Godt råd

Dette er ikke for sarte sjeler. Wires bonus-EP til "154" fra 1979. Dystre saker, men refrenget "Let's Panic Later" er morsomt, og noe jeg har tatt med meg og brukt (med vekslende hell) de siste dryge 30 år.


Let's Panic Later Lyrics (Wire)

Lights focused for another country
Diplomatically immune, diplomatically immune
My passport's stamped, my visa's in order
Diplomatically immune, diplomatically immune
A grey sky in March helps me to remember
Ein Bier, ein Cafe, ein Bier, ein Cafe
The freezing fog in mid-November
Downhill all the way, downhill all the way
How I wish the roads were straighter
Let's panic later, let's panic later

My reservations and impatience grow
All the time, all the time
Honesty and humour thrive in the harsh city
Stripped and alert, stripped and alert
Highly emotional, but this time composed
What is in store? What is in store?
This time composed
Let's panic later, let's panic later

SN: Restefest

To notater igjen fra Grieghallen i oktober. De passet ikke inn i noen andre sammenhenger, så her kommer de sammen.

Gremillet Brut Selection kr. 209,90
Pinot-dominert vin med fin sitrusduft, kalk, fin fasthet. En meget bra budsjett-champagne!

Contraste 2008 (Vinhos Conceito) kr. 159,90
Blomster, fast, lekker, god pris. Fine men merkbare tanniner. Laget på en blanding av portugisiske druer.

SN: Sicilia

Noen flere notater fra smakingen i Grieghallen i oktober, denne gangen viner fra Sicilia. Bildet er av en av personene bak Tenuta di Fessina.

Ero 2010 (Tenuta di Fessina) kr. 219,90
Tydelig fruktdreven denne vinen, litt fatpreg, fast men fin. Betydelig varmere i anslaget enn vinen under, og en mer "publikumsvennlig stil". Nero d'Avola er druen.  

Laeno 2010 (Tenuta di Fessina) kr. 219,90
Laget på Negrello Cappuccio fra foten av Etna. Lys farge, duft av fioler og rødfrukt. Flott syre, og biter seg fast på tungen. Den elegante av dette paret til samme pris.

Erse Etna Rosso 2009 (Tenuta di Fessina) kr. 239,90
Svært lys, moden duft i retning høstløv og litt krydder i retning anis. Frisk, men med ganske lave tanniner. Interessant og overraskende vin.

Il Musmeci Etna Rosso 2008 (Tenuta di Fessina) kr. 429,90
Flaggskipet til produsenten, noe det er lett å se på prisen. Den skiller seg ut fra foregående vin mest på fylde og mer merkbare tanniner, men også mer lær og urter på duften. Denne er nok beregnet på et visst opphold i kjelleren.

Alt i alt? Svært interessante viner fra en ganske fersk produsent (de kjøpte bruket i 2007). I karakter er vinene mer burgunderske enn en kunne vente fra denne kanten av verden.

Langhe, Barbaresco, Barolo, Conterno og Wongraven

Det har vært travelt i høst, og mange notater fra smakingen i Grieghallen i oktober har vært upubliserte. Her er noen ord om Conterno og Sigurd Wongravens cuveer. Sistnevnte får pryde innlegget.

Langhe Rosso 2010 (Wongraven Alleanza) kr. 149
Da jeg skrev om forrige årgang av denne vinen foreslo jeg å bruke Nebbiolo i denne vinen. Det første Sigurd sa da jeg kom bort til ham var at han hadde fulgt min oppfordring. Om han smigret eller ei vet jeg ikke, men det må i så fall være det nærmeste jeg har kommet innflytelse på noe i vinverdenen. At han husket det jeg sa og skrev er selvsagt smigrende i seg selv. I alle fall er det nå 40% Nebbiolo (fra Monforte!) i denne cuveen - mot ingenting sist, med 54% Barbera og det resterende Dolcetto. Resultatet er helt klart bedre enn forgjengeren. Flott nese med fioler og rødfrukt - mest av de første. I munnen er den både lekker og lett, men med godt grep. Ja, dette ble med ett en mer seriøs vin. Jeg tipper den vil vise nye sider i løpet av kort tid, og jeg må sikre meg noen flasker for å sjekke den igjen, for i tillegg til vinens egne kvaliteter er det en slags forbindelse til min oppvekst her.

Barolo 2006 (Wongaven Unione) kr. 339,90
Da jeg smakte vinen hadde den vært luftet et par timer, og duften av roser og nype er jo typisk for Nebbiolo. Den har et godt grep med merkbare men vennligsinnede tanniner. Den fortsetter å spille på de lyse tonene denne vinen, og elegansen er det som kjennetegner den. Finlig og lett - men likevel dypt seriøs. Absolutt en vin å følge.

