Nowcast

Jeg har kommet over et nyord, og det er engelsk: nowcast.

Det virker i seg selv ganske harmløst, men det dekker over noe ganske urovekkende. Fra før vet vi som har litt kjennskap til vitenskapsfilosofi og er litt skeptisk innstilte av oss at vi ikke vet noe om framtiden. Det skremmende er at vi ikke vet noe om nåtiden heller, men må gjette eller beregne oss fram til hva som er tilstanden akkurat nå.

Det er innenfor økonomi dette ordet har dukket opp. Fra før vet vi at tall statistikere og økonomer kommer med om for eksempel utviklingen i nasjonalproduktet neste år må revideres med jevne mellomrom. Særlig i krisetider. Men behovet for ordet, og begrepet, nowcast viser til det faktum at ingen økonomer eller statistikere egentlig har noe begrep om hva som er tilfelle nå heller.

Hvor ille det faktisk er må hele tiden revideres ut fra tilgjengelige data. Men data viser bare bakover i tid, og også data for et bestemt tidsrom blir forbedret og dermed forandret etter som tiden går. Det er først nå at vi kan ha et noenlunde klart bilde av tilstanden i norsk økonomi i 2007, for eksempel.

I mine innlegg om det som begynte som "finanskrisen" i høst skrev jeg at det som skjedde etter konkursen i Lehman Brothers var som tegneseriefiguren som står i løse luften, men som ikke begynner å falle før han ser ned. I forhold til kunnskap om hvor vi befinner oss har vi ennå ikke begynt å se ned. Kanskje like greit, det?

Kanskje blir den forestående konkursen i General Motors realøkonomiens Lehman Brothers? Jeg har undret meg over hvorfor - til tross for alt kriseprat - at indeksen på Oslo Børs ikke er lavere enn i 2003. Mitt nowcast er derfor at børsen er betydelig overvurdert!

Crozes-Hermitage 2004 (Graillot)

Crozes-Hermitage 2004 (Graillot)
Frem fra kjelleren kom den. Det villdyret jeg la ned har rast fra seg og blitt mer harmonisk. Den dufter tranebær og edelt treverk, med noe litt medisinalt i ettersmaken. Vinen har blitt integrert og harmonisk, men det var ikke tilfelle da den ble lagt ned for tre år siden. Som unge er disse vinene som et tivoli: enkel og vilter moro. Elementene er overtydelige og skarpe - og mange liker det sånn. For min del foretrekker jeg dem når de har roet seg, sånn som denne.

Notat til meg selv: kjøp mer av viner ca. 150-200 kroner, som jeg ikke kvier meg for å åpne selv på hverdager. "Større" viner tar jeg ofte bare fram med mange til stede, og flere "store" viner slår hverandre i hjel. Viner som får være med hele kvelden får "si" så mye mer, og kommer mye mer til sin rett. Dette skiktet er en stor forglemmelse i min innkjøpsprofil.

Skole og Høyre

Dette er veien å gå for Høyre. I dagens Aftenposten på nett er det et oppslag der Høyre får fokus på en av sine sterkeste saker: kunnskap i skolen. Dette er en klar vinnersak for Høyre. Ulempen er bare at også andre partier prøver å legge seg opp til det Høyre har stått for i alle de år, men de andre - særlig SV - blir liggende langt unna likevel.

Mye av det positive som skjer i skolen i dag skyldes det arbeidet Kristin Clemet startet da hun var ansvarlig minister, men hun bommet også på en historisk sjanse. Muligheten som åpnet seg besto i å utvide Høyres naturlige plattform til også å inkludere skolefolk og forskere, men partiet klarte likevel å få skole-norge og store deler av Universitet- og Høyskole-sektoren mot seg gjennom en serie svært upopulære - og ikke essensielle - tiltak.

En mer pragmatisk og ikke minst strategisk tilnærming ville tonet de upopulære tiltakene ned. De var uansett ikke det viktigste Høyre kunne gjøre. Partiet sitter fast i en forestilling fra tiden da Høyre fikk store penger fra NHO, og der egenforståelsen er at Høyre er næringslivets parti. Slik er det fremdeles, og slik vedlikeholdes grunnleggende forhold som sikrer at Høyre aldri kommer noe særlig over 16%.

