.jpg)
I mitt første innlegg i denne personlige serien om Sør-Afrika glemte jeg å nevne at min grand-onkel Nikolai Skilleås også fikk Kongens fortjenestemedalje, men den forsvant i hjemmet hos hans eneste barnebarn. Barnebarnet, min tremenning i Sør-Afrika, var alkoholiker.
Men helt uavhengig av slekten har Sør-Afrika figurert på andre måter i mitt liv. I Trondheim ble jeg kjent med en professor i historie fra Sør-Afrika. Det var i 1988, og på den tiden jeg fikk stipend fra British Council for å begynne min PhD ved University of Warwick. Denne professoren hadde en venn i London, fortalte han, som også kom fra Sør-Afrika. Det var bare å ta kontakt med han og hilse. Jeff, fortalte professoren, er en ekte kommunist. Da han kjøpte leilighet, og han dermed eide kapital, fikk alle vennene nøkkel til leiligheten.
Professoren kunne også fortelle at Jeff var politisk flyktning. På 60-tallet var han aktiv i ANC og Kommunistpartiet, og endte opp i fengsel i et par år. Da han kom ut, i 1968, emigrerte han til England.
Jeg var ikke så innstillt på å brøyte meg innpå denne karen under påskudd av å kjenne noen han kjente. Men den siste dagen i september 1988, utpå kvelden, sto jeg på Victoria Station i London og var ganske opprådd. Bagasjen min var ikke tilgjengelig, og jeg hadde ikke nok penger til å både få den ut neste dag OG overnatte på akseptabelt vis (dette var før jeg hadde noe kredittkort). Etter flere runder med meg selv ringte jeg og fikk svar.
Senere forsto jeg at dette var flaks. Jeff var hjemme bare for å hente noe, og var verken da eller senere typen som brukte mye tid i heimen. Selvsagt kunne jeg komme, og selvsagt kunne jeg være natten over. Flere netter om nødvendig. Vi ble fort venner, og jeg kunne komme og bo hos han når det måtte passe. Og det gjorde det ofte. Leiligheten var ikke langt fra Seven Sisters stasjonen på Victoria Line, og ble min London-base i over fire år. Der møtte jeg også svært mange andre Sør-Afrikanere de årene jeg frekventerte leiligheten. Et bånd til landet som tidligere bare var genetisk og heller svakt (særlig etter at Hans Skilleås døde) ble nå nært og personlig.
Jeg skulle ønske jeg var hos Jeff da Nelson Mandela ble løslatt, men det var jeg altså ikke. Men ikke så lenge etter fortalte Jeff at han og noen venner skulle tilbake til Sør-Afrika for første gang på 22 år. Da jeg kom på besøk neste gang fortalte han opprømt at de skulle til Zimbabwe, og ta seg inn i Sør-Afrika den veien. Det var ikke uproblematisk, for Jeff var offisielt fremdeles uønsket i landet og maktdelingen kom ikke før fire år senere.
Besøket i Haringay gangen deretter bød på fortellinger fra turen. Det han hadde sittet i fengsel for hadde de nå (nesten) oppnådd, eller det var i alle fall oppnåelig. Han hadde møtt mange gamle venner og hadde hatt det utrolig hyggelig. Han viste ingen bilder, men nysgjerrigheten min tok overhånd da Jeff hadde reist på jobben. En stabel lå i bokhylla, og jeg begynte å bla.
Et stykke nedi kom jeg over et bilde av Jeff og Walter Sisulu, og et stykke lenger ned igjen ett av Jeff og den ikke ukjente Nelson Mandela. Men det kunne ikke falt Jeff inn i halvsøvne å nevne det, for det ville vært name-dropping (som jeg gjør meg skyldig i her). Jeff var og er selvutslettende, og en av de genuint snilleste personer jeg har truffet i mitt liv. For min egen del registrerer jeg at det kun er ett ledd (Jeff) mellom meg og planetens kanskje mest beundrede person, og at teorien om six degrees of separation i dette tilfelle kan kuttes en del.
Han er ateistisk jøde. Foreldrene kom fra India og Iran til Johannesburg. Han vokste opp byens beste strøk, der det å ha tennisbane men ikke svømmebasseng (eller omvendt) var slumming it. Apartheid førte han, som student, i opposisjonell retning og senere til fengsel.
Etter at jeg flyttet fra England tok han PhD i sosiologi ved mitt universitet, og vi møttes der i 1994 og 1995. Han skrev Ambivalent Identities - Coloured and Class in the Cape Town Municipal Workers Union (1996), og flyttet tilbake til Sør-Afrika samme år. Der møttes vi siste gang i 1998. Mer om det i neste innlegg.
