Kjellerviner i februar - del 2

Château La Louvière Blanc 2010 

Litt dybde i fargen varsler litt alder, men vinen fremstår både som moden og som frisk og ungdommelig. Det er en grei kombinasjon. Duften har både sitrus og lanolin, og kanskje jeg aner en antydning til honning der også. Men det er lanolin som er hovedtema på nesen. I munnen er den både smidig og fast, og står seg godt til Brandade - en meget solid fiskerett. Etter måltidet viser resten av vinen en nydelig harmoni og finslepen eleganse. Vin som både er robust og kraftig til maten, og sivilisert og lavmælt på tomannshånd etter måltidet, er noe jeg setter stor pris på. Riktig et røverkjøp for tre år siden til 400. 

Gjenkjøp? - You bet!*

2013 Wittmann Westhofener Morstein Riesling Großes Gewächs

Fortsatt ganske lys. På duft kom det først et blaff med Riesling-funk, petroleum og greier, men så var det som blåst bort. Deretter bakt sitrus og frisk ananas med et slør av honning bak. I munnen er syren meget markant, men fylden er fin og ettersmaken svært lang. Med tid i glasset og temperatur som matcher romtemperaturen, er den mer harmonisk og elegant. Virkelig en flott vin, men syren stikker seg ut litt mye. Det er nok årgangen som har mest å si her. 

Gjenkjøp? - Ja.*

2004 Produttori del Barbaresco Barbaresco Riserva Rabajà

Den forrige flasken av denne vinen, drukket for et par år siden, var ytterst skuffende. Denne var svært tilfredsstillende, og bekrefter totalintrykket mitt av en produsent som på Cru-vinene varierer mye mellom sentrumsblink og bom. Her var fargen fortsatt ganske dyp, men litt oransje i kanten. Duften er nydelig, med tobakk som det dominerende tema, men også med roser og skogsbunn. Elegant og sømløs i munnen. Den er fast, men uten det brutale preget som mange viner fra denne kanten av verden kan være selv inn i sitt tredje tiår. Godt at noen av disse vinene innfrir. 

Gjenkjøp? - Svært gjerne flere av akkurat denne flasken.** 

2008 Domaine Francois et Antoine Jobard Meursault 1er Cru Les Genevrières

Fortsatt ganske lys på farge, men med en noe dypere tone enn da den var ung. Den forrige flasken tok jeg for snart seks år siden, og det var for tidlig. Denne er nå omtrent der den skal være. På duft sitrus, krydder og basilikum - med en ørliten og kledelig honningtone som går litt mot hasselnøtter. I munnen presis. Friskt anslag og en tørrhet som matcher den mellomfyldige kroppen godt. Denne passer helt tydelig inn i den nye og strammere konsepsjonen av Meursault, der den feite smør og nøttedominerte tradisjonen er lagt helt bort. Kjøpt for 583 kroner for ganske nøyaktig ti år siden. 

Gjenkjøp? - Oh yes!**

2011 Georg Mosbacher Forster Ungeheuer Riesling Großes Gewächs

En virkelig enestående vin på en stillferdig men selvsikker måte. Duften har sitrus og frisk mango, i munnen er den flytende eleganse og harmoni. Det er ingenting som stikker seg ut, og det eneste man ønsker er å dvele i opplevelsen og prise den dagen man ble født. Å skrive et smaksnotat med elementer og deler er meningsløst når vinen er så sømløst nydelig. Kostet bare 257 kroner.

Gjenkjøp? - En kasse. Minst!* 

* Drukket fra Zalto Universal

** Drukket fra Riedel Burgund.

Rød burgund 2019 - del 1 (Côte de Beaune sør)

Leroux Blagny 1er Cru La Pièce Sous le Bois 2019 kr 584,00

Duft av friske røde bær. I munnen merkes eik (vanilje) og jordbær. Ikke så fokusert og presis som jeg skulle ønsket meg (jeg har kjøpt denne til kjelleren). Fine tanniner (noe som går igjen i denne smakingen) og god struktur på vinen. Lovende, men jeg kunne tenkt meg mer presisjon i munnfølelsen. 

