Kjellerviner i mai

Den første er knapt verd navnet i tittelen, for den har ikke vært i kjelleren mer enn noen få måneder.

Henri Boillot Bourgogne Blanc 2011
Kjøpt i februar. Her har vi en fullverdig hvit burgunder - klart den beste årgangen av denne vinen jeg har smakt (mener å huske at jeg drakk 2007 som den første). Balansert og integrert vin, og rundere og også mer elegant enn tidligere årganger. Sitrus, nesle, krydder, ørlite smør/nøtter, men både frisk og rund. Mindre intens, selvsagt, enn premier cru viner - og korket med plast. Ikke noe lagringsprosjekt, men en meget god hvit regionalburgunder. Kostet rundt 250 kroner om jeg ikke husker feil.

2004 Georg Mosbacher Forster Ungeheuer Riesling Großes Gewächs
Min siste flaske av denne - og det er all grunn til å sørge over det. Her er det duft av skifer, honningmelon og mandariner - samt et bredt spekter av andre dufter. I munnen er det en kjølig eleganse som fanger oppmerksomheten. Det ligger et preg over vinen av stål og kalk, og det er svært vanskelig å ikke forsyne seg mer og mer. Kort og godt en fabelaktig vin, som etter ti år er på høyden. Kanskje. CellarTracker.com gir den fram til 2014 - men jeg er helt sikker på at det er minst ti år for lite. (Årgangen er feil, men denne vinen får likevel pryde innlegget.)

2008 Domaine Matrot Volnay 1er Cru Santenots
Denne smakte jeg hos produsenten i 2011, og den fikk sin omtale her - og da fryktet jeg at Moestue ikke tok den inn. Heldigvis ikke noe grunnlag for det. Jeg smakte denne først rett fra flasken, og den var elegant men lite substansiell. Aroma av jordbær og noe jordling. Fin vin, men ikke så spesiell som jeg hadde ventet meg ut fra smakingen hos produsenten. Så tok jeg den ut fra kjøleskapet etter noen dager under vakumkork, og den duftet ytterst besnærende av edelt treverk, kirsebær, og - ja - hva skal man si? En essens av noe helt vidunderlig. Altfor kald, men likevel aromatisk i ørtende potens. Med mer tid i glasset blir den både mer interessant og ikke minst lengre.

Den koster fattige 405 kroner, og fortjener betydelig oppmerksomhet.

1996 Lanson Champagne Gold Label Brut
Nest siste flasken av denne årgangen. Den holder koken, og har ikke blitt særlig mørk i fargen heller. Flott vin.

1999 Fattoria Selvapiana Chianti Rùfina Riserva Bucerchiale
Siste flasken av denne vinen - og det kan være like greit. Den har vært underveldende, og det ble bekreftet på Chianti-smaking i Vitis i vinter. Men rett skal være rett: dette var nok den beste flasken av mine fire. Dyp farge med antydning til bruning, duft av lær og litt kirsebær, samt noe edelt treverk. Rimelig grei ettersmak - og passende følge til biff med asparges og ovnsbakte grønnsaker.

2009 François Chidaine Montlouis-sur-Loire Les Choisilles
Her er det bare å gi seg ende over. Duft av sitrus men først og fremst mandler uten skall. Frisk, men likevel fyldig og med lang ettersmak. Det er synd og skam at disse vinene ikke importeres til Norge lengre. Denne var kjøpt i Paris i fjor høst, og kostet meg rundt 170 kroner. Jeg hadde gladelig betalt dobbelt.