Viner i det siste

Det har gått et par måneder siden sist jeg skrev notater fra egen kjeller, og denne gangen er det til dels enda lengre siden jeg smakte dem. Innimellom har det også kommet med noen viner fra andre kjellere, men det får stå sin prøve.

Weingut Willi Bründlmayer Grüner Veltliner Alte Reben 2004
Her levde fargen opp til druenavnet - det var betydelig mer grønt i fargen her enn i de aller fleste hvitviner jeg har vært bortpå - og det begynner å bli noen etter hvert. På nesen startet den noe svovelpreget - "mineralsk" er den fine måten å si det på. Kanskje var den også litt kald, men med tid i glasset og mer varme fylte den ut i smaken og påtok seg rollen som "burgunderdødaren." Men alt i alt var denne flasken for ung - på tok for ung. Det har nok mest med årgangen å gjøre. Bekymringen for at den var "skutt" siden kapselen var trekt noe ut i toppen viste seg helt ubegreunnet.

Dönnhoff Niederhäuser Hermannshöhle Riesling Spätlese 2007
Denne vinen var ikke fra egen kjeller - jeg har ikke denne årgangen. Blomsterpreget, ganske lett, og forbløffende lav syre. Rapporter på CellarTracker tydet på at den var takendes, men selv om det ikke var noen usmak på den på noe slags vis, var det heller nok et bevis på at man ikke må stole på CellarTracker. Jeg er ganske så sikker på at denne vinen trenger mer tid, og at balansen da vil være lettere å sette pris på.

Louis Jadot Beaune 1er Cru Chouacheux 2002
Dette er jevnt over en årgang som er i flytsonen nå. Her dufter det klassisk burgunder, med innslag av jordbær og vanilje. Men straks den kommer i munnen er det et mer urtete og nesten vegetalt preg som tar over - uten at det skjærer seg på noe vis. Det er likevel et forventningsbrudd mellom duftprofil og smaksprofil, for å si det slik.

2010 Albert Morot Beaune 1er Cru Teurons
Her er det mye å glede seg over, og da jeg skrev om den i februar var det: "Fioler, bringebær og rabarbrasyltetøy. Igjen: balanse og harmoni - og en flott lengde." Nå var det mindre harmoni, og syren hang liksom ikke sammen med resten. Det var samme historien da jeg smakte Jesusvinen igjen, så jeg lurer på om kanskje de harmoniske 2010-erne begynner å få elementer som skjærer seg litt ut. Første forsmak på stengning?

Jo Nesbø - Politi (krim)

Det er bortimot overflødig å anmelde en bok som så til de grader har blitt omtalt og hauset opp på alle kanter siden den kom ut tidlig på sommeren, men jeg har et par ting å si som jeg gjerne deler med offentligheten.

Det første er at det som plaget den forige boka i serien om Harry Hole, Gjenferd, i stor grad er rettet opp. Hole var i ferd med å bli en fantasy-figur, en krysning mellom et menneske og en slags Rambo-skikkelse som utførte helt umulige ting og tålte all misbruk. Boka inneholdt mye, svært mye, usannsynlig som Nesbø kunne ha spart seg uten å ødelegge spenningen. Jeg var mer eller mindre innstilt på å hoppe av Nesbø/Hole-kjøret, men det var med tungt hjerte. Den viktigste grunnen er at Nesbø skriver vesentlig bedre enn de fleste i denne underholdningssjangeren. Språket blir ikke platt og klisjefylt, og det er variert. Dertil klarer han som få andre å få dialogene til å virke bortimot naturlige.

I denne boka har Hole i stor grad tatt bolig blant menneskene igjen, og bra er det. Det mangler heller ikke på spenning - ikke på noen måte. Men det er som sagt et par ting jeg har å utsette på boka.

Den viktigste tingen er at Nesbø klart manipulerer leserens forventninger. Det er jo vanlig i krim, men her tar det andre og mer omfattende former. Ja, ikke bare omfattende - men kanskje mest "slitsomme former." Den første gangen tenker man kanskje at man har vært sløv, men den andre gangen blir man bare oppgitt. Dertil undergraves tilliten til den implisitte fortelleren.

Fremdeles er brutaliteten og det groteske i overkant fremtredende hos Nesbø - og det har vært omtalt før, så jeg skal ikke utbrodere det. Det beøves ikke for spenningens del, og det oppleves som pubertalt og demonstrativt.

Likevel: få syr sammen så god underholdning som Nesbø, og han har reddet sin fremste figur fra å ende som en parodi.

Konklusjon - Klar anbefaling.

Château Haut-Blanville

Bloggen er grei å ha. Gjennom den ble jeg kjent med en norsk kunstner i "vårt" område av Languedoc, og hun skulle levere et bilde på Château Haut-Blanville. I den forbindelse fikk hun arrangert en smaking som vi fikk være med på. Bildet over er ikke noen tabbe, men historien rundt navnene skal jeg ikke ta her og nå. (Alle bilder: bloggeren)

Vineriet ligger ved Pezenas og Montagnac i Herault, og for å ta det viktigste først: vinene er interessante, har karakter og smaker knakende godt. Men å lage flotte viner i et område (Grès de Montpellier) som ikke er kjent for kvalitetsvin, er en utfordring av de store.

 

Peter, som vi møtte og smakte med, er en engelsk forretningsadvokat i City of London. Han kjøpte for et år eller to siden Château Rieutort (se over), og inngikk en avtale med eierne Bernard and Béatrice Nivollet der han også tok over halvparten av vinproduksjonen i Château Haut-Blanville i fem år. "Så får vi se...," sa han. Og jeg sa at den kjappeste veien til en liten formue i vinproduksjon var å starte med en stor formue. Det syntes han ikke var morsomt. (Peter er den miste av de to mennene bak Fiaten på bildet.) Penger vil mest trolig komme via utleie av ferieleiligheter og rom på slottet. De var riktig fine, og eiendommen er virkelig lekker. Følg gjerne lenken over! Peter har ikke sluttet i jobben i City, men pendler.

Så var det vinene, da.

Vicomté de Aumelas Blanc 2012
Gress, hint av sitrus, svært frisk. Ganske nøytral i det lille smakeglasset, men den er tett og solid i strukturen. Over litt tid i glasset bygger den seg opp og blir stadig mer interessant og vokspreget (god ting!).

Denne kjøpte jeg med meg (12 euro), og sammen med vinvenner ble den servert blindt. Virkelig en flott vin. Kunne vært Pinot Gris fra Alsace, mente en. Druene er Sauvignon Blanc, Grenache Blanc, Chardonnay og Viognier. Flott vin!

L'Enchanteur 2010
Ganske ung og fiolett farge, friske røde bær - mest bjørnebær. Svært lett vin - alt i duften og fronten av smakskurven. Nesten uten kropp. Peter unnskyldte seg da han serverte den, men den var en populær vin på smakinger fortalte han. Særlig blant kvinnene. Grenache Noir og Syrah. 13 euro - men ikke noe kjøp på meg, nei.

Les Muses 2009
Litt vandig kant (klart eldre i framtoning enn vinen over), roser, garrigue, frisk og lett i munnen, og ganske kort. Ikke all verden.

Clos des Passions 2005
Garrigue, roser, tobakk. Ikke noe tungt over denne vinen heller, men elegant og finslig. Det ligger et urtepreg over, og den har en svært lang ettersmak. Jeg kjøpte med meg denne også, og serverte den til en kyndig forsamling. Alle likte den godt. Dette er viner med lokalt særpreg og en svært heldig hånd med produksjonen. Den kostet 18,50 euro, og det var den vel verdt! 100% Carignan, men fra gamle vinstokker og uhyre lavt utbytte. Meget særpreget. Skulle gjerne hatt en kasse.

Clos de la Penitude 2007
Noe vanilje og kirsebær. Svært harmonisk, røde frukter, svært velintegrert.  Nydelig vin. 22,50 euro.

Clos des Legendes 2008
Dette er toppvinen med 100% Syrah, og den har fått stjerner og medaljer. Dufter fiken, svisker og sedertre - men alt på en god måte. Fremdeles ganske fiolett, frisk balansert og har også litt kirsebær. Lengre ettersmak enn selv de to vinene over, og den vil utvilsomt ha godt av tid i kjelleren.

Men de skal ha 34 euro for denne vinen, og da ble det lett å velge Clos des Passions i stedet.

Konklusjon:
Flott sted med høy klasse. Vel verdt å undersøke for overnattinger og ferier - de utvikler flere Gites også.

Vinene er særpregede og svært gode - jevnt over. Den første og de tre siste tåler å bli sammenlignet med det meste annet som selges til høye priser. MEN: utfordringen ligger i at området har vært kjent for volum og ikke kvalitet. Hadde de kunnet flyte på et kjennemerke som Bordeaux, Rhône eller slikt ville vinene flydd ut av kjelleren.

På den annen side: dette er viner få har smakt, og som har et særpreg og en eleganse man skal lete lenge etter.

Autoindex og merkevarer

Jeg har tidligere skrevet om merkevarer og merkevarebygging her på bloggen - og konklusjonen er tydelig. Vi benytter ryggmargsrefleksen til å bestemme om noe er godt eller dårlig - ikke fornuften. Eller for å fremstille det litt alternativt: vi bruker stereotypier når vi gjør våre valg og vurderinger.

Fra uventet hold kom det nå støtte til denne konklusjonen. Det var Motor/NAFs Autoindex som frambrakte de interessante dataene, og det ble en sak i Motor 5 (juli/august) 2013 ss. 40-41. Der viser merkevarene sin overlegenhet over menneskets evne til å trekke konklusjoner på egne erfaringer. Helt kliss like biler blir nemlig vurdert svært ulikt basert på hvilket merke som står på panseret.

Toyota Aygo, Peugeot 107 og Citroën C1 er samme bilen. Den produseres på samme fabrikk, og har helt identiske deler - bortsett fra noen detaljer. Likevel kommer Toyotaen absolutt best ut av de tre. Det er nok merkevaren Toyota som slår ut - til tross for noen stygge riper.

I denne småbilklassen er konkurransen på pris meget sterk, og utgiftene med utvikling av nye modeller utgjør derfor en svært stor andel av prisen. For å presse prisene slår man sammen pjaltene sine - og dette gjøres i et mye større omfang i bilindustrien enn de fleste er klar over. Motoren i min bil, for eksempel, står også i Peugeot, Citroën, Jaguar, Mazda og Volvo. Den jeg har ble produsert i Dagenham, England, men hvis jeg kjøpte samme bil nå var motoren produsert i Skövde, Sverige. Automatgiret er laget i Japan, Aisin Seiki - som du sikkert aldri har hørt om før. Men det er et underselskap av Toyota/Lexus.

Nok om det. Det samme som de tre identiske bilene over ser vi også med VW og Skoda. VW Up og Skoda Citigo er samme bilen. Ikke bare kommer de fra samme VAG delelager (VW, Audi, Skoda, Seat), det er helt identiske biler fra samme samlebånd. (Som også Fiat 500 og Ford Ka - men der er karosseriet ulikt). Ikke overraskende er det VW Up som blir bedømt som mye bedre enn den identiske Skodaen - og det skyldes det som sitter mellom ørene på eierne som rapporterer til Auto-index, ikke det som står i garasjen.

Dette gjør at jeg aldri stoler på slike rangeringer der de dyreste merkene kommer best ut. På feilstatistikkene kommer de gjerne ganske så dårlig ut (de konkurrerer på innovasjon, og det uprøvde er beheftet med mer feil).

Verden rundt på skjermen

Det er lett å spille, men vanskelig å vinne. Det er også vanskelig å unngå å ta en ny runde.

Det dreier seg om GeoGuessr.com. Man blir sluppet ned et tilfeldig sted på kloden og må orientere seg ut fra Google Streetview. Når du tror du vet hvor, eller i alle fall er klar til å gjette, så slipper du den kjente røde kjeglen på et sted og får en poengsum ut fra hvor nær du var. En runde gir deg fem slike utfordringer.

Min personlige rekord er på ca. 18.000 poeng, og jeg har vært helt nede i 4.000. Da startet vi under vann (der oppholder jeg meg sjelden). Jeg tippet utenfor kysten av nord-øst Australia, men det var ved Hawaii. Jeg bommet også på kontinentene på de fleste andre, og da blir det ikke mange poeng. Som oftest lander jeg et sted mellom 10.000 og 12.000 poeng på en runde med fem utfordringer.

Nesten alltid er man på land, og etter å ha spilt det (altfor!) ofte har jeg kommet til at det er svært store områder på jorden som er flate, tørre og uten noen som helst slags spor som kan si deg hvor man er. Ofte er det i USA, Australia, Russland eller Brasil. Ikke sjelden i Canada. Faktisk er det ikke så enkelt å avgjøre om et sted er i Finland, Sverige, Canada eller Alaska.

Lykke til!

Piemonte og Montepulciano

Sogno Montepulciano d´Abruzzo 2011 kr. 119,90
Ørlite skjær av fiolett, fersk og bærpreget. Myk munnfølelse, og svær lettdrikkelig vin.

Wongraven Alleanza Langhe Rosso 2011 kr. 149,90
Dette er en av de få vinene jeg tror jeg kanskje kan ha hatt en innvirkning på, for jeg sa til Sigurd Wongraven at den første utgaven hans manglet fasthet. Neste årgang presenterte han for meg med å si at han hadde hørt på meg (men sikkert flere andre også), for nå var det en god slump Nebbiolo i blandingen. Druemiksen her er Barbera 54%, Nebbiolo 40% og Dolcetto 6%.

Her dufter og smaker det en "tørr" duft av krekling og tyttebær (har oppveksten påvirket Sigurd?). Jeg syns denne årgangen er fruktigere enn før. Denne vinen blir bare bedre og bedre, og den er nå i kategori 5 i polbutikkene - altså med ganske god spredning.

NoSo2 Montepulciano d´Abruzzo 2012 (Zaccagnini) kr. 154,90
Zaccagnini (som er deleier i den norske importøren Autentico) har en nabo som laget vin uten tilsetting av svovel, og da måtte jo han gjøre det også. Anlegget der den lages er, etter sigende, som et laboratorium - for uten SO2 er vinen som en skyteskive for trigger happy bakterier og soppsporer.

Fiolett på farge. Hovedinntrykket av vinen er at den er ren. Interessant vin, snev av skogsbær, men man merker ikke mye struktur av tanniner i alle fall. Ettersmak er det omtrent ikke.

Montepulciano d´Abruzzo Riserva 2009 (Zaccagnini) kr. 339,90 (Magnum)
Seriøs, eikepreget (viner kan være det, uten at de har ligget på små eikefat), flott og ren. Den ligger på Tine (store åpne eikefat) i tre år, og lages i bare 5.000 liter. Seriøs vin som viser potensialet til viner herfra.

Barbaresco Selezione Luca Roagna 2008 kr. 239,90
Skal etter importørens opplysninger i denne årgangen være fra vinmarken Pajè. Mursteinsfarget, aromatisk, dufter English Breakfast te. Ikke mye fruktighet å spore her - uten at det gjør noe. Lang og balansert - et svært godt kjøp. Den finnes også på kategori 6-polene.

Unione Barolo 2007 (Wongraven) kr. 339.90
Det nærmeste man kommer kvalitetsvin fra min hjembygd. Lys på farge, varm murstein på duft. Ren, lekker vin, som allerede er ganske utviklet. Dette kan man gjerne drikke nå - med velbehag - for årgangen fornekter seg ikke.

