Realkompetanse

I dagens aviser, og på NRK radio, slås det i dag stort opp at lederen for Statens Autorisasjonskontor for Helsepersonell (SAFH) hadde jukset med sine egne vitnemål og løyet på seg kvalifikasjoner hun ikke har. Det var VG i går som avslørte dette. Hun har selvsagt gått av, og mange påpeker det graverende i at nettopp lederen for SAFH, som skal avdekke slike ting, selv hadde gjort seg skyldig i lignende.

It takes one to know one! - sies det på engelsk. Et ordtak som først dukket opp for omrent hundre år siden. Heller enn å si opp burde hun ha skiftet ut de feilaktige opplysningene i CVen sin med solid realkompetanse i feltet. Hvem kan vel være bedre rustet til å avsløre juks med kompetanse enn en som hadde lyktes med å oppnå toppstilling med fabrikerte vitnemål?

Sikkerhetsfirma bruker tidligere innbruddtyver til å prøve ut alarmer og annet sikkerhetsutstyr, og hackere brukes til å teste datasikkerhet. Når oppstyret har gitt seg bør hun få jobben tilbake - basert på realkompetanse!

Min ambisjon om å skrive et nytt innlegg minst annenhver dag i gjennomsnitt blir forlatt i feriemåneden juli. Vent noen oppdateringer i midten og på slutten, men ellers kan det bli feriestille. I august satser jeg på å ta igjen det tapte! Velkommen igjen!

Mitt Sør-Afrika - del IV

Jeg trodde ikke det skulle bli mer enn i høyden to innlegg om Sør-Afrika, men stoffet har bare trengt seg på i en stri strøm. Da jeg måtte slutte sist var jeg i landet i 1998, og skulle til en leir i Pilanesberg Game Reserve.

Det hele var en del av "turen" på en Joseph Conrad konferanse, og målet var å få sett noen av de store afrikanske dyrene. Jeg har skrevet om Conrads Heart of Darkness, som jo foregår i Afrika, om enn ikke Sør-Afrika, og også publisert i The Conradian. Men nok om det.

Tiden på campus i Potchefstroom var interessant, og Jy og Jn hadde kjørt meg dit. Den ene datteren til Jy, som min tremenning regnet som sin egen, hadde gått på kostskole der. Men det var de store dyrene som var interessant.

Dessverre ble jeg syk. Jeg ble liggende med smerter og feber i en hytte med stråtak mens de andre reiste på safari. I ettertid ser jeg dette som en skjebnens tilskikkelse: jeg fikk en genuin kolonial opplevelse med på kjøpet. Kurtz var jo syk, og alle som har noe å fortelle fra Afrika har jo vært syke. Jeg ble så dårlig at jeg ble kjørt på båre i Land Rover om natten til det nærmeste sykehuset. Det var motlys da de bar meg ut, og jeg så bare noen silhuetter. Med litt delayed decoding (som jeg skrev om i artikkelen nevnt allerede) forsto jeg at det var Sebraer.

Vel fremme på sykehuset, som var offentlig og derfor hadde de vel ikke sett en hvit mann der på flere tiår, var det en matrone som på god avstand vurderte min helse. Noen tok tempen, andre blodtrykket og så videre og videre. Hun skrev i journalen. Det var en åtte-ti damer der av varierende omfang - mest av betydelig omfang. De fleste bare så på, og sto som et kor i en gresk tragedie. Da tallene var kjent utbrøt den ene, med solid aksent: "Low temperature, and high blood pressure? Sounds like malaria to me!" De la meg ikke inn, men skysset meg bare tilbake. Like greit.

Neste dag lå jeg og stirret opp i stråtaket og svettet. Jeg fikk te og scones, og spiste litt. Da jeg så tilsides litt senere var resten av min scone på tur ut. I en stor bit. En stamme med termitter hadde tatt saken i egne hender. Det var en effektiv operasjon.

Jeg kviknet til, litt om litt, og ble med da vi fløy til Cape Town. Konferansen fortsatte der, og jeg holdt mitt innlegg. Første kvelden fikk vi en fantastisk mottakelse på University of Cape Town (bildet), og en senere kveld leste først André Brink for oss, og deretter John Maxwell Coetzee. Sistnevnte leste fra boken Boyhood. En stor opplevelse å møte dem begge, og Coetzee er vel den eneste Nobelprisvinneren jeg har hilst på, tror jeg. Han var svært vittig og hyggelig.

Vi var på vin-besøk hos KVW i Paarl, og på Boschendal. Vinen var litt rustikk - de hvite best mener jeg å huske - men landskapet bare helt fantastisk. Dette er blant de mest nydelige områder i hele verden, det er jeg sikker på. Robben Island, inklusive vill pingvin, og Mandelas celle hørte også med.

I Cape Town møtte jeg også Jeff igjen (se andre innlegget). Det var utrolig hyggelig og rørende. Han jobbet først for ANC i parlamentet i Cape Town, men etter det - og da jeg traff han - for Sør-Afrikas motsvar til det norske Kommuneforbundet. Som alltid var han ekstremt aktiv, men jeg oppfattet vel kanskje at han ikke var utelukkende begeistret for hvordan ting hadde gått.

Etter at konferansen var over ble jeg en liten uke hos foreldrene til min venn H., omtalt i forrige innlegg i serien. De tok meg med rundt i området, blant annet til Stellenbosch der mor til H. hadde studert, og til Franschoek (det franske hjørnet) der franske hugenoter hadde slått seg til.

Her fisler min historie ut. Vi er alle produkter av vår bakgrunn og våre erfaringer, og det at Fotball VM denne gangen er i Sør-Afrika har gjort sitt til at jeg har lagt merke til at dette landet har figurert mer enn normalt i min bakgrunn og dannelse. Mange som har betydd mye for meg her i livet har hatt en tilknytning til landet. Jeff, H., Jy og Jn - og først og fremst Hans Skilleås. Brevvekslingen med han i tenårene ga meg et fokus mot landet, og er kanskje medvirkende til at jeg har oppsøkt Sør-Afrikanere der jeg har kommet? Det er i alle fall sikkert, kontra Spitting Image videoen i det første innlegget: jeg har utelukkende truffet usedvanlig hyggelige folk fra Sør-Afrika. Uansett hudfarge, uansett rolle i samfunnet, og uansett holdning under Apartheid.

Zmerte

Günther i den uforlignelige tegneserien Pondus lever et lite liv (han er dverg) sammen med Else. På tegningen over har han det greit, men veien er kort fra luksuslivet med cognac og druer til vasken (som straff for ærlige kommentarer) eller å bli knust under Elzebass' noe omfangsrike korpus. Hvis vi lar Storbritannia være Günther, så er Elze nå i svevet.

Tirsdag la finansminister George Osborne fram det reviderte statsbudsjettet. Det er dystert. Jeg har tidligere skrevet her at det er overraskende at politikere faktisk ønsket å vinne valget som var 6. mai, for budsjettunderskuddet er det største noen gang i fredstid. Nå begynner omfanget av realitetsorienteringen å bli klart. Alternativet er å risikere fortsatt økende belåning for å betale renter på lån, og så er man inne i en spiral der alt spinner ut av kontroll. Når stater ikke klarer å betale sine lån blir det stygt.

Økningen i momsen (VAT) til 20% er småting (i Norge er momsen på 25%). Det er økningen i kapitalskatten fra 18% til 28% (som den er i Norge) også. Det er kutt i departementenes utgifter på 25% som grenser til det ufattelige. Detaljene får vi ikke før til høsten i det som kalles The CSR (Comprehensive Spending Review) , men selv små tankeeksperimenter gir dramatiske hakeslepp.

Siden en del områder er beskyttet mot kutt, slik som NHS, må andre områder tåle desto dypere kutt. I høyere utdanning etc. betyr kuttene at titusenvis av ansatte må gå, og/eller at skolepengene økes dramatisk. Knapt halvparten av Londons 40 universiteter vil overleve, tipper jeg. Oppstyret rundt stengingen av filosofi ved Middlesex University er bare småtteri mot det som kommer. Som med nødvendighet må komme. Men dette er bare et ørlite eksempel.

Daniel Finkelstein i The Times har oppskriften på hvordan dette skal ordnes til regjeringens fordel, men for min egen del tror jeg dette blir mer zmerte enn koalisjonen kan tåle. Regjeringen er valgt av folket, og spenner over det politiske spektrum fra venstre mot høyre. Det er ingen mulighet for at LibDems tåler påkjenningen med å kutte 25% av statens utgifter. Selv om ledelsen er innforstått med hva som kreves, så er ikke backbencherne det. De konservative er the nasty party og klarer slikt på strak arm - selv om de ikke liker det de heller. Selv om Günther fortsatt lever sammen med den digre og gale damen i morgenkåpe, så må vi huske at han bare er en tegneseriefigur. Ikke skal han gjenvelges heller.

Mitt Sør-Afrika - del III

Så langt i denne serien har jeg omtalt mitt forhold til personer fra dette utrolige landet, men denne gangen er tanken at jeg skal nå fram til min egen tur dit i 1998. Jeg har ikke for vane å skrive personlig på denne bloggen, men av og til gjør jeg unntak. Det gjelder i hovedsak denne serien, og serien om politikk og personlighet.

Da jeg bodde i England 1988-1993 fikk jeg mange venner, og en av de beste har også en klar forbindelse til Sør-Afrika. Hs foreldre kom fra Sør-Afrika, og hans mor var også født der. Faren flyttet dit som liten, og husker møtet med Cape-Town som et eventyr som liksom ikke tok slutt. Men da de giftet seg flyttet de ut av landet og til Sør-Amerika i første omgang. H er født i Buenos Aires og oppvokst i Rio de Janeiro, men gikk på katolsk kostskole i England fra han var ganske liten. Foreldrene flyttet også til Europa etter hvert, og England ble familiens base mens faren jobbet i flere land i Europa. Tidlig på 90-tallet, etter at Apartheid ble avskaffet og frie valg gjennomført, kjøpte de en leilighet i Sør-Afrika og tilbrakte halve året der. Nå, i alt tiltagende alderdom, har de flyttet dit permanent.

