Jeg trodde ikke det skulle bli mer enn i høyden to innlegg om Sør-Afrika, men stoffet har bare trengt seg på i en stri strøm. Da jeg måtte slutte sist var jeg i landet i 1998, og skulle til en leir i Pilanesberg Game Reserve.
Det hele var en del av "turen" på en Joseph Conrad konferanse, og målet var å få sett noen av de store afrikanske dyrene. Jeg har skrevet om Conrads Heart of Darkness, som jo foregår i Afrika, om enn ikke Sør-Afrika, og også publisert i The Conradian. Men nok om det.
Tiden på campus i Potchefstroom var interessant, og Jy og Jn hadde kjørt meg dit. Den ene datteren til Jy, som min tremenning regnet som sin egen, hadde gått på kostskole der. Men det var de store dyrene som var interessant.
Dessverre ble jeg syk. Jeg ble liggende med smerter og feber i en hytte med stråtak mens de andre reiste på safari. I ettertid ser jeg dette som en skjebnens tilskikkelse: jeg fikk en genuin kolonial opplevelse med på kjøpet. Kurtz var jo syk, og alle som har noe å fortelle fra Afrika har jo vært syke. Jeg ble så dårlig at jeg ble kjørt på båre i Land Rover om natten til det nærmeste sykehuset. Det var motlys da de bar meg ut, og jeg så bare noen silhuetter. Med litt delayed decoding (som jeg skrev om i artikkelen nevnt allerede) forsto jeg at det var Sebraer.
Vel fremme på sykehuset, som var offentlig og derfor hadde de vel ikke sett en hvit mann der på flere tiår, var det en matrone som på god avstand vurderte min helse. Noen tok tempen, andre blodtrykket og så videre og videre. Hun skrev i journalen. Det var en åtte-ti damer der av varierende omfang - mest av betydelig omfang. De fleste bare så på, og sto som et kor i en gresk tragedie. Da tallene var kjent utbrøt den ene, med solid aksent: "Low temperature, and high blood pressure? Sounds like malaria to me!" De la meg ikke inn, men skysset meg bare tilbake. Like greit.
Neste dag lå jeg og stirret opp i stråtaket og svettet. Jeg fikk te og scones, og spiste litt. Da jeg så tilsides litt senere var resten av min scone på tur ut. I en stor bit. En stamme med termitter hadde tatt saken i egne hender. Det var en effektiv operasjon.
Jeg kviknet til, litt om litt, og ble med da vi fløy til Cape Town. Konferansen fortsatte der, og jeg holdt mitt innlegg. Første kvelden fikk vi en fantastisk mottakelse på University of Cape Town (bildet), og en senere kveld leste først André Brink for oss, og deretter John Maxwell Coetzee. Sistnevnte leste fra boken Boyhood. En stor opplevelse å møte dem begge, og Coetzee er vel den eneste Nobelprisvinneren jeg har hilst på, tror jeg. Han var svært vittig og hyggelig.
Vi var på vin-besøk hos KVW i Paarl, og på Boschendal. Vinen var litt rustikk - de hvite best mener jeg å huske - men landskapet bare helt fantastisk. Dette er blant de mest nydelige områder i hele verden, det er jeg sikker på. Robben Island, inklusive vill pingvin, og Mandelas celle hørte også med.
Det hele var en del av "turen" på en Joseph Conrad konferanse, og målet var å få sett noen av de store afrikanske dyrene. Jeg har skrevet om Conrads Heart of Darkness, som jo foregår i Afrika, om enn ikke Sør-Afrika, og også publisert i The Conradian. Men nok om det.
Tiden på campus i Potchefstroom var interessant, og Jy og Jn hadde kjørt meg dit. Den ene datteren til Jy, som min tremenning regnet som sin egen, hadde gått på kostskole der. Men det var de store dyrene som var interessant.
Dessverre ble jeg syk. Jeg ble liggende med smerter og feber i en hytte med stråtak mens de andre reiste på safari. I ettertid ser jeg dette som en skjebnens tilskikkelse: jeg fikk en genuin kolonial opplevelse med på kjøpet. Kurtz var jo syk, og alle som har noe å fortelle fra Afrika har jo vært syke. Jeg ble så dårlig at jeg ble kjørt på båre i Land Rover om natten til det nærmeste sykehuset. Det var motlys da de bar meg ut, og jeg så bare noen silhuetter. Med litt delayed decoding (som jeg skrev om i artikkelen nevnt allerede) forsto jeg at det var Sebraer.
Vel fremme på sykehuset, som var offentlig og derfor hadde de vel ikke sett en hvit mann der på flere tiår, var det en matrone som på god avstand vurderte min helse. Noen tok tempen, andre blodtrykket og så videre og videre. Hun skrev i journalen. Det var en åtte-ti damer der av varierende omfang - mest av betydelig omfang. De fleste bare så på, og sto som et kor i en gresk tragedie. Da tallene var kjent utbrøt den ene, med solid aksent: "Low temperature, and high blood pressure? Sounds like malaria to me!" De la meg ikke inn, men skysset meg bare tilbake. Like greit.
Neste dag lå jeg og stirret opp i stråtaket og svettet. Jeg fikk te og scones, og spiste litt. Da jeg så tilsides litt senere var resten av min scone på tur ut. I en stor bit. En stamme med termitter hadde tatt saken i egne hender. Det var en effektiv operasjon.
Jeg kviknet til, litt om litt, og ble med da vi fløy til Cape Town. Konferansen fortsatte der, og jeg holdt mitt innlegg. Første kvelden fikk vi en fantastisk mottakelse på University of Cape Town (bildet), og en senere kveld leste først André Brink for oss, og deretter John Maxwell Coetzee. Sistnevnte leste fra boken Boyhood. En stor opplevelse å møte dem begge, og Coetzee er vel den eneste Nobelprisvinneren jeg har hilst på, tror jeg. Han var svært vittig og hyggelig.
Vi var på vin-besøk hos KVW i Paarl, og på Boschendal. Vinen var litt rustikk - de hvite best mener jeg å huske - men landskapet bare helt fantastisk. Dette er blant de mest nydelige områder i hele verden, det er jeg sikker på. Robben Island, inklusive vill pingvin, og Mandelas celle hørte også med.
I Cape Town møtte jeg også Jeff igjen (se andre innlegget). Det var utrolig hyggelig og rørende. Han jobbet først for ANC i parlamentet i Cape Town, men etter det - og da jeg traff han - for Sør-Afrikas motsvar til det norske Kommuneforbundet. Som alltid var han ekstremt aktiv, men jeg oppfattet vel kanskje at han ikke var utelukkende begeistret for hvordan ting hadde gått.
Etter at konferansen var over ble jeg en liten uke hos foreldrene til min venn H., omtalt i forrige innlegg i serien. De tok meg med rundt i området, blant annet til Stellenbosch der mor til H. hadde studert, og til Franschoek (det franske hjørnet) der franske hugenoter hadde slått seg til.
Her fisler min historie ut. Vi er alle produkter av vår bakgrunn og våre erfaringer, og det at Fotball VM denne gangen er i Sør-Afrika har gjort sitt til at jeg har lagt merke til at dette landet har figurert mer enn normalt i min bakgrunn og dannelse. Mange som har betydd mye for meg her i livet har hatt en tilknytning til landet. Jeff, H., Jy og Jn - og først og fremst Hans Skilleås. Brevvekslingen med han i tenårene ga meg et fokus mot landet, og er kanskje medvirkende til at jeg har oppsøkt Sør-Afrikanere der jeg har kommet? Det er i alle fall sikkert, kontra Spitting Image videoen i det første innlegget: jeg har utelukkende truffet usedvanlig hyggelige folk fra Sør-Afrika. Uansett hudfarge, uansett rolle i samfunnet, og uansett holdning under Apartheid.
Etter at konferansen var over ble jeg en liten uke hos foreldrene til min venn H., omtalt i forrige innlegg i serien. De tok meg med rundt i området, blant annet til Stellenbosch der mor til H. hadde studert, og til Franschoek (det franske hjørnet) der franske hugenoter hadde slått seg til.
Her fisler min historie ut. Vi er alle produkter av vår bakgrunn og våre erfaringer, og det at Fotball VM denne gangen er i Sør-Afrika har gjort sitt til at jeg har lagt merke til at dette landet har figurert mer enn normalt i min bakgrunn og dannelse. Mange som har betydd mye for meg her i livet har hatt en tilknytning til landet. Jeff, H., Jy og Jn - og først og fremst Hans Skilleås. Brevvekslingen med han i tenårene ga meg et fokus mot landet, og er kanskje medvirkende til at jeg har oppsøkt Sør-Afrikanere der jeg har kommet? Det er i alle fall sikkert, kontra Spitting Image videoen i det første innlegget: jeg har utelukkende truffet usedvanlig hyggelige folk fra Sør-Afrika. Uansett hudfarge, uansett rolle i samfunnet, og uansett holdning under Apartheid.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar