Cornas 2001 (Clape)
Det er en stund siden jeg deltok i den årlige Clape-jakten på disse vinene. Det er gode greier, javel, men de kan være litt monotone. De krever lang tid. Jeg husker en 1993-årgang jeg fikk servert i Oslo. Den smakte svarte oliven, og bare svarte oliven, hele kvelden. Slanten som ble smakt dagen etter ga akkurat, og bare, det samme: svarte oliven.
Men så var det denne årgangen da - som jeg også har i kjelleren: Litt krekling og gasbind. Men først og fremst er den svært tannisk. Mine får ligge i ti år til.
Cornas 2004 (Clape)
Denne var betydelig lengre kommet i utviklingen. Dufter røde bær - først og fremst, og er harmonisk og integrert. Det er litt røyk i midtpartiet, og steinmineraler i finish. Løfterik vin som viser mer av hva som kan skje med disse gitt at tiden får gjøre sitt.
Cornas Granit 60 2005 (V. Paris)
Dufter typisk Syrah - til en viss grad - men først og fremst ung generell kvalitetsrødvin. Stilen i dag er syrlig og pågående, og tanninene er en tanke grove. Med tid merker man også mer av en limduft her. (Bildet: Chr. Moestue og Vincent Paris)
Jeg kjøper ikke mye Nord-Rhône lengre. De krever gjerne 20 år i kjelleren for å bli til noe annet enn svært tydelige Syrahviner, og det som skjer da er ikke så spennende heller (Hermitage er et unntak, men det kommer vi tilbake til). De kan man gjerne handle inn fra gode produsenter i Crozes-Hermitage i de årgangene som til enhver tid er på polet. OK - det jeg skriver her har sikkert noen unntak, men det er disse overlegningene jeg gjør meg når jeg foretar innkjøp til kjelleren.
Jeg har kjøpt Moestues cuvee i noen årganger, det må innrømmes. Det er før nevnte Vincent Paris som vinifierer de, og jeg håper å leve 20 år til.... Her er min omtale av 2009-årgangen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar