Kjellerviner i januar - del II

2012 Weingut Ökonomierat Rebholz Siebeldinger Im Sonnenschein Ganz Horn Riesling Großes Gewächs

Ingen kan beskylde tyskerne for å gjøre livet enklere for vininteresserte med korte og snappy navn. Men slike plager fordunster når man får denne vinen i glasset. Den dufter til å begynne med overraskende tydelig av petroleum, men det dunster vekk - eller blir mindre tydelig etter som vinen får varmet seg litt opp i glass og karaffel (dekantert kanskje et kvarter før). Den er delikat, finslig og harmonisk. Den minner ikke så lite om Mosbachers GGer som jeg har vært over meg av begeistring for her på bloggen, men denne har mer fruktsødme. Harmonien er den samme, men balansepunktet er noe forskjøvet i retning det fruktige i denne vinen. "Im Sonnenschein" heter det i navnet til denne landsbyen. Det kan jeg tro når jeg smaker denne virkelig flotte vinen. 

Gjenkjøp? - Oh yes!

2005 Patrice Rion Gevrey-Chambertin 1er Cru Lavaux St. Jacques

Fin struktur og sødmefull frukt også i denne nydelige vinen. Den har ikke så tydelig preg av orientalske krydder som jeg ofte får i Gevrey-viner, men det som skjemmer den litt er et noe for tydelig fatpreg. Meget god lengde. For stadig flere produsenter og til og med på 1er Cru nivået er 2005 virkelig inne i drikkevinduet nå, men det er på ingen måte noen hast med å drikke de opp. (Bildet: Patrice Rion hjemme i Primeaux-Prissy i 2011, tatt av Ole Martin Skilleås © )

Gjenkjøp? - Ja. 

2004 Trimbach Riesling Cuvée Frédéric Emile

Tydelig aldringspreg på fargen, som ligner en tvilsom urinprøve. På duft er det utvilsomt petroleum, men også et streif av honning. Etter hvert noe sitrus og aprikos. Årgangen tro er den ganske tight, men har blitt langt mer finslig og harmonisk enn kombinasjonen av årgangen og produsenten skulle kunne lede til. Den er nok fint inne i drikkevinduet nå.

Gjenkjøp? - Ja. 

2008 Domaine Robert Chevillon Nuits St. Georges 1er Cru Les Vaucrains

Dyp rødfarge, men nærmere inspeksjon viser en klarhet og gjennomskinnlighet som tyder på Pinot Noir. Det er min vin, så det var ikke akkurat noen stor oppdagelse. På duft er det på grensen mellom rød og mørkere frukt/bær, og litt orientalsk krydder. Strukturen er det lite å si på, annet enn at den fremstår som litt på den harde siden. Chevillon er ellers gode til å få fram frukten i sine viner, men her er det nok årgangen som gir det strenge preget. Kanskje har vinene en lengre horisont som bør utforskes, men på den annen side er jeg langt fra sikker på at frukten vil holde følge. Ingen storsjarmør, men den står seg godt til en rik rett. Når det gjelder vurderingen under, er det vanskelig å ikke kalkulere inn at disse vinene nå har blitt dobbelt så dyre. Chevillon var den produsenten jeg passet på å få med meg fra alle årgangene. Det er det nå slutt med. 

Gjenkjøp? - Ja.

2007 Franz Strohmeier Blauer Wildbacher Ganz a' Siassa Schilcher Beerenauslese

Dette er sjeldne saker. På Cellartracker ser det ut til at jeg er den eneste som har denne rød/rosa søtvinen i kjelleren. Blauer Wildbacher er et syremonster av en drue, noe de ikke få nordmennene som kjøper rosévinen Schilcher vet godt. Når man så plukker tørkede druer av dette slaget får man godt med sødme med seg. Det er friskt og godt, og antakelig den eneste vinen som kan passe til riskrem med jordbærsaus. Akkurat det fikk vi testet ut. Herlig vin! Hvis den var å få skulle jeg kjøpt mer, men den er ikke å spore - og det ser ut til at produsenten har sluttet med slikt.

Gjenkjøp? - Ja! 

Kjellerviner i januar - del I

2012 Francois Carillon Puligny-Montrachet

Første smaksnotat i 2021 er heldigvis av det positive slaget. En sølle landsbyvin får kryss i alle rutene og minner meg om hva denne vintypen kan være når den ikke er ødelagt av prematur oksidering eller lider under stilistiske feilsteg som over-eiking. Den er rik, frisk og feit på en og samme tid. Til nivået å være er vel dette så bra som man med noen rimelighet kan forvente. Carillon innfrir. (Bildet: Francois Carillon)

Gjenkjøp - Javisst! 

2010 Domaine Matrot Volnay 1er Cru Santenots

Litt bruning i fargen. Dufter mest jord og friske røde bær. Friskhet og litt røde plommer i munnen, med mellomfylde og et fint løft inn i ettersmaken. På tur inn i flytsonen, og jeg vil vel holde igjen et par år før jeg åpner neste. Jeg har møtt flere fra årgangen som har kommet lengre enn denne, og det overrasker fra Matrot som (som så mange andre som lager mest hvite burgundere) gjerne lager rødviner som utvikler seg rimelig kvikt. 

Gjenkjøp? - Ja. 

2004 Cavallotto Barolo Riserva Bricco Boschis Vigna San Giuseppe

Fortsatt mørk. Ser man godt etter er den litt vandig i kanten. Rett etter dekantering fra flaske som kom rett fra 14 grader er det mest syrlige kirsebær, jord, lær og litt tjære. Overraskende meddelsom til kjølig Nebbe å være. Duften er tydelig og "maskulin." Etter mer tid i glasset kommer det et anstrøk av møbelpolish. I munnen blir den også mer seg selv etter som temperaturen stiger. Her er det ikke tanniner som river og sliter - de er der, absolutt, men de spiller på lag med den harmoniske frukten og spiller liksom bass. Det fortsetter gjennom måltidet, med noe mer av det modne innslaget med høstløv og så videre. Vinen holder litt igjen, særlig aromatisk, men utmerker seg med en struktur som er både solid, harmonisk og svært lang. Aromatisk hadde den mer å si da den var nydekantert, faktisk, så de som dekanterer og "lufter" vinen vil gå glipp av mye utvikling og mye interessant med mindre de følger vinen hele veien. 

Jeg tror jeg legger opp til å drikke mine Nebbiolo-viner tidligere enn jeg har til nå. Det er så mye rart å finne under korkene på disse vinene, så gevinsten med å lagre dem til de blir fruktløse og mer generiske er for liten. I denne er det fruktens samspill med strukturen som gir vinen klasse. 

Gjenkjøp? Ja. 

1996 Bollinger Champagne La Grande Année

Kobberfarget nå. Dufter nybakt surdeigsbrød og ferske (!) aprikoser. Fantastisk matchampagne. Satt som et skudd til grillet sjøkreps og fruens sedvanlig fantastiske risotto. Rik og dyp, men samtidig fin sødme i frukten og enorm lengde. Den spiller på de dypeste strengene, og er langt vekke fra de lyse aperitif-champagnene. Men det er dette jeg liker best, og det er en stil som er verdt å vente på. Denne kassen kjøpte jeg i 2004 for 548 kroner flasken. 2012 skal de ha nesten 1.400 for i dag! 

Gjenkjøp? - To kasser, minst! 

Leser ikke norske journalister aviser?

På tirsdag ble det en stor nyhetssak i Norge at vi ikke kom til å få så mange vaksinedoser fra AstraZeneca som vi hadde blitt forespeilet. Trolig betyr det et par måneder, minst, i forsinkelse i vaksineprogrammet.

På fredag uken før skjønte jeg dette, og det kunne også norske journalister ha skjønt dersom de leste utenlandske aviser. Da ble det nemlig klart at AstraZeneca ikke kunne levere det de lovet til EU, og Norge har fått et slags EU-medlemsskap i vaksineprogrammet deres. Det er via EU vi får vaksiner mot covid19, nemlig, som de fleste har fått med seg.

Men nei - det var først da FHI meldte dette at norske journalister laget sak. Da hadde jeg (og sikkert flere som leser aviser fra andre land enn Norge) forlengst laget en linje mellom punktene. 

