Kjellerviner i mai

Den første er knapt verd navnet i tittelen, for den har ikke vært i kjelleren mer enn noen få måneder.

Henri Boillot Bourgogne Blanc 2011
Kjøpt i februar. Her har vi en fullverdig hvit burgunder - klart den beste årgangen av denne vinen jeg har smakt (mener å huske at jeg drakk 2007 som den første). Balansert og integrert vin, og rundere og også mer elegant enn tidligere årganger. Sitrus, nesle, krydder, ørlite smør/nøtter, men både frisk og rund. Mindre intens, selvsagt, enn premier cru viner - og korket med plast. Ikke noe lagringsprosjekt, men en meget god hvit regionalburgunder. Kostet rundt 250 kroner om jeg ikke husker feil.

2004 Georg Mosbacher Forster Ungeheuer Riesling Großes Gewächs
Min siste flaske av denne - og det er all grunn til å sørge over det. Her er det duft av skifer, honningmelon og mandariner - samt et bredt spekter av andre dufter. I munnen er det en kjølig eleganse som fanger oppmerksomheten. Det ligger et preg over vinen av stål og kalk, og det er svært vanskelig å ikke forsyne seg mer og mer. Kort og godt en fabelaktig vin, som etter ti år er på høyden. Kanskje. CellarTracker.com gir den fram til 2014 - men jeg er helt sikker på at det er minst ti år for lite. (Årgangen er feil, men denne vinen får likevel pryde innlegget.)

2008 Domaine Matrot Volnay 1er Cru Santenots
Denne smakte jeg hos produsenten i 2011, og den fikk sin omtale her - og da fryktet jeg at Moestue ikke tok den inn. Heldigvis ikke noe grunnlag for det. Jeg smakte denne først rett fra flasken, og den var elegant men lite substansiell. Aroma av jordbær og noe jordling. Fin vin, men ikke så spesiell som jeg hadde ventet meg ut fra smakingen hos produsenten. Så tok jeg den ut fra kjøleskapet etter noen dager under vakumkork, og den duftet ytterst besnærende av edelt treverk, kirsebær, og - ja - hva skal man si? En essens av noe helt vidunderlig. Altfor kald, men likevel aromatisk i ørtende potens. Med mer tid i glasset blir den både mer interessant og ikke minst lengre.

Den koster fattige 405 kroner, og fortjener betydelig oppmerksomhet.

1996 Lanson Champagne Gold Label Brut
Nest siste flasken av denne årgangen. Den holder koken, og har ikke blitt særlig mørk i fargen heller. Flott vin.

1999 Fattoria Selvapiana Chianti Rùfina Riserva Bucerchiale
Siste flasken av denne vinen - og det kan være like greit. Den har vært underveldende, og det ble bekreftet på Chianti-smaking i Vitis i vinter. Men rett skal være rett: dette var nok den beste flasken av mine fire. Dyp farge med antydning til bruning, duft av lær og litt kirsebær, samt noe edelt treverk. Rimelig grei ettersmak - og passende følge til biff med asparges og ovnsbakte grønnsaker.

2009 François Chidaine Montlouis-sur-Loire Les Choisilles
Her er det bare å gi seg ende over. Duft av sitrus men først og fremst mandler uten skall. Frisk, men likevel fyldig og med lang ettersmak. Det er synd og skam at disse vinene ikke importeres til Norge lengre. Denne var kjøpt i Paris i fjor høst, og kostet meg rundt 170 kroner. Jeg hadde gladelig betalt dobbelt.

Wongraven anno 2014

I april smakte jeg en del viner i Grieghallen under Vinmonopolets smaking der. En av mine faste stasjoner er Sigurd Wongraven - som delvis vokste opp i samme bygd som meg (men noen år etter) - første gang omtalt her.

Vi starter med aperitifen (som også pryder innlegget):

Wongraven Champagne Brut kr 310
Den heter "Brut" men er egentlig "Extra Brut". Druemixen er Pinot Noir 50%, Chardonnay 40% og Pinot Meunier 10%. Den er en NV, men denne cuveen er 100% årgang 2008. Det er kanskje den så langt beste årgangen dette årtusen. Moussen er heftig, i nesen er den fruktig med røde bær. I munnen lett, lekker og kalkmineralsk. Nærmere 30 pol har den inne - inklusive i de største byene.

Jeg er ellers opptatt av å spre det glade budskap om at champagne er en vin som passer til nesten all mat (det gjelder bare å finne den rette champagnen), men denne sitter nok best som aperitif eller til mer sarte sjømatretter.

Wongraven Alleanza Langhe Rosso 2013 kr. 155
Jeg lenker ikke til denne siden det er 2012 som ligger i listene, men den er på en lang rekke pol rundt omkring det ganske land.

Drueblandingen er 85% Barbera, 5% Dolcetto og 10% Nebbiolo. Det er det siste elementet som er interessant her - eller mest interessant i alle fall. Da denne cuveen først ble lansert av Wongraven ga jeg klar tilbakemelding om at den manglet bitt - og det kom i form av Nebbiolo i den neste årgangen. Denne gangen er Nebbioloen i sin helhet Barbaresco fra 2010! Man kan blande inn 10% fra andre druer eller fra andre årganger, og det har Sigurd gjort med godt hell.

Røde bær med mest krekling og tyttebær. Lett og lekker vin med litt bitt. Likevel er det nok til pastaen denne vinen vil fungere best.

Wongraven Unione Barolo 2008 kr 350
Sigurd selv mener at årgangen er best i Barbaresco, men dette er en vin som holder i massevis. Den er lys på farge med en god del bruning (uten at det i Nebbiolosammenheng betyr noe negativt i det hele tatt). Den følger opp med en slank munnfølelse, men med godt grep og fin lengde. Den er intens på en litt lavmelt måte. Eleganse er et fremtredende kjennetegn.
Vinen er på BU, men det er svært mange pol som holder seg med denne.

Overhalla Kommunestyre

Jeg har engasjert meg i en navnesak i min hjemkommune - noe som kom tydelig fram her på bloggen på lørdag.

I dag har Kommunestyret talt - og der ble det flertall for å sørge for å begrave de eldgamle stedsnavnene. Jeg ser ikke bort fra at jeg blir med på en klage - mye taler vel for det.

Hva har gått galt? Det første er nok at stedene har blitt feilskiltet. For Hunn sin del skjedde dette for lenge siden, mens for Ranemssletta kom det for ti-tyve år siden. De yngre og de etterhvert ganske tallrike tilflytterne begynner å bruke de navnene de ser, og så sklir det ut.

Alt tyder på at Hunn er et navn som har vært i bruk på dette stedet som nå er døpt "Skage" siden bronsealderen. Det ble tørt land for 3.000 - 3.500 år siden. Nå skal det ut av daglig bruk, for Hunn Skole blir sikkert døpt om til Skage Skole.

En sterk og hverdagslig forbindelse til historien og til folk som har bodd her før - våre forfedre og mødre - blir dermed forkastet.

Hvis ikke klagen fører fram, da.

Overhalla Kommune på ville veier

Jeg har før skrevet om navnesakene i Overhalla Kommune her på bloggen. I det siste har Formannskapet gått inn for å benevne kommunesenteret Ranemsletta etter hele kommunen, og tettstedet Hunn etter sognet der den ligger - Skage. I dagens Namdalsavisa står følgende innlegg (fikk jeg i alle fall lovnad om på fredag). (Bildet: Hunn, sentrum i Skage sogn.)

Bevar Hunn og Ranemsletta

Av Ole Martin Skilleås

Formansskapet i Overhalla har foreslått å fjerne de eldgamle stedsnavnene Hunn og Ranemsletta, og mandag 26. mai skal Kommunestyret ta stilling til dette. Stadnamnlova fastslår at stedsnavn er kulturminner. Det følger av det samt av Kulturminneloven at våre stedsnavn skal vernes. Dette gjelder i særlig grad for gamle nedarva stedsnavn slik som Hunn og Ranemsletta. Kommunene har ingen myndighet til å fjerne denne type kulturminner.

Ranemssletta skal erstattes av Overhalla – som er navnet på kommunen. Det er ikke noe sted men en kommune, og benevnte opprinnelig – som mange vet – øvre halvdelen av Namdalen. Hvis man skal følge samme logikk bør man erstatte Namsos med Namdal, Steinkjer bør man kalle Nord-Trøndelag og Oslo må skifte navn til Norge. Det er med andre ord hinsides enhver fornuft å oppkalle et sted etter en politisk enhet.

Hunn, som lenge har vært skiltet som Skage, er ikke navnet på det kjente firebente logrende pattedyret «hund». Det er avledet av et eldgammelt indo-europeisk ord og etter alt å dømme flere tusen år gammelt. «Hunt» på engelsk – jakt – har trolig samme rot. Dette er i dagligtalen vår forbindelse med tidligere generasjoner, for mens språket forandrer seg så gjør ikke stedsnavn det. Hvis vi kunne høre Namdalinger fra tusen år tilbake snakke, så ville vi ikke forstå mye av det de sa. Men vi ville straks kjenne igjen stedsnavnene. De er de samme som vi bruker, og er derfor levende kulturminner på en helt annen måte enn gravhauger og ting man skrur en messingplate på og setter på museum.

Stedsnavn står derfor som påler gjennom utallige slektsledd og binder oss sammen med fortiden. To av disse pålene vil Formansskapet rive opp og kaste på bålet. Dette er kulturvandalisme og må stoppes. På mandag har Kommunestyret sjansen.

Italiensk naturvin

Tenuta Grillo Cortese dell’Alto Monferrato Baccabianca 2006
Lukter sats (forstadiet til heimbrent) eller hjemmelaget eplevin. Fargen er ganske orange. I munnen er den enkel og tannisk. Heldigvis er ettersmaken kort, for dette er en "funky" (på feil måte) vin.

Dario Princic Bianco Trebez 2009 kr. 334,40
Ganske organge på farge, dufter appelsinmarmelade av Sevilla-typen og nype. Lekker. Klar. Det eneste som er å trekke er kanskje et alkoholstikk, men dette er flotte greier. Burde passe godt til and, posteier og terriner.

Frank Cornelissen MunJebel Bianco 7 (2010)
Dufter nydelig av marsipan og aprikossyltetøy. Kanskje litt løs og uintegrert i munnen, men ikke så ille. Etter hvert kommer det også roser og krydder. Meget interessant vin - men bedre på nesen enn i munnen.
Det polet har av denne vinen nå er årgangene 2009 og 2012, og de koster i overkant av 300 kroner.

Hvit Piemonte og Veneto

Vigneti Massa Derthona Timorasso 2010
Litt honning og voks på duft, men trekker også litt i den eksotiske retningen. Litt flint, kanskje? Dadler også? I munnen er det en del skallbitterhet å bemerke - men uten at det er noe negativt. Interessant matvin og helt klart best av disse fire. Den er faktisk å få på BU også til 234 kroner. Det er den verdt!

Malvira Trinita Roero Arneis 2011
Svært lys farge. Duft av grapefrukt og kiwi. Av disse fire er denne skrinnest i stilen. Lekker, men innfrir ikke helt til prisen (ca. 190 kroner). Blant annet er ettersmaken for kort - noe noen hevder er en karakteristikk ved druen. 2012 årgangen koster 195 på polet.

Pieropan La Rocca Soave Classico 2011
Duft av høy, honning og melon. Litt steinete i munnen, og noe svovelbitterhet. Grei lengde, men ikke verdt de tre hundre kronene.

Gini Soave Classico Superiore Contrada Salvarenza Vecchie Vigne 2008
Man kan ikke klage på at navnet er for kort i alle fall. Dufter Lichi, mango - i det hele tatt mest eksotisk. Viskøs tekstur, fin friskhet og god lengde på syrene.

A Hand to Hold Onto

Every one needs a hand to hold on to
Every one needs a hand to hold on to
Don't need to be no strong hand
Don't need to be no rich hand
Every one just needs a hand to hold on to

JOHN COUGAR MELLENCAMP

Hvite Sicilianere

Marco de Bartoli Grappoli del Grillo 2009 kr 265
Svært eikeduftende med et element av tang. Har fått dybde i fargen - i retning gyllen. Enten er den for gammel, eller så har den fått noe oksidering. Det er jo lett å få tanker om Marsala, gitt at Grillo er en av druene i Marsala.

Jeg har smakt mye bedre vin av denne druen før. Les gjerne dette innlegget fra 2007. Onkelen til min gammelkjærestes mann laget den. Cossentino - her er lenken til eiendommen.

Marco de Bartoli Grappoli del Grillo 2011 (kr 265 den også - men utsolgt)
Mye mindre eikete. Duft av sitrus og mineraler, men med tid i glasset blir eiken mer påtrengende. Det blir også den sviende fornemmelsen fra alkoholen.

Tenuta di Fessina Nakone Chardonnay 2010
Pussig duft - litt antiseptisk (anti-bakteriell håndvask som på sykehus), eller kanskje bruspulver? Lys som vann (nesten). Men duften bedrer seg, og nærmer seg mint og hyllebær med tid i glasset. Syren er bra, og mer integrert enn vinene over. Likevel ganske enkel.

Terre Nere Etna Le Vigne Niche Carricante 2010
Meget eikete duft, men denne utvikler seg positivt i glasset. Fin munnfølelse, men eiken er meget merkbar i ettersmaken. Noe kamfer eller anis kanskje, men stilen er ganske rustikk.

Kort sagt: ikke all verden. Men jeg har smakt ypperlige hvitviner fra Sicilia. Det var dessverre ikke noen av disse.

Elektromagnetisme i praksis

Ta en titt på denne. Dobbelklikk for å få full skjerm.

Når en krets blir indusert i en leder, vil det dannes et magnetfelt som motvirker den handlingen som skaper kretsen. Også kjent som Lenzs lov.

Campania og Abruzzos hvite

Noen hvite viner fra Vesuvs skygge. Det må vel sies at de ikke var så veldig overbevisende, men interessante var de så absolutt.

Pietracupa Fiano di Avellino 2011
Fjøs og melkerom, og litt røykelse. Aromatisk hele veien - også i munnen. Alkoholen svir litt, og den er kanskje litt daff. I korteste laget i alle fall.

Ciro Picariello Fiano di Avellino 2010 kr 190
Lys, dufter sitronterte - og ellers noe samme aromaspekteret som over, men den er mye syrligere. Rettlinjet, javel, men kanskje i syrligste laget.

Romano Cielia Fiano di Avellino Colli di Lapio 2010
Rabarbrasyltetøy, litt mint. Ganske lekker og svært syrlig. Biter seg skikkelig fast i munnen på en lite attraktiv måte. Kantete og røff.

Pietracupa Greco di Tufo 2010
Duft av sitrus og honningmelon. Meget syrlig, men lekker og god. Kanskje den beste av disse vinene til en pris på 223 kroner. Men den er ikke å finne i polets lister nå.

Romano Cielia Greco di Tufo Colli di Lapio 2010
Ganske stum, men litt sitrus kan man merke seg. Lekker og svært syrlig vin. Litt hyllebær i munnen, men som nevnt svært syrlig. Noen har vært inne på at disse sydlig dyrkede vinene kan være syrejustert, og det ikke på en helt heldig måte.

Valentini Trebbiano d’Abruzzo 2009
Sitronterte og eik, ganske burgundersk. Klar syrlighet - som kan virke litt dårlig integrert. Lekker vin, men svinedyr til ca. 650 kroner. (Likevel får den pryde innlegget - i en annen årgang.)

Marché Castelli dei Jesi og Matelica (Verdicchio)

Sartarelli Verdicchio dei Castelli di Jesi Superiore Balciana 2009
Champagneduft - noe i retning autolyse. Duften har også reduktive elementer, og noe mandelbitterhet. Ganske viskøs, litt alkoholvarme også. Koster 280 kroner per i dag.

Villa Bucci Verdicchio dei Castelli di Jesi Superiore Riserva 2007
Dufter omtrent som en bourgogne blanc, er lys på fargen, men altfor lapp. Lengden er OK - men det er bitterheten som sitter i.

La Monacesca Verdicchio di Matelica Mirum Riserva 2006
Litt eksotisk duft, men også klare toner fra modne stikkelsbær, samt voks og høy. Etter hvert litt duft av dadler og fersk fiken når den kommer i munnen. Den har rikhet, men den er også frisk oppe i viskøsiteten. Den har rett og slett mye av alt -og er en av de mest interessante vinene denne kvelden. Til 250 kroner - og det er den godt verdt. (Den får derfor pryde innlegget).

La Monacesca Verdicchio di Matelica Mirum Riserva 2007
Som årgangen før (som står over - men det er nok denne du får om du bestiller nå) er dette en kvalitetsvin, men den er litt mer kvapsete. Det er sitrus og mineralitet, og fin balanse. Men i forhold til 2006 er den både lysere og litt lapp. Det første spiller ingen rolle, det andre er ganske ille.

Fornuftens begrensning - Politikk og personlighet - XVI

I denne serien som har gått noen år, med stadig lengre mellom hvert innlegg, har jeg blant annet tematisert betydningen av personlighet og tilhørighet som faktorer i politisk tilhørighet. (Det forige innlegget var dette). Jeg har forsøkt meg på en slags egenanalyse i hva som har ført meg dit jeg er i dag i det politiske landskapet, og jeg har ikke forsøkt å underspille betydningen av faktorer som er utenfor det strengt rasjonelle.

Av spesiell betydning denne gangen er vel det jeg har skrevet om tilhørighet og identitet, for forskere i USA undersøkte om folk lot seg bevege av forskning. Hvorfor lar ikke folk seg overbevise av vitenskaplige funn? Selv overveldende solide forskningsresultater synes ikke å spille noen rolle.

Noen mener at folk ikke skjønner vitenskapen - som for eksempel viten om klodens oppvarming og årsakene til det. Tesen som forklarer dette kalles gjerne "The Science Comprehension Thesis" (SCT). Svikten ligger på manglende kunnskaper og evnen til å forstå. Dette har vært den mest fremherskende forklaringen.

Et bidrag i Yale Law School, Public Law Working Paper No. 307 fra Daniel Kahan (bildet) og medforfattere har en annen forklaring. Forklaringsmodellen forkortes ICT og den lengre versjonen er The Identity-protective Cognition Thesis. Kort fortalt forklares denne manglende evnen til å la seg overbevise av entydig forskning med at en kulturell konflikt (dette er USA, må vite) blokkerer de kognitive ferdighetene.

I mange sammenhenger stoler alle på ekspertene. Få om noen tviler på at det finnes andre galakser selv om vi ikke akkurat har erfart disse selv. Men når det gjelder noen områder og emner er ikke folk interessert i å finne ut hva som er tilfelle, men bare i å vinne diskusjonen.

Forsøket tok 1.000 amerikanere og registrerte deres politiske oppfatninger og sympatier, og så fikk de en standard mattetest for å sjekke evnenivået innen dette feltet. Deretter kom en "nøtt" der de skulle vurdere om en hudkrem var effektiv til å bekjempe eksem. En mental snarvei ville tyde på at ja - det var den. Men ser man nærmere på det er virkningen motsatt. De fleste bommet - uansett politisk overbevisning. De som var bedre i matematikk gjorde det bedre på testen, og vise versa. (Se bildet under.)

