Mitt Sør-Afrika I

Media oversvømmes av stoff om Sør-Afrika for tiden, og det er vel min tur nå til å kaste meg på bølgen før den trekker seg tilbake om en måneds tid? Og jeg må ile til og si med en gang: jeg har vel utelukkende møtt nice South Africans! (Dobbeltklikk på videoen og få full skjerm. Advarsel: tung ironi).

Min fortelling er ganske personlig, og dreier seg bare litt om mitt eget besøk i landet i 1998. Femti år før mitt besøk kom de første i min familie til Sør-Afrika. Min fars fetter, Hans, og den lille familien hans bosatte seg i Westville - en del av Durban. Sivilingeniøren fra Trondheim tilbrakte mye av oppveksten på Skilleås, for hans mor døde da han var liten, og da jeg skrev med han beskrev han i detalj skogene og fjellene nord for Skilleås der han gikk som liten gutt og gjetet kyr. Kontrasten til hans rikmannsliv i Sør-Afrika må ha vært betydelig.

Mitt første møte med Sør-Afrika var gennom min brevveksling med Hans Skilleås på 70-tallet, og jeg tror sikkert jeg har brevene fra han et lurt sted fremdeles. Han var kjøletekniker, og arbeidet i første omgang på båtene mellom Norge og USA. Med en sønn passet det ganske dårlig, og kona var reumatiker. Løsningen ble Sør-Afrika og jobb på land, men i tankene løp han rundt i fjellene i Namdalen - i alle fall når han skrev til meg. Når han døde, skrev han, ville han at noen skulle løpe opp og spre asken hans fra Liakammen - men slik skulle det ikke gå.

Det alle spør seg nå er vel: var han rasist? Ikke som jeg kunne oppdage, i alle fall. Jeg skrev at jeg var sosialist (som jeg var på den tiden), og han fortalte at han på 30-tallet var av samme oppfatning.

Jeg fikk lyst til å reise til Sør-Afrika, og lysten ble ikke mindre etter at jeg var blitt kjent med en Sør-Afrikaner på haiketur i Norge. Det var langt borte, og jeg hadde forbindelser der. Sør-Afrika ble en drøm, og jeg tok kontakt med sønnen til Hans med sikte på å reise, men fikk aldri noe svar. Senere forsto jeg hvorfor: han var alkoholiker, og hadde det travelt med å røyke og drikke seg i hjel. Det klarte han i 1991.

Der sluttet familielinjen. Han var gift, og betraktet den stedatteren som bodde hos dem som sin egen, men han hadde ingen egne barn. Alkoholismen gjorde slutt på ekteskapet, men stedatteren arvet et betydelig beløp.

Hans var nemlig rik. Han spekulerte på børsen i Sør-Afrika, og var ualminnelig smart. Jeg har informasjonen fra svigerdatteren til Hans og kjenner ikke til konkrete beløp, men det var svært betydelige summer. De levde godt, men han kom fra et puritansk hjem. Hardt arbeid og nøysomhet var regelen. Sønnen derimot, min tremenning, drakk og spilte bort det meste. I testamentet fikk stedatteren fikk nok til å kjøpe seg et hus, og resten gikk til Dyrebeskyttelsen i Durban. Han foretrakk nemlig dyr framfor mennesker, og til denne dag har eierløse dyr i Durban det betydelig bedre enn det store flertall av folket i landet.


Den siste gjenlevende i den grenen av familien - Hans var nemlig den eneste av tilsammen fire søsken som fikk barn - døde i 1994. Det var søsteren i Trondheim. Alkoholikerens fraskilte kone arvet et betydelig beløp, og jeg klarte å spore henne opp. Fire år senere traff jeg henne og den nye mannen i Johannesburg, og ni år etter det igjen fikk jeg i London overrakt det siste gjenværende klenodie fra familien Skilleås i Sør-Afrika. Min grandonkel Nikolais gullklokke fra 1939.

I "Mitt Sør-Afrika II": Turen i 1998, mitt bidrag til motstandskampen (moderat), politiske flyktninger mm.