Anbefaling: Spooks 9

Spooks 9 (DVD boks)


Jeg anbefaler ikke denne uten en del forbehold: 1) De første seriene var best! 2) Denne krever at man godtar en del som bryter med "virkeligheten" - først og fremst at ting går mye fortere enn de på noe tenkelig vis kunne gjort.

Men når det er sagt: som eskapisme er det lite som kommer opp mot denne serien. Man tenker ikke på så mye annet når det står på.

En annen styrke er skuespillet. I denne serien må jeg vel ha lov til å si at en av karakterene viser - ahem - andre sider av seg selv enn vi hadde trodd. Noen av de sentrale skuespillerne speiler denne usikkerheten på en utrolig måte. Peter Firth som Sir Harry Pearce er som vanlig strålende, og det er også Nicola Walker som Ruth.

SN: Meursault og BR

Meursault 2006 (Dom. de la Perrière)
Dufter sitrus, litt nøtter og snev av fat. Vinen fremstår som lett på foten, lekker og balansert. Årgangen er en av de varmeste i nyere tid, men denne vinen preges ikke av det på noe vis. Vigneron er Bernard Martenot i St. Romain, og så vidt jeg kjenner til har ikke denne vært solgt i Norge. (Videoen over er fra landsbyen. Har ikke vært der på ti år, men skal tilbake neste måned.)

Bourgogne Rouge Couvent de Jacobins 2008 (Jadot)
Fargen er høvelig dyp for vintypen, og duften er fin. Jordbær og et jordlig snev dominerer. Men dette ble for tynt. Lett i munnen, helt uten dybde i smaksbildet, og - vel - hva skal man si når det meste utenom duften mangler? 2008 skiller svært godt mellom ulike kvalitetsnivå sies det. Her er vi langt nede i "næringskjeden". Andre årganger jeg har smakt av denne har vært gode, og 2005 var svært god.

ECB til Ibiza!

Hvorfor bør ECB flytte fra Frankfurt til Ibiza? Svaret kommer etter hvert i innlegget under, men først litt bakgrunn.

Som jeg skrev i januar 2010, og igjen i fjor i november: finanskrisen er ikke over, den har bare skiftet ham. Nå er nedsmeltingen i gang, og vi i Norge vil også få merke den. Vi vet ennå ikke om EU blir en tettere og mer solidarisk union, eller om EU faller fra hverandre i et økonomisk armageddon. Men det er alternativene. Det første alternativet er politisk umulig, og det andre er forsiktig sagt økonomisk katastrofalt. Det siste alternativet er av UBS beregnet til å koste mellom 25 og 40% av BNP det første året for eurosonen. "Katastrofe" er ikke et for sterkt uttrykk.

Spørsmålet er vel hva som kommer først: katastrofen eller politikk som det umuliges kunst. Jeg tipper at man i flere europeiske land nå sitter og ser på hvordan det kan være mulig å gå tilbake til sin gamle valuta. Sannsynligvis vil de fleste se at det blir stygt - om ikke helt umulig kanskje. Et sosialt sammenbrudd kan lett følge et økonomisk. Hvis man først i Hellas, så i Italia, Portugal og flere land ikke lenger kan ta penger ut av banken begynner grunnen å røre seg under føttene på flere.

Hva som bør gjøres er i grunnen ganske klart (men utgang av Euroen for noen andre enn Hellas har jeg ikke tro på som løsning - det er bare del av et katastrofescenario), men som nevnt er det politisk umulig. Helt til det plutselig blir mulig, kanskje, og det bør det bli siden alternativet er så dårlig. Et viktig steg på veien er en klar strategi og troverdig for hvordan gjeld kan betales og vekst gjenreises. Det siste er helt avgjørende for vanskeligstilte stater i Eurosonen som Italia. Helt vesentlig her er liberalisering av næringsliv og arbeidsmarked i mange land - særlig de latinske, men også en helt annen tilnærming til økonomisk politikk fra den europeiske sentralbanken ECB. Inflasjonsmålet bør parkeres og erstattes av et vekstmål.

Lokaliseringen av banken er bundet av Amsterdam-traktaten, men tidene skifter. I Frankfurt sitter ECB fast i den gamle tyske (men velbegrunnede) frykten for ukontrollert inflasjon. ECBs lokalisering i Frankfurt er for å få med Bundesbanks kultur for aktiv og effektiv inflasjonsbekjempelse med på kjøpet. Men inflasjon er ikke faren for eurosonen så langt øyet kan se framover. Ekstrem gjeld, budsjettkutt og økte skatter og avgifter er utsiktene både på kort og mellomlang sikt i hele Europa. Eurorentene er for høye, og det som trengs er en løssluppen holdning som mye sol og festing på Ibiza kanskje kan injisere i denne institusjonen.

