sporingssystem.

Spørsmålet er om en klarer å holde oppe den beredskapen, både individuelt og på samfunnsnivå, som kreves. Menneskenaturen er en stri motstander, og vi er alle møkk lei av pandemien. Så lei at idiotiske konspirasjonsteorier sprer seg hos folk som burde vite bedre. 

Free wife og nakkeskudd

Dette skiltet står ved en motorvei i Ukraina. Landet har jo en voldelig fortid og nåtid, så det er vel bare som det skal være at de gir en melding ved å skyte deg i nakken. Så gratis kone og sterk kaffe til tross, jeg hadde nok fortsatt - fortrinnsvis ut av landet. 

Mer Chianti Classico

Monsanto Il Poggio Chianti Classico Riserva 2004

Litt urter og noe litt kjemisk på nesen. I munnen er den hard, tannisk og brutal. Ettersmaken er mer forsonlig: den er mykere, og definitivt meget lang. 2006-årgangen er fortsatt å få, men at a price. 

Castello Vicchiomaggio Chianti Classico Gustavo Petri Riserva 2004

Lysere på duft enn vinen over, på duft er det friskt bjørkelv, noe rødfrukt og lær, samt nypussede sko. Myk i munnen, og uten merkbare tanniner. Noen mener den er over toppen, men det avhenger av hva man mener er "topp". Noen foretrekker viner som virkelig har gått en distanse og fått alle kantene polert ned, og da er denne i "sonen". 

Montesecondo Chianti Classico 2011

Lysest av disse tre selv om den er yngst. Duften er litt uvant, og den synger i et høyt register med lyse toner. Intens og solid i munnen. Herlig vin, og den eneste av disse som ikke er Riserva. Det har var ikke noen ulempe, for det var kanskje kveldens vin for meg. 2016-årgangen selges for kun 275 kroner. 

Aletheia 12. mars

Bloggen er mitt utløp for interesser utenom jobben min, stort sett. Det er naturlig nok et visst overlapp mellom jobb og fritid, men i det store og hele har denne bloggen hatt lite med filosofi å gjøre. Her kommer et unntak. 

12. mars i år, den dagen "Norge stengte ned," fikk vi illustrert to sentrale poeng fra to viktige filosofer. Leviathan (se over) sto frem/ble avslørt i Erna Solbergs skikkelse, og både Thomas Hobbes (1588 - 1679) and Martin Heidegger (1889 - 1976) fikk vise åpenbare relevans. 

For det første at statsdannelser er, eller bør være, avståelse av suverenitet. Suverenen har dermed rett til å gripe inn overfor alle på vegne av alle. (Se Hobbes - Leviathan.) I vår fredelige moderne velferdsstat er det småting vi avstår: penger, verneplikt og slikt. På grunn av velstanden har vi hatt tilgang på et bredt spekter av goder og tjenester alle partier sier de vil utvide foran hvert valg. Inntil 12. mars 2020. 

Da ble maktens slør plutselig revet vekk, og statsmaktens egentlige natur sto plutselig frem i all sin enkle brutalitet: Du skal holde deg hjemme, og mange ble beordret til å avslutte sin næringsvirksomhet med usikker oppstartsdato. To av mine slektninger og noen av mine gamle venner som lever av å stue folk tett sammen og få dem til å gaule "rai-rai" av hjertens lyst, har fremdeles ikke noen jobb å gå til. 

Da så vi sannheten om statsmakten, den som hele tiden hadde vært der men som var skjult for oss alle. Den var ikke lenger lethe, for å si det på attisk gresk (skjult, gjemt, glemt), men avslørt. Sannhet som aletheia - en åpning, en avsløring. Det er ikke riktig å si at for Heidegger er sannhet aletheia, men den viser hvordan en grunnleggende verden åpnes opp og blir avslørt og dermed forstått gjennom en grunnleggende konstitusjon av mening. 

Man kunne ikke ønsket seg noen tydeligere demonstrasjon, selv om demonstrasjonen var uønsket. I fredstid er vel dette så tydelig som det blir. Pressekonferansen om ettermiddagen 12. mars var to sentrale poeng hos Hobbes og Heidegger i tydelig forening. 

Chianti Classico

Marchese Antinori Chianti Classico Riserva 2016 kr. 359

Mørkest av disse. Dufter søt rødfrukt, og er myk og fyldig i munnen. "Moderne stil," kan man si. Her er det også 10% Cabernet Sauvignon. 

Felsina Chianti Classico Riserva 2016 kr. 300

Til gjengjeld er denne lysest på farge, men ikke så ulik på duft eller smak. Eneste forskjellen er i grunnen et urtepreg i munnen som mangler på vinen over. Servert blindt kunne man lett gått i retning Bordeaux om man ikke visste bedre. Det er nå 2017-årgangen som er å få. 

Monsanto Chianti Classico Riserva 2016 kr. 417

Monsanto er minsanten den dyreste av disse fire, og er også nest mørkest. På duft og i munnen er det mye vanilje og generell rødfrukt, og det kommer et tydelig preg av geranium. Balansen er grei, men den følger ikke helt opp i ettersmaken. Kort sagt lever den ikke opp til prislappen i dette selskapet.

Selvapiana Bucerchiale Chianti Rufina Riserva 2016 kr. 358

Det gjør dermiot denne, selv om relevansen etter hvert er mindre. Den er å finne på fire pol i skrivende øyeblikk, deriblant Åsane. Den er friskest på duft, med fioler og geranium som tydelige element. Frisk og intens er den også i munnen, med en lovende struktur fint balansert av sødmen i frukten. Klart best av disse fire og et svært godt kjøp. 

Denne vinen var å få på BU og i mange pol ganske lenge, men så kom det et slipp der den ble omtalt - og borte var den. Jeg sikret meg det jeg skulle ha for en stund siden, og har også 2013 og 2015 i kjelleren. De to årgangene er å få på henholdsvis vanlig flaske og magnum. 

Chianti

Fontodi Chianti Classico 2016
Mørkest av disse tre - med dyp farge. Dyp duft også, med myk rødfrukt. God fylde, og strukturen er meget merkbar; tanninene biter seg fast i slutten av smakskurven. Man merker tydelige avtrykk av vinmakingen. 2017-årgangen selges til knappe 260 kroner. 

Isole e Olena Chianti Classico 2016
Rødfrukt og sigarboks på duft, men mer vanilje og jordbær i munnen. Merkbare tanniner i munnen, men der er også alkoholen dessverre merkbar. Det svir litt. Det er en ganske kommersiell stil på denne vinen. 2017-årgangen selges til knappe 300 kroner. 

Castello di Farnetella Chianti Colli Senesi Riserva 2016
Floral duft, og i munnen er det fiol og vanilje som dominerer. Merkbar struktur - men det skulle da bare mangle! Jeg er litt usikker, men jeg tror dette er samme vinen. 

SAS - Rogue Heroes

Dette dreier seg selvsagt ikke om det skandinaviske flyselskapet, men om britiske elitetropper og eliteavdelingen over alle eliteavdelinger og dens tilblivelse og bedrifter under andre verdenskrig. 

Ben Macintyre er historiker og journalist med fast spalte i The Times. Han skriver fabelaktig bra, akkurat som i The Spy and The Traitor som jeg skrev om tidligere på bloggen. Det er vanskelig å legge boka fra seg, rett og slett. 

SAS - Special Air Service er en legendarisk avdeling, og denne boka bygger på en unik tilgang til avdelingens arkiver fra andre verdenskrig. Alt som skjedde senere er fortsatt gradert informasjon. Men det var under andre verdenskrig, i ørkenen i Nord-Afrika, at The L-detachment (som den kryptisk ble kalt) først ble etablert av David Stirling og Jock Lewes. De to kunne knapt vært mer forskjellige som typer. Lewes var asket og holdt seg mye for seg selv. Streng - ikke minst med seg selv - og meget intens. Han oppfant også "The Lewes bomb" - som i seg selv har et rettmessig krav på å ha endret historiens gang. 

Stirling var høy, hengslete, utadvendt, elegant og meget høflig. Han festet i overkant mye, og kom i kontakt med alle og enhver. Sammen gjorde de denne uortodokse avdelingen ikke bare mulig (mot sterke odds), men også vellykket (mot minst like sterke odds). 

Dette er en bok ikke bare om ekstraordinært mot og fantastiske hendelser. Den er minst like mye om personligheter, om hva som kjennetegner og hva som driver personer som de som forekommer mellom permene på denne boka. Det er skrevet mange bøker om flere av personene i boka, og noen av dem har også skrevet fra egen erfaring. Men dette sammenfatter avdelingens tilblivelse, dens legendariske bedrifter (fiaskoer såvel som suksesser) under andre verdenskrig, og den gjør det på en eminent måte. 

Konklusjon - Klar anbefaling!

Chianti Classico

Badia a Coltibuono Chianti Classico 2016

Dufter frisk tyttebærgrøt og vanilje - ganske mye vanilje. I munnen er den myk og lett - typisk "lettdrikkelig" selv om også tanniner er merkbare. Ettersmaken er moderat. 2017-årgangen selges nå for 225 kroner.

Val delle Corti Chianti Classico 2016

Slepen duft med syltede kirsebær og lær - noe flyktige syrer også. Frisk i en sursøt stil; typisk Chianti med klasse. 2017-årgangen selges for 320 kroner, og det hadde jeg heller betalt enn 225 for vinen over. 

Castell'in Villa Chianti Classico 2016 kr. 240

Mykere rødfrukt enn vinene over, men den er for all del frisk og fin. Godt grep i slutten av smakskurven - uten å være rustikk på noe vis. Flott vin til prisen, og tilgjengelig på alle de største og nest største polene. 

Nederlandsk rødvin

Jeg vurderte å skrive et smaksnotat uten å gjøre et nummer ut av at dette er en vin fra Nederland. Men Nederland! Har de noen åssider der? Tydeligvis, ved Nijmegen, i Goesbeek - der dette vineriet ligger. 

Colonjes Cuvée Colonjes 2015
Klar, men ikke lys, rødfarge. Duften er ganske vegetalsk - med grønn paprika som ganske dominant. Vindruene er ulike varianter av Cabernet som jeg ikke har hørt om før. Cabernet Colonjes er dyrket fram fra Cabernet Sauvignon (og ikke Cabernet Franc som man kunne få mistanke om) og forskjellige varianter som gir mer motstandskraft mot kjølige vekstvilkår. Den har fått navn etter denne vingården siden den først ble plantet her. I munnen er vinen som ventet ganske så frisk og noe rustikk, men med mer tid i glasset og høyere temperatur blir den i det minste litt mer tilnærmelig. 

Men en skal være svært glad i alt nederlandsk for å jakte på denne vinen, enn si foretrekke den framfor det meste annet. Jeg aner ikke hva den koster, men tipper den er priset for patriotene. Men også WW2-intertesserte kan være i markedet for denne vinen, for det var her soldater som skulle delta i angrepene i september 1944 mot tyske stillinger ved Rhinen ble sluppet i fallskjerm. 

Hvorfor var det noen der?

Søndag kveld norsk tid slo verdensener i tennis en ball ut av banen etter å ha misbrukt noen muligheter til å vinne første sett i en viktig tenniskamp i US Open. Han siktet ikke på noen, og så heller ikke i den retningen ballen føk, men traff en linjedommer og ble kastet ut av turneringen. Novak Djokovic er veldig lei seg. (Jeg skrev opprinnelig "slo en ball i frustrasjon," men etter å ha sett klippet strøk jeg det.)

Det jeg lurer på er hvorfor det var noen der i det hele tatt. På turneringen som gikk på dette enorme anlegget i Queens i New York City før US Open var det ingen linjedommere! Linjedømmingen var automatisert, perfekt, og alle spillerne syntes det var helt fantastisk. På de fleste banene nå under US Open er det heller ikke linjedommere, men Hawkeye Live. Også under NextGen sluttspillet i 2019 - der Casper Ruud spilte - brukte de Hawkeye Live. 

Linjedommere er overflødige på slike turneringer, men de behøves på noen mindre turneringer der arrangørene ikke har råd til Hawkeye Live. 

Så det mest interessante spørsmålet er ikke hvorfor Novak slo en ball uten å se hvor han slo den, men hvorfor det sto noen der i det hele tatt. Særlig under en pandemi burde man kunne klart seg uten disse overflødige folkene på banen. 

Rosso di Montalcino

Lisini Rosso di Montalcino 2016 kr. 380

Noe mørkere enn de to andre i flighten, men det er også litt murstein i fargetonene. På duft er det mest hibiscus og lær. I munnen frisk rødfrukt med noe lær. Lengden er OK. 

Le Ragnaie Rosso di Montalcino 2016

Lysere og klarere på fargen enn vinen over. Duften er sødmefull med rødfruktdominans, men det er også en tone av lær under det hele. Dette er en slepen vin, i betydningen smooth. Det er lite som stritter mot her. Dette, samt bedre lengde, skiller den også fra vinen under. Nå er det 2017-årgangen til 340 som er inne.

Poggio di Sotto Rossodi Montalcino 2016 kr. 777

Det som først og fremst skiller denne vinen fra de andre, er at den koster mer enn det dobbelte. Produsenten har høy status som Brunello-produsent, og det er kanskje forklaringen - for den skiller seg ikke ut kvalitetsmessig på en måte jeg er i stand til å oppdage. Lys og klar som vinen over. På duft er det fudge og jordbær, men det kommer også et drag av sigarboks. Middels fyldig, frisk og grei vin. Men som sagt: svindyr! 

Hvem-er-best-diskusjoner

Hvem er best? Hvem er The G.o.A.T (The Greatest of All Time)? Lennon eller McCartney, Messi eller Ronaldo, Ovett eller Coe, Federer, Nadal eller Djokovic? (Til akkurat det siste spørsmålet har jeg selv bidratt her.) Listen kan gjøres lengre, mye lengre, men hva er poenget? Slike diskusjoner genererer som oftest mindre opplysning enn aggresjon, og de er som regel ganske umulige å svare på. Likevel florerer de, og svært mange blir engasjerte. En av mine absolutt favoritt-journalister, Matthew Syed, har skrevet om fenomenet i The Times. 

Særlig i coronapausen, mens det har vært lite aktiv sport, har slike diskusjoner fått jobben med å fylle opp spalter og sendeflater. Han har rett i at engasjementet i slike diskusjoner i mindre grad er om merittene til personene som diskuteres, og at identifisering og selvbekreftelse kommer sterkt inn i bildet. Engasjementet kan forklares ut fra identifisering - noe man er eller ønsker å være. Særlig det siste. 

Så er det selvanalysen da - hvorfor er jeg fan av Novak Djokovic? Kanskje er det fordi jeg er mindre fan av de to andre som sammen med Novak antakelig utgjør et usedvanlig triumvirat av atletisk, teknisk og mental styrke som neppe dukker opp hvert århundre. 

Roger Federer er sjarmerende, selvsikker og elegant. På banen får han alt til å se så lett ut, og han er kanskje i overkant glatt og polert. Rafael Nadal er verdens hyggeligste og mest ydmyke superstjerne av banen, men på banen er han som et såret dyr. Begge er selvsagt fantastiske tennisspillere. Det er jo ikke det vi diskuterer her. 

Novak står ikke tilbake for de to andre på tennisbanen. Han leder over begge Head-to-Head, for eksempel, og ingen av de to andre har slått Novak i Grand Slam kamper siden 2012 (Federer) og 2014 (Nadal). Men "folk" liker ikke Novak, og det er det ingen gode grunner til. Han er sjarmerende, mer utadvendt enn de to andre, og liker oppmerksomhet. Han er spontant sjenerøs, spøkefull og morsom - men "alt" får en negativ forklaring fra fansene til de to andre. 

Det er kanskje det at verdens (kanskje) beste tennisspiller er en underdog, som ikke lar seg kue, og som alltid er sterkest mentalt når det trengs som mest. 

"Verden" vil aldri godta at Novak er tidenes beste tennisspiller selv om han også vinner flest Grand Slams av de tre. Det er greit så lenge de aksepterer at han er en av de tre store.

Spiller det noen rolle? I den store sammenhengen? Jeg holder jo ikke med noe fotballag og sliter med å forstå hvordan man kan gjøre det all den tid lagene endrer seg hele tiden. Åpenbart gjør det det for meg, og kanskje det har med min fornemmelse at Novak fortjener mer beundring, at det er urettferdig at "alle" rakker ned på alt han gjør? Etter hvert tror jeg også det har med mental styrke å gjøre. Som jeg har skrevet før: Hva gjør du når du har to matchpoint i mot deg, og 95% av Centre Court i mot deg? Lyden av fans som ønsker at du skal tape nå er omtrent på nivå med et jetfly. Jo, du spiller fantastisk tennis helt uten feil og med utrolig intelligens. Senere avgjør du det hele suverent i et tie-break i tennishistoriens lengste Grand Slam finale.

Château Latour 1971

En ekte førstevekst kan forsvare ett enkelt notat i en hel post. Auksjonspriser for denne vinen går fra rett i overkant av 2.000 kroner til litt over 8.000 kroner. Jeg har smakt denne vinen i 1988, 1989 og 1990 - årgangene den gang de var ti år gamle. Det vil si for ganske så lenge siden, og før mine ferdigheter som smaker var kommet opp på et godt nivå. Jeg har også smakt vinen i noen andre årganger, deriblant 1961 - en legendarisk årgang. Dessverre var alle de tre flaskene jeg har smakt fra ødelagt. 

Da jeg smakte alle førstevekstene i årgangene nevnt over, var det klart for meg at jeg likte Haut-Brion og Margaux best. De hadde en eleganse og sjarm som ikke var så lett å finne i de andre vinene. Om jeg ville gjort det samme i dag vet jeg ikke, og jeg har neppe råd til å finne det ut på egen hånd heller. 

Denne årgangen er ikke omtalt av Jancis Robinson i årgangsoversikten på hennes sider (som jeg har abo på), og hos Berry Bros. and Rudd går de ikke så langt tilbake. Den regnes ikke for å være av de store, men there are no great wines, only great bottles. Det samme gjelder trolig vintages. 

Château Latour 1971 (Pauillac)
Dufter varm murstein og høy. Godt grep i munnen tross alderen. Det hersker harmoni og eleganse - men også kraft. En sømløs og strålende vinopplevelse! De mest fremragende vinene byr ofte på motstridende egenskaper. 

(Notatet er fra 2016 - men det gjør neppe noen forskjell for en vin som dette.)