Barbera d'Alba Cascina Francia 2009 (Conterno) kr. 322.
Fløyel i strukturen, men likevel frisk. Mer moreller enn kirsebær. God vin - var det ikke for at den svir en del på grunn av sine 15% alkohol. Pengene er bedre anvendt på vinen over.

Barbera d'Alba Ceretta 2009 (Conterno) kr. 322
Mer nøttete - i retning mandler. Ellers som vinen over, men de 15% er i bedre balanse. Begge disse vinene er betydelig satt ned fra det importøren opplyste på smakingen.

Barolo Cascina Francia 2007 (Conterno) kr. 886,50
Det er nesten ufint å komme med denne ikoniske vinen i selskap med andre, men den tematiske sammenhengen er ikke til å unngå. Dufter klassisk Barolo. Den bærer sine 14,5% med verdighet. Det som skiller denne fra den store mengden svært gode viner fra området er balansen og lengden. Og selvsagt: kunnskapen om vinmarken og vinskaperens ytelser.

Julestemning

Noen holder på Sølvguttene. For meg er det Åsne Valland Nordli som gjør forskjellen. Dessverre fant jeg ikke "Guds son er komen til oss ned", men denne for duge som erstatning:

Tegner og forteller: Euroen

Det er sjelden man kommer over så gode illustrasjoner som i dagens BBC Business på nett. Sist jeg skrev om Eurokrisen, 6. desember, kalte jeg innlegget "Pasienten døde, javel, men feberen ham forlot". Da pekte jeg på at det som behøves i Eurosonen først og fremst er vekst, og at "løsningen" som Storbritannia ble stående utenfor var totalt irrelevant for utfordringene i dag.

Saken i BBC - som interesserte absolutt bør ta en titt på! - overser for det meste behovet for vekst, men er ellers fortreffelig i måten de får fram hvor lite relevant det siste toppmøtet var for utfordringene i eurosonen. Reglene de ble enige om var stort sett de samme som i 1999, og det landet som ikke brøt de reglene er et av landene med størt problemer (Spania).

Statsgjelden har ikke økt så mye i Italia, Spania og Frankrike de siste ti årene, men det har den private gjelden. Samtidig har veksten stagnert (som BBC ikke vektlegger). Den siste uken har sentralbanken i Frankfurt intervenert og smurt hjulene i finansmarkedene. Flere begynner å si at de store problemene er over, og at problemene ikke blir så alvorlige som vi trodde for kort tid siden.

De tar feil! Hva som utløser det aner jeg ikke, men svært mange usannsynlige ting skal skje samtidig dersom ikke eurosonen sprekker i løpet av måneder eller et par år. Det britiske utenriksdepartementet har lagt planer for evakuering av ex-pats fra Spania og Portugal. Vi er i ukjent farvann, og det kan fort lønne seg å planlegge for det man ikke har noen som helst erfaring med.

Sammenhengen mellom frihet og stabilitet

Noen får sagt det ganske treffende:

"Liberal societies that respect individuals and human rights are not built on universal aspirations and singing the Internationale. They are built on conservative institutions and attitudes — property rights, the rule of law, the suburbs and the middle class, religious faith, marriage and family, the work ethic, social convention and tradition, ancient seats of learning, respect for older people. Not everyone holds with all these things all of the time, but it is necessary that a lot of people do a lot of the time."

Daniel Finkelstein in The Times 21 December 2011, i en artikkel om Christpher Hitchens ('Hitch Was Wrong. Liberty Depends on Stability')

I heisen

Det er travelt nå før jul. Det er en grunn til at det har tatt fem dager før det kom et nytt innlegg. Planen er at frekvensen skal opp til normale høyder fra nå av. Juleposten er under kontroll, og det er bare en julegave igjen på listen.

Jeg avsluttet forrige innlegg, "Det lukkede roms hysterium", med at jeg hatet heiser. Vi som har klaustrofobi liker dem sjelden noe særlig - for å si det forsiktig. Heis er døden i bøtta! På en konferanse i Amsterdam i 2005 løp jeg heller opp 17 etasjer til konferansen, ned til første for lunsj, opp igjen etter lunsj, osv. Men den andre dagen etter lunsj lot jeg meg overtale til å ta heisen som ble omtalt som "svært sikker". Måten jeg taklet det på var å innstille meg på å dø. Som over inngangen til Dantes Inferno: "Den som treder her inn må la alt håp fare". Jeg sto det over ved å koble ut alt, men jeg var sjelven hele resten av dagen.

Selv å se noen på film eller TV gå inn i en heis har gitt meg et svært merkbart ubehag der jeg satt i stolen, og da jeg sendte henvisningen min til den psykologen jeg trodde best kunne hjelpe meg skalv jeg på hendene siden jeg forsto at til slutt måtte jeg ta heis. Det skjedde på fredag.