Dette er altså en rød Meursault, for Blagny er en husklynge og hvitviner fra samme vinmark heter Meursault 1er Cru La Pièce Sous le Bois og koster gjerne nesten det dobbelte. Den ligger ganske høyt helt mot grensen til Puligny-Montrachet, og over Meursault 1er Cru Perrières. Vinen er utsolgt fra importør, men er å finne på noen pol. (Bildet: Vinmarken "stykket under skogen")

Faiveley Monthelie 1er Cru Les Duresses 2019 kr 375

Lysest på farge av disse, klar, og desidert billigst også. Litt diffus på duft (og litt kald). I munnen merker man vinmakingen (eikebruk). Ganske mild, med et forsiktig avtrykk i munnen. Men det var et første inntrykk, for strukturen gjør seg mer bemerket etter hvert. Meget god pris på denne vinen, som jeg også har handlet inn til kjelleren. Jeg tror ikke den skal ligge like lenge som den over. Utsolgt over alt.  

Glantenay Volnay 2019 kr 540

Mer klar og presis på nesen enn begge de to vinene over, og det er også god dybde i frukten. Fast men vennlig struktur. Dessverre utsolgt, men en del pol har andre cuvéer fra denne for meg tidligere ukjente produsenten i Volnay. 

(Fra en smaking jeg ledet i Vitis Bergensis 20.2.2022)

Historien gjentar seg

Når ormene kommer ut av veggen

Russlands invasjon i Ukraina viser med all ønsket tydelighet hvem som ikke er til å stole på her i vest. Trump skryter på den ene siden av at Putin ikke ville turt å gå inn i Ukraina på hans vakt, mens han utroper samme mann til geni og beundrer at han er så tøff. Det er liten tvil om at Trump gjerne vil ha samme type makt som Putin.

Bildet over viser Le Pen som også får penger til sitt parti fra Putin. Snakk om "nasjonal selvstendighet" og forsvar mot invasjon utenfra (muslimer) blir åpenbart som tomt snakk når de bøyer seg i støvet for Putin Erobreren. Salvini er ikke mye bedre (se bildet under).

Her hjemme har vi den stadig mer patetiske Carl I. Hagen som går Putins ærende og vil ha folkeavstemninger i utbryterrepublikkene. Hagen har falt fullstendig for Putins lumske retorikk, og vi kan prise oss lykkelige for at han aldri fikk noen fremstående posisjon i Stortinget, regjeringen eller Nobelkomitéen. 

Beundringen for sterke menn går åpenbart hardt ut over forstanden. Men det er ikke så mye bedre på den andre kanten av det politiske spekteret. Troen på at alle er til å stole på og egentlig bare vil ha fred, er åpenbart feilaktig. Der kan de kanskje nå spørre seg om det er så lurt for for eksempel NATO-landet Norge å si fra seg all beskyttelse fra atomvåpen uten at verdens brutale kjeltringstater beviselig og kontrollerbart gjør det samme. Avtalen Ukraina og Russland undertegnet i anledning at Russland tok over alle atomvåpen som hadde tilhørt Sovjet-Unionen er ikke mye verdt nå (eller i 2014). 

Norge ut av NATO?

Norske partier som vil ha Norge ut av NATO, og vekk fra atomparaplyen, har nesten 20% av velgerne bak seg. I disses stortingsvalgprogram er det som vanlig USA som er den store trusselen mot fred i verden. Vi må bort fra NATO for å oppnå sikkerhet. 

Bildet over er fra Kharkiv i morges. På 90-tallet overga Ukraina sine sovjetiske atomvåpen til Russland mot sikkerhetsgarantier og grensenes ukrenkelighet. Så mye var det verdt. Putin vil gjenopprette det russiske imperium, og gjøre verden tryggere for kleptokrater og diktatorer. Man kan ikke ha demokratier for tett på sine grenser, må vite. 

Norge er nabo til denne enorme og aggressive militærmakten, men SV (der jeg var medlem fra 1977 til 1987) er fundert på NATO-motstand og EU-motstand:

SV går mot norsk medlemskap i NATO. NATO er ikke først og fremst en forsvarsallianse, er ikke basert på et reelt interessefellesskap, og knytter Norge farlig tett til USA. … NATOs opprustning, østutvidelse og krigføring mot andre land har ført til økt uro i verden. Videre er atomvåpen en sentral komponent i NATOs strategiske konsept, og alliansen påberoper seg i dag en førsterett til å bruke atomvåpen når den skulle se på det som nødvendig.

Så sier arbeidsprogrammet for 2021 - 2025. Rødt sier selvsagt omtrent det samme. 

Det er bra at disse partiene ikke er i regjering. Fra den kanten har vi hørt mye siden 90-tallet om et aggressivt NATO som ekspanderer østover og utgjør en fare for Russland. Jeg ser ikke bort fra at disse også de nærmeste dagene vil forsøke å dytte skylden for invasjonen over på demokratiene som utgjør NATO. Som om demokratiske land ikke skulle ha lov til å forme sin egen utenrikspolitikk.

Mitt råd er at de sitter helt stille og forsøker å glemme og gjemme disse delene av partiprogrammene. 

Kjellerviner i februar - del 1

2004 Didier Dagueneau Pouilly-Fumé Pur Sang

Lys på fargen, som en helt ung hvitvin og ikke en som snart får stemmerett. Den overvelder ikke med duften. Den er tilbakeholden, og gir litt sitrus og stram mineralitet. Den trenger lang tid i glasset for å gi litt litchi - men ikke søtlig litchi. Stram, presis og elegant i munnen. En vin for puritanere; slike som mener man ikke skal slå seg løs men holde seg på den smale og stramme sti. Kanskje vinen løsner litt på den stivede snippen om ti år? Siden dette var min siste flaske får jeg ikke vite det. 

Gjenkjøp? - Kanskje.* 

2010 Domaine Matrot Volnay 1er Cru Santenots

Fortsatt fin og frisk i fargen. Duften på den elegante siden, med litt sure kirsebær, lær og et lite jordlig preg. Smidig og elegant i munnen med god lengde. Den siste av mine tre flasker. Det er mulig den kan bli bedre, men heller ikke sikkert. Et fint tidspunkt for å ta en fin vin. Kostet bare 460 kr i 2016. Matrot lager kanskje ikke de mest superlative røde burgundere, men de er meget pålitelige og gir god kvalitet for pengene. 

Gjenkjøp? - Ja.**

2008 Camille Savès Champagne Grand Cru Brut Millésimé Bouzy

Glassepler til å begynne med. I munnen kommer et anstrøk av honning over sitronterte og brødbakst. Kremete men frisk, og med god lengde. Virkelig en vellykket champagne som er på topp akkurat nå. Synd det var den siste flasken. 80 % Pinot Noir.

Gjenkjøp? - Absolutt!***

2008 Pol Roger Champagne Vintage Brut

God mousse og godt grep, men den har ikke rundet seg ut ennå. Den er i overkant skarp og usjarmerende fra midt i smakskurven og ut, og det er mye bitterhet mot slutten. Klart dårligere enn vinen over.

Gjenkjøp? - Tja, satser på at den er bedre om et par år. ***

* Smakt til middag fra Zalto universal. 

** Smakt til middag fra Riedel burgund.

*** Smakt fra Riedel Chianti Classico / Riesling

Spätburgunder

Heger Pinot Noir 2019 (Baden) kr 159

Duft av jordbær og generell rødfrukt. Frisk, fruktig og naturvinaktig i munnen. Fast struktur og god balanse mellom elementene. Noe kort i ettersmaken, men dette er en flott vin til prisen. Det er vanskelig å tenke seg at man kan finne bedre Pinot Noir i denne prisklassen.

Mosbacher Spätburgunder 2018 kr 228

Flott bærfrukt. Mild og harmonisk i munnen, med et ørlite fatpreg. God og passe markant struktur. Frukten ligger i et lysere spekter enn den gjennomsnittlige Bourgogne Rouge, men dette er en fin vin til en grei pris. En verdig konkurrent til Bourgogne Rouge - i alle fall fra de mer gjennomsnittlige produsentene. Druene vokser i vinmarken Freundstück - som ellers lager ypperlig GG Riesling. Vinen jeg smakte var 2018, men 2019 er nå på polet til kr 235 og tilgjengelig på flere pol. Herunder også Valken. (Bildet: Mosbachers del av Freundstück)

Vinene ble smakt på polets smaking i Bergen oktober 2021 fra arrangørens standardglass. 

PetNat

Pure & Naked Pet Nat Brut Nature Weingut am Stein 2020 kr 275

Dufter sitrus, ost og fjøs. Tørr i munnen, frisk og med godt grep i munnhulen. Overraskende interessant og god vin. Halvt om halvt med Cabernet Blanc og Sauvignon Blanc i denne litt funky og perlende vinen fra Franken i Tyskland. Finnes på en del pol rundt omkring, inklusive Valken i Bergen. 

Krásná Hora Blanc de Noir Brut Nature 2019 kr 295

Tsjekkisk sprudlevin på 100 % Pinot Noir, som vel også kan klassifiseres som "Nat" om enn ikke Pet. Dufter autolyse (brødbakst) og sitrus. Ikke noen røde bær her. Litt vel lett i munnen til å begynne med, men legger fort på seg. Det kan ha med temperaturen å gjøre. Klar, med godt grep og fokus. Interessant vin til denne prisen, men så godt som utsolgt. Denne produsenten er populær blant hipstere. 

Hardere lut må til

Jeg vet ikke om Putin og Russland invaderer og tar over Ukraina i nær fremtid, men det ville ikke være overraskende. I fjor sommer skrev han i et essay på hele fem tusen ord at Russland og Ukraina er ett folk. Udelelig. Fra før kjenner vi til at han mener at Sovjet-Unionens oppløsning var en katastrofe. Hans mål er å fortsette som kleptokratisk semi-diktator, og det passer dårlig at land så nære Russland begynner å få smaken på demokrati og rettsstat. (Bildet: Gzero media)

Putin er ikke interessert i en regelbasert verdensorden, bare en basert på makt og brutalitet. Det er der hans stat har et overtak. Der, og på løgn, propaganda og desinformasjon. Det er slik han agerer. Også i denne forestående krigen vil desinformasjon spille en avgjørende rolle. Når styrkene ruller over grensen er all kommunikasjon i Ukraina borte - rent bortsett fra de som forteller at lederne har rømt, hæren er i oppløsning, og at Ukraina startet det hele. Den organiserte kriminaliteten i Ukraina (et gjennomkorrupt land) skifter glatt side for å få en posisjon innen det nye systemet. 

Det som har gjort det hele mulig er ryggdekning i Kina og splittelse i vest. "Alle" kleptokratene har gjort det de kan for å gjemme sine verdier for sanksjoner, og på sikt er det uansett makta som rår. Putin tok Krim uten at det ble for smertefullt, og nå er det resten av Ukraina som står for tur. De var jo dumme nok til å gi fra seg sine atomvåpen på 90-tallet, og trodde traktater og avtaler betyr noe. I Russland er det bare makta som betyr noe. 

Vesten har ikke klart å stå samlet og maktfullt bak sine prinsipper. Ledere reiser til Moskva for å bli ydmyket av Putin på Russisk TV og gå tilbake på helt vesentlige prinsipper i en regelbasert verdensorden. Lederne har nektet å innse hva de har med å gjøre, og å handle deretter. Det dreier seg om en villet ignoranse, for tegnene har vært svært så tydelige. 