Skal framgangen sikres må plattformen utvides, og flere grupper enn de slipskledde må se på Høyre som sitt naturlige valg. Industrisamfunnet er på tur ut, og kunnskapssamfunnet på tur inn. Her er Høyres historiske sjanse. Men jeg frykter at mønstret sitter for dypt, og at ryggmargsrefleksen sier at "vi er privat sektors parti". Oppslutning på 12-16% vil derfor feste seg.

Valget i 2005 sier du? Arbeiderpartiet var historisk upopulære gjennom en svak og retningsløs Stoltenberg-regjering som hadde gjennomført svært upopulære avgiftshevelser. (Skatt) Ap-skolen var avslørt gjennom elendige resultat i internasjonale undersøkelser (Skole). FrP hadde skutt seg selv i foten med mitraljøse gjennom Søviknes-saken. At Høyre ikke fikk mer enn 21% på "Skatt og Skole" den gangen skulle vært advarsel nok. Det var det ikke, og partiet fikk 14,3% fire år senere. Hva blir det i år? I shudder to think!

Dagens dustesak

Dagens Bergens Tidende bruker to sider i papirutgaven på å sitere to Arbeiderpartister på at Høyre er et sutreparti. Hva slags politisk journalistikk er dette?

Etter alt å dømme er dette et typisk eksempel på en skapt sak. Meningsmålingene har vist et skapt fall etter at FrP klarte å skaffe seg oppmerksomheten igjen gjennom Hijab-saken, og nå leter BT-redaksjonen etter en måte å stemple Høyre på som det er umulig å forsvare seg mot. Påstand: "Høyre er et sutreparti". Argument? "Høyre er mer opptatt av å kritisere andre enn å fortelle hva de selv vil". Bevis eller eksempler? Ingen. Overhodet ingen. Skiller de seg slik sett fra andre opposisjonspartier. Tyst. Helt tyst. Dette blir ikke diskutert eller drøftet, men skulle påstanden ha dekning måtte jo dette være tilfelle. Dette blir derfor en løsrevet karakteristikk uten evidens, og jeg skjemmes som UiB-forsker over at Aarebrot og Kjeldsen kritikkløst kaster seg ut på dette. Helt uten evidens. Når to profilerte forskere mener at Høyre er et sutreparti så må det vel være det, da?

Forsker ved NTNU, Anders Todal Jensen, har i alle fall mot til å motsi dette dusteriet med at Høyre ikke er mer sutrete enn andre opposisjonspartier i Nettavisen. Men også Nettavisen kaster seg utkritisk ut på dette. Hva slags politisk journalistikk har vi her i landet? Saklig? Nei. Basert på fakta? Nei. Drøfter de en sak fra flere synsvinkler? Nei. Det er synsing og karakteristikker det går på, også fra UiB-forskere, og alle kaster seg på i løpet av noen minutter.

Jeg har tidligere tatt opp den sørgelige situasjonen i norsk politikk. Den analysen står seg også en måned senere, og vil trolig stå seg ut valget. Men det står ikke noe bedre til med norsk journalistikk.

Skulle noen figurere i en sak om sutring burde det jo være FrP og særlig Siv Jensen. Kan dere huske å ha sett henne noen gang på nyhetene uten at hun har vært sint eller fornærmet? Følelser kommuniserer utrolig godt, for folk husker andres sinne - men sjelden eller aldri resonnementer. Siv Jensen satser på det første, og får 30%, Erna Solberg på resonnementer, og får 13%. Kan det være en sammenheng?

Nedenom

Jeg fortsetter å lese boka til Pelle (Per Anders) Sandstrak, som også er kommet på norsk nå (Cappelen Damm). Som jeg før har skrevet var det spennende å lese, om enn forkledd, om viktige poster også i min egen oppvekst.

Nå har jeg kommet til perioden i boka da det gikk riktig nedeom og hjem med Per Anders - en slags moderne Sult i Oslo. Uten penger, uvasket og ustelt, bor delvis i en utrangert bil i et fabrikklokale. Tvangstankene har tatt overhånd, og livet blir ritualiseringer og fantasifulle metoder for å skjule hvor ille det står til. Psykologer går han til, men de har ikke forutsetninger for å forstå plagene hans. De er nevrologiske - Tourettes syndrom. Han forstår at han er syk, men kjenner ingen vei ut av den bratte nedadgående spiralen.