PS: som flere sikkert har lagt merke til har jeg de siste månedene gått fra mitt vanlige sado-monetaristiske selv til noe nær den motsatte ytterlighet. Mitt forsvar er at verdensbildet har endret seg, og da endrer jeg mitt syn også. Spørsmålet er om Angela Merkel og de andre som kan gjøre en forskjell endrer seg i tide.

Emiliana Torrini - Gun

Emiliana Torrini - Gun, videoen er fra Shinya Tsukamoto's Bullet Ballet (1998).

Anbefaling

Avery Gilbert - What the Nose Knows: the science of smell in everyday life


Den mest interessante boka jeg har lest på lenge. Den er full av uventede og konsekvensrike opplysninger, og fortalt på en svært god måte. Underholdende og opplysende - mer kan man ikke forlange av bøker som denne.

Den angår mine faglige og hobbymessige interesser på en svært direkte måte, og kanskje må jeg skrive om en god del på ting jeg hadde gjort meg ferdig med. Det er mange henvisninger til vitenskaplige kilder, men det er ikke en fagtekst i streng forstand. Alle som lurer på dette med luktesansen og hva den har å si for oss mennesker vil ha stort utbytte av denne boka - og de som ikke lurer på det bør sørge for å begynne med det snarest. Denne boka har kraft nok til å få deg til å endre svært grunnleggende oppfatninger - og sterkere anbefaling enn det er det ikke ofte jeg kommer med.

SN: Chenin Blanc og Bordeaux

Savennières "Les Calladieres" 2000 (Dom. de Closel)
Dyp gyllen. Dufter modne epler og lanolin. Det virket ikke lovende, men frukten var der og vinen var ikke prematurt oksidert. Bare som en del av modningen, for denne hadde jeg vel ventet i lengste laget med. Duften er som skrevet i retning eplekjeller, smaken klar og finslepen - en kjølig og fin tone hele smakskurven gjennom. Ikke all verdens ettersmak, men den er der.

Gjenkjøp - Ja.

Château Mercier 2000
Denne Côte de Blaye vinen er et godt kjøp. Tross at den har levd et langt liv i min kjeller har den ikke tatt skade av det. Tvert om: den er frisk, men litt avrundet i tanniner, og selv om den har solbær og blyantspiss begynner den etterhvert å få preg av høst på mange vis.

Gjenkjøp? - Ja, absolutt!

Château Mercier 2005
Denne smakte jeg i en flight med tre andre ganske like viner fra ulike steder i verden - deriblant "annen Fransk". Selv om den var billigst utmerket den seg. Da jeg enda ikke visste hva slags vin det var skrev jeg: "Solbær+blyantspiss. Fast, strukturert og med ettersmak. Flott vin!". Den kan man godt la ligge i fem år til dersom man har tålmodighet til det. Denne er fremdeles til salgs for 144 kroner. Sammenlignet med vinen under er den enkel og rett fram, men bedre viner til prisen skal det godt gjøres å finne.

Château Verdignan 2000
Igjen: denne ble også smakt blindt, eller halvblindt siden vi visste at en av de fire var en Bordeaux. Mine notater før jeg visste hva dette var: "Solbær og blyant. Solid, fruktkjerne og herlig strukturert. Sitter godt og lenge. The real deal." Og det før jeg visste at det var the real deal. Den er fremdeles å få for 229,90, og får den prisen får man ikke noe fancy greier - bare the real deal. Jeg tok med slanten hjem, og den holdt en uke under vanlig kork i kjøleskapet. Like fin til søndagsmiddagen syv dager etter at den ble åpnet.

Viking? I alle fall indo-europeer

For et drøyt år siden skrev jeg om at jeg hadde sendt mitt DNA til Leicester i England for å analysere mitt Y-kromosom. Siden ble en av de mest besøkte på min blogg. Bakgrunnen var at forskning i Leicester hadde vist sammenheng mellom Y-kromosomet til de med røtter i Wirrall tilbake til middelalderen, og en "norsk" variant av Y-komosomet.

Hvis du er mann har du et Y-kromosom. Det arver du fra din far, som arver fra sin far, som - ja, du forstår. I det villniss av forfedre og -mødre lager Y-komosomet en rett linje bakover. Dette kromosomet har mutasjoner som oppsto i ett individ en gang i tiden, gjerne for flere tusen år siden, som så spres til gutter.

Her er en lenke til flere artikler om dette What's in a name?-prosjektet. De forsøker med mitt og ca. 350 andre resultat å finne ut hvor i Norge disse vikingne, ledet av Ingimund, kom fra. For Y-komosomet er særlig utsatt for mutasjoner, og disse mutasjonene har de senere årene blitt et svært nyttig hjelpemiddel for arkeologer og migrasjonsforskere. Det er her mitt lille bidrag er med. De har søkt på flere markører i tillegg til de jeg omtaler her, og håper ut fra disse å sannsynliggjøre hvor i Norge Ingimund og hans gjeng kom fra.

Nå har jeg fått resultatet, men bare for mitt eget tilfelle. Jeg går ut fra at de nå analyserer data og skriver artikkel? Mitt Y-komosom HAR den såkalte viking-mutasjonen, R1a, som de bruker for å sannsynliggjøre viking-opphav på de britiske øyer. Min haplogruppe er R1a1 - M17, også gruppert som R1a1a. Utbredelsen er anskueliggjort i bildet over. Som man ser er det ikke bare vikinger som har denne, men utbredelsen i Norge (20-25%) er betydelig høyere enn i Danmark - og det er det viktigste for forskerne i Leicester.  R1a er mer utbredt i midt-Norge enn i andre deler av landet (selv om det ikke vises på kartet over), men de har også brukt et bredt spekter av andre markører. Flest med denne haplo-gruppen er det blant Brahminer i Vest-Bengal og Khatris (herskere og krigere) i det nordlige India. I det sørlige India er denne haplo-gruppen også utbredt blant Kallar - en herskerkaste.

Det betyr altså at jeg (og ca. 20-25% av norske menn) deler en farfarsfarfar (osv. i laaaang tid) med herskerkastene på det Indiske sub-kontinent. Kult! Men det er viktig å huske på at denne mannen levde for svært lenge siden, mange tusen år. Den spredningen man ser på bildet øverst gjør jo også sitt til at mange knytter dette sammen med spredningen av de Indo-Europeiske språk. Men her skal man trå varsomt. At det i Asia er hersker-klasser som synes å være bærere i større grad enn andre kan tyde på at disse etterkommerne av vår felles farfarsfar..... hadde med seg noe nytt og viktig, som jordbruk, hestetemming eller lignende. Det er også den eneste av haplo-gruppene som ekspanderte i to svært lange retninger, noe som kan tyde på de besatte en sterk sosial og økonomisk fordel. Det kartet over forteller er jo det fellesskap som finnes mellom alle Indo-Europeiske folk, og utbredelsen kan kanskje støtte Kurgan-hypotesen.

Denne hevder at min haplo-gruppe forlot Dnjepr-Don området i dagens Russland ca. 4500 F.kr. Dersom disse hadde med seg det Indo-Europeiske (IE) språket så hadde de sterk innflytelse for områdene de kom til var jo allerede befolket i lang tid. I dag er det jo bare ett språk i Europa som ikke er IE: Baskisk. Språkene i dagens Pakistan og India er jo også (for det meste i alle fall) IE. Sammenfallet med spredningen av Haplogruppe R1a er i alle fall påfallende (under: spredningen av Indo-Europeiske språk), for min gruppe er den eneste som har spredd seg i to retninger - de samme retningene som IE.

Jeg har også, så langt som jeg har klart å forstå av de resultatene jeg fikk, også den viktige markøren M458 - enda en mutasjon. Denne er det lite av i Asia, svært lite, og regnes derfor som Europeisk i opphav og derfor yngre enn R1a. Dens episenter i dag er i Polen, og blant folkegruppene der denne har sin høyeste forekomst finner vi Ashkenasi-Jøder (og nesten ingen i Israelske jøder). Her har nok noen lurt seg ubemerket inn i gen-pølen. Som jøder (i etnisk forstand) regnes som kjent bare barn av jødisk mor. Det er greit for meg å dele denne biten av DNA med slike som Einstein, Kafka, Wittgenstein og Freud.
Jeg brukte mine markører og søkte på YHRD, og fant at mine markører hadde høyest forekomst i Litauen og Romania. Det hadde jeg vel ikke ventet.

Det som er klinkende klart, i det minste, er at opphavet er blandet. Dette er bare en tråd bakover blant utallige. Men tanken på denne mannen som er farfarsfar.... til så mange, fra India til Namdalen, er ganske fascinerende!

28% - Mennesker og ikke millioner

Jeg må kommentere valget litt også, ikke bare kose meg over resultatet.