Tidligere nevnte jeg også min tremenning som ble alkoholiker, og så skilt. I første episoden fortalte jeg at jeg oppsporte hans fraskilte hustru som arvet min fars kusine, og vi brevvekslet etter det. Jeg kunne fortelle at jeg skulle på Joseph Conrad konferanse i Sør-Afrika, og da ble jeg invitert til å komme til Johannesburg på forhånd. Jeg ordnet det også slik at jeg etter konferansen, som var delt mellom Potchefstroom i nord og Cape Town i sør, innlosjerte meg hos Hs foreldre i Somerset West nær Cape Town. I alt ble det noe slikt som tre uker i landet jeg hadde tenkt mye på, og hatt så nære forbindelser med, siden jeg i tidlige tenår begynte å skrive med fars fetter Hans Skilleås i Durban.

Jeg hadde nettopp blitt samboende med hun som senere samme år skulle bli min kone, og så la jeg ut på en lang tur til andre enden av planeten. Jeg kom til Johannesburg og ble møtt av Jy og Jn - før nevnte tremennings fraskilte hustru og hennes mann. Jeg ble mottatt på beste vis, og de dagene vi hadde sammen i Johannesburg ble som ventet svært lærerike. Jn var, som Jy, født i Rhodesia - som det het den gangen. Mens Jy kom til Sør-Afrika gjennom venner og jobb, måtte Jn - som hadde støttet Ian Smith - rømme fra landet i 1980. Han fikk bare med seg det han hadde plass til i bilen.

I del II skrev jeg om Jeff som hadde sittet i fengsel for oppvigleri på vegne av ANC, og nå er jeg venn med en av Ian Smiths støttespillere. I Sør-Afrika går alt ann!

Jy og Jn bodde i et compund. Et innmurt område med vakt i porten. I tillegg var det et finstilt varslingsanlegg, og et eget væpnet vaktfirma som ble tilkalt dersom alarmen gikk. De skulle skyte først og spørre siden. Jeg fikk inngående beskrivelser om hva jeg kunne og ikke kunne gjøre, og historier om folk de kjente som ikke levde lengre fordi de var drept av inntrengere. En familie jeg traff opererte som en milits hver morgen: de to voksne sønnene tok hvert sitt gevær og tok oppstilling på gaten, derpå kjørte foreldrene ut de to bilene, og så hoppet alle inn før de kjørte videre. Mine venner likte selvsagt ikke sikkerhetssituasjonen, men de ville ikke flytte.

To år senere flyttet de til England likevel. Begge døtrene til Jy ble boende, men den eldste kom flyttende et par år senere. Hun hadde overlevd en "situasjon" på en bussholdeplass. En "taxi" hadde kjørt sakte forbi, og flere i taxien hadde skutt mot folk som ventet på bussen eller en konkurrerende "taxi". Politiet talte 57 tomme hylser etterpå, og seks døde. Jys datter hadde kastet seg ned bak skuret, men tiden i hjemlandet var over etter dette. Taxi-krigene er et velkjent fenomen i landet.

Jy og Jn tok meg til Sun City, en surrealisisk opplevelse. I tilknyting til dette stedet er det også en game-park mm. Pilanesberg var også en pussig opplevelse for meg, men mer om det i neste avsnitt. (Bildet: kart over Pilanesberg Game Reserve)

Dommer eller spiller?

Til høsten er det to år siden finanskrisen slo til. I løpet av kort tid tørket kreditten opp i hele det finansielle systemet i verden. Grunnen? Ingen visste om låntagerne kunne gjøre opp for seg. Kanskje de hadde udetonerte kredittbomber gjemt i sine aktiva?

Årsakene til krisen var mangfoldige, men vi enkle mennesker har en tendens til å ville se bare en rykende pistol. Det er farlig - da vil man ikke lære mye som kan være til hjelp for å unngå fremtidige kriser av samme art. Les heller mine analyser fra da krisen var ganske fersk: Krisen I, Krisen II og Krisen III. Jeg er frimodig nok til å mene at de har stått seg bra.

Et element som jeg ikke la nok vekt på var byråene som driver med kredittrating, som Standard and Poor's og Fitch. Deres analyser av risiko var helt hinsides. Kanskje man ikke kunne vente bedre siden de får inntektene sine, sine fees, fra de de analyserer! Og det de får for analysene av et gitt selskap er hemmelig!! Conflict of interest? Skulle tro det, ja.

Tiden er overmoden for å gjøre denne jobben bedre og mer pålitelig. Offentlige organ må ta over denne jobben - den er for viktig til å overlates til et system som er klart som blekk og åpner for vidtrekkende korrupsjon til skade for hele det finansielle systemet i en stadig mer integrert verden.

