Kjellerviner i februar

2005 Lafarge Volnay 
Dekantert fra 14 grader i ca. en time. Svært mørk - kunne vært en bordeaux, men er tross alt mye klarere. Dufter jord, roser og høstløv. Det er mye å smatte på her, med god dybde, til tross for at den er ganske slank i munnen. Meget god lengde for dette nivået. I det hele tatt minner dette mer om 1er Cru enn landsbyvin. Lang ettersmak. 2005 rides again!

Gjenkjøp? - You bet! Kjøpt for fattige 188 kroner. 

2010 Produttori del Barbaresco Barbaresco

Dufter tyttebærgrøt og litt smør. Solid, lang, og en skikkelig matvin som rydder opp i munnen etter fløtegratinerte poteter og lammesteik. Meget tilfredsstillende vin. Den tiende flasken i kassen. De var et røverkjøp til 250 spenn flasken i en årgang der også Cru'ene gikk i denne vinen, men nå koster den vinen hundre kroner mer. Det er ikke fullt så gøy. 

Gjenkjøp? - Ja. 

2013 Fernand & Laurent Pillot Chassagne-Montrachet 1er Cru Les Champs-Gain

Lys. Duft av lime og krydder. Syrlig og lekker i munnen, men mangler fylde, trøkk og lengde for å påkalle superlativene. På den annen side kostet den (i dagens marked for burgundere) fattige 365 kroner, et prisnivå der man skal slite for å finne landsbyburgundere. Men moderat skuffet var jeg.

Gjenkjøp? - Nei. 

2006 Domaine Robert Chevillon Nuits St. Georges 1er Cru Les Cailles

Klar, men mørk. Fargen er yngre enn vinen, for å si det slik. Duften er klar, krydderpreget, og med god mørk frukt. I munnen er den fruktigere enn jeg ventet meg til årgangen - som ellers har vært vel kantete. Her er det harmoni, dybde i frukten, god aroma og solid struktur med god lengde. Langt den beste av 2006-erne fra 1.er cru vinmarker så langt. 

Gjenkjøp? - Ja. 

2000 Domaine William Fèvre Chablis Grand Cru Bougros Côte Bouguerots

Helt sensasjonelt god! Litt gyllen - omtrent som en giftering, men i glasset fortoner den seg en del lysere. På duft er det bakt sitron, og flere lag med dufter. På smak likedan. Det er kompleksitet og kvalitet i rikt monn. Dette er et bevis på at det tross alt er lurt å lagre vin. Men Chablis må man enten drikke mens den er ung, eller vente i tett på 20 år. Siste alternativ er ute for min del, så heretter blir det å drikke Chablisen ung. 

Gjenkjøp - Absolutt! 

Stråmann, stråmann syndebukken min

En stråmann er en oppkonstruert motstander i en debatt. Stråmannen, i dette tilfelle Jan Tore Sanner, blir tillagt oppfatninger han (eller hun) ikke har, og så argumenterer man mot disse. Og vinner - for stråmannen har aldri gode argumenter. 

Det er Fremskrittspartiet - nylig unnsluppet fra regjering og krav til saklighet (for noen av dem, i det minste) - som nå rykker ut og beskylder finansminister Jan Tore Sanner for å "skylde på pensjonistene" for at det blir et kraftig redusert handlingsrom for fremtidige statsbudsjetter. De blir hengt ut som syndebukker, heter det i siste avsnitt fra de tidligere regjeringsmedlemmene. 

Innlegget fra Sanner i Dagens Næringsliv er egentlig gammelt nytt. Eldrebølgen har vært en kurve på alle framskrivinger i flere tiår allerede, og alle har visst om den. Det vil bli færre til å betale for flere pensjonister. Alders-søylen blir topptung. Gode nyheter for alle eldre som lever mye lengre enn før, men dårlig nytt for de som skal få statsbudsjettet til å gå opp. 

Innlegget fra Jensen og Listhaug er ellers saklig og begrunnet. Man setter kostnader for innvandring opp mot kostnader for en aldrende befolkning. Men det er usaklig og feilaktig å hevde at Sanner skylder på noen, og bruker dem som syndebukker. Det er stråmannsargumentasjon. 

At man påpeker en utfordring, er ikke å legge skyld på noen eller henge noen ut. Denne misforståelsen, eller idiotien for å si det rett ut, er av gammelt og godt kjent merke. Særlig i tilfellet eldrebølgen. Også for ni år siden følte noen pensjonister seg uthengt siden de var blitt pensjonister. "Ordet 'eldrebølgja' er nedlatande" hevdet Pensjonistforbundet i Sogn og Fjordane. Det må være et tegn på at pensjonistene har for lite å gjøre når de bruker tid på å la seg fornærme av en demografisk metafor. 

I mitt blogginnlegg fra januar 2011 mente jeg at dette måtte være toppen på hårsårhet og offermentalitet. Det er tydeligvis denne hårsårheten FrP nå vil utnytte.

God help us!

Novak Djokovic og jeg

Novak Djokovic er min favoritt på tennisbanen, og mange lurer på hvorfor. På ett vis er det håpløst å forklare noe slikt. Hvordan skal en fotballfan forklare sin tilknytning til klubben - særlig når det ikke er en tilknytning via hjemsted, nasjon eller andre forbindelser/forpliktelser? Det blir like håpløst som å overbevise noen om å elske eller like noen.

Men like fullt kan det gjøres - å forklare det, altså, men ikke å overbevise noen om å gjøre det samme. En type forklaring er kausal: Man ser seg selv utenfra, og viser til årsaker for hvorfor det måtte (eller i alle fall kunne) skje at man fikk en slik tilknytning. Den andre er vesensforklaringer - forklaringer på hvorfor alle burde gjøre det samme. De siste overbeviser få, og de andre får kanskje noen til å si "OK" eller "Å, ja."

Årsakene tror jeg kan ha med disse forholdene å gjøre: Jeg begynte aktivt å se på tennis igjen for ca. fem-seks år siden. Novak var da inne i en meget god periode, og det var så mange som mislikte eller hatet han. Det opplevde jeg som grovt urettferdig og totalt ubegrunnet. Tennsiverdenen var allerede delt mellom Federer og Nadal da Novak slo gjennom for fullt i 2011, og nesten alle disse mislikte oppkomlingen fordi han ødela idyllen deres. Dertil var han fra Øst-Europa, og han spilte verken power-tennis a-la Nadal, eller ballett-tennis a-la Federer. Man skal rett og slett forstå tennis ganske så bra for å se hvor genial han er. Som en annen spiller sier:

“There is no doubt that Federer is more beautiful to look at, but Novak is the best ever. We do one thing and he does another. We try to hit a winner, while he places the ball in difficult and irritating areas, where it is impossible to surprise him. He suffocates you slowly. What he does is just incredible.”
Tennys Sandgren

Man kan med fordel se på tennistv.com (abo-tjeneste) og høre på kommentatorene der. De kan virkelig sine saker, og får deg til å se tennis på en annen måte. Særlig opplysende er det å se på Novaks kamper med så gode kommentarer, for de får ofte fram det geniale i det han gjør. 

Matthew Syed (The Times): Djokovic is subtly — and, to me, beautifully — different. As the sun sets and rises, as opponents come and go, as the tension of a match waxes and wanes, still he plays with the same, calibrated intensity. I have often seen him smile as the crowd gets behind opponents, as if recognising that it gives him a renewed opportunity to probe his own resolve.

Jeg liker en underdog, og Novak - til tross for sine enorme talenter og rangering som verdensener - er en underdog. Det var bare å se på Wimbledon-finalen 2019. Han spilte mot Federer og (nesten) hele Centre Court. Han spilte geniale poeng, drev Federer fra side til side før han satte vinneren rakt ned sidelinjen. Og publikum stønnet! Hvordan kommer du deg ut av noe slikt? De fleste ville blitt knust, men han tok troféet! Tålte to matchballer mot på Federers serve, og vant den lengste Wimbledon-finalen i historien i det første tie-break i Wimbledonhistorien i femte sett. Han vant de viktigste poengene, og dermed kampen. 

Det har blitt forsket på fordelen av hjemmebane, og fotballspillere som spiller på bortebane har 67% lavere testosteronnivå enn de som har hjemmebane. Og selv ikke da han spilte mot Andy Murray i finalen var publikum like mye på motstanderens side som Wimbledon 2019. 

Som Matthew Syed sier det: 

"Djokovic will always lay plausible claim to the mantle of steeliest sportsman, the person you would want on your side if your life was on the line. His resolve, the way his technique retains its metronomic rhythm, is impressive enough. That he sustains such composure with crowds around the world against him makes him a psychological outlier."

For min del er det ikke så nøye om han får flere Grand Slam troféer enn rivalene Nadal og Federer, selv om det ville vært fint. Det viktigste er at han blir anerkjent som en av de tre gigantene i tennishistorien. Det er uansett flere rekorder i tennis, og Novak har mange av dem. Dessuten har han vunnet flere kamper enn han har tapt mot begge disse storhetene. Bare det burde avgjøre alle slike diskusjoner om storhet, eller GOAT (Greatest Of All Time) til hans fordel. 