Putins kleptokrater er ikke interessert i et blomstrende, fredelig og velstående Russland. Han er interessert i et Russland der han styrer, og der de med makt og penger holdes ved roret. De ønsker å fortsette å hvitvaske sine penger i vesten, i London særlig, og å gå på ski i Sveits og ha sine stadig større yachter ved Rivieraen. 

Ingen, i alle fall ikke tyskerne, har tatt det alvorlig at de må bli uavhengige av russisk gass. De stenger atomkraftverk og bygger rørledninger fra kleptokratenes gassfelt. I Frankrike kobler de seg ikke på som kleptokratenes klienter, men her finansieres ytre høyres partier med russiske penger uten at noen griper inn. Ingen har klart å stoppe dette. 

Diktatorer og kleptokrater må man møte med fasthet og "fight fire with fire." Gå etter oligarkene. Ta informasjonskrigen over til russisk territorium. Stopp russiske penger til vestlige politiske aktører.

Og fremfor alt: Stopp Trump! Det er liten tvil om hvem han har som forbilde.

Bourgogne Rouge 2019

Jean-Marc Pillot Bourgogne Rouge 2019 kr 292

Dufter i skjæringspunktet mellom jordbær og bringebær. Fast og fruktig i munnen med god gjennomføring i hele smakskurven. Skikkelig substans her. Og forduftet fra listene, dessverre. 

Francois Carillon Bourgogne Rouge 2019 kr. 269

Rund i munnen men frisk. God fylde, fint grep og substans. Balansen er bra, men lengden er moderat. Også denne har fordunstet fra listene. (Francois Carillon på bildet)

(Begge vinene smakt på Vinmonopolets smaking i Bergen i oktober 2021, og fra arrangørens standardglass.)

Amerikansk Pinot Noir 2017

Nicolas Jay Willamette Valley Pinot Noir 2017 kr 756

Veldig lys på fargen. Svak duft av roser og ubestemmelig krydder. Både på duft og i munnen er den svært mild, og gjør egentlig veldig lite av seg. Det er definitivt mer fat enn frukt i denne vinen fra Oregon. Produsenten har en høy stjerne, og vinene er dyrere ute enn de er her. Basert på denne smaksprøven skjønner jeg ikke hvorfor. 

Hirsch Raschen Ridge Pinot Noir 2017 kr 875

Dette er noe annet. Det vil si, det er fortsatt Pinot Noir fra USA og 2017 men uttrykket er noe ganske annet. Klassisk Pinot Noir duft med jordbær og vanilje, litt lær, og framfor alt en dybde i frukten vinen over manglet. Dette er ypperlig Pinot Noir i en kjølig stil, som man ikke akkurat forbinder med California. Synd den er så dyr. (Bildet: Raschen Ridge)

Vinene ble smakt på polsmakingen i oktober 2021 fra arrangørens standardglass. 

Hvite burgundere

Pascal Clément Bourgogne Chardonnay 2020 kr 310

De enkleste og laveste nivået på Cléments hvitvinliste, og det er dessverre ikke en særlig god vin. Dufter banan og voks. Fylden i munnen er bra, og den legger fort på seg med litt tid i glasset. Likevel er det noe her som ikke helt stemmer, og det er kanskje tid den trenger? Det burde uansett ikke vært nødvendig for en vin på dette nivået. (Pascal Clément på bildet)

Pascal Clement Montagny 1er Cru Les Coères 2020 kr 330

Da er det lettere å gi sin støtte til denne vinen. Den er mer integrert, og det er både mer sødme i frukten og mer fokus i ettersmaken. Eksponeringen er mot øst-sydøst, og vinmarken ligger på 250 - 400 meter over havet. Klart det beste kjøpet av disse tre, og i skrivende øyeblikk å finne på flere pol - inklusive Bergen Storsenter. 

Jean-Marc Pillot Saint-Romain Périère 2018 kr 370

Dufter mest sitrus men også urter. Mild i munnen med et lekkert, lett avtrykk og en smakskurve som bare øker på utover. Å få på flere pol, inklusive Sletten i Bergen. 

Côte-Rotie

Vidal-Fleury Côte-Rôtie 2017

Klar og lys, med søt frukt på nesen. Jordbær og noe vanilje. Kanskje et snev av blod? Veldig løs i fisken, og kort og godt skuffende. 2018-årgangen som nå er inne koster ca 720 kroner, noe denne vinen sier er en dårlig investering.*

Stephan Côte-Rôtie 2010

Det står "Vin Naturel" på etiketten, og det er det det dufter. Naturvin. Flyktige tre-aromaer. Det er lite her som peker mot Côte-Rotie, men mye som peker mot naturvin. Saftig med god fasthet, og rimelig bra lengde. En god naturvin, men den kunne kommet fra hvorsomhelst. Det er i grunnen naturvinparadokset: Vin som lages med minst mulig intervensjon ender opp med å smake av nettopp den lite inngripende vinmakingen. Ikke av stedet den kommer fra.**

Guigal Côte-Rôtie Brune et Blonde 2010

Guigal er en stor produsent og står visstnok for omtrent 70% av volumet av viner fra Côte-Rôtie. Dessverre er også eikebruken av det voluminøse slaget. Selv om vinen er 11 år gammel oser det eik av denne vinen. I tillegg sjokolade og vanilje. Dette er ille! I munnen er den saftig, og det er ingenting å si på strukturen, men vinen er etter min oppfatning ødelagt av eik. Ikke tror jeg at det kan lagres vekk heller når selv 11 år har gjort så lite for å mildne det hele.**

Delas Côte-Rôtie Seigneur de Maugiron 2010

Først et snev av kork. Deretter godt og vel med kork. Ødelagt. 

* Smakt fra Zalto Universal i privat smaking 25. september 2021.

** Smakt fra ganske enkle Spieglau-glass på Vitis-smaking 7. november 2021.

To gode fra Loire

F. Chidaine Montlouis Clos de la Choisilles 2019 kr 384

En periode måtte jeg kjøpe mine Chidaine-viner i Frankrike, men det er det heldigvis slutt på nå. "Heldigvis," for en kan lure på om mannen er i vinbransjen eller glassbransjen. Flaskene er tunge som champagneflasker og derfor et slit å dra med seg i bagasjen. Anyway. Duft av hvite blomster og sitrus. Fylde og smidighet i munnen, og godt grep. En vin med tydelig substans. Meget god lengde. Det var den første vinen (av 71) jeg smakte denne dagen i Grieghallen.*

Amirault Bourgueil Les Quartiers 2017 kr 315

Fruktig, med solbær og tørr tobakk på nesen. Lettere enn 2018-årgangere fra samme område jeg har smakt i det siste, eller er det rett å si mindre dybde i frukten? Her er det mer struktur og mindre frukt enn i de vinene. Jeg tror det var denne vinen i 1989-årgangen jeg kjøpte de to-tre gangene jeg var på Brasserie Benoit (En stjerne i Michelin-guiden) i Paris. Det var et svært godt kjøp, husker jeg, men det er få gode kjøp på vinlisten deres nå. Nå er det 2019-årgangen som står i listene på polet (og lenken fører til den), og den har antakelig en mer fruktig fremtoning enn denne noe fra skrinnere 2017.*

* Smakt på Vinmonopolsmaking i Grieghallen 22. oktober 2021 av arrangørens standardglass. 

Feil valg og feil spørsmål

I VG spør en av de ledende kommentatorene i kampanjen for å få Stoltenberg som sjef for Norges bank "om han har den uavhengigheten som kreves." 

Dette er et godt eksempel på fenomenet "feil spørsmål." Uavhengighet er ikke et spørsmål om personlige egenskaper men om strukturer. En struktur der en tidligere statsminister går til stillingen som sentralbanksjef under sitt partis neste regjeringsperiode skaper en struktur der spørsmålet om uavhengighet vil bli stilt uopphørlig. Og med god grunn. Han er til og med en god venn av statsminister Støre. 

Faren er ikke bare at Stoltenberg vil fatte beslutninger som er til gunst for sin venn Statsministeren og sitt Arbeiderparti,* men også at han vil fatte beslutninger som er til ugunst for disse for å bevise sin uavhengighet. Begge deler er i grunnen like ille, for det er kun faglige hensyn som skal være avgjørende. Når spørsmålet om bindinger og uavhengighet blir en fast følgesvenn blir det også et element som alltid vil virke forstyrrende på det å fatte gode beslutninger. Det er ikke Norge og Norges bank tjent med. 

* - Legg merke til at tidligere statsråd Torbjørn Rød Isaksen meldte seg ut av Høyre for at det ikke skal kunne stilles spørsmål om hans uavhengighet som redaktør i E24, mens Jens Stoltenberg vil fortsette som medlem av Arbeiderpartiet selv når han blir sentralbanksjef. Det sier vel alt man trenger å vite om holdningen til uavhengighet og ryddighet. Særlig beroligende er det ikke. 

Burgunderslippet - et hjertesukk

Hjertesukket dreier seg ikke om skyhøye priser eller manglende produksjonsvolumer, selv om disse to forholdene definitivt er hjertesukkverdige. Nei, det dreier seg om en utbredt blindhet for noen helt åpenbare sammenhenger i det norske vinmarkedet. La meg forklare. (Foto: Ole Berg-Rusten/ NTB Scanpix)

Noen later til å tro at alle interessante burgundere fra en årgang slippes ved "burgunderslippet" til spesialpolene omtrent på denne tiden ("første torsdag i februar," i førpandemisk tid). Det er ikke sant. Det har kommet og vil komme mye god og interessant burgund 2019 i de vanlige slippene til bestillingsutvalget (og noen få i det vanlige butikksortimentet). Jeg hadde allerede kjøpt mer burgund 2019 på disse slippene enn jeg kjøpte på slippet til spesialpolene denne uken. Kanskje plukker jeg med meg noen flere som allerede ligger tilgjengelig på nettet, eller som (kanskje?) kommer på slippene i mars og mai. 

Mange, og det er ikke så rent få, tror også at de gode burgundervinene som slippes denne uken er de som får omtale av vinjournalistene. Men disse har smakt 87 viner av 468. Utvalget er gjort av Vinmonopolets folk, og er ikke gjort på basis av at de tror disse 87 er de beste vinene av de 468. 381 viner i slippet er altså ikke smakt og får derfor ikke omtale. Nesten alle av disse er nå å finne på spesialpolene og noen på nettet. Sjansen er stor for at det er flere virkelig gode viner blant disse enn blant de 87 som har fått omtale. 

Per Mæleng i Vinmonopolet skriver dette til meg når jeg spør om kriteriene for utvalg: 

Det skal være et snitt av slippet, ca 1/5 denne gang. Vi prøver å vise vin med en god mengde (etter forholdene ikke alltid lett i Burgund). I tillegg prøver vi å vise frem nye produsenter, gjerne også cuvéer som ikke er altfor dyre. 

Selvsagt er det mer risikabelt å bruke mye penger på vin som ikke har fått omtale, men tenk nå litt over følgende: Det meste av det som kjøpes denne uken vil bli drukket om flere år. Vinene vil (nesten) garantert smake annerledes enn det de gjorde for journalistene da de smakte dem i januar. Det er noe av vitsen med å lagre vin, og viner i denne prisklassen er det all grunn til å lagre. Omtalen vil derfor neppe passe den vinen du kommer til å smake. 

Jeg har drevet med dette i mange år nå, og har opplevd forskjellen mellom omtalen og opplevelsen. Ikke bare det, men også de store blunderne som vi alle - også vinjournalistene - gjør i sine gjetninger om fremtidig utvikling og potensiell kvalitet. 