Det som gjør det mulig å lese, ut over det at det er meget velskrevet, er at det går bra til slutt. Jeg fikk e-post fra han i helga. Han har solgt filmrettighetene til boka nå - til Britiske Sigma Films, og det er et meget godt materiale for en film. I mai kommer han til Bergen med forestillingen. Den MÅ jeg se - det er ingen tvangstanke.

Ti viner

Tid for litt vinstoff igjen. En vininteressert gjeng var samlet her i Casa Skilleås på fredag kveld, og her følger vinlisten med noen kommentarer. Sammen med fru Skilleås var jeg vert, la unger, laget mat, tok imot gjester, serverte, slapp inn og ut katten, osv. - og ingen tok notater. Alle kommentarer er derfor bygd på hukommelsen. Andre deltakere inviteres til å kommentere under.

1. Champagne Vielles Vignes de Cramant BdB 1996 (Larmandier-Bernier)
Fargen begynner å bli klart dypere, fin mousse, tørket aprikos, litt salt, og kalkmineralsk. Knasende tørr. En streng, men lekker, vin. Den forrige flasken drakk jeg i 2003, og den var i følge mine notater preget av "frisk sitrus og hvite blomster på duft, nøtter og mineralsk". (Bildet: Pierre Larmandier lukter på en av sine viner)

2. Bloomsbury 2005 Sparkling Wine (Ridgeview, Sussex)
Denne var ikke på noe vis i samme klassen. Heller ikke noe i nærheten av "naboen" Nyetimber, som jeg tidligere har drukket en del av. Nyetimber er den eneste ikke-champagnen som kommer helt opp på samme nivå. Denne manglet struktur, dybde og intensitet - det som gjør champagne til noe mer enn sprudlevin.

3. Meddersheimer Rheingrafenberg Spätlese* 2007 (Hexamer, Nahe)
Denne satt som et skudd til Thai-suppen. 7% alkohol, syrlig og bra med restsødme. Men det vesentlige er at den er i perfekt balanse, og passer svært godt til et bredt spekter mat. Det er jo viktig å huske at mange i dag spiser sterk mat, og viner med restsødme tåler det uten å lage ekle kombinasjoner. Grapefrukt, epler og ikke minst: blomster. Det er det siste som sladrer om Nahe. I polets vanlige utvalg. Denne vil jeg nok tipse om i mitt uregelmessige tipsbrev til utvalgte mottakere.

4. Corton-Charlemagne GC 2002 (Bonneau de Martray)
Den eneste vinen som ikke ble servert blindt. Normalt ville jeg nok ha latt denne ligge ti år til. Minst. Men jungeltrommene har signalisert at denne er god nå. De hadde rett. Rettlinjet, lys på farge, et snev av fat, men først og fremst kalkmineraler og sitrus. Betydelig intensitet og lengde. Basert på denne flasken har jeg ikke noe stort hastverk med å ta den neste, men jeg angrer ikke på at den kom på bordet denne kvelden.

5. Chassagne-Montrachet 1er Cru Morgeot 2002 (Ramonet)
Denne tok jeg lett - det vil si fram til vinmark og produsent, som ville blitt ren tipping. Fram til det var det rett fra læreboka om hvordan disse vinene skal være: allehånde, sitrus, fylde og lengde. Mer "bredspektret" enn Grand Cru'en over. Jeg fikk troen på disse vinene tilbake etter flere fra 90-tallet fra denne produsenten som har vært over-eikede, og er glad for at jeg har noen i kjelleren. De behøver ikke samle støv der noe særlig lengre.

6. Gattinara Tre Vigne 2001 (Travaglini)
Dette var helt klart Nebbiolo, men jeg trodde det var Barbaresco og noen år eldre. Den er mer utviklet enn de fleste Barolo/Barbaresco av samme årgang, og lysere/lettere/friskere enn den typiske Barolo. God vin!

7. Nuits-Saint-Georges Villages 2005 (P. Rion)
En personlig favoritt dette, som jeg var tom for. Men jeg tok den ikke ved første forsøk. Den siste jeg hadde var mer fruktig og tilnærmelig enn denne, som har hardnet til betraktelig. Ikke nok til å si at den er lukket, men den viser mer av sin indre struktur nå enn for kort tid siden. Likevel en strålende vin som det heldivis står en klunk igjen av. Produsenten selv anbefaler lagring i 5-8 år, men det hadde ingen virkning på meg.