Men når de samme tallene ble brukt om politisk kontroversielle saker ble resultatet et annet. De samme tallene fortalte denne gangen om kriminalitetsutviklingen i byer som hadde forbudt skjulte våpen versus byer som ikke hadde gjort det. I den ene versjonen hadde forbudet kuttet kriminaliteten, men i den andre versjonen var tallene brukt til motsatt konklusjon.

Nå spilte det ingen rolle hvor dyktige respondentene var i matematikk. De liberale ble plutselig svært dyktige til å vise at tallene faktisk viste at våpenkontroll begrenset kriminaliteten, og de konservative plutselig like flinke like til å vise det motsatte.

De som var dårlige i matematikk var 25% bedre til å finne rett resultat når det passet deres politiske holdninger, og de flinke 45% bedre. Med andre ord: jo flinkere respondentene var i matematikk, jo større betydning hadde deres politiske oppfatninger for om de kom fram til riktig resultat.

Eller med andre ord: jo flinkere respondentene var i matematikk, jo dårligere ble de til å se at tallene støttet et syn de ikke delte i utgangspunktet.

Kort sagt: folk brukte bare sine evner når dette kunne støtte et syn de delte fra før - ellers ikke.

Kahan har også gjennomført forsøk som viser at respondentene vurderer vitenskapsfolk som mer pålitelige jo mer enige de er med dem selv om sentrale saker.

Det sentrale her er jo confirmation bias som er en effekt av belief resilience. Dette gjør det vanskeligere å endre politisk oppfatning på den måten som jeg har gjort fra min røde periode på 70-tallet og fram til åttitallet, og min modne (mener jeg nå selv da) konservatisme. Man møter truende informasjon med å mobilisere ens intellektuelle arsenal - det vil si truende mot ens identitet som liberal, konservativ, sosialist, radikal, nasjonalist osv.

Det er derfor jeg har brukt såpass mye plass i denne serien på å vise til de prosessene som "holder oss på plass", og hvor mye identitet har å si for politiske oppfatninger.

For politiske partier og andre aktører har denne forskningen en grunnleggende og dyp betydning: skal man ha håp om å få støtte til sin politikk gjelder det å få folk til å identifisere seg med dine verdier i større grad enn å få dem til å se fornuft.

For, som flere kloke hoder (bla. Voltaire) har observert: common sense is not so common.

Ukraina - II

Det er på tide å oppdatere det jeg skrev om Ukraina her på bloggen for over to måneder siden. Det var ikke så mye som var klart da, men jeg våget likevel noen påstander som da var kontroversielle.

Men begivenhetene har bekreftet noen av dem - først og fremst at Krim ville bli russisk - og gjort andre mer optimistiske.

Blant de siste har vi først og fremst at de østlige provinsene vil inngå i en føderasjon med de vestlige. Det synes nå mer eller mindre klart at de østlige provinsene vil følge etter Krim inn i Russlands favn.

Ukraina er lutfattig og militæret er ikke opprustet men har mer eller mindre rustet opp. Bokstavelig talt. Det er videre fullt av russiske infiltratører helt opp til toppnivået. Mange har kamperfaring fra Sovjet-tiden og har kjempet for Sovjet i Afghanistan og for Russland i Tsjetsjenia og Dagestan.

En propagandakrig vi også får merke her i vesten har beredt grunnen for det som kommer til å skje. Provokatører og selvbestaltede nye ledere tar over maktsentra og maktsymboler, og utfordrer myndighetene i Kiev. Disse viser sin maktesløshet, og veien over til moder Russland går på skinner uten at Putin trenger å sende de troppene han har skaffet seg dekning for å sende over.

Denne artikkelen er snart en måned gammel, men fremdeles aktuell. Det er klart at Putin vil ha de østlige provinsene - eller de fleste av dem i alle fall. Men vil han kanskje ønske seg et helt belte bort til (og etterhver med) Moldova? De siste opptøyene i Odessa kan tyde på det. (Se bildet under fra The Times).