Også to uker tidligere hadde jeg vært i heisen. Det gikk på et vis, men med svært høyt angstnivå. Denne gangen kjørte vi mye. Spenningen sank noe etter hvert. Til slutt tok jeg den alene. Da jeg kom ut forsto jeg hvilket skritt dette hadde vært.

Det som var absolutt mest skrekkinnjagende var å stå stille med heisen. Et lukket, metallkledd rom der ingenting skjer. Angsten steg. Kvalm, tørr i munnen, høyere puls, svimmel, følelse av uvirkelighet, begnnende hyperventilering: alle tegn på fight or flight responsen. De som ikke har hatt panikkanfall sliter med å forstå hvor fælt det er. Man gjør nesten hva som helst for å unngå det.

Men der sto jeg altså. I heisen. Helt stille. Og med (nesten) full fyr på kroppens katastrofeberedskap. Jeg holdt det ut ganske lenge - syntes jeg da - før jeg trykte på knappen. Jeg prøvde det også helt alene. Det var guffent - for å si det forsiktig - men jeg klarte det. Kvalm, svimmel, skjelvende og alt det der - men uten full rulle på katastrofeberedskapen.

Til sist kjørte vi en tur med begge psykologene, og oss to klaustrofobe. Vi sto i ro da også. De prøvde å lokke fram et fullt panikkanfall, men det kom ikke. Vi sto lenge. Viften sluttet å gå. Det var trangere med flere personer der. Det var ubehagelig. Svært ubehagelig, men jeg sto nå der. Så trykte noen på "hit-knappen", og det var over.

Fagfolkene sa at dette var som å hoppe i strikk uten å ha sjekket den før, og at jeg var svært, svært modig. Jeg er enig, men utenfra ser det ut som bagateller. Det får man leve med. Det viktige nå for meg er å ikke "skulke". Fortsette å låse dører bak meg uten å sjekke låsen først, ta Bybanen, og slikt. Jeg vil helst venne meg til heiser i mer kontrollerte omgivelser før jeg begynner å ta dem på egen hånd. Men jeg er på rett vei. Det føles slik. Kroppen må venne seg av med å slå på katastrofeberedskapen. Det vil nok ta tid.

Det lukkede roms hysterium

Dagens tittel henspiller på innlegget mitt fra 9. desember der jeg "outet" min klaustrofobi, og fortalte om at jeg går til behandling for denne plagen.

Som nevnt sist er det gruppeterapi - noe som jeg må tilstå jeg hadde fordommer mot. Men de fikk jeg parkert ganske fort. En av de viktige innsiktene er at ulike manifestasjoner, som ulike former for sosial fobi, egentlig er det samme fenomenet som klaustrofobi. Enten det er høyder, lukkede rom, åpne plasser, det å snakke til forsamlinger - og mye annet - er plagen den samme: kroppen melder om livsfare, og innstiller seg deretter med den kjente fight or flight response.

Som art er vi trolig, som de fleste andre pattedyr, predisponert til å skygge unna innelukkede områder, som vi trolig er det for store høyder og så videre. De som har behov for å operere høyt, eller i trange rom, kan nok lære seg til å tåle dette. Vi som lider av klaustrofobi har det motsatt: hos oss slår responsen inn der den objektive faren er liten, og det er fobien som blir problemet. Eller rettere sagt: panikkanfallet.

Panikkanfallet er i seg selv svært ubehagelig - for å si det mildt. Jeg vil heller borre i tennene uten bedøvelse enn å ha panikkanfall. Derfor begynner man å unngå situasjonene der dette kan oppstå - som heiser, toalett uten vindu, Bybanen, og så videre. Dermed begynner livet å måtte planlegges mer, og man styrer unna situasjoner. Angsten for angsten skaper problemer, og bidrar til å holde fast forestillingen om at lukkede rom alltid er forbundet med livsfare.

Et panikkanfall er ikke bare en kropslig hendelse. Det er det parasympatiske system som setter i gang med å gjøre legemet klar for kampen med bjørnen eller flukten fra den, men det som skjer med kroppen får et motstykke i tankene våre: hva er det som skjer med meg? Kveles jeg? Svimer jeg av? Hvorfor er alt så merkelig? Jeg kan jo ikke se ordentlig! Alt dette er effekter av kroppens respons, men bidrar til å holde en fast i en type tenkning der panikkangsten bare vedlikeholdes eller forsterkes. Situasjonene som utløser reaksjonen blir fortolket som å være svært farlige.

For å ta et eksempel. Jeg har nå kommet et stykke på denne treningen, og en av de ting jeg har begynt med er å låse døra på lukkede rom som toaletter. Det går bedre nå enn da jeg først gjorde det (etter mange år med oppfinnsomme måter å unngå dette på), men så sent som i dag låste jeg døra etter meg og låsen satt litt da jeg skulle åpne den igjen. Angsten bare jog gjennom kroppen i et lite sekund før jeg fikk døra opp (det var ganske lett). Alt sier meg at jeg har et stykke igjen.