8. Chenin Blanc Private Collection 2006 (Spier)
For å legge til et ekstra lag med lureri hadde eieren av denne vinen den med på en riesling-flaske med folie rundt, men den lurte oss ikke til å tro at det var riesling. Men vi hadde nok måttet gjette lenge for å komme fram til rette adresse. For meg var denne svært lik Chassagne-vinen tidligere. Svært lik profil. Meget god vin, med andre ord, men jeg hadde ikke nok referanser til denne typen viner til å ha en sjanse. Toppvin fra det mest interessante landet jeg har besøkt!

9. Wolfer Goldgrube Kabinett 2003 (Vollenweider, Mosel)
Kveldens skuffelse. Ikke godt å si om det var flasken eller vinen, for det er min første flaske. Svært lav syre - det kunne man forvente fra årgangen - men den var også svært stum. Man kan smake konsentrasjon og mineralitet, men ellers er det lite å hente. Jeg ser ikke bort fra at dette kan være et eksempel på lav-nivå TCA, også kjent som "korkfeil". Man skal over et visst nivå før det stinker våt papp/muggen kjeller, men det skal vært lite av til av substansen før frukten fordufter. Det hadde den her, men de andre flaskene får vise. Produsenten er dønn seriøs og andre viner herfra har vært strålende.

10. Welschriesling Eiswein 2002 (Allram, Kamptal)
Jeg er stor fan av Allram og av denne vinen. Nydelig. Nå er det 2004 årgangen som er inne for 186 kr halvflasken, og det er en meget god pris for dette stoffet.

Mr. Tourette og Hr. Sandstrak

Jeg hadde tenkt å vente til jeg ble ferdig med den med å anbefale, men her kommer den litt før tiden: Pelle Sandstraks Mr. Tourette och jag er knakende bra. Den er oversatt til norsk nå, kom i bokhandelen på mandag, men jeg leser den på svensk. Den er skrevet på svensk, men av en nordmann. Per Anders (som han het da) er sønn til tysklæreren min, og tre år yngre enn meg.

Per Anders/Pelle er i alle media (nesten) i disse dager. Torsdag 19. mars skal han være på nitimen, God Morgen Norge TV2, I Kveld NRK2, etc., etc. Men dere leste det her først! Se også dette klippet fra You Tube.

Jeg kjente ikke Pelle særlig godt siden vi ikke gikk på samme skoleslag samtidig, men han var på radaren først og fremst som sønn til tysklæreren (morsom og hyggelig kar, om enn ganske eksentrisk) og også som bekjent/venn av en venn. Da jeg hørte at han tok kurs i svensk i militæret holdt jeg på å le meg fordervet.

Boka, som viser hvordan det fortoner seg å "bli gal" som ungdom er skremmende, men nesten umulig å legge fra seg. Om jeg i disse dager ser mer enn vanlig trøtt og gretten ut er det fordi jeg ikke har klart å legge den fra meg på nattbordet, men har lest langt ut over natten. Noe av fascinasjonen er jo, må jeg innrømme, at han også skriver om min oppvekst. Sted og personer er kamuflert, men kjenner man først når og hvor er det lett å "vri om nøkkelen" - selv om litt dikterisk frihet også er benyttet (eller kanskje hukommelsen ikke er helt presis så mange år senere?). Men først og fremst er dette svært godt skrevet om ungdom og det å miste kontrollen på livet akkurat i den fasen da man er minst i stand til å takle det. Anbefales reservasjonsløst!

PS: jeg kjenner til Tourettes syndrom fra bøker av den kjente Oliver Sachs, og den mindre kjente (men minst like interessante) Harold L. Klawans. Begge anbefales også, men de skriver fra "utsiden", Pelle fra "innsiden".

Gjengen

People adopt their political opinions largely to create an identity for themselves. Many just want to be part of a gang. (Daniel Finkelstein)

Dette er så sant som det er sagt. I min serie "politikk og personlighet" har jeg ennå ikke kommet til den perioden da jeg - over en del år - gikk fra å være SVer til å være Høyremann, men jeg har allerede sammenlignet det å tilhøre et parti med det å være fan av et fotballag.

Finkelstein forteller om sin venn skuespilleren Ron Silver (bildet), som døde på søndag, at han var en modig mann. Som skuespiller gikk han ut og støttet George Bushs kampanje i 2004, noe som medførte at telefonen hans sluttet å ringe. It takes courage to stand aside from the gang. Blink igjen! Jeg håpet inderlig at Bush ikke ville bli gjenvalgt i 2004, men jeg liker å tro at dersom jeg var Ron Silvers venn ville jeg ha fortsatt å ringe ham selv om vi var uenige.

