Kjellerviner i januar

2004 Domaine Robert Chevillon Nuits St. Georges 1er Cru Les Vaucrains
Ganske lys på fargen til denne vinmarken å være. På duft er det et umiskjennelig 2004-preg med noe i retning rabarbra/rødbeter som kjennetegn. Det totale smaksbildet er mer sylig og spisst enn man er vant til fra denne vinmarken. Likevel er det ikke noe å utsette på vinen, annet enn at den er mer utpreget 2004 enn NSG, Vaucrains eller Chevillon. Min nest siste flaske av rød burgunder 2004, og det kan forsåvidt være greit.

1997 La Rioja Alta Rioja Gran Reserva 904
Kort notat: korka. Innenfor 5-årsregelen, så jeg burde kunne få pengene tilbake. (Det gjorde jeg)

2005 Jean-Yves Devevey Bourgogne Hautes-Côtes de Beaune Les Champs Perdrix Blanc
Langt navn på vin jeg gjerne skulle fulgt opp bedre, og skaffet meg 2010 blant annet. Fremdeles lys, duften er kraftig fruktig, mens vinen er lekende lekker i munnen. Utrolig at så flott en burgunder koster mindre enn to hundre, og tåler såpass lang lagring.

2005 Gaston Phébus Madiran
Den ble bedre og bedre i glasset. Mørke bær, og en syrlig intensitet man ikke venter av en vin til 95 kroner. Jeg har lagret den i seks år, og den kan med fordel ligge lengre - men etter en time i glasset begynner den nok å nå sitt optimum. Drukket til fransk svinekam. Flotte greier - et av de beste kjøp jeg har gjort. Bra at jeg har flere flasker - men ikke den kassen jeg burde ha gått til innkjøp av. 70% Tannat, resten Cabernet Sauvignon.

2000 Laurent Tribut Chablis 1er Cru Beauroy
Dufter og smaker mest av sitrondrops. Frisk og lineær, så godt som fri for kompleksitet, og lang ettersmak. Men det er den samme melodien som surrer og går. Det er ingen honningtone som modne chabliser bør ha etter min mening, og det er heller ikke noe sjøpreg.

Tennfjords tanniner

I A-Magasinet på fredag, og BT-Magasinet på fredag (og sikkert i Adressa, Stavanger Aftenblad osv. også) skrev den relativt nye vinjournalisten for Schibsted-konsernet Ingvild Tennfjord om viner med og uten garvesyre - eller tanniner. Hun kom i skade (?) for å skrive at "[g]arvesyre, eller tannin, er tørrstoffer i vinen". Det er i beste fall tøv. Når man fjerner vannet fra en forbindelse sitter man igjen med tørrstoff - samme hva det stoffet er.

Tanniner er en felles betegnelse på organiske polyfenoler som har som definerende egenskap at de skiller ut proteiner. Ganske ubegripelig for de fleste av oss, men jeg skal prøve å forklare på mitt enkle vis. Den korte versjonen er at tanninene binder seg til og løser proteinene i munnen, og det er derfor den kjennes så tørr ut når du har drukket en fersk rødvin med høyt innhold av tanniner. De er ikke tørrstoffer (vinen er jo våt!), men de er stoffer som tørrer ut munnhulen din.

Organiske polyfenoler er det mange av i vin, og noen av disse virker lovende som kandidater for hva det er som gjør vin sundt. Av disse er det en gruppe som kalles favonoider, og her finner vi tanniner.

Fenolene har det til felles at de lett binder seg til andre stoffer. For tanninene sin del gjør det at viner med mye tanniner tørrer ut munnen fordi de binder seg til spyttets proteiner og skiller dem ut. Dette øker friksjonen i munnen mellom tunge, gane, de indre delene av kinnet og så videre. Det er også dette som gjør disse vinene så egnet til kjøtt. De proteinene som er med i det litt seige belegget man får i munnen når du spiser kjøtt blir også skilt ut på denne måten, og det er noe av det vi verdsetter med "kjøttviner".