Eleganse fra Beaujolais og Rhone (Brun og Texier)

 

Det er ikke så langt fra Beaujolais til det nordlige Rhone (men køene rundt Lyon tar gjerne sin tid og vel så det), og stilen til disse to produsentene er også svært lik. De lager elegante viner som likevel har en diskret struktur som tåler det meste av mat. De flørter med lavsvovel så jeg tør ikke lagre på dette. Men fristelsen til å drikke disse vinene i svært nær fremtid er uansett så stor at det neppe blir noe problem.

Côtes du Rhône Chat Fou Non Filtré 2011 (Texier) kr. 149,90
Vinen er lett og delikat, og rabarbra er det mest merkbare inntrykket av frukten. Det er et ørlite bitt fra maserasjonen. Texier har sin egen stil på alt, og den er mest å sammenligne med en balettdanser. Druemiksen er Grenache 50%, Cinsault 15%, Carignan 15%, Marsanne 10% og Roussanne 10%. (Bildet av Eric Texier over er fra Levi Daltons blogg)

Beaujolais L'Ancien Le Buissy 2011 (J.P. Brun) kr. 192,90
Fersk på fargen (fiolett), dufter vanilje, jordbæressens og kalk. Lett, ren og fin.

Fleurie Grille Midi 2011 (J.P. Brun) kr. 239,90
Ingen lenke her siden årgangen polet har på varenummeret er 2009. Dette er indrefilleten av Fleurie, og her er det virkelig substans. Delikat, som man jo venter fra denne kanten av verden, men også saftig og strukturert. Men man kan jo lure på hvor avanserte vinene herfra bør bli, for de beveger seg jo utenfor den kategorien man har vent seg på.

St-Joseph Vielles Vignes la Croix 2011(Texier) kr. 244,90
Dette er, for å si det kort, flotte greier. Allerede duften sier fra at dette er noe spesielt, og det "smaker fugl". Saftig, vanilje, rødfrukt, elegant men likevel fast bitt. Og ettersmaken er lang. Jeg kan ikke i farten huske å ha smakt bedre vin fra St-Joseph.

Côte-Rôtie Vielles Vignes 2011 (Texier) kr. 359.90
Typisk Syrah-nese med blod, hengt kjøtt, jod og bjørnebær. Også denne følger produsentstilen mer enn terroir når det gjelder strukturen: lett, elegant, men likevel fast og solid. Jeg har styrt unna dette området lenge nå når det gjelder viner til lagring (for det tar ca. 20 år før de smaker noe annet enn bare Syrah), men dette er en vin som frister til å gjøre unntak.

Paul Draper og Ridge - del III

Her kommer de siste notatene fra smakingen med Paul Draper i Bergen 13. juni. Denne gangen er det bordeauxblandingen Monte Bello det dreier seg om.

Vinmarken Monte Bello som ligger høyt over havet har, i snitt, samme temperatur som Bordeaux. Men dagene er varmere, og nettene kaldere enn i Bordeaux. De tar derfor syre ut av vinene for å oppnå balanse. De skal ha all ære for å være ærlige om dette!

Monte Bello 2010 (Ridge)
Solbær, eik, litt tjære. Fast, med solid ettersmak. Ganske lik ung bordeaux, men mer slepen og litt søtere. Drueblandingen er 74% Cabernet Sauvignon, 20% Merlot og resten Petit Verdot.

Monte Bello 2008 (Ridge)
Her er det 72% Cabernet Sauvignon og 28% Merlot. Stort sett som vinen over, men mye mer slepen. Ettersmaken er kortere, og det er mer tjære også. Når den får stått i glasset blir den fastere, og biter seg mer fast i munnen.

Monte Bello 2000 (Ridge)
Her er det 23% Merlot og resten Cabernet Sauvignon. Dufter solbærsaft, lær og varm murstein. Fremdeles svært mørk og svært fast. Draper mener den trenger et par år til i kjelleren for å komme over i flytsonen.

Årgangen var svært kjølig og vinene faste. De klaret vinen med fersk eggehvite, som nevnt i første innlegget fra smakingen. De bruker, og brukte, lufttørret amerikansk eik.

(Bildet er fra Wine-searcher.com)