(FOTO: DADO RUVIC / REUTERS)

Akademisk vintermote?

 

Ekkokamre er ikke noe nytt

Noe av det mest skremmende med sosiale medier, er hvordan de gjør det mulig å gjøre folk fullstendig immune mot alminnelig fornuft og objektive fakta. Qanon, jihadister, radikale nazister, vaksinemotstandere - listen kan gjøres skremmende lang. Men som tittelen min sier: Dette er ikke noe nytt.

Vestlige kommunister, for eksempel, trodde fullt og fast på den propagandaen som kom fra Sovjet-Unionen og dens vasaller. Nord-Korea tok de med en klype salt, tross alt, men i Sovjet var alt vel. De som hevdet noe annet var kjøpt og betalt av CIA. Friheten, som jeg selv abonnerte på en periode, Sovjet-Union, Sovjetnytt mv. (som onkel Palmer abonnerte på) var kjente kilder. 

SV-ere som jeg var vel i en mellomstilling. Vi tenkte vel at sannheten var et sted mellom østlig og vestlig propaganda. Det var vel ikke før jeg selv møtte folk fra Øst-Europa etter murens fall at jeg forsto at virkeligheten var noen hakk verre enn det jeg ville omtalt som "vestlig propaganda" - men som egentlig var svært nøktern informasjon. 

Det skjedde da jeg bodde i England 1988 - 1993. Der ble jeg også kjent med mange italienere, som nesten uten unntak var kommunister. De ble mye mer sjokkert enn det jeg ble, for de hadde levd i de italienske informasjonssiloene. 

Italia hadde ingen felles offentlighet, men tette skott mellom sosialister, kommunister og kristeligdemokrater. De hadde til og med sine egne offentlige TV-kanaler: Rai Uno var for kristeligdemokratene, Rai Due for sosialistene og Rai Tre for kommunistene. Avisene var også mer ensporede enn det jeg var vant til. 

Kommunistene i Norge var et lite parti, og da snakker jeg om NKP og ikke det "yngre" og mer aktivistiske (og farlige) AKP (m-l). Bitterheten mot storsamfunnet var svært stor hos enkelte, og når man møtte dem på "trygg grunn" i Øst-Europa kom det lettere fram. 

I 1982 reiste jeg med NKP som gjest av SED (Kommunistpartiet i DDR) til Magdeburg på en partiskole. (Klikk på lenken og les mer.) De fleste var hyggelige og reale folk, noen var også tydelige på at landene i øst ikke fungerte. Men så var det de som lignet mye på dagens konspirasjonsteoretikere: Alt var USAs feil. Her i øst kunne de endelig føle seg frie. Her var det folket som styrte, og alt som var galt var USA og vestens skyld. Faktaresistensen var betydelig. Vi som ikke var "troende" ble bedt - av et par NKPerne - om å nærmest avlegge en ed om at revolusjonen i 1917 var et vendepunkt i verdenshistorien. Ellers ville de be oss dra hjem. 

De var ikke alene om denne typen virkelighetsforståelse heller, eller "troskrav," men noen har sikret seg bedre mot falsifisering. Jehovas Vitner mener verdens undergang er nær, og at de vil bli utvalgt til å dra til himmelen mens alle andre vil forgå. Ulikt mange andre har Jehovas Vitner fastslått når dette skal skje. Mange ganger. Først i 1878, så i 1914, 1918 og 1925. Siste dato var i 1975, men nå har de lært sier de bare at det er snart. Det er nok tryggest!

Mosel Riesling Spätlese 2007

J.J. Prüm Wehlener Sonnenuhr Spätlese 2007

Heftig og stikkende duft. Her er det mye svovel. Dette gir en ekstra og lite velkommen dimensjon til vinen. Eller rettere sagt: Her er det vanskelig å finnen vinen i all den galskapen svovelen finner på. Man kan begynne å tro at man har dødd og havnet på feil sted. Heftig funk - det er det kanskje greit å høre på, men i glasset vil jeg helst ha noe annet. Jeg har 2004-årgangen av denne vinen, og jeg håper inderlig at svoveleimen har dunstet vekk på den. En vin på 13 år skal ha kastet av seg stanken av helvete! (Bildet denne gangen får bli av sulfitt)

Haag Brauneberger Juffer Sonnenuhr Riesling Spätlese 2007

Kontrasten til denne er tydelig. Her er harmoni og intensitet på den rette måten. Fargen er også dypere enn på vinen under. Det dufter sitrus, litt maling, og i munnen er det harmonisk Rieslingfrukt som er intens, men som vet hvor grensen går til det outrerte. Den er godt på rette siden, og for meg var dette en av de beste vinene denne kvelden. 