Vi har lenge trodd at røde viner blir mykere med årene i kjelleren fordi tanninene forbinder seg med andre stoffer, blir store og tunge, og skilles ut som bunnfall. Men dette savner grunnlag i vitenskapen. Det har vel framstått som en så god historie at ingen har undersøkt den. Det kan godt være at de bryttes opp og blir mindre. Vi vet ikke - men vi vet at også rødviner uten bunnfall blir mykere med tiden i kjelleren. Vi har også lenge holdt oss med en historie om rødvin, tanniner og farge - men også her er det mye vi bare har tatt for god fisk uten å undersøke det nærmere. Mer forskning trengs!

De som vil sette seg mer inn i tanniner og vin kan gjerne starte med Jamie Goodes forklaring. Han har doktorgrad i biokjemi og er sertifisert vinnerd og vinskribent.

Veksten er over?

I Aftenposten i går var det et større oppslag om at ledende økonomer frykter for at den veksten vi har vent oss på etter andre verdenskrig nå går mot slutten - eller allerede har sluttet. De siste månedene har flere kjente økonomer gått ut med slike bekymringer, deriblant Larry Summers.

Jeg er ikke noen ledende økonom, men jeg liker å stille grunnleggende spørsmål. Gjerne i forkant av den store mengden. Det var for over et år siden jeg stilte spørsmålet som nå opptar fremtredende økonomer.

Flere har også i det siste tatt til orde for at gjelden i de vestlige økonomiene har blitt uhåndterlig, og at noe av det som er grunnleggende galt er at pengemengden har fått vokse ukontrollert. Det skrev jeg om for snart to år siden.

Som så ofte ellers: du leste det her først. Fortsett gjerne med det!

Valpolicella

Bertani Bella Bambina 2012 kr. 130
Lett med fin fruktighet og den er absolutt tørr - men ikke for tørr. Corvina 80%, Rondinella 20% - en trad blanding for Valpolicella med andre ord. Produsenten kjører bevisst mot strømmen her, med tørre og matvenlige viner heller enn de søte ripassoene. Full honnør for det!

Bertani Valpolicella Ripasso 2011 kr. 141
Intens rødfrukt, fint bitt i munnen av tanniner og meget god lengde. Dette er en svært god vin som jeg har lyst til å kjøpe og prøve hjemme. Den er i testutvalg - og var en av de beste vinene jeg smakte på denne polsmakingen - når man tar pris i betraktning i alle fall. Dette betyr også at den er på mange pol rundt omkring i landet.

Bertani Valpolicella Valpantena Ripasso Secco 2009 kr. 180
Denne vinen er i tilleggsutvalget - ikke så lett å få tak i som den over med andre ord. Det er synd! Dyp fruktighet, dufter krydder og lær, saftig of intens, utvikler seg i glasset. Flott vin - nesten uansett pris. (Men ikke så lett at den svever -som flasken på bildet)

Katastrofala omslag

Et av de morsomste nettstedene som finnes er svenske Katastrofala omslag. På Fjasboka reklamerer jeg stadig vekk for denne kilden til skrekkblandet fryd, men jeg vil gjerne misjonere også i områdene utenfor.

Noen samler på plater, andre på frimerker og noen på penner. "Herr Dryck" - som han kaller seg - samler på skrekkelig utseende plateomslag. Sverige er fullt av danseband med dårlig økonomi, lite vett og skrekkelig smak. Det er derfor mye å ta av. Mange omslag er jo gruoppvekkende helt på egen hånd, men det er "Herr Drycks" tørrvittige kommentarer som gjør hele forskjellen. Du skjønner hva jeg mener når omtalen av omslaget over starter på denne måten:

"Nu är han tillbaka, mannen som hottade upp sitt namn Kurt Mårtensson genom att börja gå under superstar-scennamnet Curt Mortén. Nu har han gått ett steg längre och lagt till ett Z på slutet, så nu borde väl artistkarriären ta skruv? "Curt Morténz" är verkligen ett praktexempel på hur dumma dansbandsnamn kan bli när man följer grundformen "två mansnamn och minst ett Z".

Curt Mortén selv har fått en "skön lik-nyans" på grunn av den sterke blitzen, og den gjør sitt til at

Det ser ut som att alla fyra är förföljda av var sin lönnmördare i svart huva, som smugit sig tätt inpå dem redo att angripa med stilett och pianotråd när som helst. Ett troligt motiv kan tänkas vara en påtvingad genomlyssning av spår nummer fyra, "Köp hjärtan.

Depeche Mode - Delta Machine (CD)

Denne CDen (en dobbel CD) har fått blandede kritikker - som vel er en omskriving av "lunken mottagelse". Etter min oppfatning er dette en av DMs bedre produksjoner.

1. "Welcome to My World" (Gore). En ganske melodisk start - ikke den nesten tradisjonelle introduksjonen med elektronisk støy som kan minne om det man kan tenke seg i en metallarbeidsbedrift. Det første halvannet minuttet er ganske minimalistisk og statisk, men så bygger det hele på seg.

2. "Angel" (Gore). Denne går mer i blues-rock retning, men med et refereng som er betydelig lysere i stemning og stil. Klare og hakkende gitarer og en svært tydelig beat.

3. "Heaven" (Gore). Rolig rytme på denne balladen der det er Dave Gahans stemme som kommer i fokus. Dette er klart mer soul enn electronica, og her er det også en elektrisk gitar som definerer lydbildet til tider.

4. "Secret to the End" (Gahan/Uenala). Fast og rockete rytme driver denne låta som ikke utfordrer vokalen til tekstforfatteren i særlig grad. Men Kyle Anderson skryter av "the end-of-days bass loop that underscores it." Refrenget tar også vel mye plass og blir litt masete etter min mening.

5. "My Little Universe" (Gore). En minimalistisk instrumentert og sart melodi blir introdusert, og det er Gahans stemme som tar oss gjennom det første halvannet minuttet. Etter hvert blir det mer og mer elektronisk - det kanskje mest elektroniske sporet så langt.

6. "Slow" (Gore). Gitarbasert og bluesy. Nesten noe Rolling Stones kunne gjort - men med en litt annen instrumentering.

7. "Broken" (Gahan/Uenala). Meget fengende låt. Bankende rytme og igjen en meget tydelig gitar som driver mye av melodilinjen. Absolutt en av mine favoritter, og det gjelder også neste:

8. "The Child Inside" (Gore). Melankolsk og elektronisk med en svært rolig rytme. Ingen kan beskylde Martin Gore for å skrive overfladisk popmusikk. Her er det intensiteten som bærer det hele, og det på en svært så overbevisende måte.

9. "Soft Touch/Raw Nerve" (Gore). Rocka låt, med ganske stakkato rytme. Ikke min favoritt, men som nevnte Kyle Anderson elsket.

10. "Should Be Higher" (Gahan/Uenala). Ganske alminnelig i starten, men den tas opp på et høyere nivå etter hvert. En av de mange man fester seg med på denne første platen av de to albumet består av.

11. "Alone" (Gore). Spiller mest på det store formatet, men det er også vare og kontrasterende toner her som gjør en flott helhet.

12. "Soothe My Soul" (Gore). Starter bare med sang og en rytme, med ganske vare elektroniske harmonier, før det bygger seg opp og blir svært så rocka - men med mellomspill der minimalismen får råde uinnskrenket. Denne låta var brukt i traileren til NBCs serie Dracula.

13. "Goodbye" (Gore). Ren gitartone i starten som bygger seg opp til fyldigere saker, og som gir sterke amerikanske assosiasjoner. Gores klare gitar bærer melodilinjen hele veien. Likevel, dette er ikke min favoritt selv om den ble brukt i BBCs serie Luther i den tredje sesongen.

Den andre plata

14. "Long Time Lie" (Gahan/Gore). Dette burde de gjøre oftere - skrive sammen, ikke minst siden denne låta er vellykket. Dessuten er det en vederstyggelighet å bringe musikken til noen annen enn Gore inn i Depeche Mode - selv om flere av Gahan/Uenala produktene absolutt er på høyden.

15. "Happens All The Time" (Gahan/Uenala). Som denne. En av mine absolutte favoritter herfra - hvis det ikke var for at den setter seg på hjernen så lett. Ganske var og sårbar vokalkvalitet det meste av tiden, og like var men suggerende melodi.

16. "Always" (Gore). Svært elektronisk i stilen med lyder og vokal med mye overlagt forstyrring i starten, men så snur den i mellompartiene til noe svært melodisk og harmonisk. Nesten søtt. Før den elektroniske rytmen tar tak igjen, og så får vi et vekselspill mellom de to uttrykkene gjennom hele låten. Virkningsfullt.

17. "All That's Mine" (Gahan/Uenala). Også her er det mye elektronisk sound i starten, og det er Gahans følsomme soulstemme som gjør den så gripende. Etterhvert kommer det koring og en dynamisk melodilinje inn. En av mine absolutte favoritter.

Konklusjon - Klar anbefaling.

Chat med Canal Digital

Her er den uredigerte versjonen av en chat med kundebehandler i Canal Digital. Det vil si: jeg har endret kundebehandlers navn til "CD" (for Canal Digital), og fjernet saksnummeret som kom fram.

 

Det som ikke kommer frem er tiden det tar, men man kan kanskje lese ut av mine kommentarer at det går noe tid - for å si det forsiktig. Jeg er heller ikke stolt av mine sarkasmer, men den frustrerende opplevelsen kan være en unnskyldning kanskje. Jeg poster den her på bloggen som dokumentasjon på hvordan møtet med store organisajsoner og deres underdimensjonerte kundebehandling arter seg for folk. Dette er også en fasett i hvordan det er å leve i 2014.

 

CD: Velkommen til Canal Digital, hva kan jeg hjelpe deg med?

Du: hei

Du: Det samme som i går. Skal jeg ta det gjennom det som har skjedd?

Du: Jeg avtalte på telefon i overgangen november/desember å gå over til avtalegiro og oppdelt regning.

Du: Jeg opprettet avtalegiro i banken som avtalt, og regnet med at det var i orden.

Du: I går fikk jeg purring på hele årets regning for bredbånd og kabelTV.

Du: På chat fikk jeg strøket den purringen, men din kollega på chat sa at det var bankens feil. Da hadde jeg brukt tre timer i kø på telefon og chat, og blitt kastet ut av chat en gang som nr. 50*

Du: Banken kunne raskt se hva som var feil: det var ikke kommet noen krav fra CanalDigital på den avtalen.

Du: Etter kontakt med dere - som Banken gjorde for meg - viste det seg at kravet var kommet 1 desember, og avtalen opprettet 2. desember

Du: Banken foreslo at jeg skulle betale kravet som var kommet i posten - men hele vitsen med denne serien var jo nettopp Å FÅ DELT OPP REGNINGEN. Den som var på vakt hos dere hadde ikke autorisasjon til å godta dette, og vaktlederen skullekomme en halv time senere. Han skulle ringe meg

Du: Det skjedde jo selvsagt ikke.

Du: Så derfor har jeg brukt en time i venting her i dag igjen.

Du: Er du der?

Du: Tydeligvis ikke. Jeg aner et mønster.....

Du: Hallo?

CD: Jeg leser igjennom dine kommentarer. beklager.

Du: Det finnes oppskrifter på nett for å trene seg til å lese fortere - har jeg hørt.

Du: Beklager den syrlige kommentaren. Sorry!

CD: Jeg må også sjekke opp i din sak, dette tar noe tid. Vennligst forhold deg til saken, og unngå personangrep. Da kommer jeg til å avslutte.

CD: Jeg er nødt til å høre med en overordnet angående denne saken. Det er ikke noen registrert avtale om at leder skal ringe deg. Vennligst vent mens jeg forshører med med en leder.

Du: OK.

Du: Jeg har fått god trening i venting siden i går ettermiddag.

CD: Jeg har vært å snakka med en overordnet nå, og denne saken må sendes videre til ledelesen. Jeg kommer til å ha saken på oppfølging, men kan ikke love noe svar før i midten av neste uke.

Du: Javel. Har den fått noe nummer eller noe slik at jeg raskt kan vise til den?

Du: Får jeg svar på epost, vanlig post eller telefon?

CD: Ditt saksnummer er xxxxxxxx. Jeg vil forsøke å ta kontakt pr telefon først. Dersom jeg ikke mottar noe svar vil jeg sende informasjonen pr. epost til deg.

Du: Tusen takk. Og beklager igjen den syrlige tonen. Kynisme og frustrasjon har gode vekstvilkår når slikt skjer. Beklager at det gikk ut over deg.

CD: Ingen fare. Jeg kontakter deg så snart jeg har fått en løsning på dette. Ønsker deg en riktig god helg.

Du: Takk i lige måde!

