Sovjet-Unionen 1984 - del IV (Azerbaijan)

I den norske offentligheten har det pågått en debatt ("krangel" er kanskje mer dekkende?) om hva norsk kultur er - og om kulturelle kjennetegn. Jeg kunne skrevet lenge og kanskje også vel om emnet, men to minutter i Azerbaijan (kjært barn har mange skrivemåter! - det er Azərbaycan etter deres egen skrivemåte) i 1984 fortalte meg at jeg hadde kommet til et helt annet sted enn de stedene jeg så langt hadde vært i Sovjet-Unionen. (Først i Leningrad, i andre delen til Tbilisi i Georgia, og i den tredje i buss til Jerevan).

Sovjet-Unionen var et strengt sekulært samfunn, i en ateistisk stat. Men likevel: i Moskva, Tbilisi, Jerevan og alle de andre stedene hadde jeg likevel vært innenfor kristenheten. Som agnostiker hadde jeg vel liten fidus til dette begrepet, men etter kort tid i Baku (en omtrent 2000 år gammel by, og hovedstaden i Azerbaijan) begynte jeg å tro at det kunne være noe i det likevel.

Det var ikke lange veien mellom Jerevan, Tbilisi og Baku - men den opplevde forskjellen mellom de to første på den ene siden, og Baku på den andre, var forbløffende. Likevel, og som i den norske debatten, er det vanskelig å sette ord på denne uten å gli over i banaliteten. Den må oppleves som en totalitet, rett og slett.

På det øverste bildet var jeg ved det Kaspiske hav (omtrent 28 muh), og det er jeg på bilde over her også men med utsikt den andre veien. Her stinket det nafta, og har hadde det vært oljeproduksjon så lenge noen kunne huske. I alle fall var det ingen som hadde ryddet opp noe særlig. Så sent som i 1925 kom halvparten av verdens olje herfra, og forekomstene hadde vært helt oppe i dagen. Det var vel ikke uten grunn at navnet Azerbaijan er avledet fra "ildens voktere", for her brant det i bakken både sent og tidlig i begynnelsen av forrige århundre og lenge før det.

Det kan derfor passe å ta med et bilde fra "Ildtilbedernes tempel" og også

en karavanserai der noen av oss spiste. Det er mange motiver jeg ikke har bilder av, og ett av de jeg savner aller mest er statuen av Lenin utenfor hotellet der vi bodde. Den var helt vanvittig diger. Jeg hadde rom i fjerde eller femte etasje, og kunne derfra se Vladimir Ilyich Uljanov rett inn i synet. Den statuen er selvsagt borte nå, og jeg har ikke klart å finne den på nettet.

Til sist et bilde fra det statlige teppemuseet, som nå er tilbakeført som moske. Den var bygd på 1400-tallet.

Kort oppsummert var vel besøket i Baku både det mest eksotiske, og samtidig muligvis det minst innholdsrike. Men konkurransen var svært hard!