Om døren nå blir sittende fast skjønner jeg, med minimal bruk av kjølig rasjonalitet, at jeg ikke kommer til å dø der. Det er vann i springen, og noen begynner nok å lete etter meg i tidens fylde selv om ingen skulle høre meg. Men kroppen reagerer som om det var en løve i helene på meg.

Det er på tide å avslutte dette innlegget. Illustrasjonen er av en heis. Jeg hater heiser, og betrakter de som tar heis - særlig bare noen etasjer - med vantro. Her har fornuften større problemer med å nå inn i mine tankebaner enn når det gjelder andre lukkede rom. Mer om det senere.

Rhône

Noen flere notater fra Grieghallen i oktober. Med innspurten på boken vår, og mye jeg hadde utsatt i etterkant, har mange notater blitt liggende. Her følger noen om viner fra Rhône. (Bildet: Christopher Moestue og Vincent Paris).

Hellstrøm Bon Vin Rouge 2010 kr. 149,90

Denne har fått mye skryt i pressen, men den gjorde lite for å imponere meg. En OK og lettdrikkelig vin. Rubinrød, litt jordlig, noe anis, men først og fremst en grei "gluggbar" vin som burde vært mye rimeligere for å nærme seg et godt kjøp. Typisk kjendisvin, med andre ord.

Cornas Granit 30 2009 (V. Paris) kr. 240
Typisk Syrah, men ikke så outrert som mange andre fra Cornas og Crozes-Hermitage kan være. Flott vin i en ganske lett og lekker stil. Gjør sitt for å underminere det gamle bildet av Cornas som grove og rustikke viner. Denne vinen har bred distribusjon, og finnes i de fleste litt større pol i hele landet. Burde være et sikkerstikk til vilretter og annet godt i den kommende høytiden.

Cornas Coteau de Reynard 2009 (Moestue) kr. 399
Fiolett og dermed ungdommelig farge. På nesen er dette typisk Syrah, men i munnen er den en typisk Barolo - kanskje uten den aller værste snerpingen. Christopher Moestue har her skaffet seg en av de best beliggende parsellene i Cornas, og Vincent Paris gjør jobben for ham i vinmark og kjeller. En vin med de beste utsikter. Personlig har jeg mer eller mindre "logget ut" av Nord-Rhône - i alle fall for lagring - men dette ville vært en kandidat hadde kjellerstrategien vært en annen. (Jeg ser at CC Vest polet har 77 av denne på lager. Hva tenker de på? Hvilke kunder har de?)

Klaustrofobi og annen panikkangst

Jeg har klaustrofobi, og jeg får behandling for det. (Bybanen får illustrere saken - grunnen ser dere under)

Det å skrive blogg er jo blant annet å skape seg et public image - enten man vil eller ikke, og enten man er bevisst på det eller ikke. Jeg har ikke brettet ut mitt privatliv her og jeg kommer heller ikke til å gjøre det, men fenomenet panikkangst har offentlighetens interesse i den grad at jeg gjerne bruker meg selv som eksempel.

Når jeg gjør det håper jeg kanskje at jeg kan bidra på min lille måte til to ting:

• Gjøre fenomenet litt mer kjent og dermed litt mindre "farlig" og stigmatiserende`.
• Vise at man med fordel kan ta tak i det og øke livskvaliteten.

For min del er det litt tidlig å erklære seier over klaustrofobien selv om jeg er klart bedre. Men først kanskje et par ord om hvorfor jeg tok kontakt med lege og en gang i september (var det vel?) satt i et rom med to psykologer og syv andre "pasienter".

I lang tid har jeg vært skeptisk til lukkede rom av ulik art. Det er i og for seg sunt og naturlig, men det har ballet på seg. Noen opplevelser har bitt seg fast og gitt sterkt ubehag, og kroppen har reagert sterkere og sterkere i møte med noen situasjoner. Da det å ta Bybanen ble en skrekkopplevelse, og jeg begynte å få panikkanfall i bilkø og i buss, skjønte jeg at det var på tide å se monsteret i kvitauget. Det var ikke lenger nok å unngå heiser og toalett uten vindu. Min "mentale termostat" var skikkelig ute av balanse og begynte å gjøre deler av dagliglivet til en prøvelse.

Jeg fikk time hos fastlegen og fra han tok jeg meg med en henvisning. Etter noen søk fant jeg Trond Sjøbø som har jobbet med panikkangst, og skrev til han (han sa det var greit å bruke hans navn). Etter en konsultasjon der han klassifiserte min plage som "klassisk klaustrofobi", fikk jeg plass på gruppeterapi sammen med syv andre med stort sett andre manifestasjoner av panikkangst.