Min innsats denne gangen var relativt moderat i forhold til andre valg. 500 postkasser og halvannen time på stand med blant andre Monica Mæland og Erna Solberg. Bare kos, med andre ord (og litt namedropping på bloggen).

Da jeg gikk aktivt med i Høyre i 1995 var det blant annet for å sørge for alternativ til Arbeiderpartiet i norsk politikk. På den tiden fortonte det seg som om Arbeiderpartiet var dømt til å styre uansett, og det var heller ikke bra for det norske demokratiet. En annen vurdering som jeg delte med alle som ville høre på meg, var at Høyre måtte kommunisere bedre med velgerne. Høyre må fremfor alt huske at partiet blir vurdert som de velståendes parti. Mange som ellers sympatiserer med politikken har en kneik å overstige for å stemme på partiet, og alt som kan bekrefte fordommene vil skremme bort mange velgere og dømme partiet til 14% på landsplan. Dette (og mere til) tok jeg etter valget i 1997 opp på tomannshånd med Trude Drevland som da var leder i Bergen Høyre.

Da vi gikk til valg med slagordet "Mer igjen for pengene" advarte jeg mot hvordan dette skulle oppfattes - kalkulatorpartiet slår til igjen. Da vi oppsumerte et valg der Unge Høyre profilerte seg med "Lov å lykkes" påpekte jeg fra talerstolen i Bergen Høyres representantskap at dette ble oppfattet som de vellykkedes selvrettferdighet. Hvis vi i stedet hadde sagt "Lov å lykkes for alle" ville vi også lykkes. Nå ble det "Muligheter for alle" i stedet, og det er minst like bra.

Selvsagt er verken retorikken eller den politiske retningen min fortjeneste, men jeg legger jo merke til at også lille jeg blir hørt av ledende politikere. Jeg vil bare uttrykke dyp tilfredshet med partiets retoriske linje - "mennesker, ikke millioner" og "muligheter for alle" - og rollen som samlingspunkt for opposisjonen. Det siste kommer både av økt styrke for partiet og Ernas pålitelige lederskap.

I Bergen er det tredje valgseier på rad, med hele 35%!, og det er ikke minst Monicas fortjeneste. Som Erna på landsplan nyter Monica velfortjent og bred tillit i Bergen langt utenom Høyres kjernevelgere. Mye av Høyres styrke her dreier seg også om "mennesker, ikke millioner". Fellesforbundets millioner og åkre av røde roser klarer ikke å rokke ved velfortjent tillit.

SN: Potel igjen og Orzada

For en tid siden skrev jeg om en skuffende burgunder, Potels Volnay 1er Cru 1999 (YouTube innslag med Nicolas selv over). Den ble først god, men i en svært moden stil, langt utpå kvelden da alle andre hadde slått den ut. Om det var dekanteringen eller flaskevariasjon vet jeg ikke men en av de andre flaskene slo til kort tid etter:

Volnay 1er Cru 1999 (Potel)
Mørk farge, "mørk" fruktkaraktér også: mer i retning skogsbær enn kirsebær, men en solid fruktkjerne er det her, og tydelig pinot-karaktér. En frukt i denne vinen som holder ettersmaken gående. Den bare setter seg fast, og man bare blir sittende og smatte på lenge etter at vinen er svelget ned. Flott matvin, men ikke videre typisk Volnay, og vel verdt de ca. 140 kronene jeg betalte på Carrefour i Nice i 2003. En flaske igjen.

Orzada Cabernet Sauvignon 2008 (Odfjell Vinyards) kr. 170
Vinen ble smakt blindt, dvs. den inngikk i en smaking av Bordeaux og Bordeaux-lignende viner verden rundt. Vi fikk vite at de fire vinene kom fra tre land, herunder Chile, i tillegg til Bordeaux. Jeg skrev om denne vinen: "Våt leire, fersk, konsentrert, og biter seg fast. Lite merkbare tanniner. Litt sjokolade." Den ble smakt sammen med dyrere viner og gjorde seg ikke bort.

Jeg fikk med meg slanten hjem, og resten gikk i går kveld. Myk og fruktig, og i overkant søt for min smak. Hvis man liker viner i denne stilen er dette et svært godt kjøp.

Hva 9/11 virkelig var

Det var et angrep på USA fra en fanatisk og totalitær dødskult som hadde, og fremdeles har, som mål å opprette en verdensomspennende islamsk stat og å drepe alle jøder. De er rasister, og er totalt uten uten hemninger i sitt ønske om å omvende eller drepe alle kristne, hinduer, Shia-muslimer og ikke minst: agnostikere og ateister.