Det som er helt klart er at den kalde krigen ikke er over - den tok seg bare en velfortjent pause.

Chardonnay fra Russian River og Napa

Morlet «Ma Princess» 2009
Sitrus, eik og litt svovel på lavbluss. Bedrer seg i glasset og blir til en jevnt bra hvitvin på dette nivået.

Edge Hill «Bacigalupi Vineyard» 2009
Lekker, flott duft av sitrus og sitronterte/Brioche. Harmonisk. Det melder seg litt vaniljepreg etter hvert. En gjennomført vin - men med tid i glasset blir den litt "flat". Dette kan tyde på at friskheten har kommet i litt for stor grad fra temperaturen og i for liten grad fra syren. (Min favoritt av disse, tror jge. Beklager at bildet ikke kom fra riktig årgang)

Williams Selyem «Hawk Vineyard» 2007
Prematurt oksidert. The pox! Men lekker i munnen - det kan man likevel få med seg.

Grgich Hills Chardonnay 2009
Modne stikkelsbær, litt flint (svovel), rabarbrakompott. Slank i munnen - spesielt i denne konteksten. Kanskje litt kortere enn jeg hadde ventet meg til en vin på dette nivået?

Chateau Montelena Chardonnay 2009
Slank, klar med høy syre og noe eik. Her var ettersmaken bemerkelsesverdig kort - men på en smaking blir jo også møtet med vinene av det kortvarige slaget. Legendarisk produsent, og jeg har også smakt denne vinen før da den viste seg fra en mer tillitvekkende side.

Ramey Hyde Vineyard Chardonnay 2008
Dufter plast - minner om sommerferie nord i Sverige anno 1972 trenger seg på. Den svir litt i ettersmaken, og er vel eikete. Ingen favoritt.

Central Cost og Kistler Chardonnay

Flere smaksnotater fra Vitis-smakingen av californisk Chardonnay i september, det forrige notatet er her og flere skal følge. Her er noen andre notater fra styrebordet.

Brewer-Clifton «Mount Carmel Vineyard» Chardonnay 2009
Møkk, samt generelle reduktive aromaer. Noen ganger er Brettanomyces et element som bidrar til karakter eller kompleksitet, her førte det til en udrikkelig vin. Jeg tømte den ut. Sørgelig, for den har fått meget god omtale.

Copain “Brosseau” Chardonnay 2010
Korn og høy. En frisk harmonisk vin med meget god ettersmak. (Som oftest er det lengden man bemerker med ettersmaken, men her var det kvaliteten som utmerket seg.) Kostet rundt 500 kroner.

Mount Eden Vineyards Chardonnay, Santa Cruz Moutains 2010
Litt eikesniff med malt og honning, og i munnen er det den høye syren som trekker til seg oppmerksomheten. Man fornemmer en litt for ivrig manipulasjon av denne vinen. Ikke dårlig på noen måte, men prisen på ca. 520 kroner er i stiveste laget.

Kistler «Les Noiteres» Sonoma Coast Chardonnay 2009
Litt brett (se over) eller merkaptaner. Kanskje også svovel. Syrlig vin som forblir ganske skrinn og kantete. Kanskje det var noe feil med flasken, kanskje den "legger på seg" i kjelleren, men jeg tar ikke den sjansen til ca. 420 kr.

Kistler «McCrea Vineyard» Sonoma Mountains 2010
Ren og klar duft med et visst sitruspreg (ganske klar sitronprofil). Elegant vin med lang ettersmak som kanskje heller litt for langt i den syrlige og dermed ubalanserte retningen? Rundt 500 kroner.

Av disse var det Copains vin som utmerket seg for meg, og som dermed får pryde innlegget. Prisnivået er ganske høyt - dette er ikke noen budsjettalternativer til hvite burgundere - og min kjøpslyst er derfor noe begrenset. Men det er meget velkomment å få smake viner fra denne kanten av verden. Disse flaskene forlater sjelden California.