Jeg skal ikke påberope meg stort mot, men jeg håper i det minste at jeg har mine meningers mot. Da jeg var SVer var det Høyrebølge i Norge, og SV var ikke noe stort parti i Overhalla - eller noe annet sted for den saks skyld. Da vi solgte Ny Tid i Namsos under Loran C -saken i 1977 var det flere eldre damer som brukte paraplyen på oss. Fysiske angrep er det få av på UiB, men det er ikke så mange som står fram med selv så moderate og sentristiske Høyre-idéer som de jeg målbærer - men det er langt flere som holder dem for seg selv. Det alminnelige er SV/Ap tilbøyeligheter, med noe Rødt her og der. Her som ellers er det mye lettere å være en del av gjengen. Alltid.

Det å skille meg ut er kanskje noe jeg nyter? Jeg ser ikke bort fra det. Mine tilbøyeligheter til konformitet er sikkert ikke noe svakere enn hos de fleste, men siden jeg ble voksen har jeg (i god Aristotelisk ånd) forsøkt å bekjempe dem. Jeg håper jeg lykkes noen ganger i alle fall.

Beauty and the Beast?

Skjønnhet var en gang det sentrale element i kunsten, og det eneste spørsmålet av noen betydning i estetikken. Men det var før. Skjønnhet er ganske kjedelig, mener de fleste nå, og har i alle fall ikke noe med moderne kunst å gjøre.

Det siste kan Roger Scruton også være enig i. Nå kommer han med en bok med tittelen Beauty, og har i den andledning skrevet i The Times. Det er absolutt verdt å lese. Scruton er ualminnelig kontroversiell, og jeg mistenker ham sterkt for å ønske å være det. Bare navnet utløser sterke følelser - negative følelser - hos over 90% av britiske akademikere. Ja, han er så upopulær at det på vaskeseddelen til hans selvbiografi sto "contrary to public opinion ... Roger Scruton is a human being". Jeg er uenig med ham i svært mye, bare så det er sagt, men han er absolutt verdt å lese.

To forskjellige viner

Bricco de Nessuno 2006 (Ca' du Rabajà) kr. 150

Dette er mitt "unnskyld" til naboen til Bruno Rocca. Da jeg skulle til Bruno Rocca i Barbaresco i mai i fjor fant jeg ikke veien, og plaget mannen som eier denne vingården opp av kjelleren. Han ble merkbart lite glad for nok en gang å forklare veien til sin mye mer berømte nabo og konkurrent. Nå har jeg kjøpt og smakt en av hans viner, og nå får den omtale. Håper det er verdt turen opp fra kjelleren og skuffelsen over å bli oversett. Jeg får vel legge til at det er utrolig vakkert der, og at det går an å leie rom.

Vinen er 100% Barbera, men klassifisert som Vino da Tavola. Håndplukket, økologisk dyrket, og fra vinstokker som er 45 år gamle i snitt. Den har vært 10 måneder på store franske eikefat. Duften er deilig: røde bær - mest kirsebær, og et drag jeg vil kalle mandler. Ikke bitre, ikke essens, men et vel integrert og delikat preg av mandler. Vinen er saftig og ganske lett. Hovedinntrykket er delikat, saftig og hyggelig. Den imponerer ikke stort, men er et hyggelig bekjentskap. Hadde den kostet ca. 120 kroner, ville jeg anbefalt den uten reservasjoner, men den kommer ikke med på mine utsendelser av tips.

Chablis 1er Cru Montmains 2002 (Martin)
Det gjør heller ikke denne, først og fremst fordi den er utsolgt for lenge siden, men også fordi den er upålitelig: prematur oksidering er problemet. Andre har hatt større problemer enn meg. Fire-fem av mine flasker har vært fra gode til strålende, men den siste - drukket i går kveld - var svakt angrepet av oksidering. Den forrige flasken, smakt i jula, var helt perfekt Chablis: sjøpreg, smør, nøtter og en honningtone. Denne var god, men det er bare i sammenligning med det optimale at den tydelig faller gjennom. Hadde det vært en Jura-chardonnay fra Tissot, med et tilsiktet oksidativt preg, hadde dette vært grei skuring. Viser vel hvor mye typisitet og forventninger har å si for hvordan man bedømmer en vin?

Ras

Jeg kommer fra Namdalen, fra den bredeste nedre delen. Tre år før jeg ble født gikk Furre-raset der to gårder ble feid ut i Namsen. Små og store ras hører med til hverdagen i Namdalen, og en trenger bare se seg rundt når en kjører fra Namsos til Grong for å forstå at landskapet rundt Namsen er skapt av ras. For et par år siden gikk det et betydelig ras på Amdal i Ranem sogn, og nå (mer uvanlig) gikk det et stort ras nær Namsos. Det uvanlige består i at dette ikke er gammelt elveleie, men strandsone. Men det er ikke lenge siden det gikk et stort ras i Vemundvik, nær Ramsvikskogen, også under veibygging.

NGU skriver i en rapport fra 2002:
Kvikkleireras har forekommet både i forhistorisk og historisk tid. De store og fruktbare bygdene på Østlandet, omkring Trondheimsfjorden og i Namdalen har vært hardest rammet. I flere kommuner viser nyere geologisk kartlegging at det er spor av mange titalls store ras i terrenget. Sannsynligvis har det gjennom tusener av år gått mange flere ras enn det vi ser spor av, fordi elvenes graving i dalbunnen og nyere ras har fjernet en del eldre rasgroper. Sett i et geologisk tidsperspektiv er altså kvikkleireras et nokså vanlig fenomen, selv om det kan gå svært mange år mellom hvert større ras.

Men det går ikke lenge etter et stort ras før det er glemt, og normaliteten gjenoppstår. Nær Namsen er det ikke fullt så farefullt som i andre områder, for Namsen er sikret mange steder med ufattelige mengder stein. Men Namdalen opp til Grong er gammel sjøbunn, og leire finnes det enorme mengder av. Landhevingen fra ca. kristi fødsel tilsvarer fallet i Namsen fra Grong. Med andre ord: havet gikk opp til Grong for 2000 år siden. Leiren har vært sjøbunn og holder på saltet fra havet, men når den kommer over havets nivå vil saltet med tiden bli vasket ut og massens tetthet synke til den blir omtrent flytende. Små rystelser kan gjøre massen til en suppe. Hvis man går inn på skrednett.no og klikker seg fram til f.eks. Overhalla vil en finne flere talende kart om hvordan det har gått.

Men hva kan man gjøre? Først og fremst ikke glemme så lett. Kvikkleire vil på ett eller annet tidspunkt bli ustabil når saltet i grunnen blir vasket vekk, og det er lurt å ikke bygge der. Dernest kan man prøve å forebygge, og kartlegge.

Men trolig vil man glemme, og så kommer neste ras som et stort sjokk.

David Schildknecht

Jeg ble kjent med en av mine "helter" på Philosophy of Wine konferansen i Italia i 2008. For de fleste er han ukjent, men for seriøse vinentusiaster er han en av de fremste ekspertene på særlig tysk vin. Han har vært på 25 rundturer i Tyskland, med et snitt på 70 produsentbesøk på hver tur. I tillegg dekker han mesteparten av Europa for Robert Parkers Wine Advocate. I tillegg til en "skarp" gane og enorme kunnskaper om vin, så skriver han svært bra. Det stilistiske er en nytelse, og Schildknecht om vin er kulturkunnskap på høyt nivå.

Jeg var litt star struck da jeg først slo av en prat med han, men siden vi bidro til samme "session" følte jeg at vi tross alt var litt på samme planet likevel. Han er svært hyggelig, entusiastisk, intens, morsom og ufattelig kunnskapsrik. Ikke bare om vin, men særlig også musikk. Kunnskapene og interessen for historie kan man jo forvente fra noen som er oppvokst i Gettysburg, Virginia! Aldri et kjedelig øyeblikk med David Schildknecht!

Som meg studerte han filosofi, og var i gang med en dr. grad om Wittgenstein da han måtte skaffe familien inntekter. Han begynte i restaurantbransjen, og derfra inn i vinens verden. Han snakket tysk, og utviklet betydelige kunnskaper.

Jeg fikk et intervju med han, og nå skal det trykkes i Vinforum (når jeg får oversatt det). Det kommer neppe før i juli-nummeret.

Endelig: Politisk TV-reklame

Høyre er klar for å treffe folk der de er: foran TV apparatet. Det første innslaget er laget, og ligger klar til sending.