Jeg syns han er svært sympatisk, særlig hvordan han gir komplimenter på en automatisk måte til motspillere under kamper og han er åpen og ukunstlet på banen og av banen. Han både viser og innrømmer feil og svakheter. Men viktigst er det kanskje at så mange misliker han. Vi er på samme side Novak og jeg. 

Pinot Noir på ulike vis

Cuvée Dissenay Pinot Noir 2018 kr. 140

Dufter frisk rødfrukt, og smaker litt søtlig. Litt løs i strukturen. Prisen er riktig grei, men vinen er bare så som så. Notatet mitt sier at den kommer fra Cebázan - en landsby i Languedoc jeg har kjørt gjennom utallige ganger på ferie. 

Mt. Beautiful Pinot Noir 2017 kr. 260

Denne vinen fikk en strålende mottagelse i vinpressen her til lands da den kom, som et lysende eksempel på Pinot Noir fra andre siden av planeten (New Zealand). På nesen er det fat og jordbær. Grei balanse i munnen, men den mangler syren. Den er rett og slett altfor dvask, særlig sammenlignet med Bourgogne Rouge fra Burgund til omtrent samme prisen - for ikke å nevne noen eksemplar fra Faiveley av landsbyviner til samme pris. De har vært i en helt annen klasse! (Foto: David J. Teece.)

To spanjoler

Quinta de Couselo Rosal Rias Baixas 2018 kr. 180

Gule frukter, god fylde - men også litt alkoholvarme. Fin fylde til denne prisen.

Viña Ardanza Rioja Reserva 2009 kr. 260

Relativt lys. Dufter bærfrukt som er ganske lys og ledig. Flott vin til prisen! Lenken går til 2010, men mange butikker har 2009 inne fremdeles. 

To italienere

Massolino Langhe Chardonnay 2018 kr. 235

Sitrusfrisk, tropiskfruktig. God fylde. Absolutt verdt å sjekke ut mer grundig - det får jeg visst sjansen til på fredag 21. februar. Den er ikke like gøy som Cavallottos Langhe Bianco - som er laget på Pinot Noir, men det skal man ikke holde mot den. Den har visst skiftet navn til "Pinner" (som også er en bydel i London - der Elton John vokste opp. 

Barbi Brunello di Montalcino 2014 kr. 400

Minner svært mye om Barolo. Smakt blindt ville jeg prøvd meg på Nebbiolo fra Langhe, i alle fall. Lys, elegant og tannisk. Men når man vet hva det er, så legger man kanskje merke til at frukten er litt søtere - men det kunne vært en varm årgang. Det er uansett ingen ulempe. Flott vin! 

Rhône

Dom. les Grands Bois Côtes du Rhône Les 3 Soeurs 2018 kr. 170

Dufter jod og hengt kjøtt, men her er også litt garrigue. God fylde. Biter godt fra seg. Knallkjøp! Drueblandingen er Grenache 60%, Syrah 30%, Carignan 10%. Dessverre ingen pol som har den inne, men denne vinen er det verdt å gjøre en liten innsats for. 

Ch. la Nerthe Châteauneuf-du-Pape 2015 kr. 360

Frisk garrigue på nesen, og i munnen overraskende lett til Châteauneuf å være. Lekker, og griper godt tak i munnen. Meget tiltalende vin som finnes på svært mange pol, og den synes ikke å ha blitt grepet av den galloperende vininflasjonen i samme grad som mange andre viner. (Lenken går til 2016, men mange pol har 2015 igjen.) 

God pris fra Piemonte

Pietro di Campo Perfetto Langhe Rosso kr. 155

Denne produsenten har hatt godt prisede produkter inne på listene en tid nå. Barbarescoen til noe over 200 kroner har vært overraskende god i noen årganger, men det er lenge siden jeg har smakt den. Prisen er også det mest tiltalende med denne vinen, som er halvparten Nebbiolo og resten ganske jevnt fordelt på Barbera og Dolcetto. Det er sjelden jeg skriver "ikke noe å skrive hjem om forøvrig" som smaksnotat (men det gjorde jeg her). 

Fenocchio Barolo Bussia Sottana Riserva 2013 kr. 320

Lys på farge. Varm murstein på duft, litt lakris også. Fine, men meget merkbare, tanniner i munnen. Meget god pris i dagens marked. (Bildet fra Skurnik Wines: Giacomo Fenocchio)

Janare i Sannio

Janare Falanghina del Sannio 2018 kr. 160

Sannio (latin: Samnium) er et område midt mellom Napoli og Salerno på den ene siden, og Adriaterhavet på den andre. Falanghina er druen, og den var trolig basis for Falerner - en av den klassiske tidens mest berømte viner. Det får være som det vil. Historien hjelper ingen. Denne vinen dufter grapefrukt og litt pære. I munnen blir det dessverre litt Hubba-Bubba. Mellomsyrlig og interessant vin til denne prisen. Inne på fem pol. 

Janare Aglianico del Sannio 2017 kr. 160

Ganske mørk - mørkere enn jeg er vant til at Aglianico er. Ganske bløt og saftig først, men så slår tanninene inn. Minner ikke så lite om en Langhe Nebbiolo, men litt for løs i fisken til det. Men prisen er god, så dette er likevel et ganske greit kjøp. 

Begge vinene er på BU, men inne på noen pol. 

Chateau Rochemorin (Pessac-Léognan)

Ch. de Rochemorin Blanc 2014 kr. 225

100% Sauvignon Blanc. Dufter våt hund (lanolin) og litt røyk. Bra tyngde og avtrykk i munnen. En vin som sier "kvalitet" i alle ledd. Inne på fem pol, inkludert Fyllingsdalen. Godt kjøp!

Ch. de Rochemorin Rouge 2015 kr. 240

Lenken går til en vin der årgangen ikke er oppgitt - det er en fryktelig uting! Men det er altså 2015 jeg har smakt. Det var en skuffelse etter den hvite broren. Generell rødvin, og skiller seg ikke ut som en bordeaux. Ganske skuffende, og heldigvis har ingen pol tatt den inn. 

(Bildet er fra Aperitif.no)

Nebbiolo

Nervi Gattinara 2015 kr. 390

Ganske lys - uten at nord-piemontesisk Nebbiolo bruker å være noe annet. Litt lapp i forhold til vinen under, og i forhold til Wongravens Orion (til fem hundre). Mangler engentlig både grep og stuffing for å forsvare prisen. Travaglinis Gattinara til 250 spenn som finnes på de fleste pol er et bedre kjøp. (Denne er inne på ti pol, de fleste på Vestlandet). 

Bel Colle Barbaresco Pajorè 2016 kr. 390

Mer farge på denne. Klar og fin. Ganske parfymert duft med røde blomster og en strenghet i smaksbildet som mange kaller "mineralsk". Tanninene biter godt fra seg. Klassisk, og åpenbart lagringssterk - selv om den er et godt valg for å drikke nå også. En klart bedre vin enn den over, men dessverre ikke inne på hyllene hos noen pol. Men det er bare å bestille. Her er informasjon fra produsenten om denen vinen. (Bildet: Bel Colle vineri.)

Wongravens Piemonte

Wongraven Alleanza Langhe Rosso 2018 kr. 160

Denne vinen har jeg fulgt i mange, mange årganger siden den kom. En gang klaget jeg til Sigurd (bildet) selv over at vinen var for daff (mener det var første årgangen), og neste år var det betydelig mer Nebbiolo i blandingen - noe han hevdet var min fortjeneste. Det var neppe utslagsgivende, men hyggelig å høre likevel. Nå er det 10% Nebbiolo og resten Barbera. Vinen er mellomrød - verken av de mørkeste eller lyseste. Fin friskhet og god fylde. Sitter som et skudd til enklere italienske retter - og da oppfyller den nok betingelsene som er stilt til en vin i dette skiktet. 

Wongraven Orion Barolo 2015 kr. 500

Her er vi, som prisen sier, i et helt annet skikt. Fargen er svært lys - nesten antikkrosa. Bare servert i glasset uten kommentar ville jeg trodd det var en rosévin. Den vinen jeg smakte var luftet i seks timer, for stilen herfra er langringskrevende og "gammeldags". Ingen fruktig flørt her, nei. Dufter potpourri, og er relativt mild mot munnen til denne typen vin å være. Smidig, men likevel seriøs og med dybde i smaksbildet. Stilen ligger så absolutt i det mest elegante spennet av viner fra Barolo. Fernando Princpiano i Monforte er produsenten, og vinmarkene er Boscareto og Lirano. 

Jeg og Sigurd har flere fellesnevnere enn en interesse for vin (følg lenken). 

Olivier Leflaive

Olivier Leflaive tilhører den kjente familien med samme navn i Puligny, men har siden 1985 drevet sin egen business selv om han også til tider har vært med i familiebedriften. Han kjøpte inn druer, og drev også noen vinmarker uten å eie dem, men fra 2010 fikk han også tilbake kontrollen over vinmarker som han hadde leid ut til familiebedriften Domaine Leflaive. Han driver også et firestjerners hotell - La Maison, og restauranten La Table d'Olivier Leflaive. Der spiste jeg for snart 20 år siden, så den erfaringen er vel ikke så mye verdt. 

Olivier Leflaive Bourgogne Blanc Les Sétilles 2017 kr. 270

Druene til denne vinen kommer omtrent jevnlig fordelt fra ulike parseller i kommunene Meursault og Puligny-Montrachet. Duft av sitrus, i munnen overraskende myk. Den mangler et solid avtrykk, men er likevel et bra kjøp. Inne på ti pol. 

Olivier Leflaive Puligny-Montrachet 2017 kr. 675

Fra 21 forskjellige parselller i kommunen, og vinen lagrer 12 måneder på bunnfallet i 20% ny eik. Klassisk duft med sitrus, hvite blomster og litt fat. Godt grep i munnen, og alt på plass her. Men med denne prislappen blir det på tok for dyrt for landsbynivå. Også denne er inne på ti pol - eller er det en effekt av omleggingen på nettsidene til polet? Før viste alle polene som hadde den, så ble det maksimalt 20 - og nå kanskje maksimalt ti? 

Flere detaljer om min morfar

Etter den overraskende oppdagelsen at min morfar, Karl Laurits Bolling, emigrerte til Australia på 1920-tallet, har jeg nå fått flere detaljer om hans lovbrudd i 1930. I mitt innlegg nevnte jeg at den store depresjonen slo særlig hardt til i Australia. Det viser seg at han var arbeidsløs, og påberopte seg et akutt pengebehov. Dette fant jeg i en avis. 

BEER BOTTLES STOLEN

Wharf Theft Costs £3. Theft of a dozen beer bottles, valued at 1/, from a crate on McLaten Wharf, Port Adelaide yesterday, cost Carl Lauritz Bolling, laborer, of Port Adelaide £3 in Port Adelaide Police Court today. The default was imprisonment for two weeks.

Messrs. J. H. Richards and A. Gower were on the Bench. Inspector J. E. Noblet prosecuted. Water Police Constable L. V. M. Lea said that he saw the defendant take the bottles from the crate.

Bolling told the court that he was out of work, and wanted the money to buy socks.

"We sympathise with you fellows who are out of work, but you must learn to leave the property of others alone," commented Mr. Richards.

Strålende om eldgammelt menneskelig DNA

David Reich - Who We Are and How We Got Here

Dette må være en av de mest interessante bøkene jeg har lest de siste årene. Grunnene til det er at vi her får bakgrunnen og resultatene fra noen av de største vitenskaplige gjennombrudd de siste par tiårene, og det på felt som har med menneskers selvforståelse å gjøre. 

Sekvenseringen av DNA er nå gammelt nytt, men det har skjedd flere gjennombrudd i utvinning og systematisering av DNA. Dette har gjort noe som var vanskelig, tidkrevende og dyrt, billig og raskt. Videre har man funnet et sted på kroppen der DNA holder seg meget godt over flere tusener av år selv i varme klima - mellomøret. Dermed har man kunnet få holdbare DNA-funn fra svært mye eldre skjelett enn før. 

Resultatet er en revolusjon!

Det mest revolusjonerende er vel at vi har nådd et punkt der vi må lage helt nye modeller for hvordan vi tenker om menneskehetens historie og arkeologi. Vi må bare hugge ned og brenne opp "slektstreet" og heller ta fram veven, for dagens "grupper" er sammenblandinger av tidligere grupper på til dels meget overraskende måter. 

Det er i det hele tatt svært mye som viser seg å være helt annerledes enn de modellene vi har brukt tilsier. Migrasjoner har tatt retninger man ikke har kunnet forutse basert på tradisjonelle arkeologiske metoder, og 'ideologies that seek a return to a mythical purity are flying in the face of hard science'. (s. 121). 

Boka er full av overraskelser uten at nyansene lider av den grunn. Reich lar seg lede av funnene, og ikke av ideologiene, og mye av det som kommer fram om eksisterende folkegrupper og forskjeller dem i mellom faller kanskje noen tungt for brystet. 

Kort sagt: Les den!

Konklusjon - Klar befaling!