SN: en 2004 burgunder

Nuits-Saint-Georges 1er Cru "les Roncières" 2004 (Robert Chevillon)
Chevillon er en av mine favoritter i Burgund, og normalt ville jeg ikke åpnet en 1er cru fra denne adressen så tidlig. Men konteksten er årgangen 2004 i Burgund, og forekomsten av det man på engelsk omtaler som "green meanie": et bistert, strengt, stilkete og umodent preg som finnes i flere viner i denne årgangen.

Jordbær og rabarbra, og et vagt jordlig preg bak det hele. Fargen er litt bekymringsfull. Tydelig at det er litt bruning på gang. I munnen er den "ung" og stram, med lite fylde i midtpartiet. Lengden er ikke all verden.

Alt i alt det man kunne vente av en ung burgunder på lavt nivå like før den reiste sørover.

Et par-tre timer senere kontrollsmaker jeg vinen. Temperaturen har kommet opp i ca. 18 grader, som normalt er i høyeste laget for burgundere. Fargen lover ikke bra, men under det hele er det en nærmest vibrerende eleganse. Skrinn og asketisk er den fremdeles, men vinen er langt fra håpløs. Det er fargen som gjør at jeg tviler på om dette blir bedre.

Gjenkjøp? - Nei, ikke denne årgangen.

Mitt Sør-Afrika - del II (Jeff)

I mitt første innlegg i denne personlige serien om Sør-Afrika glemte jeg å nevne at min grand-onkel Nikolai Skilleås også fikk Kongens fortjenestemedalje, men den forsvant i hjemmet hos hans eneste barnebarn. Barnebarnet, min tremenning i Sør-Afrika, var alkoholiker.

Men helt uavhengig av slekten har Sør-Afrika figurert på andre måter i mitt liv. I Trondheim ble jeg kjent med en professor i historie fra Sør-Afrika. Det var i 1988, og på den tiden jeg fikk stipend fra British Council for å begynne min PhD ved University of Warwick. Denne professoren hadde en venn i London, fortalte han, som også kom fra Sør-Afrika. Det var bare å ta kontakt med han og hilse. Jeff, fortalte professoren, er en ekte kommunist. Da han kjøpte leilighet, og han dermed eide kapital, fikk alle vennene nøkkel til leiligheten.

Professoren kunne også fortelle at Jeff var politisk flyktning. På 60-tallet var han aktiv i ANC og Kommunistpartiet, og endte opp i fengsel i et par år. Da han kom ut, i 1968, emigrerte han til England.

Jeg var ikke så innstillt på å brøyte meg innpå denne karen under påskudd av å kjenne noen han kjente. Men den siste dagen i september 1988, utpå kvelden, sto jeg på Victoria Station i London og var ganske opprådd. Bagasjen min var ikke tilgjengelig, og jeg hadde ikke nok penger til å både få den ut neste dag OG overnatte på akseptabelt vis (dette var før jeg hadde noe kredittkort). Etter flere runder med meg selv ringte jeg og fikk svar.

Senere forsto jeg at dette var flaks. Jeff var hjemme bare for å hente noe, og var verken da eller senere typen som brukte mye tid i heimen. Selvsagt kunne jeg komme, og selvsagt kunne jeg være natten over. Flere netter om nødvendig. Vi ble fort venner, og jeg kunne komme og bo hos han når det måtte passe. Og det gjorde det ofte. Leiligheten var ikke langt fra Seven Sisters stasjonen på Victoria Line, og ble min London-base i over fire år. Der møtte jeg også svært mange andre Sør-Afrikanere de årene jeg frekventerte leiligheten. Et bånd til landet som tidligere bare var genetisk og heller svakt (særlig etter at Hans Skilleås døde) ble nå nært og personlig.

Jeg skulle ønske jeg var hos Jeff da Nelson Mandela ble løslatt, men det var jeg altså ikke. Men ikke så lenge etter fortalte Jeff at han og noen venner skulle tilbake til Sør-Afrika for første gang på 22 år. Da jeg kom på besøk neste gang fortalte han opprømt at de skulle til Zimbabwe, og ta seg inn i Sør-Afrika den veien. Det var ikke uproblematisk, for Jeff var offisielt fremdeles uønsket i landet og maktdelingen kom ikke før fire år senere.

Besøket i Haringay gangen deretter bød på fortellinger fra turen. Det han hadde sittet i fengsel for hadde de nå (nesten) oppnådd, eller det var i alle fall oppnåelig. Han hadde møtt mange gamle venner og hadde hatt det utrolig hyggelig. Han viste ingen bilder, men nysgjerrigheten min tok overhånd da Jeff hadde reist på jobben. En stabel lå i bokhylla, og jeg begynte å bla.

Et stykke nedi kom jeg over et bilde av Jeff og Walter Sisulu, og et stykke lenger ned igjen ett av Jeff og den ikke ukjente Nelson Mandela. Men det kunne ikke falt Jeff inn i halvsøvne å nevne det, for det ville vært name-dropping (som jeg gjør meg skyldig i her). Jeff var og er selvutslettende, og en av de genuint snilleste personer jeg har truffet i mitt liv. For min egen del registrerer jeg at det kun er ett ledd (Jeff) mellom meg og planetens kanskje mest beundrede person, og at teorien om six degrees of separation i dette tilfelle kan kuttes en del.