Hvordan det har vært skal jeg ta opp i et senere innlegg, men bare her si at jeg har stor tro på gruppeterapi. I Bergens Tidende leste jeg om forsøk med behandling av panikkangst og sosial angst som er nettbasert. Det er sikkert vel og bra, men i neste gang skal jeg ta for meg hvordan terapien har vært, og i det hele tatt.

Pasienten døde, javel, men feberen ham forlot

Overskriften kan jeg ikke helt plassere - men den har satt seg i hjernevinningene. Den trengte seg også på da jeg leste om planen for å redde Euroen. Hovedtrekkene er at Eurolandene blir satt under økonomisk administrasjon slik at store underskudd og statslån vil unngås i fremtiden. Dette er fine greier, men det svarer ikke på utfordringene nå, og sammenlingningen med legen som ble konfrontert med at pasienten døde er på sin plass. Det hjelper lite å bli fri feberen når eksistensen tar slutt.

Et annet bilde er at huset står i flammer (se over), og da er det for sent å få på plass brannvarslere og/eller sprinkleranlegg. Det eneste som kan hjelpe euroen nå er Euro-obligasjoner der alle landene står ansvarlige - noe Tyskland nekter på siden det kan belønne uansvarlighet. Det andre er å trykke penger, noe som heller ikke er populært i det landet.

For rett nok er det statsgjelden som står i fokus, og det er helt på sin plass. (Det har vært lite å høre fra Krugman, Stiglitz og andre Keynesianere etter at statsgjelden i mange store land har kommet ut av kontroll.) Men hovedutfordringen er og blir den samme: å skape nok vekst til at renter og avdrag lar seg betale uten nedskjæringer som igjen demper etterspørsel og vekst i en stadig nedadgående spiral.

Som jeg gang etter gang har nevnt her på bloggen så er det mye å hente på vekstfremmende tiltak i Sør-Europa, men selv om de blir gjennomført i morgen vil det ta tid før de fører til merkbare vekstimpulser. Intern devaluering, som vi ser nå i flere land, fører til opptøyer, mismot, utsatte investeringer og andre dempende virkninger. Jeg har foreslått å flytte ECB til Ibiza, men forstår jo at det er lite realistisk.

Da er det mer realistisk at noen land i Sør-Europa går ut av euroen, og at de som er igjen - med Tyskland og Frankrike i spissen - sørger for vekstimpulser i form av lav rente og andre etterspørselsfremmende tiltak.

Hva jeg tror kommer til å skje? Jeg tør ikke spå, men jeg frykter det verste: det humper videre fra krise til krise, mens mismotet griper om seg og kurvene peker rakt nedover. Den utløsende årsaken er det vanskelig å vite noe om, men på ett eller annet punkt bryter euroen sammen. Det kan ta en uke, eller tre år, men i 2015 ser Europa annerledes ut. Verken vakrere, mer velstående eller harmonisk. Men annerledes!

Anmeldelse: Peter Robinson - Bad Boy

Peter Robinson - Bad Boy

Den forige boka om Chief Inspector Banks, All the Colours of Darkness, var etter min mening svak. Svært svak. Så det var med blandede følelser jeg begynte på denne. Heldigvis har Robinson funnet formen igjen, for dette er både spennende og "atmosfærisk". Ikke helt på høyden med de aller beste, men en forfatter kan jo ikke forventes å fortsette å skrive de beste bøkene av sitt slag igjen og igjen.

Her er ikke Banks med på det som skjer i Yorkshire i begynnelsen av boka. Det er vanligvis mer perifere karakterer som leder an, og de som kommer i fare er de som står Banks nærmest. Mer skal jeg ikke avsløre av handlingen.

Klar anbefaling.

Gattinara før og nå

Gattinara ligger langt nord i Piemonte, og vinene herfra har en tendes til å være svært barske og lite sjarmerende som unge. Jordsmonnet er surt, vinmarkene ligger høyt, og merkbart lengre nord enn Langhe. På duft kan de ofte være fine, men en skal være barsk eller ha feit mat for at vinene helt skal treffe deg hjemme når de er unge. Prisene har gjerne vært ganske greie, særlig sammenlignet med Barolo og Barbaresco, men det er gjerne de to "B"ene som stikker av med det meste av oppmerksomheten.

Gattinara 2004 (Nervi) kr. 189
Flott Nebbe-nese, fint integrert og moden. Den har ikke dybden og lengden til en stor vin, men dette er en flott budsjett-Piemonteser. Druene kommer fra fire forskjellige parseller. Vinen finnes på noen pol, men det står "utsolgt fra produsent". Det forstår jeg godt.

Gattinara Valferana 2004 (Nervi) kr. 266
I forhold til vinen over er den mer fokusert, duften er mer fiol-preget, og her er det også mer å gå på lagringsmessig. Dette er en vinmark, og karakteren skal visstnok være mer  Den er utsolgt fra leverandør, finnes på noen pol, og kommer tilbake igjen om kort tid. Jeg vil tippe at den vil stå seg på en fire-fem år til på langs. Og fåglarna vet hvor lenge den kan holde (se under).