Deres mål er et samfunn som speiler det første kalifatet, og har hentet det meste av sine politiske og religiøse mål fra tidlig middelalder. Ikke siden nazistene hadde vel verden sett en mer motbydelig gjeng av morderiske skrullinger.

Som jeg har påpekt her tidligere, er vår hjemlige massemorder et speilbilde av dette - med middelalderske forbilder og det hele.

Mange har etter 9/11 tolket hendelsene i alle slags retninger, og gjerne mer eller mindre eksplisitt gitt USA ansvaret for hva disse terroristene gjorde. La oss derfor ikke glemme hva dette dreide seg om!

9/11 ti år etter

Aviser og andre media fylles nå, helt forutsigbart, med stoff om Al Qaidas angrep på USA for ti år siden, "krigen mot terror" som fulgte, Afghanistan og Irak. En leder i dagens The Times (krever abonnement) minner oss om hva de som angrep USA var ute etter, og sammenligner med hendelser omtrent ti år tidligere: murens fall og kommunismens sammenbrudd i Øst-Europa.

Heldigvis ser det ut til at det er de liberale og demokratiske impulsene bak murens fall som står sterkest for tiden, også i Midt-Østen, selv om islamistenes hat og offervilje utgjør en konstant trussel mot alle de oppfatter som fiender. Det kan derfor være grunn til å se nærmere på hva Al Qaidas "positive" program dreier seg om. De vil ramme USA og Vesten, samt alle de oppfatter som deres håndlangere i islamske land, men hva vil de oppnå?

Under alle "delmål", som utslettelse av Israel og islamistiske relvolusjoner i enkeltland, er målet å gjøre alle folkeslag islamske og å innføre sharia. Det er særlig en tenker som har hatt stor betydning for Osama bin Laden og dagens leder Ayman al-Sawahiri: Sayyid Qutb (bildet). Bin Ladens og Sawahiris fatwa fra 1998 er klar og tydelig, og i samsvar med Qutbs lære: drepe amerikanere og deres allierte - sivile såvel som militære - og ikke gi seg før det hersker rettferdighet og tro på Allah.

De fleste som har vært rekruttert har utført sine gjerninger i Irak og Afghanistan, men en del også i sine hjemland. Vi har lett for å fokusere på enkeltgjerningene: angrep på USA, på Madrid og London. Men målet er total islamsk dominans på jorden. Ganske ambisiøst.

Heldigvis: disse er ikke mange, og de sliter, men de kan fortsatt gjøre stor skade. Så lenge de ikke har fissile stoffer, eller midler til kjemisk eller bakteriologisk krigføring, ligger faren for meg og deg mest i det å være på feil sted til feil tid. Det mest effektive middelet vi har mot dem er trolig støtte til den demokratiske og økonomiske utviklingen i land som Egypt, Libya og Tunis.

Arbeiderpartiet, Fagforbundet og sykehjem

Det er et tett samarbeid mellom LO og Arbeiderpartiet, og dette er institusjonalisert gjennom samarbeidsutvalget der representanter for disse to møtes for å meisle ut politikk, og LO har også egen representasjon i Arbeiderpartiets sentralstyre. I samarbeidsutvalget fattes det ikke vedtak, men målet er å være samstemt om de viktige sakene. I Sentralstyret fattes det vedtak, og når det gjelder harmonien de to i mellom hjelper nok den omfattende økonomiske støtten fra LO til Arbeiderpartiet godt på.

Den særstilling LO har for Arbeiderpartiet er ett av mine viktigste ankepunkter mot partiet. Svært mange i Norge er fagorganiserte - jeg er det også - men som meg er omtrent halvparten av disse ikke i LO.

Det er og bør være lov å støtte politiske partier i Norge, enten det er privatpersoner eller organisasjoner som gjør det. Det blir et demokratisk problem bare dersom penger og representasjon knyttes sammen - som det gjør i Arbeiderpartiet. Høyre og andre partier på den siden får støtte fra noen rike individer, men jeg ville meldt meg ut dersom en av disse fikk plass i sentralstyret på permanent basis, eller det ble opprettet et samarbeidsutvalg mellom Høyre og NHO. Sistnevnte avviklet sin støtte til de borgerlige partiene for mange år siden, men LO har nektet å følge etter det gode eksemplet.