Han er ateistisk jøde. Foreldrene kom fra India og Iran til Johannesburg. Han vokste opp byens beste strøk, der det å ha tennisbane men ikke svømmebasseng (eller omvendt) var slumming it. Apartheid førte han, som student, i opposisjonell retning og senere til fengsel.

Etter at jeg flyttet fra England tok han PhD i sosiologi ved mitt universitet, og vi møttes der i 1994 og 1995. Han skrev Ambivalent Identities - Coloured and Class in the Cape Town Municipal Workers Union (1996), og flyttet tilbake til Sør-Afrika samme år. Der møttes vi siste gang i 1998. Mer om det i neste innlegg.

SN: To uvanlige hvitviner

Dette er notater basert på hukommelsen og derfor ganske omtrentlige med hensyn til beskrivelser, men kanskje desto bedre på evaluering?

Savennières "la Jalousie" 2006 (Domaine de Closel)
En av de enklere utgavene fra denne adressen men like fullt en svært god vin. 100% Chenin Blanc, så klart. Fra og med 2002-årgangen begynte de med battonage og malo på denne cuvéen. Dyp gyllen på farge - ser derfor eldre ut enn den er, eller man kan mistenke den for å være oxidert. Det er den ikke. Dufter honning, sitrus og mineraler. Svært tørr i munnen, og har en kledelig bitterhet i ettersmaken. Fin vin som ikke har noe å vinne på videre lagring - tror jeg - og det var greit siden jeg ikke har flere flasker. Den mangler fylde og struktur i midtsmaken for å kunne hevde seg mot "større" slektninger, men det er også greit med viner som er gode nok og som ikke trenger en halv evighet på å nå optimum.

Gjenkjøp? - Ja.

Marsannay (Blanc) 2007 (Bruno Clair) (240 kr. på Valken)
Plantet med 80% Chardonnay og 20% Pinot Blanc på skrinn jord. Blindt ville jeg vel gått i retning Chablis, vil jeg tro, med høy syre, kjølig fruktighet og sitrus. Også typisk kalkmineralsk. Vinen er "lett på foten" uten å bli noen lettvekter. Kjølig eleganse er det i rikt monn.

Tipper den vil legge på seg med tiden, men dette er ikke en vin for evigheten.

Gjenkjøp? - Tja.

Damned if you do, and damned if you don't

Som jeg tidligere har vært inne på her på bloggen er tiden for enkle valg i de fleste vestlige økonomiene over. Det var enkelt å velge å stimulere etterspørselen i tiden etter at Lehman Brothers gikk over ende. Alternativet ville etter alt å dømme vært en langvarig depresjon, og Keynes fikk en renessanse. Men "å ta en halv Keynes" er trolig verre enn noe annet. Det viser seg nå.

I Storbritannia, et land som står meg nært, er den nye regjeringen i ferd med å sikte seg inn på kutt i budsjettene. I dag blir nye planer kunngjort. Labour lånte i oppgangstider - og det er ikke mye motkonjunkturellt i det! Kutt og skatteøkninger er rett og slett nødvendig for å bevare tilliten til at den britiske staten vil holde sine forpliktelser. Uten den tilliten får ikke staten ta opp noen lån siden ingen vil låne bort noe. Det er den ubehagelige sannheten. Så langt er valget greit.

Men utgiftskutt og skatteøkninger er ikke bare ubehagelige for de som rammes direkte, for hva skjer med etterspørselen? En viktig forutsetning for å kunne betale for seg er inntekter, og det er her etterspørselen kommer inn. Kutt og skatteøkninger tar bort etterspørsel, og Martin Wolf i Financial Times har med rette etterlyst et større fokus på det å holde aktiviteten i økonomien oppe. Faren øker for at vi vil oppleve den W'en jeg spådde i november i fjor, og det er også flere i markedet klare til å vedde på!

Jeg tør ikke vedde, og ikke har jeg mye å vedde med heller. En venn av meg veddet en svært betydelig sum på at markedene ville kollapse i 2008, og han fikk rett - men til feil tid. Hans "warrant" gikk ut i august, mens kollapsen kom i september. Å få rett, men til feil tid, kan være dyrt. Men det er mange som er fristet nå, og det er i seg selv et varsel.

Så enten gjennomfører man kutt og skatteøkninger som trolig vil gi en nedgangsperiode som minsker evnen til å betale tilbake de store lånene som ble tatt opp for å unngå en nedgangsperiode, eller så fortsetter man å låne og risikerer tillitssvikt og lånestopp - og hvis det ikke blir en plutselig stopp: at lånebyrden, og dermed smerten med tilbakebetaling, øker ytterligere.

Så konklusjonen er: you're damned if you do, and damned if you don't. (ill: Scylla og Charybdis av Henry Fuseli).