Så mine råd er:

• Undersøk på Vinmonopolets sider hva som finnes av burgund 2019. Sjansen er stor for at noen av disse vinene er minst like gode som de du gikk glipp av.
• Kjøp fra de 381 vinene som ikke ble smakt av journalistene. Kjente og gode produsenter, eller andre viner av produsenter med viner som fikk god omtale. 

John Keegan - The American Civil War

Amerikanerne er svært opptatt av sin borgerkrig, selvsagt, og de er mange og skriveføre. Men kanskje det trengtes en engelsk krigshistoriker som Keegan for å gi oversikt og innsikt? Dette er i alle fall en av de mest innsiktsfulle bøkene jeg har lest både om krig og om USA. 

Jeg har hatt den lenge i bokhylla. Jeg kjøper jo flere bøker enn jeg får lest. Men hvorfor tok det meg mange år før jeg tok den fram? Kanskje det at emnet jo med nødvendighet er sørgelige saker? Eller var det det at det er mange sider med ganske liten skrift?

Uansett var det et dårlig valg å utsette denne boka, for den er formidabelt interessant. Ikke minst på grunn av blikket utenfra, på krig som fenomen og på ettervirkningene av krigen. For det er et stort og komplisert emne, det hele. Det var mer enn 10.000 navngitte slag i krigen, noe som blir et snitt på 7 per dag så lenge krigen varte - og det enda det ikke var så mye som skjedde den første tiden. 

Grunnen til det var et fenomen jeg ikke hadde reflektert over før: Ingen av partene hadde et militærvesen som var klar til å kjempe en skikkelig krig, og slettes ikke en borgerkrig. Konføderasjonen måtte også organisere seg som en enhet først - noe som ikke var så enkelt gitt at deres viktigste sak (offisielt, i alle fall) var statenes rettigheter og uavhengighet. 

Totalt var det omtrent 1,1 million drepte og skadde - et omfang verden ikke før hadde sett, og som bare første verdenskrig kan matche fullt ut. En grunn til det var at Sørstatene var et agrarsamfunn nesten uten åpenbare vitale militære mål. Det var ikke noe Berlin eller Moskva å erobre. Gradvis gikk det opp for unionens ledere at den eneste måten å slå ned opprørerne på var å drepe så mange av deres soldater at de måtte gi seg. Det ble en utmattelseskrig. 

Det var ganske opplagt fra starten av at unionen hadde de beste kortene med sine overlegne ressurser, og at det var et tidsspørsmål før de ville vinne. Så hvorfor tok det så mange år, og så mange døde og lemlestede, før det ble fred? Boka byr på mange spørsmål og mange svar, og ett av svarene Keegan gir er at det tok tid for unionen å finne de rette generalene. Sørstatene var heldigere som hadde naturtalent som Thomas "Stonewall" Jackson på rett plass fra ganske tidlig. 

Denne krigen var også først ute med mye som senere har blitt vanlig i krig, blant annet skyttergraver. U-båter ble også først brukt i denne krigen, men mest til ulempe for de som brukte den. Shermanns marsj ble også første eksempel på at en part søkte å ødelegge det sivile samfunnet som backet opp og produserte ressurser til krigen. Total krig var født som konsept. 

Keegan skriver innsiktsfullt og medrivende. Det er vanskelig å legge boka fra seg, rett og slett. Det hadde jeg ikke trodd - selv om jeg også har lest hans fabelaktige A History of Warfare. Han døde i 2012, tre år etter at denne boka kom ut. 

Men den kanskje viktigste grunnen til at dette er en bok du bør lese, er jo den lange amerikanske borgerkrigen som fortsatt er med oss. Det er ikke vanskelig å se Trumps støttespillere som en forlengelse av sørstatsidentiteten med front mot Washington DC og eliten. En kataklysmisk hendelse som denne brutale krigen kaster lange skygger - langt inn i det 21. århundre. Det er derfor du bør lese den!

Konklusjon - Klar befaling.