Det er et norsk team, som omfatter Chr. Moestue og Erling Astrup, bak nye Nervi. De følgende vinene ble smakt på Vitis Bergensis' "Gammel Nebbiolo" smaking i slutten av november.

Gattinara 1997 (Antoniolo)
Mørk kjerne, litt bruning og vandig kant. Svært syrlig, ikke spesielt tannisk. Aroma av kirsebærstein og rose. Med mer tid i glasset blir tanninene mye mer fremtredende.

Gattinara "Osso san Grato" 1982 (Antoniolo)
Mursteinsfarge, litt mørkere i midten (uten å kunne kalles noen kjerne). Høyere tone i duften, frisk og fin, dufter harpiks eller bark. Denne vinen har mer frukt enn den over, og dermed også bedre balanse. Femten år gir ikke de store forskjellene - men det er ulike nivå på disse. Vinmarken ble nyplantet i 1960.

Gattinara "Osso san Grato" 1979 (Antoniolo)

Her er det ingen skalering av fargen. Den er helt lys antikkrosa, med noen partikler flytende rundt. Duften er litt diffus, men mer i retning støv og hostesaft. Svært syrlig, mangler fylde. Det meste skjer i fremre del av munnen. Denne var på tur nedenom og hjem etter min mening.

Gattinara 1967 (Antoniolo)
Mer kjerne på fargen her. Fin balanse. Mer frukt, "vibrerende", en finslepen og flott vin. Edelt treverk og svakt av roser.

Med unntak av 1979 var dette gode greier, og særlig den siste vinen imponerte stort.

Ferdig!

I går leverte Douglas Burnham og jeg manuskriptet til The Aesthetics of Wine til forlaget vårt, Wiley-Blackwell. Skrivingen har opptatt det meste av tiden min lenge, men aller mest de siste månedene.

Vi er svært fornøyde med resultatet. Det har tatt sin tid fra idéen ble unnfanget og til vi ble ferdige, men vi har trengt tiden også. Ikke minst har vi lært svært mye på dette, og vi håper de som leser boka vil lære litt av oss også.

Nå går manuset gjennom "kverna" hos forlaget, med redigering, kvalitetskontroll, og alt annet. Jeg håper de ikke teller ordene så nøye, for grensen som står i kontrakten ble overskredet med ganske nøyaktig 30%. Hvis forlaget mener det vi har skrevet er for dårlig kan de trekke seg, men det vil overraske mye om de gjør det. Vi var heldige som fikk kontrakt med et av de aller best ansette akademiske forlagene, men ulempen er at de vil selge den bare i innbundet utgave for å skvise de bibliotekene som fremdeles kjøper bøker. Det betyr færre lesere for oss, dessverre, men som forfatter kan jeg kjøpe bøker billigere og interesserte kan henvende seg til meg når den foreligger.

Når blir den å få kjøpt? Jeg aner ikke, men tipper til sommeren. (Foto: Gunnar Karlsen)

Euroruter

Hvor vil Euroen gå? Stadig flere ser for seg et snarlig sammenbrudd, og det er ikke særlig lystelig, med et ettertrykkelig sammenbrudd i sentrale europeiske økonomier og globale nedgangstider. Men skal den holde må store beslutninger fattes uten å konsultere folkene som blir berørt (men man kan jo hevde at ingen har stemt for masseledighet og langvarig økonomisk depresjon heller). Her er en klar illustrasjon fra Financial Times på hvilke alternativ som er aktuelle:

Klikk på bildet for å forstørre det.

Alternativ 1
Av alternativene er det nr. 1 som etter min kaffegrut er den mest sannsynlige ruten som blir tatt. I dag er det ingen (tenk det: INGEN) euro-land som klarer å låne penger i det åpne markedet, og utstedelsen av euro-obligasjoner fra sentralbanken i Frankfurt er et essensielt vilkår for å gjenopprette tilliten. Det betyr at alle euroland står solidarisk bak, og det vil i sin tur si at sparsommelige land i nord som Tyskland, Nederland og Finland, stiller seg bak lånene til Hellas, Spania og Italia. Her er det noe som ikke stemmer, for flittige protestanter vil ikke gå med på dette. Noen må ut, og i dette alternativet er det forgjeldede land i sør som ryker ut - med god hjelp av IMF på veien. Planene for dette skrives i dette øyeblikk - det er jeg sikker på. Selvsagt sitter dette langt inne, men krympingen mot sør og strengere krav "med klør" gjør at Tyskland kan akseptere "eurobonds" - noe som vel er et være-eller-ikke-være for Euroen.

Alternativ 2
Dette er reprisen av 30-åra, og det som alle - kanskje bortsett fra Liv Signe Navarsete og Per Olav Lundteigen - frykter mest av alt. 17 nye valuttaer ville blitt et betydelig kaos, og mye værre enn om noen gjeldstyngede land i sør forlot skuten. Ingen har beskyttet seg mot de tilfeldige resultatene av verdiendringer og betalingsvansker som ville bli resultatet av dette. Store, tilfeldige og uventede endringer i gjeld, formue samt enorme utfordringer i forhold til millioner av kontrakter i euro, ville bli resultatet. Et slikt scenario er så ille at tyskerne, tror jeg, velger å gå for felles obligasjoner. Det er det alle håper i alle fall.

Alternativ 3
Dette er solskinnsalternativet. Planene legges, men dette er for usannsynlig til at det vil lykkes særlig lenge. Landene i sør kan ikke spare seg ut av krisen - de trenger vekst, og noen må gi den impulsen de selv ikke kan gi. Mye kan gjøres på arbeidsmarkedsregulering, investerings- og etableringshindringer, og offentlig effektivitet. Men ingenting av dette vil virke på kort sikt. Av landene er det Spania som har mest å vinne på å gå ut av euroen og dermed devaluere. De har relativt moderat gjeld (som ville bli dyrere), men svært stor ledig kapasitet (ledighet). Sjansene for at det traktatmessige grunnlaget lett skulle seile gjennom alle landene er også ganske liten. Kanskje kan denne ruten fungere en stund, men alle kan se at det ikke kan holde, og derfor holder det heller ikke.

PIIGS og konkurransekraft

Grisene i tittelen er kjent som de landene i Eurosonen som har de største problemene med statsgjeld, men det er ikke de eneste problemene de har. Hvis de hadde vekst, gode tall på sysselsetting og innkommende investeringer ville ikke gjelden vært så problematisk å håndtere. Statsgjelden utgjør et betydelig problem for dem - og for alle som er i Eurosonen eller er avhengige av den (og det er vel nesten alle land med eksport av betydning) - men det er ikke selve kilden til problemene.

En grafikk i Daily Telegraph i dag er pensum for alle som er interesserte i EUs og Europas fremtid. Trykk på pilen til høyre i bildet og se på hver grafiske fremstilling (og til slutt er alle faktorene slått sammen). Det er ikke rart om folk og bedrifter i land som Italia og Hellas snyter på skatten når selve skatteinnkrevingssystemet er så tidkrevende og komplisert. Det er heller ikke rart om ledigheten i Spania er høy når det er umulig for bedriftene å si opp noen. Å starte en butikk eller en produksjonsbedrift i Irland er heller ikke bare-bare når det tar nesten over et halvt år å få strømmen slått på, og å lykkes i Italia er heller ikke så stor stas når 70% av overskuddet går i skatt.

Konkurransefordeler er ikke bare lønninger og priser, det er også en stort sett andre faktorer. Her i landet kan vi ha ganske høye lønninger siden mye av infrastrukturen og de offentlige ordningene er effektive. Grafikken i Daily Torygraph (som jeg liker å kalle den) bidrar til å nyansere en allerede opphetet diskusjon mellom "late katolikker og flittige protestanter", eller "maktsyke tyskere og misforståtte middelhavsland" (alt etter hvor du ser det fra).

Public Image

Noen melodier bare etser seg i hjernevinningene dine. Dette er en som vil sitte bom fast langt inn i Alzheimer-tåken. Det første Public Image Limited gjorde. Kom ut i 1978. John Wardles (aka Jah Wobble) basslinje med Keith Levines intense men frittflytende gitar over. Fortreffelig!

Musigny og de andre

Jeg var vert, og ingenting ble skrevet ned, men her er i alle fall noen inntrykk fra en del viner i godt selskap i går kveld. (Foto: fra Musigny, Gunnar Karlsen).

Champagne Grand Cru Les Mesnil sur Oger Blanc de Blancs 1996 (Doquet)
Flott champagne som kom seg i glasset. Dufter kalkmineraler, kapteinkjeks og syltet sitronskall. Lang og elegant, en flott BdB som står seg svært godt. Den kunne godt ha vært ti år yngre ut fra smaksprofilen, men det er 96-karakteren.

Château La Louviere (Blanc) 2001 (Magnum)
Siden jeg skriver bok der "magnumtrikset" er brukt som eksempel, syntes jeg det var på tide å teste det igjen. Utelukkende i vitenskapens tjeneste, så klart. Vinen ble fordelt mellom de to helt like karaflene på forsiktig vis: en finger eller halvannen i den ene, så det samme i den andre, og slumpen av flaske ble enda mer finfordelt. En av våre gjester lurte på om dette kunne være magnumtrikset, men korrigerte fort seg selv siden vinene var så ulike. Vinen(e) var typisk hvit bordeaux, flotte eksemplarer av arten. Men jeg ble motstrebende enig med de andre: den andre karaflen var rikere, og den første syrligere. Jeg er sikker på at - tross alle forsøk på det motsatte - det ble to viner av den ene. I alle fall i forhold til hva som møtte våre sanser. Her må det forskes mer, tror jeg. Er det, for eksempel, klart at alle viner er helt like i toppen og i bunnen av flasken (rent bortsett fra bunnfall og annet slikt)? Viner er jo komplekse og dynamiske system, så derfor kan jo to identiske flasker (eller karafler) utvikle seg forskjellig. Eller?

Wiltinger Braunfels Riesling 2002 (Van Volxem)
Man lærer så lenge man lever. En ganske rik og raus Riesling var dette, og jeg tippet vel Alsace eller et varmt område i Østerrike. Men nei: en tørr vin fra det området som gir mest syre: Saar. Nydelig og flott vin. Rik, lang og fokusert.

Heiligenstein Riesling 2001 (Gobelsburg)
Denne tok jeg fort som Østerriksk Riesling, men jeg trodde den var fra Wachau. Mineralsk, ren og dyp i smaksbildet. Rett og slett en flott vin som ikke gjorde seg bort i selskapet.

Château Lascombes 1999 (Margaux)
Typisk bordeaux, men verken denne eller den neste plasserte seg lett innen kommunen. Denne var den mest rustikke av de to Margaux-vinene, men den passet fint til maten (Kjølknøl - elg på Norrländsk vis)

Alter Ego de Château Palmer 2001 (Margaux)
Dette var klart den beste av de to fra Margaux: flere lag i vinen, og den hadde også mer eleganse og lengde. Riktig en flott vin - den kan være annenvin så mye den vil, for den gjorde ikke skam på hjemstedet sitt på noe vis.

Château Haut-Bailly 1994 (Pessac-Léognan)
Denne kom også litt bort i selskapet, litt rustikk kanskje, men det er mer ventende fra dette opphavet. God vin, og den hadde stått seg svært bra alderen tatt i betraktning.

Musigny 2001 (J.F. Mugnier)
Hva kan man si om denne vinen som ikke høres ut som en klisjé? En ting, i alle fall, det er en av få viner som man kan kalle "vakker" uten at det blir latterlig eller malplassert. Den vanlige karakteristikken av Musigny (se vinmarken på bilde over) er at vinen er the iron fist in the velvet glove. Ubesværet mykhet og eleganse, kombinert med dybde og kraft. For meg er dette guillstandarden for rødvin, man fylles ikke bare av glede men også av undring.

Chambolle-Musigny 1er Cru Les Fuées 2001 (J.F. Mugnier)
Dette var også en flott vin, men i selskap med storebroren over fallt den gjennom, ikke minst gjennom mer merkbar eik. Det er ellers liten grunn til å holde på 2001-erne. De er på tur ut nå.

Anmeldelse: DCI Banks (DVD)

Peter Robinsons serie med romaner med DCI Alan Banks er kanskje det beste som er skrevet innen denne genren - i alle fall burde minst et halvt dusin av dem bli vurdert for å bli med på enhver tenkelig top ti liste av kriminalromaner. Jeg har aldri forstått hvorfor de ikke har blitt filmatisert, men nå har det blitt. De gikk på ITV tidligere i høst i Storbritannia.

Det man først lurer på er om de har truffet med han som spiller hovedpersonen. Stephen Tompkinson er ikke den første man forestiller seg når man leser romanene, og dialekten er feil. I bøkene er Banks fra Peterborough, men filmskuespilleren snakker Yorkshire dialekt. Han er for stor, og mange husker ham fra "snille" roller som i Ballykissangel. Likevel, ettersom episodene ruller på, vokser han inn i rollen - eller jeg godtar at han er Banks. Likevel, det er ikke Tompkinson som bærer serien.

Det gjør skriptet. Jeg har lest disse romanene, og adapsjonen klarer å holde på spenningen og fortette den, men stemningen man klarer å bygge i en roman lar seg ikke så lett overføre til serieformatet. Likevel: det avgjørende samspillet mellom Banks og Annie Cabbott har de fått bra til - selv om alle nyansene og undertonene ikke kan bli med.

En viktig grunn til at det går så bra er Andrea Lowe som Annie Cabbott. Hun er perfekt for rollen, og en god foil for Banks. (Og med etternavn Lowe, som vel er anglifisering av Löwe tipper jeg, er det relativt stor sannsynlighet for at familien er ashkenazi Levitter, og dermed ca. 50% sjanse for å være en [svært] fjern slektning av meg selv).

Det viktige her er at dette er svært godt håndverk, og gruelig spennende. Jeg bruker å handle på amazon.co.uk.

Klar anbefaling.