Schäfer Graacher Himmelreich Riesling Spätlese Goldkapsel 2007

Lys og lekker. Dufter sitron, og andre elementer blir bare diktning for det er sitronen som slår her. Fint integrert, men den taper seg mot vinen over på grunn av kort ettersmak. 

"Elefanten i rommet" når det gjelder viner med restsødme, er svovlingen. Sulfitter må tilsettes for å hindre ny gjæring, og noen - som JJ Prüm - er notorisk hardhendte med dette. Vinene lever bortimot evig, men de av oss som ikke lider av langt utviklet selvbedrag skjønner at vi ikke gjør det. Jeg har derfor sluttet å kjøpe viner fra JJ Prüm - tross det gode ryktet (og jeg har drukket meget gode viner derfra, bevares). 

(De som vil lese mer kan med fordel konsultere dette dokumentet.)

Trumps arv

 

Splitt og hersk

Selv om Trumps forsøk på statskupp synes å være slått tilbake, er trusselen fra oppsplitting i ulike virkelighetsforståelser like sterk som før. Liberale demokratier i vesten er under angrep - innenfra og utenfra. 

At mangelen på en enhet i mangfoldet er et problem viser Matthew Syed i The Sunday Times på slående vis. USA har i dag ca. 24% av verdensøkonomien, og det hadde også India ca. 1700. Likevel klarte britene å ta over hele sub-kontinentet med ganske begrensede tropper. Årsaken var mangelen på politisk enhet. I løpet av kort tid, under George II, ble India juvelen i den britiske tronen uten de helt store anstrengelser. 

Splitt og hersk, divide et imperia, er en gammel oppskrift. India var et lappeteppe av ulike politiske enheter og stammer, og helt uten felles prosjekt. The East India Company kunne ta over ganske enkelt, og senere tok den britiske kronen over dette selskapet igjen. 

Det er ironisk og paradoksalt at Trump er den som, ganske riktig, satte Kina som en fiende av vesten og gjorde mye for å tydeliggjøre denne trusselen. For det er han som har drevet de amerikanske motsetningene (som selvsagt har dype røtter) til bristepunktet som manifesterte seg onsdag 6. januar. 

Splittelsene er dype: Bare 15% av de amerikanske respondentene i en undersøkelse utført av forskere ved Yale ville straffeforfølge noen som utførte tvilsomme politiske handlinger som gavnet deres side i politikken (så som å trekke gunstige grenser for valgdistrikt - kjent som gerrymandering. Andre undersøkelser andelen som støtter vold for å undertrykke "de andre" doblet seg mellom 2017 og 2019. It takes two to tango, så en skal ikke skylde bare på Trump og Alt-Right for dette. 

En skal også skylde på andre motstandere av demokrati. En trenger ikke kuler og krutt når en har trollfabrikker og automatiserte tjenester som forsterker motsetningene ("bots"). En analyse som Syed viser til, kom til at 62% av 200.000.000 retweets om pandemien i USA i første halvdel av 2020 var utført av slike bots. Russland og Kina har all interesse i å vise at demokrati er bare rot og tull, og å helle bensin på glørne fungerer helt utmerket for dem. 

Ikke at de mangler nyttige idioter, og menneskets psykologi tilsier at det sjokkerende og oppsiktsvekkende trekker følgere. Nyanser og motforestillinger får ikke adrenalinet til å pumpe, og dramatisk ulike forståelser av verden man lever i får blomstre. Slik kan man få India for tre hundre år siden til å fortone seg som en enhetlig harmoni. 

Det å stå opp mot Kina, men også andre diktatur, bør være noe som kan forene demokratiske krefter verden over. Hvis vi ikke henger sammen blir vi hengt hver for oss. Det er kanskje ikke for sent. Kanskje...

Gresk Sauvignon Blanc

Oenogenesis Deka 2012

Dypest farge av disse, litt forbi giftering. Virker noe oksidert, og den svir også en del på alkoholen. Meget god fylde, kanskje over grensen til fedme. Totalt sett en ikke så vellykket vin - eller rett og slett et misfoster. Det kan selvsagt skyldes hendelser i etterkant av produsentens innsats. Denne vinen har også Ugni Blanc og Semillon i tillegg til SB. (Men den er ganske fotogen, så ...) 

Dom. Hatzimichalis Assyrtiko Sauvignon Blanc 2018 kr. 200

Og her var det Assyrtiko i tillegg til SB. Dufter syltet sitronskall. So far so good. Men også her er det godt i overkant med alkoholpreg, så denne er heller ikke helt i vater. Eller rettere sagt: Den er for alkoholisk. De som har lyst til å utfordre min opplevelse av vinen finner den på et par pol i Oslo, eller på bestilling. 

Alfa 2018

Svært floral og intens. I munnen blir det mye tutti-frutti drops. Fin fylde i munnen, og den henger lenge - men ikke på noen god måte. Ser ikke ut til å være å få, og det er kanskje ikke noe stort tap. Det er en vin for spesielt interesserte. 

Alfa Fume 2018

Dufter intenst av Grapesoda og litt kattepiss. Parfymert preg. Mye bedre integrert og drikkelig enn "broren" over - men det blir mer akademisk, for jeg ser ingen grunn til å oppsøke noen av disse. 

I det hele tatt var det vel lite å hente her, annet enn den ganske velkomne konstateringen av at det heldigvis ikke er noen grunn til å kjøpe inn noen av dem. 

Gatehjørne eller avis?

Twitter og andre sosiale medier er noe ganske nytt. Det må vi ikke glemme. Relatert til hva vi kjenner fra før: Er de å betrakte som et hvilket som helst gatehjørne, eller Speaker's Corner i Hyde Park? Eller som en avis eller et forlag? Det som har aktualisert dette spørsmålet er selvsagt utestengelsen av Donald Trump. 

Jeg må visst forklare spørsmålene mine. Det at denne typen medier er ganske nye for oss gjør at vi lett relaterer dem til noe vi kjenner fra før, altså andre arenaer for ytringer. En type arena er den vi intuitivt mener at alle bør ha tilgang til - som et gatehjørne eller en klippe (kjent fra Bibelen). Det vil være svært inngripende å nekte noen å ytre seg i det hele tatt. Ser man på Twitter som et forum av denne typen gir det seg omtrent av seg selv at det å nekte tilgang til noen - selv Trump - er for grovt. Og kanskje det er det, og at vi derfor burde vente at Twitter trakk seg tilbake og erklærte seg som et fristed. At ytrerne selv får ta ansvar for det de ytrer. Det vil neppe skje - tenk bare barneporno, bombeoppskrifter, salg av heroin osv. Dette er kommersielle selskap som har et omdømme, og det er viktig for inntjeningen. 

Da må de kanskje ligne mer på det andre alternativet - også tatt fra medier vi kjenner og er vant med over lengre tid enn vi har vært kjent med sosiale medier. Da er det redigerte medier som aviser og forlag som melder seg som analogi. Selvsagt ER ikke sosiale medier forlag eller aviser heller, det er derfor "som" figurerer i de innledende spørsmålene mine. Volumet ytringer via et forlag eller i en tradisjonell avis er overkommelig og redigerbart, mens i sosiale medier (SM) er volumet uhåndterlig.  

Å passe SM som Twitter inn i en av disse gamle kategoriene er trolig en håpløs oppgave, men relatert til ytringsfriheten og redaktøransvar tvinger et svar seg fram. I det ene tilfelle er de nøytrale platformer (SOM et gatehjørne), og i det andre ansvarlige utgivere (SOM en avis). I det ene tilfelle må de bry seg med hva som formidles, og i det andre tilfelle kan/bør de ikke gjøre det. Det som rammes av loven må lovens håndhevere ta seg av. 

SM har på en måte svart at de ikke ser seg selv som nøytrale plattformer (jf. gatehjørne/Speaker's Corner). Ting slettes og folk kastes ut - mye av det er styrt av algoritmer og dermed noe vilkårlig. Det er her det begynner å bli problematisk, både praktisk og prinsipielt. Praktisk fordi det vel er umulig å foreta noen meningsfull forhåndskontroll av det som ytres. Akkurat på dette aspektet forblir SM mer som gatehjørnet/klippen osv. Forlaget, som noen ligner SM med, mottar manus og vurder det før det trykkes. Prøv det med FB, Twitter mv.!

Prinsipielt fordi SM ikke står ansvarlig for noen andre enn seg selv. Hvilken lovgivning skal være gjeldende for verdensomspennende ytringsforetak som SM? Skal de være sin egen lov? I så fall skal de være både lovgivende, undersøkende og dømmende? Overfor hvem kan man påklage dommer? Jo viktigere SM er, jo mer presserende er dette spørsmålet. 

Jeg spør fordi jeg ikke vet, og fordi jeg ikke har bestemt meg for hva jeg skal mene. Dilemma er ingen mangelvare, og svarene er ikke åpenbare. 

Gresk Chardonnay

En alternativ overskrift kunne vært "Greske hvitviner på K."

Katsaros 2017

Lys på farge og duft, med noe sitrus. I munnen virker den først balansert med fin fylde, men så slår varmen inn. Den er litt for alkoholisk og svir litt. Det har vel vært en gjenganger hos mange av vinene i denne smakingen fra oktober 2020. 

Katsaros 2018

Det er vel ingen overraskelse at man kan si mye det samme om denne vinen som den over, men den er litt mindre alkoholisk, sviende og varm. Det er da noe. 

Tsantalis Kanenas Chardonnay 2017

En bør ikke tro på alt man leser, for denne vinen har ikke bare Chardonnay i druematerialet men også 50% Muscat of Alexandria. Det er formodentlig mindre salgbart, så derfor får vel Chardonnay stå i fred i navnet hos Vinmonopolet (men på etiketten er begge med). Duften er vár og blomsterpreget, i munnen er det litt såpe. Men vinen er alt i alt ganske nøytral på så mange vis, og lite særpreget. 2019-årgangen er til salgs for 195 kroner

Sound of Trump's Farewell Music

 (Fra Shirley Serban på Youtube.com)

Mosel Spätlese 2003 og 2005

Willi Schäfer Graacher Himmelreich Riesling Spätlese 2003

Ganske dyp farge, og en høstlig duft. Elementene er bra integrert i denne eksepsjonelt varme årgangen der man selv i Mosel fikk lov til å tilsette syre! Den henger godt på syrene, men andre halvdel av smakskurven skuffer litt. Men den er mye bedre enn den andre 2003'eren (under). 

Fritz Haag Brauneberger Juffer Sonnenuhr Spätlese 2005

Denne skulle egentlig vært 2003, men det var en annen årgang som snek seg med. Voldsom duft med sukret gul frukt. I munnen en lekker, kjølig fruktighet og god syre. Fin ettersmak med mye å smatte på. Den klart beste av disse tre vinene.

R. Haart Piesporter Goldtröpfchen Riesling Spätlese 2003

Mer dempet duft og nesten litt lapp i munnen. Løs i strukturen og ganske "tom". Det beste man kan si om ettersmaken er vel at den var kort. 

Jeg bare måtte lage denne

 

Velkvalifisert åtaum

Heldig er den som slipper å skryte av seg selv! Som foreleser og skribent er jeg vant med å slenge ord ut i verden, og like vant med ikke å vite om de ordene gjør noen nytte for seg. Det skjer, selvsagt, men andre akademikere er jo mest ute etter å finne noe å kritisere (som er helt legitimt og nødvendig). Fra studenter er jeg heldig som ofte får positive tilbakemeldinger, men det jeg skriver om vin vekker sjeldnere respons. 

Derfor var det meget oppmuntrende å få følgende SMS på en av årets første dager: 

"Nå ved starten på et nytt år er det på sin plass å takke for dine vinomtaler. De er interessante og meningsfulle, og ofte med uventede poenger. Proffe skribenter burde ta en kikk på hvordan du gjør det. ...  Jeg leser ikke bare om vin hos deg. Senest skapte dine betraktninger om kvikkleire nikking hos meg - ikke bare fordi jeg hadde tenkt det selv (det hadde jeg bare delvis gjort)."

Senderen kjenner jeg som en svært vinfaglig erfaren og tenksom person (som jeg ikke har truffet på mange år), så denne oppmuntringen betyr mye for meg. Det gir meg lyst til å fortsette! 

Vaksinegeneral nå!

Det går for smått med vaksineringen i Norge, og det jeg har hørt av planer inspirerer på ingen måte tillit til at dette vil gå raskt og effektivt. I mellomtiden har Israel nettopp vaksinert nummer en million! - og her i Bergen, for eksempel, har så langt INGEN fått vaksinen.

Vi trenger en vaksinegeneral. En som kan sørge for at de vaksinene vi får blir satt i armen på noen som skal ha dem. En som sørger for plan, oppfølging og ingen ¤#&%"¤# unnasluntring!

Kort sagt: Vi trenger Gjert Ingebrigtsen (til venstre over)! Logistiker, petimeter og med en beviselig evne til å skape suksess. Vi trenger en som skjønner at "godt nok" ikke er godt nok i kampen mot pandemien. (Foto: Hege Skilleås)

Det er kommunene som skal lage planene, og hvor mange kommuner har vi? I USA har de vaksinert 2,8 millioner mens planen var 20 millioner. Bremsen har vært dårlig oppfølging hos de lokale myndigheter som ikke har hatt gode planer eller tilgjengelige mannskaper lokalt. Har vi hørt om at vi her i Norge rekrutterer pensjonerte leger og sykepleiere og andre som kan steppe inn og gjøre jobben med å sette mange millioner vaksiner? Ikke jeg i alle fall. 

Når millioner skal ha vaksiner kreves det noe helt annet av innsats. Helsepersonell har nok å gjøre som det er, så nye behøves. Man trenger også mange til å observere alle som får vaksinen i ett kvarter etterpå eller mer - i tilfelle de får akutte symptom. Dertil trengs lokaler for dette oppdraget som potensielt vil omfatte hele den voksne befolkningen i Norge. 

Det er det at vaksineringen går som planlagt jeg er bekymret for. Da vil vi ikke være ferdige i dette året i alle fall.

Som det heter i veilederen: "Det er i dag bare leger og helsesykepleiere som kan ordinere vaksiner i det nasjonale vaksinasjonsprogrammet. … Dersom en lege eller helsesykepleier har ordinert vaksine til en pasient kan de imidlertid benytte seg av medhjelper for å få administrert vaksinen." 

Det trengs en helsikkes mengde medhjelpere, og lokaler som kan ta unna de massene som skal vaksineres. Hver dag som går uten at man benytter alle tilgjengelige vaksiner er en dag tapt for landet og oss som bor i det. 

Jeg tok feil!

Noen ganger er jeg glad for å ta feil. Min spådom om at det ikke ble noen frihandelsavtale mellom UK og EU viste seg ikke å holde stikk - og bra er det!

Men det jeg skrev - rent bortsett fra utfallet - er fortsatt like aktuelt. For å sikre fortsatt tilgang til det indre marked må Storbritannia (for nå er ikke Nord-Irland med. De er fortsatt i det indre marked!) kontinuerlig tilpasse seg det som skjer i EU. Avvik vil bli tatt opp i et råd som møtes årlig, og mottiltak vil bli satt i verk. Friheten som er vunnet ser best ut på papiret, for i realiteten er det et tap av makt. 

Dette betyr at Brexit ikke er noe som har skjedd, men noe som vil pågå i all overskuelig fremtid. Politikerne i London vil fortsatt kunne skylde på EU for alt som går galt. Når toll blir pålagt på grunn av at britene ikke har fulgt opp miljøkrav, for eksempel, vil EU bli hengt ut som urimelige og hevngjerrige. Akkurat som i Brexit-forhandlingene. 

Matts vitsetegning (over) er fortsatt gyldig, men Brexit varer nok mye lenger enn noe kjent brettspill!