Regjeringen minner om tidligere regjeringer som var mot innføring av farge-TV i Norge. Mens bredbånd og en rivende teknologisk utvikling visker ut skillet mellom skjermen jeg sitter foran når jeg skriver dette og den skjermen som står på stua, så forestiller de seg at TV mediet er så sterkt at folk må beskyttes mot at noen formidler politiske budskap gjennom det. Det er bortimot ufattelig.

Trond Giske later som om en endring i NRKs regler som skal åpne for dekning også av mindre partier er den endringen som trengs. I NRK hevder de, ganske riktig, at størrelsen på partiene som skal dekkes ikke er spesifisert og dermed åpent for skjønn - og at den redaksjonelle praksisen vil bli som før.

Høyre har hele tiden ligget i forkant på å bruke nye kommunikasjonsmidler. De var til og med de første som brukte megafon på torgmøter! Men: sammen med TV-innslagene er det også planer om god gammeldags bruk av apostlenes hester. Planene for valgkampen omfatter å ringe på dørene til folk. Dannede mennesker i Høyre har høy terskel for å gjøre dette, men det er jo fast takst i Storbritannia. Det gjenstår å se om flere enn Oslo Høyre våger!

Bildet: er fra en morgenaksjon i Bergen, med min venn Tore-Jan til venstre.

Historien gjentar seg?

Når det gjelder makroøkonomi - eller "samfunnsøkonomi" som det heter i dag - er jeg amatør. Riktignok en interessert og oppmerksom amatør, men langt fra noen proff. Trøsten får være at proffene ikke er videre gode til å forutse hva som skjer på makronivå de heller, så jeg tillater meg noen observasjoner likevel:

• Redningspakkene kommer tett som hagl verden over, og statene synker dypt inn i gjeldsslaveriet.


• Svært få land, men deriblant Norge, har spart i gode tider.


• Vi får derfor en halv Keynesianisme - bare stimulering av etterspørsel i dårlige tider, men ikke sparing i gode.


• I mange land har man begynt med det man så fint kaller "kvantitativ lettelse", men som for meg og deg kan kalles "å trykke penger".

For en amatør som meg betyr dette kort og godt: INFLASJON - og det in a big way. På kort sikt synes deflasjon, og raskt synkende spiraler av utsatte investeringer, oppsigelser, mismot, etc. å være et større problem. 30-tallet er ikke noe lystelig historisk forbilde.

Men konsekvensen er repetisjon av et annet og nærmere tiår: 70-tallet. Oljekrisen og mye annet førte til at svært mange land satte seg i stor gjeld, og måtte reddes av IMF og galloperende inflasjon. Inflasjonen var ikke under kontroll før tidlig på 90-tallet mange steder, og økonomiske historikere har kallt 70- og det meste av 80-tallet for de tapte tiår. Ikke minst gjelder det Norge. Nå er USA, Storbritannia, hele Øst-Europa, Japan, det meste av Afrika, Europa og Latin-Amerika på vei inn i svært høy statsgjeld. "Pakkene" er dyre, og ledighet og annen sosial elendighet blir også dyrt for statskassene. Inflasjon in a big way virker på meg som den "naturlige" løsningen for forgjeldede stater, og den blir så omfattende at også mer nøkterne og formuende land - som Norge - vil importere den.

Kan noe gjøres? Det første er å se bortenfor den første utfordringen, og så over på den neste. Rentenedsettelsene verden over er jo åpenbart som å "reparere" etter en fyllekule: mer av problemet (for billige penger) skal kurere resultatet (bortfall av kunstig etterspørsel). Gjedrem bør i alle fall slutte å sette ned renten. Nå stiger prisene (årsinflasjon på 2,5%), og boligboblen holder på å fylles opp igjen (uvanlig stor prisoppgang siste måned). Det er viktig å huske at:

• Aksjekursene har vært betydelig lavere enn i dag også i dette tiåret. Indeksen på Oslo Børs var på det halve av i dag i 2003. Var det noen katastrofe?



• Ledigheten sist sommer var på det laveste siden rett etter andre verdenskrig. Det var klin umulig å finne folk til mange bransjer - det er enda et godt stykke opp til snittledigheten de siste 20 årene.



• Som nevnt: prisene stiger, herunder boligprisene - som alle er enige om var for høye.