Mitt Sør-Afrika I

Media oversvømmes av stoff om Sør-Afrika for tiden, og det er vel min tur nå til å kaste meg på bølgen før den trekker seg tilbake om en måneds tid? Og jeg må ile til og si med en gang: jeg har vel utelukkende møtt nice South Africans! (Dobbeltklikk på videoen og få full skjerm. Advarsel: tung ironi).

Min fortelling er ganske personlig, og dreier seg bare litt om mitt eget besøk i landet i 1998. Femti år før mitt besøk kom de første i min familie til Sør-Afrika. Min fars fetter, Hans, og den lille familien hans bosatte seg i Westville - en del av Durban. Sivilingeniøren fra Trondheim tilbrakte mye av oppveksten på Skilleås, for hans mor døde da han var liten, og da jeg skrev med han beskrev han i detalj skogene og fjellene nord for Skilleås der han gikk som liten gutt og gjetet kyr. Kontrasten til hans rikmannsliv i Sør-Afrika må ha vært betydelig.

Mitt første møte med Sør-Afrika var gennom min brevveksling med Hans Skilleås på 70-tallet, og jeg tror sikkert jeg har brevene fra han et lurt sted fremdeles. Han var kjøletekniker, og arbeidet i første omgang på båtene mellom Norge og USA. Med en sønn passet det ganske dårlig, og kona var reumatiker. Løsningen ble Sør-Afrika og jobb på land, men i tankene løp han rundt i fjellene i Namdalen - i alle fall når han skrev til meg. Når han døde, skrev han, ville han at noen skulle løpe opp og spre asken hans fra Liakammen - men slik skulle det ikke gå.

Det alle spør seg nå er vel: var han rasist? Ikke som jeg kunne oppdage, i alle fall. Jeg skrev at jeg var sosialist (som jeg var på den tiden), og han fortalte at han på 30-tallet var av samme oppfatning.

Jeg fikk lyst til å reise til Sør-Afrika, og lysten ble ikke mindre etter at jeg var blitt kjent med en Sør-Afrikaner på haiketur i Norge. Det var langt borte, og jeg hadde forbindelser der. Sør-Afrika ble en drøm, og jeg tok kontakt med sønnen til Hans med sikte på å reise, men fikk aldri noe svar. Senere forsto jeg hvorfor: han var alkoholiker, og hadde det travelt med å røyke og drikke seg i hjel. Det klarte han i 1991.

Der sluttet familielinjen. Han var gift, og betraktet den stedatteren som bodde hos dem som sin egen, men han hadde ingen egne barn. Alkoholismen gjorde slutt på ekteskapet, men stedatteren arvet et betydelig beløp.

Hans var nemlig rik. Han spekulerte på børsen i Sør-Afrika, og var ualminnelig smart. Jeg har informasjonen fra svigerdatteren til Hans og kjenner ikke til konkrete beløp, men det var svært betydelige summer. De levde godt, men han kom fra et puritansk hjem. Hardt arbeid og nøysomhet var regelen. Sønnen derimot, min tremenning, drakk og spilte bort det meste. I testamentet fikk stedatteren fikk nok til å kjøpe seg et hus, og resten gikk til Dyrebeskyttelsen i Durban. Han foretrakk nemlig dyr framfor mennesker, og til denne dag har eierløse dyr i Durban det betydelig bedre enn det store flertall av folket i landet.


Den siste gjenlevende i den grenen av familien - Hans var nemlig den eneste av tilsammen fire søsken som fikk barn - døde i 1994. Det var søsteren i Trondheim. Alkoholikerens fraskilte kone arvet et betydelig beløp, og jeg klarte å spore henne opp. Fire år senere traff jeg henne og den nye mannen i Johannesburg, og ni år etter det igjen fikk jeg i London overrakt det siste gjenværende klenodie fra familien Skilleås i Sør-Afrika. Min grandonkel Nikolais gullklokke fra 1939.

I "Mitt Sør-Afrika II": Turen i 1998, mitt bidrag til motstandskampen (moderat), politiske flyktninger mm.

Viking? Ek?

I kveld har jeg utført et forskningsoppdrag av en type jeg ellers bare har sett på film: jeg har børstet innsiden av munnhulen i over 10 sekunder, og "dynket" resultatet i et konserveringsmiddel og skrudd godt igjen. I morgen går det i posten til University of Leicester, Department of Genetics.

Det er mitt DNA de er ute etter. Rent gull, selvsagt, men det er ikke målet med innsamlingen. Y-kromosomet til NordMENN (for det er jo bare vi som har Y-kromosom) er spesielt nok til at det kan indikere mannlig opphav fra landet Norge. I en tidligere studie har folkene bak den studien jeg nå bidrar til vist at menn på vestkysten av Nord-England, og som har etternavn som kan spores tilbake til middelalderen, har ca. 50% "norsk" Y-kromosom.