* - ikke bare ble jeg kastet ut av chatten etter to timers ørkesløs venting, det kom opp en melding med "Takk for praten!" og spørsmål om min opplevelse av chatten og en karakterskala fra 0 til 10. Det deles ikke ut noen premie for å gjette hva jeg satte som karakter, og de fleste kan vel gjette at fritekstsvaret mitt ble ganske tydelig og poengtert.

Tweety fish

Jeg er ikke på Twitter. Jeg er på Fjasboka og her, så et sted får grensen gå. Twitter er på andre siden. Men det kan jo være jeg går glipp av noe. Men denne utvekslingen av blaute vitser spratt over til andre media, og har caused quite a splash. Jeg vil gå så langt som til å si at den tar fiskekaka. Den fikk i alle fall meg på kroken, og jeg håper at du også biter på. Den startet med battered fish som ikke hadde noen bar cod. Følg tweetingen her.

Bullshit-beemerne dør ut

Det gjør visst også snorkeutgavene (ZZ), for nå vil Statens Vegvesen ha felles nummerserie for hele landet. (Foto: NRK) Høringsrunden er over om en uke, og de regner med at det nye opplegget kan rulles ut for hele landet i løpet av 2014.

Begrunnelsen er at firesifrede serier er nesten tomme i visse distrikter,  men det kan jo også ha hatt noe å si at snobber har skaffet seg skilter med BS (forkortelse for bullshit på engelsk) for lettere å kunne selge de dyre bilene sine i Bærum når de skiftet til nye. BS er derfor favoritten, og bullshit-ettellerannet er det jeg kaller slike biler som blir registrert i ett annet område enn der skilttypen holder til - som Bullshit-beemer (BMW), Bullshit-mærsje osv.

Her i Bergen, som har vederstyggeligheten SV som bokstavkombinasjon for tiden, har også ZZ-skilter grepet om seg. ZZZZZ er som kjent tegneserienes kode for snorkelyder. De får av meg forstavelsen snorke-ettellerannet (som snorke-beemer).

De som kjøper bil og krever slike skilter indikerer jo at de har kjøpt brukt bil og ikke ny siden den får bokstavene til et annet område enn der de bor. Kanskje det er omvendt snobberi, eller et ønske om å framstå som mer kjip (handler billig og brukt) enn de er?

Alt dette jåleriet blir det nå slutt på. Men frykt ikke: menneskets evne til å finne på tåpelige ting for å fremstå som bedre i andres øyne blir det nok ikke slutt på.

Broadchurch (DVD)

De fleste i Norge har vel kommet til episode 2 på NRK1 går jeg ut fra, men jeg kjøpte denne DVDen fra England før jeg visste at den kom på TV. I går kveld var vi ferdige med alle åtte episodene. Det var vanskelig å slå av og ikke bare se en episode til, og det ble et par sene kvelder. (Som illustrasjon bruker jeg denne franske utgaven for det er David Tennant som er den klart beste skuespilleren i et ellers sterkt lag.)

Hva er det som gjør denne serien bedre enn nesten alle andre? For det første er den et eksempel på whodunit-sjangeren: gjerningspersonen tilhører et nærmere avgrenset sett av mistenkte, og man kan selv dedusere og spekulere. Det er i seg selv engasjerende.

Til forskjell fra Mammon snakker karakterene her så man kan tro de er virkelige personer og ikke opplesere av et klønete skrevet manus. Ikke bare David Tennant men nesten hele ensemblet spiller svært godt. Den dårligste, gitt den sentrale karakteren som den myrdede guttens far, er Andrew Buchan. Han spilte helt perfekt som John Mercer i The Fixer, men her henger han ikke med.

Det er ikke bare spenningen som driver serien, men også psykologien. De fleste har en fortid som kommer opp i løpet av serien, og her er det ikke klisjeene som dominerer. Karakterene får en empatisk og realistisk behandling. Jeg skal ikke si så mye mer om dette her siden det kan ødelegge spenningen i serien. Det er ikke det sjokkerende eller mystiske som vekker de sterkeste reaksjonene hos seerne i denne serien, det er den realistiske skildringen av det tapet og den sorgen som ikke bare mordet men også etterforskningen og løsningen bringer med seg.

Men jeg kan si at det som kanskje framfor alt utmerker serien er det fokus som kommer på den betydning forbrytelsen og oppklaringen har på lokalsamfunnet som dynamisk enhet. Her kan jeg ikke i farten komme på å ha sett noe som ligner innen krim-sjangeren.