Krisen kom svært brått på, og faren for å overdrive reaksjonene er påtrengende. I Sverige er regjeringen forbilledlig forsiktig med å ta opp for store lån, og i møte med en hjemlig bilindustri i krise klarer Reinfeldt å si at det er en betydelig overkapasitet i europeisk bilindustri. Slikt står det respekt av! Men i Norge er det valg i år, og vi har fortsatt penger på bok. Stoltenberg fristes nok av å fortsette festen en stund til!

Kort pause

Oppdateringene har vært få i det siste. Årsaken er en kort vinterferie, der jeg har besøkt min 88 årige mor sammen med min sønn. Været var strålende, og snøen var dyp. Vi kjørte akebrett i en vanvittig fart, spark også, og vi gravde ut snøhuler og hoppet fra tak (det vil si: det gjorde ikke jeg). Jeg fikk også besøkt en kjær gammel venn, og traff slekt og flere venner.

Jeg skal om kort tid gi meg til å løse verdensproblemene, skrive om vin, og mye annet.

Bildet: jeg lette etter et bilde på nettet av Skilleås (eller Skiljås, som norsk kartverk med god grunn skriver det) siden det var der vi var, men jeg fant bare et gammelt bilde der Josefine Skilleås var med. Hun var min fars yngste tante, og den eneste av hennes generasjon jeg møtte. Hun døde 98 år gammel på 70-tallet. På bildet sitter hun i midten foran, med sin bror Oluf (med hatt) rett bak.

Billett rimelig til salgs!

Ferien med familien må prioriteres, derfor selger jeg rimelig billetten jeg har til konserten med Depeche Mode på Koengen i Bergen 2. juli. (Bildet: EMI)

Først til mølla!

Jeg hadde gledet meg stort til dette. Depeche Mode står for meg i en særstilling. Noe av det siste "nye" jeg fikk med meg før jeg gikk i frø musikkmessig på slutten av 80-tallet. (OK, noe "nyere" har det blitt senere, som Portishead for eksempel.) Gjengen fra Basildon, Essex, stiller i en egen divisjon. De to siste platene, Exciter og Playing the Angel, er deres beste. Martin Gore (t.v. på bildet), låtskriveren, er et geni. Andrew Fletcher (t.h) har samme bursdag som meg. Sangeren, Dave Gahan, har vært død. Osv. Osb. Etc.

Sukk.

Du får ikke leve!

I Norge kan man få senabortert de barna man bærer på hvis det viser seg at de er bærere av alvorlige sykdommer. Spørsmålet fikk forhøyet aktualitet denne uka da Ivan Cameron, eldste sønn til Toryenes partileder David Cameron, døde bare seks år gammel. Like gammel som min sønn. Han hadde cerebral parese, og hyppige anfall av epilepsi.

Jeg tror holdningen til funksjonshemming skyldes manglende evne til å sette seg inn i radikalt andre måter å leve på: vi tenker "jeg ville heller dø enn å leve på den måten", og mener det ville vært det beste for vedkommende ikke å bli født. Men hva med barna selv? En undersøkelse fra Newcastle University viser at barn med cerebral parese har like god livskvalitet som funksjonsfriske. Problemet er vårt: vi vurderer dem ut fra en slags empatisk egoisme gjennom å måle dem mot det livet vi lever. Det å være annerledes, og svært funksjonshemmet, er en del av identiteten til de som er født sånn. De kjenner ikke noe annet liv, for det er sånn det er å være dem.

Christopher Nolan, som har alvorlig cerebral parese, skrev en bok om barndommen sin. En journalist spurte han hva han ville gjort dersom han plutselig var blitt fri fra spasmene og funksjonshemmingen. Han banket ut svaret med den pinnen som han har festet til hodet: "get back into the wheelchair again". Moren forklarte for den overraskede journalisten at vi bedømmer livet hans med utgangspunkt i vårt eget, men for han er livet hans det livet han har og kjenner. Det er, kort sagt, livet hans.

Jeg har store problemer med å tillate senaborter ut fra forventede funksjonshemminger som CP. For all del: jeg er glad mine egne barn er funksjonsfriske, men håper og tror vi ville hatt styrke og mot til å nekte undersøkelser etter 12. uke i svangerskapet. Kanskje løsningen er å opprette et råd bestående av mennesker med nettopp de funksjonshemmingene det er snakk om, og be dem avgjøre?