Nå har turen kommet til Norge - for hvor kom vikingene som ble igjen i England fra? Jeg har blitt utvalgt til å bli med på denne studien som ble omtalt i pressen for noen måneder siden. Utvalgskriteriet er at man kan spore sin mannlige linje i syv generasjoner innenfor ett av de fem områdene som er utvalgt. Namdalen er ett av dem, og jeg kan spore mine mannlige forfedre tilbake til slutten av 1500-tallet i samme kommune (Overhalla). Så langt tilbake i tid reiste ikke folk så langt, og heller ikke for å finne noen å stifte familie med. Selv om det er lett å regne seg bakover og finne ut at for tusen år siden hadde du antakelig noen millioner forfedre og formødre, så er kanskje ikke det det rette bildet. Utvalget er antakelig mye mer begrenset, og også stedbundet. Forestillingen om at vi i Norge er genetisk uniforme er etter alt å dømme feilaktig.

Kanskje finner de ut hvor i Norge det bor etterkommere av vikingene? Er jeg en av dem? Selv tror jeg Namdalen er for langt unna til å være sannsynlig opphav for de som dro til Irskesjøen i viking. Men i det minste får jeg tilfredsstillelsen av å delta i forskningsfronten med et svært individuelt bidrag - mitt DNA - og så får jeg en kopi av min Y-kromosomprofil, samt en forklaring på denne (og det kan jeg vel trenge). Jeg skal også få en oppsummering av resultatene når studien avsluttes i 2011.

Jeg holder leserne av bloggen oppdatert - men Y-kromosomprofilen min får du aldri!

Verdens frelser, Norge

Har tiden kommet for et revidert nasjonalt selvbilde? Neppe! Til det sitter det for dypt, men det er kanskje flere grunner til å ta et oppgjør med selvgodheten som orienteringspunkt. Den selger liksom ikke så godt overalt der ute.

Hindustan Times, en publikasjon jeg ikke så ofte fordyper meg i, sier det godt i sin lederartikkel. Her er det først og fremst finnene som får så hatten passer, men vi blir - helt rettmessig - med på laget vi også. "Scandinavians - the do-gooders-in-chief of the world". Bare resten av verden var som oss ble det paradis på jord. Det vet vi jo. Men i mangelen på et slikt scenario kan vi jo starte dialog, servere reinsdyr og multekrem, og få dem til å snakke sammen og innse at de må holde fred med hverandre. Fine tanker, men kanskje en smule naïvt? Kanskje litt i overkant selvtilfreds?

Rett nok deler vi ut fredsprisen her i landet, men en smule ydmykhet hadde kanskje vært lettere å godta for der ute i den store verden? Osloavtalen ledet ikke til fred i Midt-Østen, merkelig nok, og på Sri Lanka ble det først fred etter at flertallet hadde most de Tamilske Tigrene militært.

At Norge ser ut til å ri av den økonomiske stormen gjør det ikke lettere å "svelge" Norge der ute i den store verden. Og i vår egen verdensdel legger de også merke til at vi ikke vil delta i EU. Det passer oss ikke. Det kan jo bli dyrt å redde PIGS, og som Kjellbjørg Lunde sa under siste EU valgkamp: "EU er kanskje ikkje Dyret i Åpenbaringa, men dyrt vert det". Det må vel være en av de få ting SV ikke vil kaste penger etter?

Smarte skurker?

I debatten om datalagringsdirektivet (DLD) har det kommet fram mange argumenter av ulik kvalitet og relevans. Jeg har tatt for meg noen av dem her på bloggen, men slettes ikke alle.

Siden sist jeg skrev om emnet har jeg meldt meg inn i Facebook-gruppen For DLD, mest (må jeg vel innrømme) for å utfordre det som synes som en massiv motstand i "mine kretser" (i denne saken er "mine kretser" liberalt orienterte intellektuelle). Jeg ser klart argumenter på begge sider selv om jeg ser det slik at argumentene for DLD er de sterkeste.

Et av motstandernes argumenter er at DLD ikke vil ha noen effekt siden terrorister, seriemordere, pedofile overgripere og organiserte kriminelle er så smarte at de bare bruker kommunikasjon som ikke kan spores (smarte skurker her illustrert ved Professor Moriarty gestaltet av Viktor Yevgrafov).

Til det er det å si at Professor Moriarty var ren fiksjon. Svært mange terrorister er oppsporet ved hjelp av telefoner og trafikkdata, og "chatter" gir ofte pålitelige spor med hensyn på faren for angrep. Skurker er ikke alltid så smarte, og som oss andre gjør de ofte feil når de er i pressede situasjoner.

Fingeravtrykk, for eksempel, har vært kjent og brukt innen etterforskning og som bevis i straffesaker i over hundre år. Det er svært enkelt å unngå å etterlate seg fingeravtrykk. Det er ikke high-tech i det hele tatt: bruk hansker! Likevel blir tusenvis av kjeltringer oppsporet og dømt ved hjelp av fingeravtrykk. Selv om alle vet om faren for å bli oppdaget og dømt på basis av noe så unikt, og om hvor enkelt det er å beskytte seg mot å etterlate dem.

Stress er ikke ukjent for forbrytere, og stress utløser tabber og fører til at man benytter seg av enkleste kommunikasjon tilgjengelig. Forestillingen om terroristen eller gangsteren som bæreren av den ultimate rasjonalitet er falsk.

Lahti og livstegn

Det har gått noen dager uten oppdatering. Jeg var bortreist i Finland, i Lahti, på konferanse. (Ikke på hoppkanten, men de tre bakkene får pryde innlegget likevel)

Nå gjelder det å komme i tak med det som har bygd seg opp her hjemme etter fem dager borte. Jeg kommer til å øke frekvensen på oppdateringer merkbart i tiden framover.

Skjoldnes

Som nevnt tidligere på bloggen har jeg i over to år nå jobbet mot en plan som vil omforme det området vi bor i. 260 leiligheter i 14 blokker er foreslått. I mai har det vært den andre runden med merknader, og aktiviteten har pågått døgnet rundt. To ganger har jeg vært i Fana Bydelstyre med innlegg og presentasjon, og vi har skrevet merknader innen fristen på søndag. Intens lobbyvirksomhet har det også vært, samt intervju og innlegg i pressen.

I går kom den til nå beste nyheten i denne saken. Kultur og ressursutvalget i Hordaland Fylkeskommune (der jeg var medlem i forløperen fra 1999 til 2003) vedtok følgende innstilling fra Fylkesrådmannen:

1. Planforslaget er i konflikt med nasjonale kulturminneinteresser og har negative konsekvensar for opplevinga av kulturlandskapet rundt Troldhaugen, Troldhaugen som kulturminne, museum,

rekreasjons- og konsertstad. Kultur- og ressursutvalet fremjar motsegn til planforslaget.

2. Reguleringsplanen er i strid med overordna planar med omsyn til utnytting av areal.

Kultur- og ressursutvalet fremjar motsegn til planforslaget.

3. Forslag til reguleringsplan for Skjoldnes inneber vesentlege landskapsinngrep og inngrep i

strandsona og er difor i konflikt med nasjonal og regional interesser. Kultur- og ressursutvalet

fremjar motsegn til planforslaget.

4. Kultur- og ressursutvalet ber om at det vert utarbeidd eit nytt planforslag etter ny planlov.

Gjeldande kommunedelplan bør ikkje fråvikast i reguleringsplanen.

5. Kultur- og ressursutvalet ber om at det vert utarbeidd ein områdeplan eller offentleg

reguleringsplan etter ny plan og bygningslov der arealbruken i området Troldhaugen –

Skjoldnes vert avklart.

Det er en betydelig tilfredsstillelse at systemet fungerer, og at noen kan se det hele ut fra overordnede hensyn OG sette makt bak. Nå regner vi med at det blir større interesse for å bygge boliger her som er i pakt med overordnede planer og interesser, og at vår skisse til hvordan det kan komme til å se ut blir tatt alvorlig

Blindsmaking

Blindsmaking er et rituale for oss vinnerder. Her i landet er det svært utbredt, men når jeg har møtt vinvenner i England privat har vinene vært servert omtrent i flomlys. Britene er generelt sensitive for å sette andre i forlegenhet, og "i forlegenhet" havner du fort når viner smakes blindt. Slik er det sunt for psyken å smake blindt: forestillinger om egen fortreffelighet lever ikke lenge. Selv har jeg opplevd å gjøre det overraskende bra en kveld, for deretter å dumme meg loddrett ut på samtlige viner kort tid etter.

Jeg har tidligere skrevet om blindsmaking i Vinforum, og også brukt eksempler fra blindsmaking i vitenskaplige foredrag. Nå skjer det igjen. Om kort tid skal jeg til Finland og tale om emnet "Patterns of Attention: Perception in Wine and Literature". Det ser ikke lovende ut for at jeg skal klare å komme gjennom det som står i mitt abstract på den halve timen jeg har til rådighet, men jeg tror nok jeg vil komme gjennom det som har med blindsmaking å gjøre.

Når vinkjennere (for å bruke den mer respektable benevnelsen) skriver om blindsmaking blir det fort bare anekdoter av det. Det jeg skal ta for meg er eksempler på forskning der respondenter (smakere) ikke blir fortalt at de får en hvitvin som bare er farget rød. I flere studier, tre-fire i tallet, er dette det oppsiktsvekkende resultatet: alle beskriver den hvite vinen farget rød som om den var en rødvin. Så hva skjer?

Jeg tror det samme skjer som i persepsjon ellers: "noe" aktiverer det som i psykologien kalles "et skjema". Ulikt mange andre skjema vi møter er dette fyllt inn allerede - av ting vi vet om fenomenet, samt det vi selv har erfart. I hjernen er dette representert som aktivering av relaterte nettverk. Fordommer, for eksempel, opererer også på samme måte.

Nå skal jeg ikke avsløre hva jeg vil si, men det jeg og min medforfatter Douglas Burnham har funnet ut er at svært få har noen problemer med å identifisere hva som er genuint røde viner og hva som er hvite viner farget rød når de får den oppgaven utlevert. Vår forskning inspirerte en psykolog i vårt nettverk til å gjennomføre lignende forsøk - og det er nå publisert.

Hvis man skal gå fra anekdoter til innsikt må man gjøre en innsats.