Av andre serier ligner Broadchurch mest på Forbrytelsen, men det er en sann fornøyelse å slippe den etter hvert ganske utslitte visuelle klisjeen som styrer fargene mot det grå-blå-grønne. Her er fargene naturlige, og det blir ikke noe mindre spennende eller dystert av den grunn. Til andre serieskapere er det bare å si: se og lær!

En liten avsløring må jeg få komme med: det kommer mer etter denne serien!

Konklusjon - Klar anbefaling!

Fire røde

Her følger notater på fire rødviner. Det de har til felles er at de blir importert til Norge av BestBuys og av Autentico. Det betyr at de som oftest er laget av produsenter som gjør mye ut av autentiske, organiske, naturlige eller biodynamiske produksjons- (og markedførings-) ideologier. Jeg skal ikke si mye om dette i denne sammenhengen, men heller holde meg til vinene og deres observerbare kvaliteter. De ble smakt i Grieghallen i fjor høst fra et relativt stort og vidt smakeglass.

Jean-Paul Brun Beaujolais L´Ancien 2012 kr. 155
Vanskelig årgang dette med mye råte i Beaujolais. Blomster og krydder på duft, og en fin bitterhet i ettersmaken, men ikke helt på høyden med de siste årgangene jeg har smakt.

Audoin Marsannay Clos du Roy 2011 kr. 245
Dufter og smaker jordbær og vanilje. Fin og fast struktur. Meget god vin, og denne vinmarken blir nå oppgradert til 1er Cru.

Occhipinti Grotte Alte 2008 kr. 370
Seriøs, liflig, saftig, fast, solid og svært lang ettersmak. Dette var kanskje den beste og mest interessante vinen av de 33 jeg smakte den halvannen timen jeg var i Grieghallen. Vinen finnes på flere pol, blant annet to i Bergensområdet. Jeg ga hennes viner variabel, men langt fra bare negativ, omtale i dette innlegget i juni 2013.

Prieuré Roch Ladoix Le Clou 2011 kr. 397
Det er ikke ofte å komme over burgundere fra Ladoix. Vinen er lett og fruktig, men intens, og svært tørr. Det kommer ikke derfor som noen overraskelse at den er laget på hele klaser. En interessant vin jeg gjerne skulle blitt mer kjent med, men prisen avskrekker.

Chardonnay

Taupenot-Merme Saint Romain 2010 kr. 260
God vin, rund i munnen, og lang ettersmak på syrene. Fin all-rounder fra Burgund, med 20% ny eik og lite (om noe) svovel. Smaksnotatet er på 2010-årgagen, mens det er 2011 som er i salg. Den må forventes å være hakket dårligere, men er i salg i mange pol (kategori 5).

Sarnin-Berrux Saint-Romain 2011 kr. 317
Aprikos og litt voks, moden stil. Intens. Lang ettersmak, der vi får klare noter av nøtter. Meget god vin. Bestillingsutvalg.

Duplessis Chablis 2010 kr. 200
Høy fruktighet - det merker man fra start. Duft i retning sitrus og voks. Henger godt i munnen. Høy kvalitet. (Foto: Christer Byklum)

Duplessis Chablis Premier Cru Vaillon 2010 kr. 255
Mer typisk Chablis, mer mineralsk. Intens syre balansert av fruktighet, men litt vel bitter i ettersmaken.

NRKs gangsyn

Kan det virkelig stemme at det viktigste som hadde skjedd mellom kl. 19 fredag og samme tid på lørdag, var at en nordmann som trener et middelmådig walisisk lag hadde vunnet den første kampen de spilte etter at han tok over? Det viktigste i verden? Det var det Dagsrevyen impliserte ved å gjøre dette til sin toppsak i går kveld.

Og i dag morges på NRK Dagsnytt kl. 10 var en av toppsakene at en eldre portugisisk herre jeg aldri hadde hørt om var gått bort. En gang i tiden var han visst en fotballegende - og da blir det jo mye viktigere enn at USA erklærte at de ikke ville gripe inn militært i Irak tross utsagn som kunne tyde på det motsatte.

Jeg bryr meg ikke om å nevne at NRK1 i går sendte vegg-til-vegg med sport - først skirenn og så idrettsgalla - for vi har jo to andre kanaler fra den kanten som sender noe annet.

Inntil videre - for fotball er tydeligvis viktigere enn noe annet på jord.

Horst - Hulemannen (krimbok)

Som vanlig er dette spennende, troverdig og velskrevet fra Horst. Denne gangen er det også internasjonale forbindelser i den svært så alvorlige kriminaliteten som ligger til grunn. Det har det ikke vært så ofte hos Horst.

Men svært ofte viser det seg å være en nær forbindelse mellom det detektiv Wisting driver med, og det hans datter, journalist Wisting, skriver om. Dette gir Horst gode muligheter for å veksle mellom to scenarier fra kapittel til kapittel, og dermed ende hvert kapittel innenfor hvert scenario med en liten eller stor cliffhanger.

I tillegg kan han appellere til flere lesergrupper. Det er kanskje ikke så mange yngre lesere som lar seg begeistre over den middelaldrende detektivens oppdaging av nye rynker i ansiktet (ikke så mange middelaldrende mannlige lesere heller, forresten), og det er forfriskende å få det fiksjonale perspektivet til en ung kvinne som kontrast.

Tross disse fordelene for både lesere og forfatter, så begynner det å bli i overkant opplagt med disse forbindelsene. Det blir for mye Hardyguttene, der det alltid viste seg at den hemmelige saken faren etterforsket hadde klar forbindelse til de mysteriene guttene hans ramlet over. Horst skylder oss å overrakse neste gang - kanskje far og datter faktisk jobber med helt ulike saker? Sjokk! Vantro!

Språket til Horst er det få andre som bemerker, men jeg vet av egen erfaring at det som oppleves lett å lese ofte er det vanskeligste å skrive. Det er ikke slik at det som er vanskelig å lese er vanskelig å skrive, eller at det som er vanskelig å lese rommer grundig og dypt tankearbeid. Det er som regel motsatt. Prosaen til Horst glir lett og uanstrengt - det er en fornøyelse å lese, og det går fort unna.

Konklusjon - Klar anbefaling!

Musserende og ekte vare

Brun Crémant de Bourgogne Charme Blanc de Blancs Extra Brut 2011 kr. 175
Flott og intens duft av frukt, lett i munnen og ikke spesielt kremet. Den henger lenge i munnen på syrene. Fin aperitifvin.

Philipponnat 2003 kr. 700
Svært god på duft, intens og syrlig i munnen. God vin, men den framstår som litt hul. Ser ut til å ha utgått fra sortimentet.

Philipponnat Clos des Goisses Brut 2003 kr. 1200
Dufter litt modent, med sopp som fremtredende element. I munnen er den syrlig, men litt vel lite fyldig for en champagne på dette nivået. Året var såpass vanskelig at få laget årgangschampagne i 2003. Bollinger laget heller "2003 by Bollinger". Jeg skal ikke gå så langt som til å si at Phillipponnat burde gjort det samme, men jeg vil tippe at 2004 til en femtilapp mindre er en bedre vin.

Overrasket?

Det slår sjelden feil - det er Nyttårstale og retorikkekspertene får en sjanse til å vise hva de er gode for. Tross alt er det første gang med ny statsminister.

Førstelektor Ringdal synser om innholdet. Det er ikke hans spesiale, men hvem sier vel nei til å få luftet sine meninger i VG? Ikke Ringdal. Men rett skal være rett: han sier også noe fornuftig om formen etter hvert. Og hvem vet: det kan godt være at han snakket med journalisten lenge og vel om dette, men at han på tampen ble utfordret til å si noe om hva som var galt med innholdet. Det er tross alt avisen som former stoffet som kommer på trykk.

Deretter kommer en stipendiat fra UiB, Trygve Svensson. Han var som statssekretær for Arbeiderpartiet med på å tape valget i høst, så man kan lure på hvor uhildet han vil være som kommentator. Men han skryter av talen. Greit nok det. Men så kommer den blunderen avisen burde spart ham for: han "sier han er overrasket over at hverken Erna Solberg eller Kong Harald nevnte forrige ukes bombeangrep i Volgograd i sine taler."

Overrasket? Men talene ble tatt opp i god tid før jul, og det sto til og med i minst en avis jeg leste før jul at opptakene var gjort. Det burde Svensson fått med seg, og i alle fall burde VG fortalt ham det.