Men LO representerer jo arbeiderklassen, "I som sulten knuget har" som det heter i Internasjonalen. Kan ikke det være et selvstendig argument for denne ordningen? Vel, for det første bare dersom organsierte utenom LO ikke er arbeiderklassen, og bare dersom de svakeste i samfunnet er arbeiderklassen.

Slik er det vel ikke lenger. De som er utenfor arbeidslivet er nok "svakere", og aller svakest er de som er pasienter på helseinstitusjoner. Her er det Fagforbundets video kommer inn. Den fremstiller private tilbydere innen eldreomsorgen som hjerterå og pengefikserte. Det er selvsagt feilaktig. Min svigermor er på et privat drevet sykehjem og hun har det trolig bedre enn de fleste i hennes situasjon! Det er neppe eierskapet som er avgjørende for omsorgen eller pleien, men som ellers er det gjerne ledelsen av institusjonen som setter en standard og en "tone" for hva som foregår der. De økonomiske rammene er naturlig nok viktige, men den personlige faktoren er nok betydelig! 26.100 brudd på arbeidsmiljøloven i Trondheim tyder ikke på at offentlig omsorg = arbeidervennlig omsorg i alle fall.

Mange brukere og pårørende ønsker "oljeturnus" i omsorgen. Mange ansatte ønsker også dette, og vil gjerne avgjøre lokalt hva som skal skje med dette. Men det vil ikke Fagforbundet. De vil avgjøre dette sentralt. Her er Fagforbundet den sterke gruppen, og pasienter og ansatte lokalt den svake.

16.000.000 i valgkampstøtte til Arbeiderpartiet, SV og Sp sørger vel for at de får sin vilje tipper jeg. Arbeiderpartiet gir LO politiske fordeler som de andre organisasjonene ikke har, og de får penger for det. Det ville vært bedre for samfunnet om LO og Arbeiderpartiet avviklet koblingene. De kan jo være enige likevel!

Vin og klima i Burgund

Over ser dere en grafisk fremstilling av syre- og sukkernivåer på de modne Chardonnay-druene i Burgund(dobbeltklikk for stort bilde). Kort fortalt viser det at årgangene har - tross store variasjoner - blitt jevnt varmere. Druene har hatt høyere sukkernivåer og lavere syrenivåer. Sensorisk har de fleste foretrukket 2002 og 2008, mens særlig 2003 har vært vurdert som en svært atypisk årgang. Mon det!

Forrige tiår har plassert seg klart lavere på syre og høyere på sukkernivå enn tidligere årganger tilbake til 1986. Heldigvis er druenes egenskaper flere enn disse - men den genrerelle årgangskarakteren henter nok de fleste av sine ingredienser i disse to parametre.

Statens pensjonsfond utland

For tiden tenker jeg kjetterske tanker - ja noe av et grunnleggende oppgjør med de dypeste fundamentene for mitt verdensbilde er i gang. Kort sagt lurer jeg på om mer av oljepengene burde investeres i norsk infrastruktur - veier og jernbane, og dermed mindre i utenlandske verdipapirer.

Handlingsregelen er jeg en stor tilhenger av, eller jeg har i alle fall vært det: bare realavkastningen av Statens pensjonsfond utland (aka "oljefondet") skal kunne brukes innenlands. Denne er satt til 4% pa. Slik skal vi og alle generasjoner etter oss kunne nyte godt av denne formuen, og vi skal ikke svi den av på kortsiktige gleder. So far so good.

Det som ikke er så good er at realavkastningen på fondet ser ut til å reise sørover. Den utviklede del av verden er på vei inn i en langvarig resesjon på grunn av nødvendig gjeldsnedbygging. Statsobligasjoner er ikke lenger så sikre, og aksjemarkedene i utviklede land vil neppe by på annet enn kortvarige gleder i overskuelig fremtid. Min generasjon, og den før oss, har opplevd kontinuerlig vekst og fremgang. Det gjør det vanskelig å forestille oss langvarig stagnasjon eller nedgang, men et blikk på Japans skjebne siden slutten av 80-tallet kan kanskje hjelpe på. (Øverst: Nikkei 225 siden 1970).

Avkastningsforventningene må nedjusteres betraktelig, og alternativ anvendelse av skatter og avgifter fra petroleumsnæringen må vurderes. Noen har også tatt til orde for å redusere uttaket til 3%, noe jeg har ment har vært fornuftig. Jeg forkaster umiddelbart typiske FrP-forslag om å kaste penger på alle tenkelige problemer man leser om i VG eller ser på TV. Selv om noe er vrangt og vanskelig i samfunnet er det ikke gitt at det vanskelige forsvinner om man kaster penger på det. Mye vil ha mer, og man justerer standarden deretter.

Skal det ha noen hensikt å avvike fra investeringene i SPU må man finne investeringer som vil kaste mer av seg enn de internasjonale obligasjons- og aksjemarkedene de neste 10-20 årene. Det burde ikke være vanskelig dersom Japans skjebne blir hele den vestlige verden til del.

Mine tanker er ikke helt originale, men det nye er at selv jeg som er sado-monetarist av natur vurderer dem. Jeg kan ikke forstå annet enn at utbygging av veier og jernbane, samt bredbånd mv., må ha potensiale til å slå aksjemarkedene de neste to tiårene. En ren utbygging av egen infrastruktur som investering for høyere inntektsvekst rett og slett.

Her må det en pakke til. Noen elementer:

• Dobbeltsporet jernbane i triangelet mellom Porsgrunn, Halden og Lillehammer.
• Ferjefri vei fra Stavanger via Bergen, Førde, Ålesund og til Trondheim.
• Rask skinnegående transport i de tre-fire største byene.
• Fire felt fra Stavanger via Kristiansand til Oslo, og videre derfra til Trondheim.
• Nordnorge må også "få sitt" her, og veier er kanskje det mest naturlige.
• Gul stripe og midtdelere på alle stamveiene, forbikjøringsfelt på Europaveier

Transportkostnadene i Norge er store og utgjør en hemsko for næringslivet. Selv om vei og jernbane ikke er næringsnøytrale investeringer vil de komme alle i landet til gode. Dertil kommer det at vi i dag allerede ligger langt etter våre naboland på vei og jernbane. Uansett hva vi skal leve av etter olje- og gassepoken vil investeringer i infrastruktur være klok anvendelse av midlene.

Man vil legge merke til at jeg ikke har med noen lyntog mellom de store byene. Jeg er fremdeles ikke overbevist om at disse vil være noen god anvendelse av svært store summer, og har gitt noen grunner for det.

Jeg ser noen grunner til at vi ikke skal gjøre dette også. Kan det ikke sannsynliggjøres at alternativ anvendelse av midlene, også innenlands, vil bedre produktiviteten i større grad?

• Forskningsinnsats kan være en slik, særlig anvendt og produktrelatert forkning og utvikling.
• Hva er det som ikke kan være gode investeringer for næringslivet? Å få syke behandlet fortere, for eksempel, senker trygdeutgifter og hever produktiviteten. Investeringer i sykehus og rehabilitering vil lett presse seg fram.
• Hva er vel viktigere for produktiviteten i fremtiden enn en god utdannelse for barna? Skolesektoren vil lett kunne argumentere for større satsning.

Og så har vi det gående med inflasjonsdrivende investeringer over en lav sko i nær sagt enhver sektor av økonomien. Det er derfor jeg har vært en stor tilhenger av handlingsregelen. Men når avkastningen på SPU synker mot null og kanskje under vil slike tanker som jeg her har presentert, om alternative investeringer i infrastruktur, også melde seg i ansvarlige partier som Arbeiderpartiet og Høyre.

Kilden til planking funnet

Dobbelklikk på bildet

Anbefaling: Henning Mankell - Den orolige mannen

Henning Mankell - Den Orolige Mannen


De fleste kjenner til Kurt Wallander, og dette er den siste boka om Wallander på svensk.

Jeg leser disse på svensk, og det er sterkt å anbefale. Svært mange i Norge misliker sterkt å lese på svensk, men det er snakk om en terskel man må over. På andre siden er det svært billige bøker (denne koster 39 kroner) og mange forfattere man kan lese på originalspråket.

Det er ikke til å komme forbi at Mankells politiske verdensbilde kommer til syne i hans bøker, og dette er ikke noe unntak. Det faller ikke sammen med mitt, men det må man tåle. Det viktigste er at det er spennende. Wallander er kanskje kriminallitteraturens mest vellykkede anti-helt, og dette er virkelig slutten på Kurt Wallanders karriære. Den må man altså bare få med seg, og helst på svensk.

SN: Mâcon, Absterde

Mâcon-Pierreclos "Le Chavigne" 2002 (Guffens-Heynen)
Moden og nydelig hvit burgunder. Fremdeles lys, dufter ørlite fat, allehånde, sitrus og et snev av ferskost (som fromage blanc). God fedme i munnen, og også god lengde.

Gjenkjøp? - Ja.

Westhofener Absterde Riesling Grosses Gewächs 2009 (Keller)
Drukket i Vitis-sammenheng 28. august. Denne vinen ga Schildknecht 97 poeng, og Keller selv fortalte at "From the first day of fermentation, I smelled this and got goose bumps.” Schildknect er mer enn alminnelig lyrisk: leaves my mouth drooling and my tongue quivering helplessly in hopeful anticipation of the next sip. Levde den opp til dette? Den er ung, men viste det jeg på egen hånd har brukt som kriterium på en virkelig stor vin: den er en flytende selvmotsigelse. Både fokusert og bred, elegant og dyp, harmonisk og kompleks. De to siste er ikke nødvendigvis motsigelser, men de to andre parene viser i motsatt retning. Et annet trekk ved mitt møte med de beste vinene er at det er lite å skrive om dem. Man må bruke fantasien, hente noen ord ut av kjente sjablonger dersom man absolutt skal ha noe ned på papiret. Det er liksom ikke noe som stikker seg ut: alt er i harmoni, elementene spiller samme melodi, og det er helheten som setter seg. Mine notater: "Fantastisk. Finslig og intens". Man går fra det deskriptive til det estetiske vokabularet - et godt tegn.

Selvsagt er den ikke å oppdrive lenger, og jeg er stolt over min egen generøsitet i å dele denne med smakerne i Vitis. Min ene gjenværende flaske lurer jeg på hvor lenge jeg skal ruge på.

Gjenkjøp? - Et par kasser, takk! Pris av mindre betydning.

The taste of Fords to come

Siden første Mondeo, eller i alle fall Focus som kom i 1998, har Ford i Europa posisjonert seg som ledende på kjøreegenskaper i masse-markedet. Freude am Fahren for arbeiderklassen, for å låne et uttrykk fra BMW. VW har høyere kvalitetsfølelse i kabinen, Toyota mindre plunder og heft, men ingen sitter på veien som en Ford. (Bildet: FordInsideNews.com) 'Class leading handling and ride qualities', som Wikipedia så treffende sier det. Et instruktivt innslag på Top Gear var da The Stig kjørte runden med familiebiler med to-liters motor, deriblant Mondeo, BMW 320i, Mercedes C-klasse og flere andre. Til tross for at den var tyngst vant Mondeoen.

Fra og med Iosis og Kinetic design har merket også satset på å være ledende innen design - særlig utvendig. Det koster ikke noe ekstra i utvikling å brette noen plater, men det skaffer oppmerksomhet og har appell til yngre grupper (som har flere bilkjøp framfor seg enn de eldre). Det var også interessant nok for meg også til at vi kjøpte ny bil (Mondeo 2008) et par år før vi hadde tenkt det. Bilen over viser noen av trekk ved de neste modellrekkene fra den eneste av de amerikanske bilprodusentene som ikke gikk konkurs, men måkevingene vil vi nok slippe å se på produksjonsutgavene.

Det vi ser nå, er at Ford også ønsker å være helt der fremme når det gjelder elektronikk og internet. Å laste ned sin kjørerprofil fra satelitt er mildt sagt ganske langt fremme, men internet i bilen kommer ikke høyt på min ønskeliste. Kjernen her er tydeligvis connectivity og målet er å gjøre kjøreoppelvelsen personlig og unik. Det gjenstår å se hva dette ender opp med, men jeg er skeptisk av natur. "Sømløs forbindelse mellom kjøretøyet og førerens 'personlige sky' av informasjon" er visjonen. Min erfaring med teknologi er at noe alltid slår klikk, og jo mer du har av det jo mer er det som kan slå klikk.

Min frykt er at Ford, til tross for alle ressursene one Ford (felles basis for modeller av samme størrelse verden over) byr på vil glemme det første aspektet som gjorde at jeg glemte alle fordommene jeg hadde om Ford: kjøreegenskapene. En tur i siste utgave av Focus gjorde meg litt bekymret. Den kjørte ikke like skarpt som forrige utgave - selv om det var en knakende god bil. Det kan selvsagt ha med andre forhold å gjøre, som dekk og slikt, men jeg fikk ikke lenger følelsen av å ha bilen i fingertuppene - som jeg utenom Ford ellers bare har hatt i BMW.

Men bilen over ser utrolig tøff ut. Kanskje vi må kjøpe en ny om et par år likevel?

(PS: noen lurer vel på hvorfor jeg, som ellers skriver mest om vin, politikk, etc., også skriver om biler. Kortversjonen: jeg er oppvokst med dette, og bilindustrien er utrolig viktig for verdensøkonomien, og instruktiv for trender og utviklingen i produksjonsforholdene.)