Men helt uavhengig av slekten har Sør-Afrika figurert på andre måter i mitt liv. I Trondheim ble jeg kjent med en professor i historie fra Sør-Afrika. Det var i 1988, og på den tiden jeg fikk stipend fra British Council for å begynne min PhD ved University of Warwick. Denne professoren hadde en venn i London, fortalte han, som også kom fra Sør-Afrika. Det var bare å ta kontakt med han og hilse. Jeff, fortalte professoren, er en ekte kommunist. Da han kjøpte leilighet, og han dermed eide kapital, fikk alle vennene nøkkel til leiligheten.
Professoren kunne også fortelle at Jeff var politisk flyktning. På 60-tallet var han aktiv i ANC og Kommunistpartiet, og endte opp i fengsel i et par år. Da han kom ut, i 1968, emigrerte han til England.
Jeg var ikke så innstillt på å brøyte meg innpå denne karen under påskudd av å kjenne noen han kjente. Men den siste dagen i september 1988, utpå kvelden, sto jeg på Victoria Station i London og var ganske opprådd. Bagasjen min var ikke tilgjengelig, og jeg hadde ikke nok penger til å både få den ut neste dag OG overnatte på akseptabelt vis (dette var før jeg hadde noe kredittkort). Etter flere runder med meg selv ringte jeg og fikk svar.
Senere forsto jeg at dette var flaks. Jeff var hjemme bare for å hente noe, og var verken da eller senere typen som brukte mye tid i heimen. Selvsagt kunne jeg komme, og selvsagt kunne jeg være natten over. Flere netter om nødvendig. Vi ble fort venner, og jeg kunne komme og bo hos han når det måtte passe. Og det gjorde det ofte. Leiligheten var ikke langt fra Seven Sisters stasjonen på Victoria Line, og ble min London-base i over fire år. Der møtte jeg også svært mange andre Sør-Afrikanere de årene jeg frekventerte leiligheten. Et bånd til landet som tidligere bare var genetisk og heller svakt (særlig etter at Hans Skilleås døde) ble nå nært og personlig.
Jeg skulle ønske jeg var hos Jeff da Nelson Mandela ble løslatt, men det var jeg altså ikke. Men ikke så lenge etter fortalte Jeff at han og noen venner skulle tilbake til Sør-Afrika for første gang på 22 år. Da jeg kom på besøk neste gang fortalte han opprømt at de skulle til Zimbabwe, og ta seg inn i Sør-Afrika den veien. Det var ikke uproblematisk, for Jeff var offisielt fremdeles uønsket i landet og maktdelingen kom ikke før fire år senere.
Besøket i Haringay gangen deretter bød på fortellinger fra turen. Det han hadde sittet i fengsel for hadde de nå (nesten) oppnådd, eller det var i alle fall oppnåelig. Han hadde møtt mange gamle venner og hadde hatt det utrolig hyggelig. Han viste ingen bilder, men nysgjerrigheten min tok overhånd da Jeff hadde reist på jobben. En stabel lå i bokhylla, og jeg begynte å bla.
Et stykke nedi kom jeg over et bilde av Jeff og Walter Sisulu, og et stykke lenger ned igjen ett av Jeff og den ikke ukjente Nelson Mandela. Men det kunne ikke falt Jeff inn i halvsøvne å nevne det, for det ville vært name-dropping (som jeg gjør meg skyldig i her). Jeff var og er selvutslettende, og en av de genuint snilleste personer jeg har truffet i mitt liv. For min egen del registrerer jeg at det kun er ett ledd (Jeff) mellom meg og planetens kanskje mest beundrede person, og at teorien om six degrees of separation i dette tilfelle kan kuttes en del.
Han er ateistisk jøde. Foreldrene kom fra India og Iran til Johannesburg. Han vokste opp byens beste strøk, der det å ha tennisbane men ikke svømmebasseng (eller omvendt) var slumming it. Apartheid førte han, som student, i opposisjonell retning og senere til fengsel.
Etter at jeg flyttet fra England tok han PhD i sosiologi ved mitt universitet, og vi møttes der i 1994 og 1995. Han skrev Ambivalent Identities - Coloured and Class in the Cape Town Municipal Workers Union (1996), og flyttet tilbake til Sør-Afrika samme år. Der møttes vi siste gang i 1998. Mer om det i neste innlegg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar